På kontoret henger noen slappe ballonger med smilefjes og det er lenger mellom gratulasjonene fra IM 70.3 Haugesund, selv om det senest i dag kom to stykker og gratulerte:) *stas*
Treningstimene har vært færre og kveldene lenger. De siste ukene har jeg både vært sosial og tatt meg et glass vin. Jeg har omstilt meg fra ego til kone og mor og verden begynner å gå tilbake til normalen igjen... men normalen for meg er ikke å sitte lenge oppe, dra på kafe og trene lite.. Jeg må ha treningen for å kunne fungere som mor og kone. Jeg må ha treningen for å kunne leve et normalt liv... Jeg må ha et mål - en plan på hva som skal skje fremover... Så hva gjør jeg nå, nå som alt er over?? Hva blir neste års mål? Jeg vil først gå litt tilbake..
Dette året har jeg vært med på noen arrangementer som har vært en opplevelse på hver sin måte. Det som har fasinert mest er alle frivillige som stiller opp og gjør det mulig å delta på et idrettsarrangement. Alle de som bygger opp arrangementet, rigger det og ikke minst de som står der med plastkoppen med en skvett vann i når man trenger det som mest.. Også har man i tillegg alle de som kommer og ser på - tilskuere som heier!! Det varmer underveis og gir en ekstra guts til å fortsette.
Så har man deltakerne i alle variasjoner!! Det er de som har jobbet i timevis bare for å fullføre. De som ikke har det beste utstyret, men fortsatt smiler mellom grimasene som kommer av at de er slitne, men ikke har gitt opp.. De som kommer sist og jubler over egen prestasjon!! Det er idrettsglede det!! Så har man de gode - de man ser opp til og beundrer!! De som jobber knallhardt og målbevisst i årevis for å komme dit de er.. De har flinke trenere som de kan spørre om alt, de har det flotteste utstyret og sponsorer - de må kjøre hardt, ikke bare for seg selv, men også for andre fordi det forventes. Det er utrolig gøy å se hvor hardt det er mulig å kjøre et løp - gøy å se hvor langt det går an å pushe en menneskekropp, for i bunn og grunn er vi jo alle like...
Den ekstra inspirasjonen og motivasjon min kommer fra små øyeblikk - uavhengig av prestasjon/nivå, små øyeblikk som man har fanget opp gjennom å være med på konkurranser og ved å trene med andre..
I år har jeg vært med på Bøsprinten som var et veldig bra arrangement for en som skulle prøve triatlon for første gang. Her fikk man en myk start med svømming inne, pause, sykkel og løp ute. Dette kan virkelig anbefales som et trygt nybegynner-tri.
Østfold triatlon var også var et bredde-arrangement med mange nybegynnere (sprint) Dette kan også anbefales for de som er ferske i sporten... men det kan være greit å ha syklet noen bakker i forveien for sykkel-løypa var kupert.
Ironman 70.3 Haugesund var en opplevelse og til tider litt mye for en nybegynner i sporten. Her var det mange gode!! Joda, det var mange som debuterte innen Ironman, men av disse så hadde nok mange fullført en del triatlon på forhånd. Det ble veldig stort og til tider overveldende, men det som gjorde det "folkelig" var alle de som heiet!! Jeg har ikke opplevd makan!! Det var en opplevelse i seg selv - det er en motivasjon for treningen fremover for å oppleve det en gang til!!
Siste triatlon for i år var Tuddal tri. Dette var bygde-Norge på sitt beste:) Det var utrolig koselig og akkurat passe stort. God bredde på utøverne her også. Om dette er noe du vil være med på neste år så kan det være lurt å ha løpt litt i terreng også. Bakken sugde krefter og løpingen var tung. Sykkel-løypa passer for alle da det ikke er noen tøffe oppover eller utforkjøringer (sprint).
Ovenstående er basert på egne følelser utfra en nybegynners perspektiv da Bø-sprinten i år var min aller første triatlon!!
Så hva skjer nå da? 2. september er datoen hvor det braker løs igjen!! Da er jeg klar for en ny periode med trening. Jeg har erfart et par ting som jeg skal ta med meg på treninger nå til høsten også er det opp til verdens beste PT for meg og flere med meg, Kristin Lie, å legge opp løpet for meg mot MINE mål - og tilpasset MITT liv - ikke som en toppidrettsutøvers, men et liv med to barn (eller, barn og barn... størsten er jo faktisk voksen han når jeg tenker meg om.. 18 år og greier... ja ja, men mitt lillegull vil han alltid være <3 - og minstemann skal første året på ungdomsskolen nå så små er de jo ikke da...), jobb, mann, hus, katt og kronisk sykdom som i perioder tar mye av tiden... Så hvordan får jeg tid til å trene lurer mange da?
Det er enkelt å svare på, men for at du skal få en forståelse av det så må du gjøre følgende: Forestill deg at du våkner om morgenen og tar på deg høretelefoner, der har du en suse-lyd, som om ikke det er kanaler på radio, i tillegg to radio-kanaler som bytter på hele tiden. Sett volum på en sånn styrke at du bare så vidt hører det, men nok til at det over tid blir utrolig slitsomt... Så tenker du deg en periode hvor du har mye å tenke på og bekymre deg over.. Så ser du for deg at du går på jobben, på butikken, hjelper unger med lekser, vasker huset og legger deg - når du legger deg og sovner skrur lyden seg av... Morgen etter står du opp og lyden kommer på igjen, du går på jobb, gjør lekser med unger, går i syklubb og når du legger deg så skrur lyden seg av igjen. Men du har en annen mulighet til å skru av lyden og det er om du trener! Du kan fritt velge på øverste hylle om du vil løpe i skauen, gå på zumba eller svømme, men du må kjøre på litt for at det virkelig skal bli stille... Vil du da funnet tid til trening i hverdagen? Ville du da prioritert bort noe for å få slippe støyen for en stund? Tror kanskje det...
Dette er bare en av mange utfordringer med å ha adhd. Det finnes også medisiner som virker - tro meg! Ritalin var for meg det mest fantastiske jeg noen gang har puttet i meg selv om det tok flere år før jeg turte å ta det... Ikke veldig glad i medisiner og media har hatt en enorm negativ fokus på dette.. Det første jeg sa til mannen min når jeg hadde tatt en tablett var: "jeg hører hva de sier på tv!!" Han bare kikket dumt på meg og sa: "ja? har du ikke alltid gjort det?" Jo, det trodde jeg, men nå var det faktisk helt stille!! Det er som om øretelefonene brått ble skudd av og all ulyd ble til en krystallklar radiokanal!! Det er litt av en forskjell!! Jeg kunne høre på musikk og forsto hvorfor folk var så glade i musikken - for meg har det alltid vært for å forstyrre støyen så jeg kan tenke litt selv.. Jeg kunne senke skuldrene og bare slappe av, ingen tankevirksomhet, det var ingenting som skulle analyseres, det var ingenting å bekymre seg over og være redd for i det daglige - det var bare fullstendig stille..
Så kom bivirkningene av medisinen - så heftige at jeg fikk beskjed av legene på sykehuset om at jeg ikke kunne ta de lenger... Stillhets-pillene.. De som ga meg et nytt syn på livet! Verden raste fullstendig sammen og jeg er dypt takknemlig for Bjørn som alltid var der og aldri lot meg reise dit det alltid er stille... Så begynte den lange veien tilbake til livet igjen.. Hvor skulle man begynne? Trening og turer ut i marka!! Trening fikk kroppen i gang etter lange perioder som sengeliggende og hvor jeg til tider hadde så vondt i ryggen at jeg bare kunne krabbe.. Trening fikk frem smilet.. Trening ga mannen tilbake kona si og ungene tilbake moren sin.. Trening gjorde det så stille som mulig så man fikk slappet av.. Treningen ble min ritalin:)
En annen ting med adhd er at planer og forutsigbarhet er en stor del av hverdagen for at ikke tankene skal løpe løpsk! Da vet man akkurat hva man har å forholde seg til og verden smiler:) Det er også vanskelig å holde på med det samme over tid.. Det blir kjedelig og man søker nye utfordringer - hopper fra tue til tue og blir aldri noe... Innenfor triatlon er det 3 grener og innenfor hver gren er det flere ting man kan utfordre seg på og variere i så man ikke skal gå lei - selv om jeg må innrømme jeg gikk lei innimellom i vinter - når man trodde man likevel ikke skulle nå målet.. Når man ikke trodde på treneren som sa "du er flink, du kommer til å smile hele veien til mål i Haugesund.." Til og med innenfor begrepet triatlon er det flere veier å gå. Fra lokale sprint-distanser til store Ironman arrangement med full distanse (3800m svømming, 180km sykling og 42km løping) for de som ønsker det...
Konklusjonen er vel da at det blir triatlon i 2014 også:) Jeg har noen ting jeg gjerne vil gjøre igjen fordi det var hyggelig også har jeg noen mål jeg må jobbe mot innenfor de konkurranser jeg har satt opp - og det skal treneren min få hjelpe meg med:)
Foreløpige mål 2014:
* Bø-sprinten - for å se hvordan treningen i vinter har vært og kjenne litt på hvordan man ligger an før sesongen. Jeg har også en tid fra 2013 å slå og håper Anja, som også var med i år, blir med da vi hadde det så utrolig hyggelig!!!
* IM 70.3 Haugesund - for opplevelsen sin skyld!! Vi er 5 jenter som skal gå veien sammen i vinter og støtte/oppmuntre hverandre så det blir artig. Det er 4 jenter som ikke har gjort en IM distanse før, og hun ene har faktisk ikke gjort en eneste triatlon-konkurranse i det hele tatt... Jeg gleder meg til å se de mestre!!! Gleder meg til å se utviklingen deres:) Glede er å se andre mestre!!!
* Tuddal triatlon - for kosen sin skyld:) Her var det idyllisk!!
Så har jeg utrolig lyst til å hoppe i strikk fra Rjukan-brua.. Det har jeg hatt i litt over 3 år nå, men det kiler jo noe innmari i magen og tårene står i øynene når andre hopper så der er det et stykke vei igjen...
Jeg har lyst til å løpe et litt lengre løp enn halvmaraton.
Jeg har også lyst til å padle i kano - nei, det tør jeg ikke pr i dag... Pingle? Jepp, men jeg jobber med saken i hvert fall;) Til og med når gutta ville padle kano i Bø sommarland fant mor på en unnskyldning for ikke å padle...
Jeg kan ramse opp ting jeg vil, men ikke tør - ting jeg jobber med og som jeg gleder meg til å utfordre når jeg er klar for det engang i fremtiden..
Jeg tør ikke gå på sirkus eller ri på hest, men det er ikke noe jeg har noe ønske om å gjøre heller, så det er ikke alle ting man må gjøre bare for å utfordre seg selv...
Jeg ser frem til den strukturerte treningsstarten i september og gleder meg til veien gjennom vinteren. Jeg håper også at akkurat du tar tak i et mål, som kanskje henger litt for høyt for deg idag, tar det ned og kjenner litt på det og kanskje begynner på veien mot det selv om du vet det tar tid... YOU CAN DO IT!!!
De serverte saft, smoodie, kjeks og bananer på toppen. Edgar kom i mål og etter vi hadde tatt bilder og han hadde levert startnummer og fått påfyll så gikk vi bort til utsiktsplassen (hvor det forøvrig ikke var antydning til utsikt idag grunnet tåkedis) Der hadde de fyret opp bål og hadde premieutdeling. Det var beste dame og beste mann som fikk et gavekort hver - men man måtte være der for å få premien så tredje beste mann som fikk premien.
