22.10.2013

Drammens råeste 2013

Etter å ha deltatt på Kanonløpet og Landfallhytta opp så har jeg fått smaken på motbakkeløp. Det er deilig å kjenne på at kroppen jobber. Du må presse hele veien, både fysisk og etterhvert psykisk. Det blir en kamp mot blodpumpa og hodet - begge vil stoppe, men du vil videre... I motbakkeløp kan man heller ikke bare la tyngdekraften hjelpe deg fremover.. Det er ikke bare å legge seg litt frempå og la bena gå - du må flytte, ikke bare bena, men også hele kroppen oppover i hvert steg du tar... Jobbe jobbe jobbe... hele veien opp... selv etter du har hatt et ublidt møte med den berømte veggen...

Jeg fikk et tips om et motbakkeløp som skulle arrangeres i Drammen og meldte på Edgar og meg. Bjørn skulle bli med som support. Dagen før løpet kom en forkjølelse snikende og satte seg i halsen. Løpsdagen var jeg helt kjørt og halsen verket. Når klokka rundet 14 satt jeg bare og stirret på dataskjermen på jobb og tenkte jeg måtte komme meg hjem i seng... men fornuften vant ikke denne gangen så jeg fortsatte å jobbe. Da jeg kom hjem slang jeg meg på senga og fikk vel 4 minutter før kjæresten hadde middagen klar. Etter middagen rakk jeg 20 min til på øyet før det var dags å dra...

Målet idag var å gjennomføre og å løpe hele veien opp i et fornuftig tempo så kroppen nå kan bli fort frisk igjen:) ...og plan A gikk knirkefritt!!

Da vi kom var det regn i lufta, et par grader og tåkedis. Et perfekt høstvær! Vi ruslet litt oppover i løypa, skravlet og hadde det riktig så hyggelig. Når vi kom ned igjen hadde det kommet flere deltakere. Vi bare kikket på hverandre og lo litt oppgitt... Er dette våre motstandere?? Vi ble ikke skremt engang - vi bare innså at slaget var tapt... Vi hadde ikke en sjans mot disse som så såååå spreke ut!!! Her var det bare å innta sisteplassen, glede seg over andres prestasjoner og heie på Konnerud ungdommen!!

Tiden ble talt ned mot start og vips var vi igang. Som forventet så så vi bare hele gjengen forsvant i et forrykende tempo oppover bakken - "god tur folken's" mumlet jeg også jogget vi oppover. Edgar lå litt foran i starten også tok jeg han igjen på flata. Vi lå jevnt oppover en god stund før han sakket litt etter. Jeg hadde bestemt meg for å holde et jevnt tempo med full kontroll på pusten hele veien og det gikk fint. Jeg fant en fin rytme og jobbet jevnt oppover... I et heng så var det to stykker som gikk og jeg jogget like fort, men jeg gikk ikke.. Det skulle jeg ikke idag på tross av sykdom - jeg skulle bare holde jevn rytme. Jeg sa til han ene at nå var det bare en kilometer igjen for å motivere:)

De siste 5-600 meterne var det satt ut fakler da løypa svingte bort fra lysløypa. Herfra var det slapsete og vått da det hadde snødd der oppe. Jeg hadde løpt jevnt med ei jente som også hadde gått litt og nå var hun rett bak meg. Hun jobbet nok mer enn det jeg gjorde, og skulle for den saks skyld idag, så når hun kom opp på siden av meg så heiet jeg på henne!! Kom igjen!! Idag var ikke dagen for å plukke damer før mål - idag var jeg strålende fornøyd med å ha kommet meg ut i marka, deltatt og jogget hele veien opp til mål. Idrettsglede var også et ord arrangøren selv brukte og det er idrettsglede på sitt beste - det å se andre mestre!!

Når jeg kom i mål sto tryggheten min Bjørn og tok meg imot. Jeg pustet ut, hadde en fotoshoot og leverte inn startnummeret. Startnummerne var trøyer så derfor ble det ikke et nytt startnummer på veggen på kontoret denne gangen... *snufs*

De serverte saft, smoodie, kjeks og bananer på toppen. Edgar kom i mål og etter vi hadde tatt bilder og han hadde levert startnummer og fått påfyll så gikk vi bort til utsiktsplassen (hvor det forøvrig ikke var antydning til utsikt idag grunnet tåkedis) Der hadde de fyret opp bål og hadde premieutdeling. Det var beste dame og beste mann som fikk et gavekort hver - men man måtte være der for å få premien så tredje beste mann som fikk premien.
Edgar kom inn på 25.49 og fikk en fin 7 plass i klassen (av totalt 7 deltakere) og jeg kom inn på 22.52 og klasse-seier!! (av totalt 1 deltaker) Vi er likevel strålende fornøyde!!


Dette var et enkelt og greit arrangement som kan anbefales. Om det blir arrangert til neste år også satser vi på friske kropper og ny pers etterfulgt av bålkos med pølser, marsmallows og kakao:) Takk for turen!!




19.10.2013

Hytteplanmila 2013

Tidligere i sommer nevnte ei venninne at hun ville løpe Hytteplanmila. Jeg hadde aldri hørt om den før, men det hadde vært koselig å reise på tur sammen så vi meldte oss på. Etter hvert som tiden nærmet seg var arrangementet aktivt på facebook og jeg fanget opp at dette var et løp hvor det var mange gode som stilte til start. Det var også ei løype som visstnok skulle være lettløpt. Jeg tenkte at her var det muligheter for ny pers!! Jeg forberedte meg på at i dette løpet skulle jeg gi alt hele veien og komme inn under 52 minutter!!! Noe som for øvrig er langt bak på resultatlistene da det er så mange gode med her - men jeg løper jo ikke mot de andre, jeg løper mot meg selv!!

Vi ble 3 jenter som dro av sted. Vi kjørte på gps og det gikk riktig så fint helt til vi skulle svinge av og opp i et boligfelt. Litt merkelig, men det var rett vei sa gps'n. Etter hvert kom vi inn på en grusvei og skulle følge den i flere minutter... Vi måtte jo flire litt da vi kom ned igjen på veien vi tok av fra og tankene gikk tilbake til Bøsprinten da vi kom kjørende på sykkelstien og trodde det var riktig vei...:)

Vi kom oss frem og det var god plass til parkering og masse parkeringsvakter som dirigerte oss på plass. Henting av startnummer gikk også supert. De hadde laget firkanter på start nummeret hvor de krysset av for t-skjorte og løpesokker. Alt var bra organisert!!!

Vi var klare til start. De to andre jentene skulle starte bak 55min ballongen, men jeg var klar for pers og gikk til 50min ballong-mannen. Startskuddet gikk og vi var i gang. Det gikk ikke så fort som det bruker ut fra start og jeg løp rett bak ballong-mannen. Etter en stund syntes jeg det gikk litt for sakte så jeg løp forbi. I det jeg passerte tenkte jeg IDIOT!!! Jeg skulle gjøre et forsøk på å komme under 52 minutter - ikke under 50!! Men samtidig hadde jeg bestemt meg for å gi alt så jeg måtte bare gjøre dette. Jeg måtte bare kjøre hele veien og plan A var da å holde ballong-mannen bak meg hele veien. Jeg streifet også borti tanken om at hvis han skulle løpe forbi meg så skulle jeg tviholde på ryggen hans - lime meg fast og ikke slippe!!! ...og til en forandring så slapp jeg å gå over på plan B!!!

En god stund etter jeg hadde passert ballong-mannen så hørte jeg han snakket bak meg, oppmuntret og fortalte hvordan de skulle ha korte, raske steg opp bakken så det gikk litt fortere... Etter hvert forsvant stemmen og jeg fortsatte fremover... Da jeg rundet på 5km så jeg at jeg hadde passert på under 25min. Jeg lå an til pers!! Nå var det bare 5km igjen. Løypa svingte opp til høyre etter drikkestasjonen og der ble det tungt - det virket som det var lenger mellom kilometerne og etter 8 km forsvant alt jeg hadde lært om teknikk... Det eneste jeg tenkte på var å holde hodet oppe - se fremover så kroppen fikk oksygen. Fokuserte på jevn pust og lot bena bare gå fremover... så lenge de gikk fremover og ballong-mannen lå bak meg så skulle jeg klare det!!! Jeg så på klokka og begynte å telle 100-metere... 18 igjen...

Da vi kom ned på hovedveien igjen sto det skilt for hver 100meter. Det var nå under 1 kilometer igjen. Ikke hørte jeg noe til ballongmannen heller... Jeg løp og løp og det ble lenger og lenger mellom hver 100meter føltes det som... men jeg kunne ikke slakke ned - måtte kjøre på nå. Det var det jeg skulle i dag!! Så kom siste innspurt - bakkespurt!! Jeg løp til jeg nesten ikke hadde pust igjen og kom meg i mål. Klokka ved mål sto på over 50 minutter så jeg skjønte ikke hvorfor ikke ballongmannen hadde passert meg, men så slo det meg at det var jo start-klokka - ikke når jeg startet... :) Hadde jeg klart det likevel? Jeg fikk medaljen og en kopp sportsdrikke før jeg ruslet ned mot hallen hvor sakene våre sto. Når jeg kom på utsiden stoppet jeg og bare sto og kikket tomt ut i lufta... Måtte bare hente meg inn litt igjen... Hadde jeg løpt under 50 minutter? Kunne jeg se 4-tallet?? Hadde JEG klart det??

Jeg ruslet inn og hentet næring og mobilen. Når jeg kom ut igjen fikk jeg en kar til å ta et bilde av meg med medaljen min før jeg gikk opp til målområdet... Der traff jeg på ei av de andre jentene som lurte på hvordan det hadde gått. Da gikk jeg inn på loggen på klokka og så den sto på 49,5noe og den hadde jeg jo stoppet litt etter jeg hadde kommet i mål... Utrolig!!! Snart kom hun andre i mål også, dessverre hadde kneet slått seg vrang, men alt i alt var alle fornøyde med løpet. Vi var alle enige om at det var en fin løype, akkurat passe vær og et flott arrangement!!

Etter en kort fotoshoot gikk vi inn for å skifte klær, ny fotoshoot også var det bare å kaste seg over boller, smultringer og kaffe'n:) Tusen takk til baker Narum!!

Mens vi gomlet boller så vi noen kjendiser også var det tid for å reise hjem.. uten å kjøre på den lille grusveien:)








Jeg kom i mål på tiden 49.36, en ny pers med 2.37 minutter!! Plass 165 av 373 damer og plass 24 av 64 i min klasse. Jeg var strålende fornøyd og kan virkelig anbefale dette løpet!!

Her fikk vi t-skjorte, løpesokker, startnummer med fullt navn, klubb og gruppe. Vi fikk en utrolig stor og flott medalje og baker Narum stilte med boller og smultringer. Før start og etter målgang kunne man oppholde seg i hallen hvor det var satt opp benker og bord. Løypa gikk på landlige småveier og var ikke tung - men ei mil er tross alt ei mil - lettløpt eller ikke... man må gjøre jobben hele veien...
-----------------------------------
Jeg vil også nå sende en stor takk til alle som tror på meg - de som sier jeg KAN. De som ber meg kjøre på og gir meg selvtillit og guts til å kjøre på helt fra start... De som oppmuntrer og ønsker lykke til før konkurranser... Dere skal vite at jeg tenker på dere og setter utrolig stor pris på tankene og ordene jeg får...TAKK!!!!

08.10.2013

Sjøstjernene 2013

Noen ganger er det noe som kommer i mellom deg og målet ditt - spørsmålet er da om du velger å stoppe der, eller om du jobber videre samme hvor tøft det er... ?? Selv har jeg hundrevis av frykter så om jeg er på vei til et mål så er det gjerne en frykt som kommer i mellom meg og målet mitt. Noen frykter er enkle å gjøre noe med, mens noen frykter krever utrolig mye av meg - men jeg har ikke stoppet enda.... Takket være det så har jeg kommet så utrolig langt både fysisk og psykisk de siste
4 årene.... Som nevnt tidligere så er det frykter man ikke trenger å utfordre - frykter som bare kan ligge der i bakgrunnen og det er greit.

En frykt jeg har hatt er vann. Første steg var å putte hodet under vann uten å holde for nesa! Deretter svømme midt i svømmehallen for så å svømme ute i sjø og mørkt vann... Neste steg var å hoppe fra 3 meter'n. Jeg gikk opp, og gikk ned igjen... neste gang gikk jeg opp og ned igjen... Det tok flere uker før jeg endelig hoppet og jeg var kjemperedd. Det tok lang tid før jeg turte igjen, men da skulle jeg gjøre det tre ganger!! En dag gjorde jeg det - jeg hoppet ikke bare 3 ganger men 16!! 3 meteren var ikke lenger skummel og jeg hadde kommet steg videre.

Jeg hadde satt meg et mål - hoppe fra 5 meter'n før jul. Jeg har vært oppe, sett og gått ned igjen og hoppet fra 3 meter'n. Oppe igjen og gått ned igjen... Jeg hadde jo så god tid - det var jo enda lenge igjen til jul...

Unni og jeg lagde et motbakkeløp som gikk i begynnelsen av høstferien - Stjernen halvmaraton/motbakkeløp fra Rjukan til Gaustatoppen. Målet med dette var at folk skulle mestre. Du fikk medalje om du prøvde.. om du løpe deler av løypa eller om du gikk hele veien - og som kjent så fikk sisteplassen pokalen!! Vi har trua på at alle kan!! Det å se andre mestre er noe av det flotteste å se - det rører noe i meg...

Vi hadde bestilt 15 medaljer til løpet og brukte 6 av de. Vi tenkte da at vi ville ha flere til å mestre - og det er noe med medaljer når man skal gjøre noe man ikke tør... Vi fant ut at i uke 41, etter høstferien, skulle vi lage en utfordring som hadde med vann å gjøre. Den utfordringen går ut på at man skal gjøre noe man ikke tør i utgangspunktet også får man medalje. Jeg utfordret Unni - "på tirsdag hopper vi fra 5 meter'n, er du med??" ...og Unni var med!! *filler'n*

Jeg vet at Unni er tøff - om jeg hadde sagt vi skulle hoppe fra månen så hadde hun gjort det, om jeg hadde sagt vi skulle løpe til Afrika så hadde hun gjort det.. Jeg tror faktisk ikke ti ville hester eller løver for den saks skyld hadde stoppet henne.. Så da er det ingen vei tilbake for meg *pingla* heller...

Vi møttes på Drammensbadet og svømte en lengde i det kjølige vannet før vi gikk opp på 5 meter'n. Unni bare stilte seg på kanten - fokuserte, gikk i seg selv og hoppet!!!! ...og jeg må jo legge til at hun aldri hadde hoppet fra 3 metere'n heller...*tøffa*. Så var det min tur - det gikk ikke... Jeg klarte ikke tråkke over den kanten. Jeg visste det ikke var skummelt, jeg var ikke redd for vannet eller hadde krisemaksimert, jeg klarte bare ikke tråkke på utsiden... En guttunge sto der og jeg sa han kunne hoppe først. Han syntes det var skummelt. Han sa han hadde hoppet før, men turte ikke nå... Så sto vi der da... Så kom jeg til å tenke på medaljene... "Du får en medalje om du hopper - en stjernemedalje..." "Har du en ordentlig medalje?" "Ja, om du hopper så skal jeg gå inn i garderoben og hente en til deg..." Han fortsatte å stå der, mens jeg gikk ned...

Jeg gikk ned på 3 meter'n for den var jeg trygg på nå, jeg har hoppet 3x3m etter svømmetreningene mine - problemet var bare at her hadde de bare stupebrett til 3 meter og ikke en betongplattform. Når jeg kommer mer enn 1m over bakken så skjelver hele kroppen som et aspeløv så hvordan i all verden skulle jeg komme meg ut på brettet... Jeg gjorde et par forsøk, men bena dirret så jeg ikke hadde en sjans... Jeg gikk så ned på 1m for der er jeg trygg på brettet og kroppen stritter ikke imot. Når jeg hadde hoppet der gikk jeg opp på 3 meter'n igjen, men kom meg ikke ut... Sånn holdt jeg vel på en halvtime før jeg endelig kom meg ut på brettet og fikk hoppet. Så fortsatte tiden å gå... Jeg hoppet noen ganger fra 3meter'n og gutten sto fortsatt på 5 meter'n...

Jeg svømte inn til kanten og der var det en liten kar foran meg i trappa - han var vel ikke mer enn kanskje 3-4 år... Han turte ikke hoppe fra 1 meter'n. Jeg sa til han at om du hopper så får du medalje... Han smilte bredt og gikk ut på 1 meter'n mens moren lå nede i vannet og ba han hoppe... Han hoppet ikke... *PLASK* Der hoppet gutten fra 5 meter'n!! Juuuuhuuuu og applaus!! Jeg gikk inn i garderoben og hentet medaljen til han og i det han fikk den rundt halsen sa jeg: "Du er en stjerne!!" Jeg ba han legge den i baggen sin og IKKE bade med den!! Han smilte, takket og forsvant...

Før vi visste ord av det sto lille knerten på 1meter'n igjen. Han hadde sett medaljene på ordentlig og han ville virkelig ha en... Han nølte litt og mammaen heiet på han i vannet... *plask* Han hoppet!!! Han fikk medaljen rundt halsen med beskjeden "Du er en stjerne". Storesøsteren som da kanskje var 4-5 år ville jo også ha medalje, men hun hadde jo hoppet mange ganger fra 1 meteren så jeg forklarte moren at man måtte gjøre noe man ikke tør... Moren sa da at hun kunne jo hoppe fra 3 meter'n... Hun gikk opp, moren i vannet og knerten med medaljen rundt halsen på kanten. Jenta gikk ut på kanten på brettet, men hoppet ikke... Hun gikk ned igjen og moren sa de kunne jo dele på medaljen - da ruslet jenta opp igjen, moren i vannet og minsten på kanten med medaljen sin... *plask* hun hoppet!!! Hun fikk medaljen rundt halsen med beskjeden "Du er en stjerne"... De skulle hjem og skype til mormor i Sverige. De var så glade og stoltheten lyste ut av de små kroppene som sto der med hver sin stjernemedalje!!

Det å se disse barna utfordre frykten sin, den lille frykten som sitter i "kjiler'n i magen" - det å oppleve at de mestret og i tillegg kunne gi de en medalje for det - det var helt herlig...!!

...men så var det tilbake til meg da.. Jeg hadde jo ikke hoppet enda og vi hadde vært der nesten en time.. Jeg måtte bare hoppe... Jeg bestemte meg og gikk opp... Jeg tenkte at jeg var 3 meter'n og skulle hoppe når pace-klokka på veggen var på 0... Det gikk ikke... Jeg klarte ikke lurer hjernen.. Jeg gikk da i meg selv og bestemte meg virkelig og tok steget på utsiden... Jeg hylte så hele hallen hørte meg, men jeg gjorde det... Jeg skulle ikke gjøre samme feilen som da jeg hoppet fra 3 meter'n - jeg måtte hoppe 3 ganger!! Unni sto på kanten og jeg fikk medaljen rundt halsen og badevakten flirte for seg selv:) Medaljen ble tatt av like fort og jeg gikk opp igjen - hoppet, men klarte ikke la være å hyle denne gangen heller... Jeg gikk opp for 3. gang, smilte for meg selv, gikk frem til kanten og hoppet... Det ble nok et hyl nå også... Så da var det gjort!!! 

Jeg har nå kommet et steg videre og er klar til sommerens triathlon!! Om det blir bryggestart så tør jeg ihvertfall å hoppe ut!! Jeg vet det ikke er 5 meter høyt, heller ikke 3m, men det er noe med det å hoppe ut i vann... Det å være trygg når det plasker rundt ørene på en... Tri2014 - jeg er KLAR!!!!!

07.10.2013

Landfallhytta opp 2013

De siste ukene har Bjørn og jeg løpt med en kompis av Bjørn, Edgar. Vi har løpt på mandag kl. 19.00 og det har vært veldig koselig. Forrige uke spurte han om vi skulle løpe igjen idag og det skulle vi - det var bare en liten hake... Landfallhytta opp i Drammen gikk kl. 19.00 idag og der ville jeg være med. Jeg hadde lyst til å prøve et motbakkeløp som det var litt lengde på. Bjørn ville ikke løpe da han er skadet, men han skulle passe gutta som er jevngamle også skulle Edgar og jeg løpe, eller ihvertfall komme oss til toppen!!

Vi kjørte avsted til Drammen i god tid. Da vi kom frem kjørte Bjørn oppover med gutta og fant jeg en plass mens Edgar og meg fikk hentet oss startnummer. Da vi hadde så god tid fant vi ut at vi skulle gå litt oppover i løypa for å varme opp. Vi gikk et godt stykke og humøret var på topp selv om vi begge gru/gledet oss til løpet. Ingen av oss hadde løpt motbakkeløp før (bortsett fra Kanonløpet som forøvrig bare var 800m langt). Løypa har en gjennomsnittstigning på 10% og er 3,4 km lang (selv om jeg hadde 3,6 på klokka og Edgar målte vel 3,5noe). Den går i skogsterreng på fine stier og i Drammens eldste lysløype.
Under oppvarmingen

Vi traff på ei dame som hadde en jakthund med sele på. Vi spurte om den var til salgs, men det var den ikke.. Vi lurte da på om vi kunne leie den litt, sånn en halvtimes tid.. Hun var ikke så interessert i det heller.. Når vi gikk oppover så vi hun var i skogen med den så når vi møtte henne uten hund ved startområdet spurte vi om hunden sto klar oppe i skogen så vi bare kunne hente den der, men det gjorde den ikke gitt.. Den måtte pent sitte i bilen til løpet var igang. Så neste år vet vi at vi skal ha med egen trekkhund;)

Når vi kom helt ned så vi oss rundt og lurte på hvor alle mosjonistene var... Det var ikke en eneste å se... Shit.. Vi følte oss med ett så små.. Krympet oss der vi sto, men stilte oss likevel cirka halvveis i startfeltet. Vi skulle jobbe oppover - løpe hele veien var plan A... men som vanlig - så feil kan man ta, over til plan B....

Startskuddet gikk og vi hang med feltet oppover den første kneika - den er bratt!! Jeg fikk hentet meg inn litt igjen og var veldig glad for at vi hadde brukt god tid på oppvarmingen. Fokuserte på teknikk og holdt tempo oppe... Når vi kom til grassbakken begynte Edgar å gå og jeg småjogget ved siden av. Vi nærmet oss toppen av den kneika og jeg sier "kom igjen, Edgar" "..ja,*pust* snart..." fikk jeg til svar. Da tenkte jeg at jeg må bare løpe!! Det var også avtalen at vi startet sammen men den som følte seg sterk kunne kjøre. Jeg kjørte på og løp oppover. Løp forbi flere og syntes det gikk fint... Så ei dame foran meg og løp forbi... pust pes... Fikk hentet meg litt igjen - så en ny dame og løp forbi.. pust pes... host...kremt...pust pust... Da jeg kom til verdens lengste oppoverbakke måtte jeg gå - men jeg gikk fort. Jobbe hele veien! Da blikket traff bakken gikk tankene mine til Unni som gikk bakken til topp 9. Hun hadde lært av Tore at armene skulle brukes fremover og jeg vet at kroppen trenger oksygen for å fungere så haka ble løftet og jeg gikk på. Skøyv fra i hvert steg. Gikk forbi flere i bakken.

Etter en stund kikket jeg på klokka og pulsen lå da på 182 (når jeg løper trappeintervall kommer jeg opp i 184) så jeg lå veldig høyt, men jeg bare fortsatte selv om jeg lå så høyt! Jeg begynte å løpe igjen og kikket på klokka på 2.04km og tenkte at jeg var over halvveis. Jeg bare fortsatte og fortsatte - fremover fremover.. Pustet og peste så fælt og kremtet og hostet og stønnet.... Jeg kom til en bakke til *sukk* nærmet meg mål og begynte å gå... Litt borti skauen så jeg det blinket.. Det var en som tok bilder så da var det bare å løpe - he he, det skal ikke så mye til. Ei dame kom opp på siden av meg og passerte, men jeg tok henne igjen og løp forbi.. 

Nå begynte jeg å se fakler og da hadde vi fått beskjed om at det ikke var langt igjen. Jeg kom opp på plassen og speakeren sa: "litt til så er dere i mål". Endelig kom jeg i mål og fikk medaljen min *lykke* Jeg fikk tatt av brikken, fant meg en benk og dumpet nedpå. Satt og så ut i lufta og var fornøyd med vel fullført løp... Når jeg hadde samlet meg gikk jeg for å få drikke og finne de andre.

Edgar var også fornøyd med løpet. Han løp på 30.50. Jeg var også strålende fornøyd med en 4.plass i klassen (totalt 9) med tiden 27.04. Det var tungt, flott og etterpå satt man igjen med en utrolig mestringsfølelse:)Vi var begge veldig enige om at neste år er vi tilbake!!
YES!!