Drammen halvmaraton 2013

Det er søndag morgen og dagen jeg har gledet meg til har kommet. I dag skal jeg til Drammen og løpe halvmaraton og målet er 1.59.59!! Planen er å kjøre hardt en mil også få i meg litt næring og jogge i 1 km også skal jeg kjøre hardt i en mil til - enkelt!! ...men sånn gikk det ikke.. Jeg måtte ty til både plan B og plan C...

Lørdag går forbi med lite energi og mye soving. Søndag morgen våkner jeg etter en urolig natt med mye drømming (reise, buss, hotell - inn og ut og bytting og ja gud veit hva... ) Fortsatt null energi!! Subber meg opp og smører godt med brødskiver selv om jeg er småkvalm og magen er i ulage. Tv'n forblir av og jeg finner meg i stedet et ukeblad - stillhet, ja takk... Etter 3 brødskiver med variert pålegg lager jeg meg ei skål med yoghurt, korn, druer og akasiehonning og en kaffe. Passer også på å få i meg nok drikke og vitaminer:)

Så begynner morro'a uten at vi trenger å gå i detaljer... smågulper og flyr på do... Skifter til løpetøy og mumler noe om at jeg ikke orker å reise... Jeg orker ikke tanken på å bevege meg i det hele tatt egentlig... Ligger rett ut på senga i treningstøyet og vil helst bare ligge der helt muse-stille.... Så kommer Bjørnen - dette går nok fint skal du se.. Du kommer deg igjennom - jeg vil jo så gjerne se du stiller.. Er så stolt av deg.. Du er så flink - det er så moro å følge deg... *sukk* kan ikke skuffe en positiv og oppmuntrende Bjørn... Labber meg av sted og får dratt over gebisset og satt håret i hestehale og fletter hestehalen så er vi klare.

Vi kommer til Drammen og skal hente startnummeret. I konvolutten ligger EN sikkerhetsnål og de har ikke flere.. Hipp hurra - det trengte jeg i dag.. Dette går jo aldri bra:( Bjørnen får snakket med noen han kjenner og vips står han der med sikkerhetsnåler til meg... Da er jeg klar. Bjørnen rusler av sted ut i løypa og der står jeg alene. Syk, ensom og synes veldig veldig synd på meg selv og tenker: dette var jo jæv.. lurt!! Så dukker det opp et smilende vesen som skravler i vei og det var riktig så hyggelig. Veldig glad for positive mennesker!! Vi stiller oss ganske langt foran og startskuddet går og vi er i gang..

Som vanlig går det veldig fort i starten og halve feltet siger forbi meg - har jeg vett på å stille meg på riktig sted.. ehh.. nei.. men orker ikke stå helt bakerst heller.. Etter ca 3km kjenner jeg at den nederste hårstrikken min har gått ut.. Ja, det var jo flott at DET også skulle skje da... som om jeg ikke hadde nok i dag så må jeg løpe med håret flagrende i hestehale... Som dere skjønner så skulle det ikke så mye til for å vippe meg av pinnen i dag... Jeg fortsatte å løpe og etter 8 km og hundrevis av negative tanker om hvor dritt dette var så fant jeg ut at NÅ var det NOK!!! Jeg kunne ikke fortsette på dette viset - jeg kunne ikke ha verdens mest positive trener også skulle jeg ikke bruke noe av det jeg har lært underveis.. Det var påtide å snu hodet!! ..og det måtte jeg klare SJÆL!!

To små-gutter hang over et gjerde og heiet og jeg løp bort til de og strakk ut armen - ville de gi meg high-five?? Det gjorde de begge to og jeg fant frem Haugesund-gleden/rusen, smilte litt og løp videre. Nå gikk det mye lettere!! Jeg tenkte tilbake der jeg suste gjennom gatene i sommer - smilende!! Forsøkte å gi på litt, men da snørte det seg i magen og siden jeg så gjerne ville rundt når jeg først hadde stilt så roet jeg ned igjen... Fokusen ble å holde beina i gang.. Det var alt for mange ganger jeg ønsket å gå.. Ringe Bjørn og si at jeg satt i en grøft og at han kunne hente meg... men da hadde han blitt så skuffet.. Jeg må bare fortsette...

På drikkestasjonene helte jeg vann over hodet. Jeg løp med drikkebelte og inntok jevnt med Maxim sportsdrikk og litt energibar. Har øvd på å spise underveis og det bruker å gjøre underverker når man får i seg noe i løypa.. Etter ca 15 km sto Bjørnen og heiet og sekunderte meg.. Jeg hørte noe med 2 minutter og 10 kmt og 2 timer... men var så sliten at jeg ikke skjønte hva han mente og orket ikke forholde meg til det. Jeg hadde funnet ekstra energi til å smile når han tok bilde og det var det eneste jeg orket da..

Kilometer etter kilometer kjempet jeg meg igjennom løypa og etter ca 19 km sto noen ambulansearbeidere - de syklet for øvrig rundt i løypa noe som var en veldig god sikkerhet for oss løpere - jeg ropte til de "har dere noen nye proteser som ikke er så slitne?" og pekte på beina mine.. De flira og svarte at jo, det hadde de i veskene sine;) Litt ny energi kom, men den forsvant like fort igjen.. Nå begynte beina å bli seriøst slitne.. Hele kroppen sleit med å komme seg fremover og beina kjentes ut som de skulle sovne og begynte å prikke... Jeg løp over broa og inn på siste sløyfe før mål. Bjørnen dukket opp igjen og ropte noe med at jeg lå på kanten til å klare målet på 1.59.59 - han var fortsatt positiv. Jeg hadde endret dette før start til å klare å fullføre i dag!! På dette punktet hadde jeg nok med å få beina til å gå fremover...

Vi ble geleidet fra veien og opp på fortauet og jeg tok meg i å tenke "MÅ vi over den fortauskanten?" Jeg hadde virkelig ikke noe mer igjen... men jeg kunne ikke gi meg.. Jobbe jobbe jobbe - hele veien til mål.. Lange steg, korte steg, raske steg, rolige steg, jogge mot veggen, jogge med hele kroppen - alt ble forsøkt på den siste kilometeren bare for å komme meg i mål..

Over brua - ca 1,5 km igjen til mål..

Jeg rundet siste kvartal og løp opp mot mål.. Publikum heiet, det sto en fotograf der og alle som kom mot mål vistes på storskjermen (noe jeg ikke la merke til engang...) Jeg gjorde et siste forsøk på å smile og dro på det siste jeg hadde - det var ikke mye å skryte av.. Hevet hendene over mål og gikk bort til nærmeste gjerde og hang over der... Vanligvis bruker jeg å gå ned pulsen også er jeg klar for å snakke med Bjørn.. Jeg bruker være sliten, men ikke sånn som nå.. Jeg tok sjansen, slapp gjerdet og vaklet meg bort til de som delte ut glass i premie.. Stabret meg bort til energidrikk bordet og heiv i meg et glass og fant meg en liten bit banan.. så gikk jeg over på andre siden og satte meg rett ned på fortauet... Jeg skalv på hånden og jeg mumlet "cola" til Bjørnen som kom bort.. Jeg klarte ikke engang å åpne den... Jeg var fullstendig kjørt... Jeg fikk en yt restitusjonsdrikk som jeg ikke engang orket riste selv... Når jeg endelig hadde funnet meg selv igjen og kunne se opp på Bjørn så sa han at jeg var kjempeflink!! Jeg hadde perset!! WHAT? Med DEN formen?? ...mer cola... Så sliten var jeg ikke etter Ironman 70.3 engang.. Tror faktisk ikke Bjørn har sett meg så kjørt etter et løp før!! Ikke på denne måten... Han var så snill å tok et bilde av meg etter jeg hadde fått cola, jeg gjorde et forsøk på å smile, men det ble nok mer en grimase.. Hadde nok med å få i meg bananbiten.. Glasset jeg fikk i premie hadde Bjørn fått da jeg var redd for å miste det i bakken.. Ble dårlig med posering med premie i hånden denne gangen...

Etter en stund kom henne jeg pratet med før start og jeg ba Bjørn prikke borti henne.. Jeg kom meg på beina og vi skravlet litt igjen. Koselig:) Da hun dro kikket jeg på resultatlista og så tiden: 2.02.15. Det var ny pers med 4 minutter det!!! Gammel rekord var 2.06!! Jeg var så sliten at jeg orket ikke bli glad engang.. Løpet føltes ikke godt - det var grise-tøft i dag og når man ikke sitter igjen med go'følelsen etter løpet smaker ikke ny pers det samme som etter en god dag i løypa hvor alt virker!!

Jeg tok av meg sko og sokker og vi ruslet mot bilen i en fart som bare sniler har på søndagstur...

Tusen takk til verdens beste støtteapparat - Bjørnen min <3