Sjøstjernene 2013

Noen ganger er det noe som kommer i mellom deg og målet ditt - spørsmålet er da om du velger å stoppe der, eller om du jobber videre samme hvor tøft det er... ?? Selv har jeg hundrevis av frykter så om jeg er på vei til et mål så er det gjerne en frykt som kommer i mellom meg og målet mitt. Noen frykter er enkle å gjøre noe med, mens noen frykter krever utrolig mye av meg - men jeg har ikke stoppet enda.... Takket være det så har jeg kommet så utrolig langt både fysisk og psykisk de siste
4 årene.... Som nevnt tidligere så er det frykter man ikke trenger å utfordre - frykter som bare kan ligge der i bakgrunnen og det er greit.

En frykt jeg har hatt er vann. Første steg var å putte hodet under vann uten å holde for nesa! Deretter svømme midt i svømmehallen for så å svømme ute i sjø og mørkt vann... Neste steg var å hoppe fra 3 meter'n. Jeg gikk opp, og gikk ned igjen... neste gang gikk jeg opp og ned igjen... Det tok flere uker før jeg endelig hoppet og jeg var kjemperedd. Det tok lang tid før jeg turte igjen, men da skulle jeg gjøre det tre ganger!! En dag gjorde jeg det - jeg hoppet ikke bare 3 ganger men 16!! 3 meteren var ikke lenger skummel og jeg hadde kommet steg videre.

Jeg hadde satt meg et mål - hoppe fra 5 meter'n før jul. Jeg har vært oppe, sett og gått ned igjen og hoppet fra 3 meter'n. Oppe igjen og gått ned igjen... Jeg hadde jo så god tid - det var jo enda lenge igjen til jul...

Unni og jeg lagde et motbakkeløp som gikk i begynnelsen av høstferien - Stjernen halvmaraton/motbakkeløp fra Rjukan til Gaustatoppen. Målet med dette var at folk skulle mestre. Du fikk medalje om du prøvde.. om du løpe deler av løypa eller om du gikk hele veien - og som kjent så fikk sisteplassen pokalen!! Vi har trua på at alle kan!! Det å se andre mestre er noe av det flotteste å se - det rører noe i meg...

Vi hadde bestilt 15 medaljer til løpet og brukte 6 av de. Vi tenkte da at vi ville ha flere til å mestre - og det er noe med medaljer når man skal gjøre noe man ikke tør... Vi fant ut at i uke 41, etter høstferien, skulle vi lage en utfordring som hadde med vann å gjøre. Den utfordringen går ut på at man skal gjøre noe man ikke tør i utgangspunktet også får man medalje. Jeg utfordret Unni - "på tirsdag hopper vi fra 5 meter'n, er du med??" ...og Unni var med!! *filler'n*

Jeg vet at Unni er tøff - om jeg hadde sagt vi skulle hoppe fra månen så hadde hun gjort det, om jeg hadde sagt vi skulle løpe til Afrika så hadde hun gjort det.. Jeg tror faktisk ikke ti ville hester eller løver for den saks skyld hadde stoppet henne.. Så da er det ingen vei tilbake for meg *pingla* heller...

Vi møttes på Drammensbadet og svømte en lengde i det kjølige vannet før vi gikk opp på 5 meter'n. Unni bare stilte seg på kanten - fokuserte, gikk i seg selv og hoppet!!!! ...og jeg må jo legge til at hun aldri hadde hoppet fra 3 metere'n heller...*tøffa*. Så var det min tur - det gikk ikke... Jeg klarte ikke tråkke over den kanten. Jeg visste det ikke var skummelt, jeg var ikke redd for vannet eller hadde krisemaksimert, jeg klarte bare ikke tråkke på utsiden... En guttunge sto der og jeg sa han kunne hoppe først. Han syntes det var skummelt. Han sa han hadde hoppet før, men turte ikke nå... Så sto vi der da... Så kom jeg til å tenke på medaljene... "Du får en medalje om du hopper - en stjernemedalje..." "Har du en ordentlig medalje?" "Ja, om du hopper så skal jeg gå inn i garderoben og hente en til deg..." Han fortsatte å stå der, mens jeg gikk ned...

Jeg gikk ned på 3 meter'n for den var jeg trygg på nå, jeg har hoppet 3x3m etter svømmetreningene mine - problemet var bare at her hadde de bare stupebrett til 3 meter og ikke en betongplattform. Når jeg kommer mer enn 1m over bakken så skjelver hele kroppen som et aspeløv så hvordan i all verden skulle jeg komme meg ut på brettet... Jeg gjorde et par forsøk, men bena dirret så jeg ikke hadde en sjans... Jeg gikk så ned på 1m for der er jeg trygg på brettet og kroppen stritter ikke imot. Når jeg hadde hoppet der gikk jeg opp på 3 meter'n igjen, men kom meg ikke ut... Sånn holdt jeg vel på en halvtime før jeg endelig kom meg ut på brettet og fikk hoppet. Så fortsatte tiden å gå... Jeg hoppet noen ganger fra 3meter'n og gutten sto fortsatt på 5 meter'n...

Jeg svømte inn til kanten og der var det en liten kar foran meg i trappa - han var vel ikke mer enn kanskje 3-4 år... Han turte ikke hoppe fra 1 meter'n. Jeg sa til han at om du hopper så får du medalje... Han smilte bredt og gikk ut på 1 meter'n mens moren lå nede i vannet og ba han hoppe... Han hoppet ikke... *PLASK* Der hoppet gutten fra 5 meter'n!! Juuuuhuuuu og applaus!! Jeg gikk inn i garderoben og hentet medaljen til han og i det han fikk den rundt halsen sa jeg: "Du er en stjerne!!" Jeg ba han legge den i baggen sin og IKKE bade med den!! Han smilte, takket og forsvant...

Før vi visste ord av det sto lille knerten på 1meter'n igjen. Han hadde sett medaljene på ordentlig og han ville virkelig ha en... Han nølte litt og mammaen heiet på han i vannet... *plask* Han hoppet!!! Han fikk medaljen rundt halsen med beskjeden "Du er en stjerne". Storesøsteren som da kanskje var 4-5 år ville jo også ha medalje, men hun hadde jo hoppet mange ganger fra 1 meteren så jeg forklarte moren at man måtte gjøre noe man ikke tør... Moren sa da at hun kunne jo hoppe fra 3 meter'n... Hun gikk opp, moren i vannet og knerten med medaljen rundt halsen på kanten. Jenta gikk ut på kanten på brettet, men hoppet ikke... Hun gikk ned igjen og moren sa de kunne jo dele på medaljen - da ruslet jenta opp igjen, moren i vannet og minsten på kanten med medaljen sin... *plask* hun hoppet!!! Hun fikk medaljen rundt halsen med beskjeden "Du er en stjerne"... De skulle hjem og skype til mormor i Sverige. De var så glade og stoltheten lyste ut av de små kroppene som sto der med hver sin stjernemedalje!!

Det å se disse barna utfordre frykten sin, den lille frykten som sitter i "kjiler'n i magen" - det å oppleve at de mestret og i tillegg kunne gi de en medalje for det - det var helt herlig...!!

...men så var det tilbake til meg da.. Jeg hadde jo ikke hoppet enda og vi hadde vært der nesten en time.. Jeg måtte bare hoppe... Jeg bestemte meg og gikk opp... Jeg tenkte at jeg var 3 meter'n og skulle hoppe når pace-klokka på veggen var på 0... Det gikk ikke... Jeg klarte ikke lurer hjernen.. Jeg gikk da i meg selv og bestemte meg virkelig og tok steget på utsiden... Jeg hylte så hele hallen hørte meg, men jeg gjorde det... Jeg skulle ikke gjøre samme feilen som da jeg hoppet fra 3 meter'n - jeg måtte hoppe 3 ganger!! Unni sto på kanten og jeg fikk medaljen rundt halsen og badevakten flirte for seg selv:) Medaljen ble tatt av like fort og jeg gikk opp igjen - hoppet, men klarte ikke la være å hyle denne gangen heller... Jeg gikk opp for 3. gang, smilte for meg selv, gikk frem til kanten og hoppet... Det ble nok et hyl nå også... Så da var det gjort!!! 

Jeg har nå kommet et steg videre og er klar til sommerens triathlon!! Om det blir bryggestart så tør jeg ihvertfall å hoppe ut!! Jeg vet det ikke er 5 meter høyt, heller ikke 3m, men det er noe med det å hoppe ut i vann... Det å være trygg når det plasker rundt ørene på en... Tri2014 - jeg er KLAR!!!!!