Ecotrail Oslo 2015

Dette løpet hadde jeg meldt meg på for lenge siden og gledet meg!! Mannen skulle være support - det ville i dette tilfelle si kjøre til og fra, følge meg til start og ta meg imot i mål. Ved juletider var jeg med i en konkurranse på nett og fikk han til å være med også. Der hadde han så flaks at han vant en startplass!! Vi ble enige om å delta sammen, løpe sammen hele veien og ta det som en kjæreste tur. Det store spørsmålet da ble hvem skal være support for oss? Heldigvis har vi verdens snilleste venn som ville være support for oss. I begynnelsen av mai fikk jeg en startplass til, denne kunne også gis bort. Den ble gitt til supporten så han kunne løpe 18km mens han ventet på oss. Alle var fornøyde med det:)

En uke før Ecotrail kom Hr. forkjølelse brått på, men siden jeg liker så godt å løpe så ble ikke det sett på som noen hindring. Jeg hadde jo ei uke på å bli frisk. Jeg var veldig innstilt på å løpe og gledet meg for hver dag som gikk. Fredag dro vi inn til Oslo for å hente startnummer så vi ikke trengte stresse rundt i byen etter startnummer et par timer før start, men kunne bare ta banen rett opp til Holmenkollen. Fredag kveld pakket vi utstyret og var klare for lørdagens løp. Så kom leggetid...

Så fort jeg la meg ned så tetnet jeg fullstendig. Jeg ble sittende i senga og lese litt, men ble så trøtt og fikk ikke med meg hva det sto så jeg la meg ned igjen. Tetnet... Opp igjen... Spilte litt candycrush.. Så kom mannen og la seg.. Da var jeg ganske så irritert for at jeg ikke kunne legge meg ned å sove så jeg tok med dyna og sto opp. Jeg er jo så avhengig av mine 8t+ hver natt for å fungere optimalt. Jeg ble sittende i sofaen og tankene kom. Det slo meg at jeg ikke kunne løpe. Jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken engang selv om andre hadde kommentert det i forhold til forkjølelsen. I halv 3 tiden begynte de første fuglene og kvitre... Morgenlyset kom snikende etter en stund så må jeg ha duppet litt for i halv 7 tiden kom mannen inn i stua. Jeg sa at jeg ikke kunne løpe, jeg var så trøtt og forkjøla at det var ikke forsvarlig - man tuller ikke med en 45km!! Han foreslo å bytte til 18km men da måtte jeg hatt litt mer å puste med... Han spurte om jeg ville være med innover da som støtte for gutta, men nei, det ville jeg ikke. Det å stå og se på hadde blitt for tøft. Jeg ville jo så gjerne løpe!!

Jeg sto opp og bar dyna inn på soverommet igjen. Her lå HULK(Holmestrand ultraløperklubb) trøya klar med startnummer på og lysten overtok! Jeg tenkte at om jeg en gang skal nå det ultra-store målet så må jeg løpe når jeg er trøtt. Jeg må løpe etter en hel natt med løping og uten søvn. Det blir mye tøffere så dette kunne bli en bra test på hva som venter langt der fremme... Jeg tok på tøyet og mannen ble utrolig glad for at vi likevel skulle løpe sammen.

Før start

Når vi kom til hovedstaden fant vi hver vår bane, vinket forvel til supporten og dro opp mot Holmenkollen. Jeg satt der på trikken og var så trøtt så trøtt... Så hører vi over høytaleren: teknisk feil, vennligst forlat toget! Så da sto vi et sted og ventet på neste avgang. Det ble ikke lange forsinkelsen. Når vi kom opp spiste jeg litt ekstra, tok en tur på do også var vi klare! I startfeltet traff vi på en haug med Hulk'er og slo av en prat før vi satte avsted.

Jeg var nok ikke forberedt på hva som ventet egentlig.. Jeg hadde løpt fra Frognersetra til Ullevålseter og opp til Tryvann en gang tidligere og de grusveiene var så flotte og løpe på, men dette var trail og det vil ikke si flotte grusveier hele veien nei.. Det gikk oppover fra start og vi tok det med ro. Vi skulle langt og skulle gå i motbakkene. Vi var ikke alene om det. Noen steder var det trangt så vi gikk på rekke oppover og noen steder var det så gjørmete at noen, inkludert meg, hoppet fra tue til tue, mens andre bare sprang. Vi løp under tårnet, gjennom klatreparken også gikk det nedover... Derfra tenkte jeg i hodet mitt at vi skulle løpe jevnt nedover med små oppoverbakker på fine grusveier - det skulle bli en fin tur selv om søvnen nå trengte seg på så det svei i øynene.

Et par km ut i løypa

Når vi kom ned bakken så husker jeg bare bruddstykker av løypa... Det var kun et par strekker på grusvei og de gikk oppover, oppover og oppover og samme hvor vi var så var vi fortsatt rett nedenfor tårnet. Hvor mange ganger skal vi egentlig rundt det tårnet før vi løper nedover da??

Vi løp også et lite strekke på asfalt, et sted var det riktig så idyllisk med kuer og hester også kom vi til en landhandel. Der måtte jeg innom for litt mer snytepapir og tok en ny runde med nesespray. Jeg fant frem litt mat (brød og banan) mens vi gikk på nylagt asfalt. Endelig var vi ute på veien og snart skulle nok inn på en av de fine grusveiene vel. Det skulle vi ja - og den gikk oppover!! Vi gikk og gikk i godt driv og passerte noen, begynte å jogge der vi trodde den sluttet, men det gjorde den ikke. Den bare fortsatte og fortsatte. Sola steiket og jaggu så vi ikke tårnet igjen også!! Søvnen meldte sin ankomst igjen. Jeg hadde så lyst til å bare lene meg inntil mannen og sove mens jeg gikk. Jeg trodde virkelig på at det kunne funke. Bare en bitteliten powernap hadde vært godt... men det var bare å fortsette. En fot foran den andre. Det var vel når vi hadde kommet rundt 16km frem i løypa at jeg begynte å bli sliten fordi jeg var så trøtt. Da er det langt igjen til 45km - det er egentlig ganske så fjernt.. Skulle vi klare det?

Sola steika her i bakken uten ende - oppover, oppover og atter oppover...

Her vi bor (Horten) er det ikke så mye som ligner på de stiene vi løp på. Det er ganske så breie gode stier og grusveier i hele skogen vår så jeg er jo flunka nybegynner i det å løpe sti. Jeg ser stort sett ned i bakken så jeg fikk ikke sett så mye rundt meg. Noen steder var det nok lett for andre å løpe, men der likte jeg meg godt. Der kunne seg løfte blikket litt fremover for å se hvor jeg skulle, måtte bruke hodet litt og kunne løpe. Det var gøy!! Der fikk jeg mine små øyeblikk med løpeglede og glemte tid og sted! Men det varte ikke så lenge om gangen... Vi måtte også over et stort myr område.

Jeg gjorde et forsøk på og ikke bli våt på beina men etter et par meter kunne jeg konstatere at det ikke gikk, da var det bare å løpe. Våknet til litt da det kalde vannet traff innerst i sokkene mine. Mannen fikk høre det, dessverre, for jeg hadde jo ikke ullsokker, jeg hadde kompresjons-knestrømper! Da kom jeg til å bli kald, forbli våt og sikkert få skikkelige blemmer på beina av alt vannet. Gnagsår kom jeg også til å få - det var helt sikkert!! Lite positiv, sjarmerende og blid kone da gitt! Da vi var vel gjennom så ble det tema fort glemt. Sokkene var jo skikkelig gode. Jeg ble varm igjen på beina og jeg tror de tørket ganske så fort opp igjen! Bena mine idag ser ut som de var på spa igår - ingen merker eller vondter!

Jeg blander nok litt på hvor vi var i løypa og hvilke partier som var hvor.. Vi hadde gått endel og det ble som å gå en rask tur i skogen med mannen. Plutselig hører vi noen som heier og tenker at nå kommer det nok noen løpende bak oss, men det var oss de heiet på. Vi var jo i et løp, ikke på skogstur! Jeg hadde gruet meg til en bru som var 3 stokker over en foss!! Foss faktisk, ikke en bekk som det egentlig var... Jeg fant ut at det kanskje var lettere å hoppe over, men hva om man ramlet.. Vi ble stående her litt for at jeg skulle finne ut hvordan jeg skulle komme meg over. Det kom noen 80'ere og løp elegant over der jeg lurte på om jeg skulle hoppe over... Mannen min gikk over brua og strakk ut en hånd så jeg kom meg over og vi fortsatte.. Her mener jeg og huske at det var flott skogsterreng og vi kunne løpe litt. Det var kjekt for da kviknet jeg litt til frem til neste motbakke. De kom jo som perler på en snor.. Jeg skal aldri si at det er nedover fra Tryvann til Oslo noen gang igjen (selv om på høydeprofilen så jeg at vi hadde løpt mye mer nedover enn oppover da..)

Nok en oppoverbakke et sted i skogen mellom Holmenkollen og Operaen

Så kom vi til matstasjonen etter 26km og her hadde de appelsiner!! Jeg var så tørst selv om jeg hadde drukket jevnt hele veien. Blir så tørr i munnen når nesa ikke er i full funksjon. Jeg tok også en liten kopp cola og gikk ned i kjelleren for en tissepause og ta iskaldt vann på hender og ansikt. Der jeg satt tenkte jeg på Jimmy Vika som hadde sovnet på en do etter 160km løp! Her er bloggen hans om det løpet: http://www.runnersworld.no/blogs/jimmy/den-store-manndomspr-ven-160-kilometer.htm
Jeg kunne jo bare ta meg en liten lur her jeg.. Doen var så liten at jeg bare kunne lene meg litt til veggen... Mannen venter sikkert... Bare lukke øynene litte granne... Men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte fortsette. Jeg var så trøtt-sliten at jeg godt kunne vært i mål nå og vært fornøyd med innsatsen, men det var ikke mål. Det var faktisk ganske så langt igjen, men snart skulle vi over på grusveier og asfalt tenkte jeg... men det skulle vi jo ikke. Jeg tok iskaldt vann på hender og i ansiktet og gikk ut fra do, her på utsiden av do kunne jeg også sovet litt.. Her nede i kjelleren... Så gikk jeg opp trappa, trinn for trinn med tunge steg. Jeg tok meg en matbit i klypa på vei videre så var det bare å løpe litt igjen..

Til og med litt snø lå igjen i løypa

Jeg er jo så glad i medaljer Det er en håndfast bekreftelse på det løpet man har gjort og noe jeg kan ta frem og minnes de løpene jeg har gjort og ikke minst hva jeg har gjort i forkant for og klare nettopp det løpet. Før dette løpet hadde jeg ikke tenkt så mye på medaljen egentlig og jeg hadde ikke brukt den som motivasjon underveis heller, men brått slår det meg. "Vi får jo medalje også" sier jeg til mannen og begynner nesten og gråte av glede... Det skal ikke så mye til når man begynner å bli sliten og ikke minst trøtt!! Han ler litt av meg og bekrefter at ja, det får vi:)

Stein, røtter, jord... oppover oppover oppover... Ett skritt foran det andre... Så får vi melding fra supporten! Spar på kreftene, den løypa jeg løp var tøff i starten. Hvilke krefter? Her var det ikke mye å spare på nei. Her hadde det røynet på lenge. Vi kom også til et større vann. Her var det flott. Jeg tok vann på hender og ansikt igjen da jeg fortsatt var tørst.. Det sto en statue av en bjørn der så da måtte man jo ta bilde av Bjørn (mannen min) der... Skikkelig trøtting-humor!!

Så var det bare å fortsette på sti.. Vi kom til den biten supporten hadde løpt. Her var det  rekkeverk og smalt med en bra skrent ned i elva. Mannen begynte å slite med knær i nedoverbakker og hofte i oppoverbakker så det gikk ikke så fort. Det hadde det jo forsåvidt ikke gjort resten av veien heller og det var ikke hans skyld... Etter en stund på denne stien så kom det en trapp - en trapp!! Så da var det bare å gå oppover da!

Så ble stien morsom. Jeg begynte å løpe og det var deilig! Nok et lite øyeblikk av løpeglede og mestring av nytt terreng. Mannen kommenterte også at jeg var blitt så god til å løpe sti... He he, alt er rellativt men han har gått noen turer med meg der jeg har jobbet med å gå stiene så kan man kalle det fremgang. Nå løp jeg faktisk, og det uten "flaps" (armene ut for balanse) Det var gøy!! Nå koste jeg meg og løpegleden satte inn for fullt igjen!! Så traff vi på noen som ikke koste seg... "...er så lei de jæ.. stiene!!"

Til slutt kom vi ned til sjarmøretappen. De siste 9 km på asfalt inn mot mål. Jeg trodde jeg var i sahara, så tørst var jeg, men samtidig hadde jeg drukket så mye at jeg fikk hold om jeg løp fortere. Jeg måtte ha noe iskaldt. Jeg måtte ha saftis eller slush. Så sang jeg en sang om braincooler!! Det neste som møtte oss var et par gutter med braincooler. Han ene hadde blå og han andre hadde cola... Jeg sa til mannen at jeg skulle lett funnet frem hundrings'n min og kjøpt den halve braincooleren av den ene guttungen!! Skulle jeg rope på de? Jeg lot det være og fortsatte, da måtte det jo være en kiosk der borte hvor de gutta hadde kjøpt braincooler!! Optimistisk løp vi videre... Snart skulle jeg bli kvitt tørsten, snart skulle jeg få braincooler!! Men det kom aldri noen kiosk. Jeg begynte å angre for at jeg ikke hadde spurt guttungen om å kjøpe den halve slush'n hans.

Etterhvert måtte mannen gå litt og da går han ikke så fort, jeg stivnet litt og når vi skulle begynne å løpe igjen så løp han litt for fort, så måtte jeg gå litt også løp vi igjen. Prøvde å løpe litt fortere men da kom hold'et og magen skvulpet. Jeg tok en slurk og bare holdt den i munnen litt, men det hjalp ikke. Vi var begge slitne og det ble litt frem og tilbake om tempo - om det var diskusjon, meningsutveksling eller krangling var vi vel heller ikke helt enige om. Vi navigerte oss løpende gjennom Aker brygge og jeg trodde min siste time hadde kommet - så tørst var jeg!! Når vi kom bort mot andre siden var det en liten kiosk der med hull i veggen. Jeg kjøper iskald cola sa jeg til mannen.. Selv om det bare var 2km igjen til mål så måtte jeg ha noe iskaldt, mannen var enig! I kiosken var det ingen ansatte så vi løp videre og forbi cruise skipet. Ikke langt igjen nå.

Vi fortsatte diskusjonen om farten igjen og jeg kunne nesten ikke snakke da munnen bare klistret seg sammen og jeg hadde begynt å tetne igjen. Dette fikk han også høre en del ganger ja.. Sånn blir det når man løper med sin nærmeste. Jeg hadde tatt nesespray 3 ganger underveis også. Dessuten hadde vi en episode med en bil som stoppet rett foran oss og mannen kom med en glose da han hadde vondt i knær/hofte og en stopp/start gjorde vondt - dette hører til sjeldenhetene at han i det hele tatt hever stemmen så jeg ble jo litt satt ut også av den reaksjonen. Når dette skjedde og mens vi hadde en krangel gående etter episoden så hang kamera-teamet ut av bilen og filmet oss. Dette mente jeg der og da at var unødvendig og ta med en mann/kone krangel på video så de fikk et blikk og en skuldertrekning som ba om at de ikke filmet dette.. Da kjørte de videre. Dette var ikke gøy, jeg som vanligvis bruker å smile og takke de frivillige som gjør en fantastisk jobb! Da ser man hva lite søvn og en sliten kropp gjør med hodet - man kan miste det litt faktisk..

Vi løp inn mot mål side om side og der står Robert med medaljer og verdens beste klem. Den trengte jeg virkelig da!! Vi fikk ikke løpt sammen over mål hånd i hånd som jeg hadde sett for meg så nå måtte jeg bare ha et lite øyeblikk med kjæresten før vi snakket med omverden... Det ble litt snørr og tårer og et par unnskyld så var all tullete krangling om bagateller glemt. Nå skjønner jeg at folk på tv reagerer mot kameraer når de kommer opp i situasjoner hvor ting ikke er så greit. Vi snakket litt med supporten og hulk-gutta før jeg måtte videre for å finne braincooler!! Jeg hadde vel heller ikke go'følelsen etter løpet og alt ble bare feil på slutten. Jeg var ikke så stolt av det jeg hadde vært igjennom som jeg bruker å være etter et løp. Jeg var også så utrolig trøtt og ville bare hjem og sove. Mannen tok litt suppe før vi gikk til første kiosk og kjøpte saftis, så ble det kaffe på neste stopp på vei til bilen. Supporten, Edgar, hadde vært innom Pascal mens han ventet så jeg fikk sjokolade-macron til kaffe'n og den smakte himmelsk!!

Det ble ingen bilder med operaen i bakgrunnen med finisher-skjorte og medalje da det ikke var i mine tanker da. Både medalje og finisher-skjorta ble litt for raskt stappet ned i sekken denne dagen.

Når jeg tenker tilbake på løpet så ble det mye jobbing, vi kom aldri inn i en jevn flyt, men ellers var det en fin tur. Av tankene fra slutten av løpet så er det den teite krangelen med kamerat oppi trynet som henger igjen, og den gode klemmen fra Robert i mål.

Dette er det tøffeste løpet jeg har vært med på da jeg var så trøtt hele veien, men det var en god pekepinn på hva som venter. Jeg gikk aldri på en skikkelig smell underveis, sånn at man møter veggen og gir opp smell. Men det er kanskje ikke så rart når "smellen" kom før start og jeg jobbet hele veien. Løypa var tøffere enn jeg hadde sett for meg da jeg ikke er vant til å løpe i sånt terreng så det tok på. Idag er kroppen helt fin, bare litt støl da og det må man jo regne med. Jeg ser også at om jeg skal bli bedre i terreng så må jeg oppsøke det og ikke bare tusle rundt i bakhagen av en skog vi har her. Det ser jeg frem til!

Løypa var egentlig veldig fin. Det var flotte områder vi løp i (de gangene jeg kunne løfte blikket fra stien) og jeg har lyst til å være med igjen til neste år, da er jeg litt mer forberedt på hva som egentlig venter! Dette løpet kan virkelig anbefales til deg som liker å løpe i terreng.

Min neste konkurranse (tur) blir også i marka på Oslo skogsmaraton 20. juni og det gleder jeg meg til. Der skal mannen være support og jeg skal løpe alene og se om jeg kan finne løpegleden i skauen:) Det blir digg!!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Tid: 06:34:16
Plass 289 av 333 totalt - 88 av 108 damer.
Det ble tatt mellomtid rett etter matstasjon etter 27 km og da lå jeg på plass 296 så vi har løpt oss opp 7 plasser på siste delen.
Første delen hadde vi snitt på 8,33 min/km, siste delen hadde vi snitt på 9,05 min/km

Vestfold ultra challenge 2015 - Brannåsen trail 17km

Det var lørdag morgen, jeg var klar og tent på å løpe! Jeg skulle gi på fra start til mål. Jeg skulle løpe ut av komfortsonen min og gjøre et godt løp! Jeg hadde ingen unnskyldninger denne morgenen. Jeg var klar!!

Vi dro av sted litt over klokka 7 og hentet ei venninne. Hun og mannen min skulle gå fra Botnestua til Brannåsen hvor de skulle heie på de som løp forbi, og det var her jeg skulle vende. I år skulle jeg bare løpe 17km fordi Bjarnhild og meg hadde vært ute og satt ut merkepinner på torsdag (21km) også skulle jeg ut på søndag morgen igjen og ta de ned (25km). Det ble totalt nok kilometer i terreng og oppoverbakker for gamlemor den helgen ja;)

Vi ankom stadion og der var det allerede kommet mye folk. Vi slo av en prat med et par stykker, hentet startnummer og tok et bilde foran ecotrail-bilen som sto parkert på plassen.

Bjørn og Anja dro av sted for å komme seg inn til Brannåsen hytta før førstemann passerte/vendte. Etter en liten racebrief var vi klare for start. Det var den samme rolig stemningen som i fjor. Ikke noe stress når arrangøren talte ned og vi løp av sted.

Jeg lå bak noen jeg visste skulle løpe 50km og kanskje også 80km. Vi hadde god fart bortover for min del, samtidig som det ikke gikk for fort. Jeg tenkte at nå skal jeg henge på og det blir gøy å se hvor fort de løper når vi kommer inn i skogen, de skal jo tross alt løpe veldig langt i kupert terreng. Jeg visste på forhånd at det gikk oppover fra det øyeblikket det gikk over fra asfalt til grus og videre til kjerrevei og skogsbunn. Jeg visste at pulsen kom til å bli høy i starten og at jeg kom til å puste og pese meg av sted, men det var jeg så mentalt forberedt på at det gikk supert! Jeg snakket litt med ei koselig dame som skulle løpe 50km og hørte det summet rundt meg. Folk var i godt humør!

Jeg visste fra før at det var ei dame til på distansen min. Hun var fra Rye. Jeg synes alltid det er gøy å se hvor mange som er i klassen og hvor mange damer som er med også er det utrolig gøy de gangene man kommer i den første halvdelen på resultatlista, men det er det... Jeg gjør jo dette for meg og når jeg har gjort så godt jeg kan, og særlig når jeg har gjort det bedre enn jeg noen gang har gjort det før, så er jeg strålende fornøyd!! Jeg konkurrerer ikke mot noen andre, kun meg selv. Eller forresten, om jeg løper og det dukker opp en dame foran meg så forsøker jeg jo å ta henne igjen - det er jo konkurranse og siden jeg aldri løper om noen seier så er det en liten seier i seg selv og løpe forbi noen i løypa... Hehe, sånn som på Bislett når vi bare var to damer igjen og jeg løp forbi henne på siste runden så jeg kom på nest siste plass etter at nesten samtlige deltakere hadde pakket sammen og gått hjem for lenge siden.. Små gleder..

Nå var vi snart på første toppen med litt utsikt hvor det også ligger ei hytte. Jeg hadde fått øye på ei med Rye drakt og tenkte at det kunne være hun andre på distansen min. Jeg kom nærmere og løp like fort som henne før jeg løp forbi. Når vi begynte på svabergpartiet på Liglaneren kom en Rye-fyr i stor fart mot oss! Vi heiet på han og kommenterte at der gikk det unna!! Han var god! Det var gøy å se! Vi løp over haugen og skulle ned på baksiden... Der er det bratt ned for ei by-jente med null balanse og som synes alt er skummelt. I fjor akte jeg nesten på rompa ned, men i år skulle det gå bedre! Det hadde jeg bestemt meg for! Jeg har fortsatt selvinnsikten i behold og slapp fram noen før jeg gikk nedover. Hele feltet forsvant i et forrykende tempo ned skråningen og Rye-damen løp også forbi. Med ett ble det stille i skogen.. Det kom en negativ tanke om at jeg var skikkelig dårlig - de andre var skikkelig gode og her tuslet jeg ned bakken. Har meldt meg på terrengløp også kan jeg ikke komme meg fortere ned en bakke engang!! I det jeg gikk ned siste henget tok jeg tak i hodet mitt og sa til meg selv at dette var bra jobba! Jeg hadde kommet meg ned skråningen fortere og bedre enn i fjor og det er bra! Jeg er god!! Hodet var på plass igjen og bena var klare til å løpe.

Når vi kom der skogsmaskinene hadde kjørt fikk jeg øye på Rye-damen igjen. Her var det ikke lett å komme seg frem. Noen steder var det fint å løpe mellom de dype hjulsporene, men noen steder måtte jeg inn på den ene eller andre siden for å komme frem. Jeg løp rett bak Rye-damen nå og hun fortsatte i midten der jeg visste at det letteste var å løpe inn på høyre siden og vips var jeg forbi! Det var kvister over alt så jeg tråkket meg frem til grusveien.

Bilde fra torsdagens tur

Det var en bratt bakke opp til Brannåsen hytta for vending på 17km løypa. Jeg gikk oppover så fort jeg kunne og når jeg kom opp så sto det flere og heiet. Jeg hadde jobbet så bra frem mot vending at hjernen hadde rukket å krympe! Jeg visste jo så godt hva jeg skulle gjøre, men spurte hvor jeg skulle vende... "Ta på hytta!" sa de og jeg løp bort, rundt en sykkel og smalt handa i veggen før jeg snudde. I det jeg begynte på grusveien nedover igjen så jeg Rye-damen og tenkte at NÅ må jeg kjøre! Jeg må gjøre et forsøk på å holde tempo helt inn. Jeg får heller gå på en smell og heie på henne når hun seiler forbi meg! Dette var dagen for å løpe det jeg var god for, her nyttet det ikke å spare på kreftene!!

Nesten oppe på Brannåsen

Jeg kom meg tilbake gjennom løypa der skogsmaskinen hadde kjørt, og løp bortover en gress slette. Sola traff meg i ansiktet, det var så stille at jeg kunne høre fuglene kvitre. Ingen tanker var i veien. Jeg smilte av lykke. Dette var fantastisk! Beina tok meg fremover og det føltes som jeg løp som et barn som har fått nye joggesko! Fart og puls spilte ingen rolle - jeg løp rette og slett på ekte løpeglede rett fra hjerte... Dette var et øyeblikk som brant seg fast, et minne jeg tar med meg videre... En bekreftelse på at jeg akkurat nå er på riktig vei i forhold til hva jeg vil drive med fremover!

Fra søndagens tur

Jeg løp nok på den gleden lenge, for brått innså jeg at jeg allerede løp forbi grinda og ned mot fellesfjøset. Jeg husker at jeg løp ganske så lett opp den ene bakken i skogsløypa og hvor deilig det var å ha en kropp som svarte! Men hvor var det blitt av resten av motbakkene på vei tilbake? Hvor var det blitt av den siste skogsdelen av løypa? Jeg kom også på Rye-damen igjen, hun lå sikkert rett bak nå som jeg bare hadde løpt på min egen glede, i min lille boble, og ikke for å komme først. Jeg hadde jo ikke pushet på!!

Nå var det jo bare strake veien tilbake til stadion. Jeg fokuserte på å holde farten oppe og kikket bak meg, der var det ingen. Jeg rundet sykkelstien og kikket bak meg igjen og da kom hun ut bak fellesfjøset. Nå var det bare å løpe om jeg skulle klare å holde det helt inn! Jeg løper ikke særlig fort og har ikke noen tider å skryte av på verken 10km, halvmaraton eller maraton, men jeg kunne i hvert fall løpe så fort jeg kunne! Jeg måtte ikke ligge i marsjfart innenfor komfortsonen min. Jeg måtte gjøre et ordentlig forsøk i dag som jeg hadde bestemt meg for å kjøre på!! Heldigvis var det medvind på sletta, for i slak oppover så er den lei i motvind! Jeg krysset veien og løp ned mot den lille haugen med grusvei som vi skulle over. Måtte gå et par skritt i bakken, men løp på igjen. Pustet, peste og gryntet litt der jeg løp så fort jeg orket mot mål.

I det asfalt går over i grus (målstreken) hører jeg "gratulerer med første plassen da!" og mannen min kom mot meg. Jeg bare fortsatte og gå.. Jeg hadde løpt så fort jeg kunne, jeg hadde vært utenfor komfortsonen min. Jeg var stolt og rørt over hva jeg hadde fått til og kjente klumpen vokse i halsen.. Jeg gikk bort til enden av klubbhuset, svelget og gikk tilbake til mannen og venninnen min og ga de en god klem! Jeg måtte bare ha det lille øyeblikket først for meg selv..

Etter å ha fortalt om han Rye-fyren som sprang så vanvittig fort inni der så gikk jeg for å finne næring, og få t-skjorta. Når jeg kom ut kom det en kar bort til oss, det viste seg å være Svein-Erik Bakke (han Rye-fyren) som hadde rukket å få på seg litt mer tøy da han kom inn på 1.10.06 og satte ny løyperekord. Rye-damen kom også bort og hun het Torunn Brandt. Hun hadde kommet inn drøye 2 minutter etter meg. Det var skikkelig blide, positive og trivelig folk!! Før vi gikk hver til vårt ble det bilder av de to damene.

Så måtte man jo ha bilde av vinnerne som får tidene sine stående som bestetid i løypa frem til en ny gjeng setter av sted til Brannåsen 2016.

Jeg er så utrolig fornøyd med løpet mitt, det at jeg turte å trå litt på utsiden - at jeg ikke bare luntet av sted i frykt for å bli sliten og ikke holde helt inn. Det at jeg aldri ga meg når jeg så at jeg kunne komme først i mål. Det var utrolig moro at vi var så jevne for da ble det en ordentlig konkurranse selv om vi bare var to i klassen. Det er litt mer gøy å vinne når det er så jevnt!

Jeg ønsker å takke for et flott arrangement! Dette er et løp med god stemning, flott natur og kan virkelig anbefales! Dette er et løp både for hardbarka ultraløpere og for flunka nybegynnere da de har distansene 80km, 52km, 27km og 17km og velge mellom. Jeg gleder meg allerede til 2016, på hvilken distanse får tiden vise.. Sees vi til neste år?

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Tid: 1.46.07