28.08.2013

Kanonløpet 2013

Det var lørdag tidlig morgen og vi skulle av sted til Fredrikstad for å treffe tri-jentene og deres kjære, men først en tur innom svenske-grensa. Det var i hvert fall plan A..

De gangene vi har vært på harry-handel har jeg hatt lyst til å stoppe innom Fredriksten festning, men det har aldri vært stemning for det fra de andre i bilen. Jeg hadde sett at det gikk et motbakkeløp her tidligere, men hadde ikke gjort noe mer med det da jeg ikke hadde løpt motbakkeløp tidligere. Samme morgen som vi skulle over til Østfold googlet jeg litt og fant ut at man kunne etteranmelde seg mellom kl. 10.30 og 11.00 så jeg tok på meg treningstøy sånn i tilfelle jeg rakk å melde meg på...

Vi dro av sted med 8.15 ferja og når vi nærmet oss Moss fikk vi øye på guttaboys (Tom, Jørn, Rune, Kristoffer og Are) som svømte fra Horten til Moss denne dagen. Løpeshorts ble byttet ut med vanlig shorts i bilen og vi kjørte rett ned til stranden og så de vel i mål. Det ble også gratulasjoner med ny pers!!Fantastisk og imponerende!!! Så bar det av sted mot Halden og vi rakk påmeldingen.

I det jeg meldte meg spurte arrangøren hvilken klubb jeg tilhørte og jeg svarte Tønsberg triahlonklubb.. De kikket på meg og sa wow/javel... Jeg prøvde febrilsk å senke forventningene og si at jeg aldri hadde løpt motbakkeløp før, men da sa de bare: nei, men du har svømt, syklet OG løpt... Joda.. sant det... *sukk* også fikk jeg tildelt startnummer 13.. Flaks... (Bildet er fra etter målgang)
Vi kjørte opp til toppen av festningen og parkerte bilen der. På vei ned mot byen stoppet vi innom et bakeri som lå inni festningen. Der bakte de kanelknuter og brød i steinovn som vi bare måtte kjøpe med.. men vente med å gomle til etter løpet. Vi ruslet nedover og jeg konstaterte at 800m med 127 høydemeter var bratt... Gjennomsnitt 14% stigning var det.. Jeg syntes vel også at 800m var ganske langt i det terrenget... Bjørn gikk oppover igjen for å være fotograf og heie:)
Da jeg kom ned innså jeg at jeg måtte varme opp før et sånt løp. Jeg har alltid hatt nok med løpet så jeg har aldri varmet opp før, men i dette tilfelle måtte jeg få i gang kroppen før jeg begynte på veien oppover. Jeg løp rundt kvartalene noen ganger og var klar. Da jeg sto og ventet på starten kom jeg i snakk med et par stykker på alder med meg som skulle løpe. De også ville bare ha det overstått!!

Speakeren sa at alle under 16 år skulle stille seg bakerst så de ikke ble løpt over av voksne. De som ikke var godt trent måtte ta det med ro i starten da dette var Norges bratteste og tøffeste 800m løp!!
... og siden hodet ikke henger med på formen så stilte jeg meg foran ungene, men bakerst av de voksne. Startskuddet gikk og vi var i gang... Oppover gikk det og jeg bestemte meg raskt for å løpe hele veien. Tenkte tilbake på Breimyrbakken og trappene vi løp oppover der. Holde jevnt tempo hele veien.. Korte små steg... Jobbe jobbe jobbe hele veien opp... Jeg løp forbi noen og tok innersvingen på ei. Hun tok meg igjen, og på et punkt skulle hun ta innersvingen på meg, men neida, da tok jeg en frekk en og la meg helt inn så hun ikke kom forbi. Jeg slo hun med 2 sek til slutt...
Da jeg kom opp sto Bjørnen der og tok meg imot. Jeg var litt irritert over at jeg ikke hadde kjørt hardere, men var i utgangspunktet så usikker på distansen og du vet, komfortsonen - den skal man holde seg innenfor - godt innenfor har jeg hørt... Irriterende at jeg aldri kan kjøre hardt fra start og gutse litt.. men men.. Jeg hadde i hvert fall løpt hele veien opp!

Jeg mente jeg hadde lest at det var deltakerpremier til alle og ble litt skuffet da ingen deltakerpremie dukket opp... Vi sto og skravlet litt på toppen før speakeren annonserte premie til alle under 15 år... Da de hadde fått premien sin leste han opp uttrekkspremier på startnummer. Skuffelsen var stor da jeg trodde at vi ikke fikk premie likevel... men så annonserte han at alle fikk premie og da smilte jeg igjen:) He he, det skal ikke så mye til... Men så kom en ny frustrasjon!! Ei sa at de samlet inn startnummerene igjen... Jeg begynte å fikle med sikkerhetsnålen og brukte lang tid på å få den av mens jeg mumlet noe om at jeg hadde alle startnummerene mine på veggen på jobben med tidene på... Den ene sikkerhetsnålen var av og jeg begynte å fikle med den neste.. "Bruker dere de om igjen?" "Ja, vi gjør jo egentlig det da.." "..men atte den veggen på jobben..." "Du kan få beholde nummeret du" sa hun i en vennlig tone. Siden det er sånn at du har de på veggen... TAKK!!! Deltakerpremien var et fint krus med Fredriksten festning.

Da det var på tide å dra videre kom ei blid jente med kamera og notatblokk bort til meg og sa hun var fra HA-avisa (Halden Arbeiderblad) og lurte på om hun kunne stille noen spørsmål og det kunne hun vel. Hun lurte på hvordan jeg syntes løpet var og jeg svarte "Veldig fint" Hun lurte så på om det fristet til gjentakelse og jeg svarte at ja, det gjorde det. Jeg har ikke løpt motbakkeløp før. Så sa jeg noe om at det var bratt her. Jeg ville også ha frem at jeg synes det er flott når man arrangerer idrett for folket - noe alle kan være med på uansett alder og kondisjon. Deretter spurte hun om hun kunne ta bilde. På mandag ringte jeg og spurte om å få tilsendt avisen og tirsdag kom den i posten:) *stas*

Da vi kjørte fra Halden gomlet vi på hver vår nydelige kanelknute og jeg håper å kunne delta til neste år også for det var et flott arrangement. Da vil jeg sette av litt tid etter løpet til å rusle rundt på festningen - noe vi ikke fikk tid til denne dagen da vi skulle videre... Harryturen utgikk også.. den hadde, litt impulsivt, blitt byttet ut med motbakkeløp...

På kvelden sjekket jeg resultatlista og tiden ble 6.34 og 3. plass av damene (13stk - 2.plassen hadde tiden 6.00 så det var et stykke opp dit) Nok engang ble jeg overrasket over resultatet og utrolig glad over en så fantastisk plassering!! Dagen ble avsluttet på ei fantastisk hytte med fantastiske folk og nydelig mat - tusen takk til Kari-Anne og Heine!!

27.08.2013

Elveløpet 2013

Jeg pendlet til Oslo for å trene capoeira i et år. Hver onsdag tok toget meg over Vestfoldbanen mot hovedstaden, gjennom Drammen som hadde blitt så fin. Langs elva så jeg en gangvei hvor folk gikk tur. Jeg tenkte ofte at jeg skulle stoppet i Drammen og gått en tur langs elva på den nye stien, men det ble med tanken...

Helt til jeg oppdaget Elveløpet. Et løp på 10 km som gikk langs elva i Drammen. På den gangveien jeg så gjerne ville gå på!! Selv om jeg ikke har trent noe særlig i sommer og bare skeiet ut med alt så bestemte jeg meg for å bli med - sånn for kosen sin skyld:) Plan A var å kose meg hele veien rundt. Se på det som var å se på og komme inn på timen...

Bjørn og jeg kjørte innover og hentet startnummer og ruslet litt rundt i målområdet rundt gangbrua. Det var en nydelig dag og sola blinket i Drammenselva. Alt lå til rette for en fin ettermiddagstur langs elva...
Vi ruslet bort til start og så på folk som varmet opp. Noen kjørte på med bakke-drag og andre skravlet. Noen så ut som de hadde løpt hele livet og hadde klær fra den tid og noen så ut som de aldri hadde løpt, bare kjøpt inn nyeste treningstøyet og sminket seg i mange timer før start... Det var et mangfold av forskjellige mennesker som stilte til start. Noe jeg synes er fantastisk!! Idrett for alle:) Startskuddet gikk for 5km og folk løp avsted.. Litt etterpå kom to ungjenter og sto der litt spørrende og forfjamset... En mann gikk bort til de og spurte om de skulle løpe 5km og det skulle de. Han fortalte at de nettopp hadde løpt, så de to jentene løp etter...
 
Så stilte vi opp til 10 km. Brått så alle så spreke ut... Kjente igjen ei fra triatlon-serien, Galina, som stilte seg først (med god grunn, hun løp vel på noen og førti minutter) Jeg stilte meg midt i haugen også gikk startskuddet... Jeg trodde jeg hadde lært meg hvordan jeg skulle tenke i forhold til pace så jeg hadde endret fra kmt til pace på klokka. I starten så viste den 4.noe og jeg visste det var for fort, men holdt tempo oppe. Etter hvert gikk farten ned - i hvert fall for min del.. De andre løp av sted og flere kom bakfra, løp forbi og forsvant. Jeg fulgte med på pace'n som jeg hadde blitt forklart at om den var 4.00 så løp man mila på 40 min og om den var på 5.00 så løp man mila på 50 min. Når gjennomsnittspace'n min lå på 5.17 trodde jeg at jeg lå an til 51 minutter og 7 sekunder og løp på... Jeg rundet 5 km på 25.noe og var fornøyd med det.
Jeg ble vel litt revet med for den fine gangveien, folk som heiet og kveldssola som glitret i elva så jeg ikke så mye til... Holde trøkket fremover - raske bein. Pusten var grei og beina hang med, men jeg var sliten likevel. Det skjønte jeg vel mer i ettertid da jeg så at jeg hadde ligget veldig høyt i både puls og fart i forhold til tidligere, i tillegg hadde jeg flere uker bak meg uten nevneverdig trening...
Jeg kom til 2km igjen og så 4 damer foran meg.. Det er 4 plasser det sa konkurranse-hue som nå skrudde seg på. Tok sakte men sikkert innpå og når det var 1 km igjen løp jeg forbi de. Hun ene av de dro på og forsvant, men 3 plasser hadde jeg hentet og de skulle ikke få ta meg igjen... Kjøre hele veien inn til mål! Når jeg hadde 200m igjen til mål kom følelsen fra Tuddal tilbake da jeg ble løpt forbi på oppløpet så jeg dro på det jeg hadde igjen og sprang i mål.

Bjørnen sto der så trofast og ventet på meg og tok det mest fantastiske bildet som noen gang har blitt tatt av meg *ler høyt* Snakk om finisherbilde fra hel... ;) Ha ha ha!!
Jeg fikk et glasskrus (seidel) og en flaske drikke før jeg gikk ned pulsen. Når jeg kom tilbake til Bjørn fikk jeg ikke klokka til å stemme... 54 minutter og noe og 5,18 i gjennomsnittspace... Da lærte jeg at det gikk kun an å se på hele tall... 4.00 er 40 minutter og 5.00 er 50 minutter, men det i mellom blir ikke akkurat på minuttet...

Det hadde vært en fin dag i Drammen, men følelsen jeg satt igjen med var at jeg ikke hadde fått med meg opplevelsen av å jogge rundt på den fine stien... så det må jeg få gjort en dag i fremtiden engang... :)

Når vi kom hjem sjekket jeg resultatlisten og fant ut at jeg hadde perset!! 53.30 var tiden og jeg hadde plassert meg høyt i klassen min med en 12 plass av 38 stk. Jeg var strålende fornøyd og overrasket over at det hadde gått så bra!!

Det er det som er så flott med å kunne glede seg over å ha løpt forbi en eller to underveis. Glede seg over at man har løpt det beste man kan - bedre enn man noen gang har gjort!!! Vinne over alle gjør jeg nok aldri, men det spiller ingen rolle da jeg er min største konkurrent. Jeg kan da glede meg over hvert resultat, hvert løp jeg har gjort mitt beste, i stedet for å si at jeg ikke er god nok, ikke har trent nok og ikke duger når jeg ikke vinner over de andre.. Jeg kan også glede meg over at andre har mestret og vunnet, både de som vinner første premie og de som kommer sist og har gjort en flott innsats.

Jeg har et hårete mål om at jeg en dag skal komme under 50 minutter på mila, men enn så lenge er hvert sekunds forbedring en personlig seier og en ny glede i hverdagen:)

06.08.2013

Fremtiden med et tilbakeblikk på fortiden...

På kontoret henger noen slappe ballonger med smilefjes og det er lenger mellom gratulasjonene fra IM 70.3 Haugesund, selv om det senest i dag kom to stykker og gratulerte:) *stas*
Treningstimene har vært færre og kveldene lenger. De siste ukene har jeg både vært sosial og tatt meg et glass vin. Jeg har omstilt meg fra ego til kone og mor og verden begynner å gå tilbake til normalen igjen... men normalen for meg er ikke å sitte lenge oppe, dra på kafe og trene lite.. Jeg må ha treningen for å kunne fungere som mor og kone. Jeg må ha treningen for å kunne leve et normalt liv... Jeg må ha et mål - en plan på hva som skal skje fremover... Så hva gjør jeg nå, nå som alt er over?? Hva blir neste års mål? Jeg vil først gå litt tilbake..

Dette året har jeg vært med på noen arrangementer som har vært en opplevelse på hver sin måte. Det som har fasinert mest er alle frivillige som stiller opp og gjør det mulig å delta på et idrettsarrangement. Alle de som bygger opp arrangementet, rigger det og ikke minst de som står der med plastkoppen med en skvett vann i når man trenger det som mest.. Også har man i tillegg alle de som kommer og ser på - tilskuere som heier!! Det varmer underveis og gir en ekstra guts til å fortsette.

Så har man deltakerne i alle variasjoner!! Det er de som har jobbet i timevis bare for å fullføre. De som ikke har det beste utstyret, men fortsatt smiler mellom grimasene som kommer av at de er slitne, men ikke har gitt opp.. De som kommer sist og jubler over egen prestasjon!! Det er idrettsglede det!! Så har man de gode - de man ser opp til og beundrer!! De som jobber knallhardt og målbevisst i årevis for å komme dit de er.. De har flinke trenere som de kan spørre om alt, de har det flotteste utstyret og sponsorer - de må kjøre hardt, ikke bare for seg selv, men også for andre fordi det forventes. Det er utrolig gøy å se hvor hardt det er mulig å kjøre et løp - gøy å se hvor langt det går an å pushe en menneskekropp, for i bunn og grunn er vi jo alle like...

Den ekstra inspirasjonen og motivasjon min kommer fra små øyeblikk - uavhengig av prestasjon/nivå, små øyeblikk som man har fanget opp gjennom å være med på konkurranser og ved å trene med andre..

I år har jeg vært med på Bøsprinten som var et veldig bra arrangement for en som skulle prøve triatlon for første gang. Her fikk man en myk start med svømming inne, pause, sykkel og løp ute. Dette kan virkelig anbefales som et trygt nybegynner-tri.

Østfold triatlon var også var et bredde-arrangement med mange nybegynnere (sprint) Dette kan også anbefales for de som er ferske i sporten... men det kan være greit å ha syklet noen bakker i forveien for sykkel-løypa var kupert.

Ironman 70.3 Haugesund var en opplevelse og til tider litt mye for en nybegynner i sporten. Her var det mange gode!! Joda, det var mange som debuterte innen Ironman, men av disse så hadde nok mange fullført en del triatlon på forhånd. Det ble veldig stort og til tider overveldende, men det som gjorde det "folkelig" var alle de som heiet!! Jeg har ikke opplevd makan!! Det var en opplevelse i seg selv - det er en motivasjon for treningen fremover for å oppleve det en gang til!!

Siste triatlon for i år var Tuddal tri. Dette var bygde-Norge på sitt beste:) Det var utrolig koselig og akkurat passe stort. God bredde på utøverne her også. Om dette er noe du vil være med på neste år så kan det være lurt å ha løpt litt i terreng også. Bakken sugde krefter og løpingen var tung. Sykkel-løypa passer for alle da det ikke er noen tøffe oppover eller utforkjøringer (sprint).

Ovenstående er basert på egne følelser utfra en nybegynners perspektiv da Bø-sprinten i år var min aller første triatlon!!

Så hva skjer nå da? 2. september er datoen hvor det braker løs igjen!! Da er jeg klar for en ny periode med trening. Jeg har erfart et par ting som jeg skal ta med meg på treninger nå til høsten også er det opp til verdens beste PT for meg og flere med meg, Kristin Lie, å legge opp løpet for meg mot MINE mål - og tilpasset MITT liv - ikke som en toppidrettsutøvers, men et liv med to barn (eller, barn og barn... størsten er jo faktisk voksen han når jeg tenker meg om.. 18 år og greier... ja ja, men mitt lillegull vil han alltid være <3 - og minstemann skal første året på ungdomsskolen nå så små er de jo ikke da...), jobb, mann, hus, katt og kronisk sykdom som i perioder tar mye av tiden... Så hvordan får jeg tid til å trene lurer mange da?

Det er enkelt å svare på, men for at du skal få en forståelse av det så må du gjøre følgende: Forestill deg at du våkner om morgenen og tar på deg høretelefoner, der har du en suse-lyd, som om ikke det er kanaler på radio, i tillegg to radio-kanaler som bytter på hele tiden. Sett volum på en sånn styrke at du bare så vidt hører det, men nok til at det over tid blir utrolig slitsomt... Så tenker du deg en periode hvor du har mye å tenke på og bekymre deg over.. Så ser du for deg at du går på jobben, på butikken, hjelper unger med lekser, vasker huset og legger deg - når du legger deg og sovner skrur lyden seg av... Morgen etter står du opp og lyden kommer på igjen, du går på jobb, gjør lekser med unger, går i syklubb og når du legger deg så skrur lyden seg av igjen. Men du har en annen mulighet til å skru av lyden og det er om du trener! Du kan fritt velge på øverste hylle om du vil løpe i skauen, gå på zumba eller svømme, men du må kjøre på litt for at det virkelig skal bli stille... Vil du da funnet tid til trening i hverdagen? Ville du da prioritert bort noe for å få slippe støyen for en stund? Tror kanskje det...

Dette er bare en av mange utfordringer med å ha adhd. Det finnes også medisiner som virker - tro meg! Ritalin var for meg det mest fantastiske jeg noen gang har puttet i meg selv om det tok flere år før jeg turte å ta det... Ikke veldig glad i medisiner og media har hatt en enorm negativ fokus på dette.. Det første jeg sa til mannen min når jeg hadde tatt en tablett var: "jeg hører hva de sier på tv!!" Han bare kikket dumt på meg og sa: "ja? har du ikke alltid gjort det?" Jo, det trodde jeg, men nå var det faktisk helt stille!! Det er som om øretelefonene brått ble skudd av og all ulyd ble til en krystallklar radiokanal!! Det er litt av en forskjell!! Jeg kunne høre på musikk og forsto hvorfor folk var så glade i musikken - for meg har det alltid vært for å forstyrre støyen så jeg kan tenke litt selv.. Jeg kunne senke skuldrene og bare slappe av, ingen tankevirksomhet, det var ingenting som skulle analyseres, det var ingenting å bekymre seg over og være redd for i det daglige - det var bare fullstendig stille..

Så kom bivirkningene av medisinen - så heftige at jeg fikk beskjed av legene på sykehuset om at jeg ikke kunne ta de lenger... Stillhets-pillene.. De som ga meg et nytt syn på livet! Verden raste fullstendig sammen og jeg er dypt takknemlig for Bjørn som alltid var der og aldri lot meg reise dit det alltid er stille... Så begynte den lange veien tilbake til livet igjen.. Hvor skulle man begynne? Trening og turer ut i marka!! Trening fikk kroppen i gang etter lange perioder som sengeliggende og hvor jeg til tider hadde så vondt i ryggen at jeg bare kunne krabbe.. Trening fikk frem smilet.. Trening ga mannen tilbake kona si og ungene tilbake moren sin.. Trening gjorde det så stille som mulig så man fikk slappet av.. Treningen ble min ritalin:)

En annen ting med adhd er at planer og forutsigbarhet er en stor del av hverdagen for at ikke tankene skal løpe løpsk! Da vet man akkurat hva man har å forholde seg til og verden smiler:) Det er også vanskelig å holde på med det samme over tid.. Det blir kjedelig og man søker nye utfordringer - hopper fra tue til tue og blir aldri noe... Innenfor triatlon er det 3 grener og innenfor hver gren er det flere ting man kan utfordre seg på og variere i så man ikke skal gå lei - selv om jeg må innrømme jeg gikk lei innimellom i vinter - når man trodde man likevel ikke skulle nå målet.. Når man ikke trodde på treneren som sa "du er flink, du kommer til å smile hele veien til mål i Haugesund.." Til og med innenfor begrepet triatlon er det flere veier å gå. Fra lokale sprint-distanser til store Ironman arrangement med full distanse (3800m svømming, 180km sykling og 42km løping) for de som ønsker det...

Konklusjonen er vel da at det blir triatlon i 2014 også:) Jeg har noen ting jeg gjerne vil gjøre igjen fordi det var hyggelig også har jeg noen mål jeg må jobbe mot innenfor de konkurranser jeg har satt opp - og det skal treneren min få hjelpe meg med:)

Foreløpige mål 2014:

* Bø-sprinten - for å se hvordan treningen i vinter har vært og kjenne litt på hvordan man ligger an før sesongen. Jeg har også en tid fra 2013 å slå og håper Anja, som også var med i år, blir med da vi hadde det så utrolig hyggelig!!!

* IM 70.3 Haugesund - for opplevelsen sin skyld!! Vi er 5 jenter som skal gå veien sammen i vinter og støtte/oppmuntre hverandre så det blir artig. Det er 4 jenter som ikke har gjort en IM distanse før, og hun ene har faktisk ikke gjort en eneste triatlon-konkurranse i det hele tatt... Jeg gleder meg til å se de mestre!!! Gleder meg til å se utviklingen deres:) Glede er å se andre mestre!!!

* Tuddal triatlon - for kosen sin skyld:) Her var det idyllisk!!

Så har jeg utrolig lyst til å hoppe i strikk fra Rjukan-brua.. Det har jeg hatt i litt over 3 år nå, men det kiler jo noe innmari i magen og tårene står i øynene når andre hopper så der er det et stykke vei igjen...

Jeg har lyst til å løpe et litt lengre løp enn halvmaraton.

Jeg har også lyst til å padle i kano - nei, det tør jeg ikke pr i dag... Pingle? Jepp, men jeg jobber med saken i hvert fall;) Til og med når gutta ville padle kano i Bø sommarland fant mor på en unnskyldning for ikke å padle...

Jeg kan ramse opp ting jeg vil, men ikke tør - ting jeg jobber med og som jeg gleder meg til å utfordre når jeg er klar for det engang i fremtiden..

Jeg tør ikke gå på sirkus eller ri på hest, men det er ikke noe jeg har noe ønske om å gjøre heller, så det er ikke alle ting man må gjøre bare for å utfordre seg selv...

Jeg ser frem til den strukturerte treningsstarten i september og gleder meg til veien gjennom vinteren. Jeg håper også at akkurat du tar tak i et mål, som kanskje henger litt for høyt for deg idag, tar det ned og kjenner litt på det og kanskje begynner på veien mot det selv om du vet det tar tid... YOU CAN DO IT!!!