Vestfold maraton 2015

Det har blitt noen løp i år og alle er så forskjellige! Noen løp har jeg vært full av overskudd, skravlet, smilt og heiet fra start til mål, mens andre har jeg hatt fokus på et mål og vært konsentrert. På dette løpet hadde jeg det rett og slett vondt, og det var en lang tur og lengre hadde den blitt om det ikke hadde vært for at jeg traff på selveste dronningen...

Vestfold maraton går fra Larvik til Tønsberg på asfalt. Det lå ikke an til de store naturopplevelsene og det var endel trafikk. Høydaren skulle være gjennom kjøpesenteret i Sandefjord. Tidligere hadde jeg blitt så motivert av Mari som jeg løp Hof toppers ultra sammen med at pers lå i bakhodet for det hadde vi snakket om. Problemet er bare det at man vet aldri med Hr. Maraton!! Det kan gå supert i 30 km også kommer smellen eller det kan gå tungt i starten også kommer sola, men det er akkurat det jeg elsker ved distansen..

Parallelt med maraton gikk også en stafett med 8 etapper og en par maraton hvor en løper halvmaraton og en annen løper siste halvmaraton. Starten gikk og det gikk rolig fremover. Været var fint (jeg liker jo regn, men må innrømme at maraton i regn er litt langt...) og stemningen god.

Jeanette og meg - brillefine og klare for maraton!

Det første jeg la merke til var oppoverbakkene. Skulle det ikke være flatt da? Det trodde jeg. Jeg hadde sett på videoen på hjemmesiden og den var jo flat... Eller...? Mulig det bare var i starten det var så mye bakker. Jeg fortsatte og synes det gikk riktig så fint. Slo av en liten prat med et par kompiser som skulle løpe maraton og etterhvert kom jeg i prat med en annen som etter å ha løpt sin etappe løp en til for å sitte på med noen hjem.

Inn på gresset etter første etappe hvor lagene vekslet. Han foran meg her skulle også løpe maraton.

Vi hadde en riktig så hyggelig samtale langs en smal og koselig vei, men så kom den intense motorduren. Det var en kassebil fra arrangøren som lå der rett bak oss. Den kjørte ikke forbi og jeg snudde meg flere ganger. Var vi sist? Var dette følgebilen som skulle ligge der i 5 timer? Om det var planen så kom jeg til å gå på veggen ganske så tidlig! Når man har den duren der så kan man ikke få tankene over på noe annet, man kan ikke kose seg med løpet sitt, men blir stresset og det blir et mas og jag. I tillegg så blir det vanskelig å fokusere på de riktige tankene når det blir tungt etterhvert. Det var også ei annen som irriterte seg over denne. Hun sa ifra flere ganger og etter en god stund kjørte de videre. Dette kan man kalle energilekkasje!

Jeg kom i prat med damen og hun var riktig så hyggelig. Hun spurte hva jeg skulle løpe på og jeg svarte nå som sant var at pers på maraton var 4.55. Så jeg bruker jo 5 timer på maraton jeg, på en god dag! Det syntes hun var en fin tid å komme inn på så hun sa hun ville løpe sammen med meg og selskap på maraton er jo bare så hyggelig!

Vi løp og pratet litt, løp litt i stillhet og pratet litt igjen. Jeg begynte å kjenne det i kneet, men tenkte at det går over. Vi rundet halvmaraton på 2.13blank og det var over all forventning! Det var regn og motvind og de bakkene som jeg trodde skulle forsvinne gjorde aldri det...

Vi lå så godt an at hun sa at vi kom til å komme inn ihvertfall 4.50 om vi fortsatte i dette tempo og det kom til å bli pers. Hun lovte meg at det skulle bli pers, det skulle hun sørge for!! Jeg ble glad, men tenkte at det vet man aldri, for det er et maraton og med vondt kne og en kropp som begynte å gå stiv så svarte jeg: "ha ha, da tar du meg på ryggen siste biten da:)"

Vi løp gjennom kjøpesenteret i Sandefjord på rød løper

Jeg ble bare stivere og stivere. Det gjorde vondt overalt. Jeg gjorde et forsøk på å svare ærlig og sa at jeg var stiv, men det ville hun ikke høre noe om. Neste gang hun spurte om det gikk bra svarte jeg ja, tok tommel opp og smilte, eller var det en grimase... Vi løper forbi min kjære som står langt veien og tar bilder av oss. Han spør om det går bra og jeg svarer at det går kjempefint. Så legger jeg meg rett bak damen og visker: jeg er SÅ stiv!!!

Her hadde jeg det så vondt så vondt... 

Jeg får et par råd og tips underveis og tør jo ikke annet enn å gjøre som hun sier. Hun har lovet meg pers og jeg stoler så på hennes kunnskap og ikke minst erfaringer at jeg velger og bite tennene sammen og bare adlyde. Hadde jeg løpt alene så hadde nok det mest riktige vært å gå, gråte en skvett og kanskje sette seg i ei grøft og synes fryktelig synd på seg selv for så å bryte da mannen kom kjørende forbi... 17km igjen ble til 15km igjen...og vips så jeg 11km igjen vimpelen. Da kom veggen!

Jeg kjente det begynte å svi i øyene, gråten var på vei, men idag kjente jeg igjen Mr. Vegg med det samme han kom snikende! Hei vegg, hadet vegg og rett igjennom! Idag hadde jeg ikke tid til å hoppe over, idag måtte jeg bare punshe meg igjennom! Jeg tror nok han var litt grinete idag og hang bak meg litt, men etter et par km klarnet alt opp og veggen slapp taket!

Vi hadde ca 9km igjen og kom til en liten bakke. Jeg begynte å gå oppover men damen sa: "jeg tror du bare må løpe..." Jeg begynte å løpe, eller humpe eller hva man kaller en stokk stiv kropp med et kne fra et varmere sted... Men hun sa det på en sånn måte at jeg tenkte at om jeg ikke løper nå som hun sier så blir det ikke pers!

Nå tror jeg det gikk akkurat litt for sakte for damen og hun begynte å få litt småkramper så hun måtte opp i marsfart. Det er ikke godt når man blir liggende på en for sakte fart i et sånt vær, da blir man fort kald og jeg hadde full forståelse for det. Jeg takket henne for all hjelp og jeg tror nok at jeg tenkte inni meg at da kan jeg endelig gå litt, da kan pers være pers for det er jo fryktelig synd på meg akkurat nå... Men så sa hun at hun kom ikke til å være langt foran og hun skulle ha et øye på meg... Sukk, da var det bare å løpe da! Jeg hadde ikke noe annet valg - noe jeg idag er evig takknemlig for! Jeg humpet meg avgårde og tenkte at jeg er sterk! jeg er stiv... Jeg er god! jeg er stiv... Jeg fikk ikke inn bare positive tanker akkurat nå. Jeg forsøkte å løpe litt ute i kanten, men det var vondt. Damen stoppet og kikket seg bakover for å se at jeg løp. Jeg turte ikke annet nå. Nå visste jeg at hun kan snu seg når som helst og hun skulle følge med...

Hun hadde løpt sammen med meg hele veien, motivert og gitt meg tips og et tupp i ræva noen ganger også når jeg trengte det:) Jeg kunne ikke skuffe henne, jeg kunne ikke gi opp, jeg kunne ikke gi opp min egen drøm om å løpe et maraton med et snitt på over 9kmt. Når det har stått maratonfart på programmet mitt så har jeg løpt mellom 9-9,5 for det har vært drømmefarten! En dag skulle jeg klare det.. Nå var jeg ca 6km ifra drømmen. Nå kunne jeg velge og gi blanke, skuffe meg selv og pakke meg langt inni komfortsonen min og synes fryktelig synd på meg selv eller jeg kunne VÅGA som er et svensk ord som jeg fikk i sommer en mann som vet hva han snakket om!! Der og da bestemte meg meg - jeg skulle gå for drømmen! Jeg skulle klare det!

Au au au

Nå var det så vondt at jeg måtte finne på noe lurt! Jeg har lest om andre som har slitt under ultraløp og hvor den eneste muligheten for å komme i mål er å sette en fot foran den andre.. Jeg begynte å telle hvert skritt jeg løp... En, to, tre, fire... Jeg telte til ti, tok en finger opp og telte igjen til ti. Når jeg kom til hundre gikk jeg ti raske skritt og begynte å telle igjen... Etter et par runder med telling kom jeg ikke lenger enn til noen og sytti så gikk beina av seg selv. Jeg sluttet med tellingen og bare løp videre...

Jeg humpet meg ned bakken mot Jarlsberg og siste matstasjon. Nederst i bakken ser jeg damen har stoppet og ser etter meg, hun vinker, jeg vinker tilbake og signaliserer med det at dette går strålende!! Den siste drikkestasjonen i maraton er alltid den beste for der har de cola!! Idag hadde de hatt cola tidlig så jeg hadde tatt en slurk, men det smakte ikke så godt så det hadde blitt med den ene slurken. Men nå så jeg den siste matstasjonen, jeg skulle gå noen steg så jeg fikk drukket opp hele glasset.. Jeg skulle nyte hver slurk! Den colaen hadde jeg virkelig fortjent! ..også skulle jeg fange drømmen min...

Jeg løp mot damene som står der med glass i hendene og jeg roper: "cooooolaaaaa" og får til svar "vi har ikke cola, vi har bare saft..." Jeg tenkte inni meg: SAFT?? HÆ? Kødder'u?? Jeg ble så satt ut at jeg bare løp rett forbi de... Ingen cola på siste drikkestasjon! Ikke bare hadde jeg vært stiv som en stokk og hatt vondt i 2 mil, ikke bare hadde jeg forsert oppoverbakke etter oppoverbakke i motvind og regn, men på toppen av det hele så skulle jeg ikke få cola på siste drikkestasjon!! Nå måtte fokus endres fort som fy om jeg ikke skulle gi opp på grunn av et glass cola... Det kan høres teit ut asså, men har du ikke løpt maraton så vet du ikke hvor godt cola virkelig kan smake!!! He he:)

Jeg hadde gruet meg til den siste etappen på 4km. Det er en lang slette med jorder på begge sider, sykkelsti og mye biltrafikk, men det var deilig å løpe bortover sletta faktisk. Helt flatt, mye gjess på jordene, slottsfjellet i all sin prakt der fremme... Jeg klarte å se meg rundt og nyte litt.. Så fikk jeg for meg at jeg måtte ta av den ytterste genseren min. Jeg ville løpe i mål med den fineste t-skjorta mi, selveste bunaden til HULK - Holmestrand ultraløperklubb. Jeg løp mens jeg tok av startnummer på den ytterste genseren, av med drikkesekken, genser nesten av og mye rot, men jeg løp mens jeg ordnet som verst...

Jeg hadde løpt forbi 3km vimpelen og når jeg kom i enden av sletta så jeg 2km vimpelen. Jeg kikket på klokka og den var ca fem på halv 5 (vi startet kl. 12) Jeg har alltid løpt på kmt, men akkurat idag hadde jeg også min/km innstilt på klokka. Nå kom det til nytte. Jeg hadde tjue minutter til å komme inn på 4.45, en tid som jeg hadde som mål før drømmen 9kmt i snitt. Om jeg hadde tjue minutter på 2km ville det si 10min pr km. Jeg kunne ikke løpe saktere enn 10 min/km. Jeg kikket på klokka og den lå på 6noe.

Når jeg løp gjennom alleen ved skolen gikk jeg mellom to trær mens jeg kikket på klokka så den ikke gikk over 10km/min. Så løp jeg inn i gamlebyen. Dette hadde jeg gledet meg til så jeg tenkte den tanken. Det er dette du har gledet deg til, se deg rundt og nyt det!! Jeg løp forbi Tønsbergs eldste hus og mot brygga! Der sto dagens frivillige! Han skulle hatt medalje han også for makan til heiing og motivering har jeg ikke opplevd siden Ironman i Haugesund! Selv meg som kom blandt de siste heiet han på som om jeg skulle vært den første! Dette ga en skikkelig boost til å virkelig løpe nedover brygga!!! Takk! Men først forbi en annen frivillig som så hyggelig sa: "ned trappa her.." TRAPP?? Jeg humpet meg ned og sa høyt AU AU AU! Så var jeg nede på brygga..

Jeg løp bortover og kikket på klokka og der så jeg 4.37noe... Jeg kikket fremover og i enden av brygga var mål. Kunne jeg komme under 4.40? Kunne jeg nå drømmen om et maraton med et snitt over 9kmt, en tid som fortsatt bare var en drøm og som ikke hadde blitt et mål enda... Jeg satte opp farta og løp, glemt var vondt kne, glemt var de stokk stive bena, motorduren, oppoverbakkene, regn og motvind. Glemt var fraværet av cola på siste drikkestasjon. Løpegleden fylte hjertet nok engang og jeg sprang mot mål som en vind... Jeg løfter hendene over hodet og jubler og i mål står damen og venter på meg! Jeg gir henne en god klem og nok engang takker for all hjelp, motivasjon og at hun var litt streng med meg:) Det trengte jeg virkelig og det hjalp!!

TUSEN TAKK til damen, Titina Bakken (selveste maratondronningen) for at du ga meg drømmen min i gave lenge før det ble et mål og trodde på meg hele veien selv om det så som mørkest ut!! Tusen takk for alle råd og tips underveis, de tar jeg med meg videre. Jeg er også en erfaring rikere og jeg vil påstå et hakk sterkere da jeg nå har sett at det faktisk er mulig å nå en fjern drøm selv på en tung dag.. Jeg er så takknemlig!

Titina i mål

Jeg vil også takke min kjære som alltid er der for meg, alle dere der ute som deler av oppturer og nedturer. Dere som heier på meg og dere som jeg heier på! Det kan være små ord eller bilder som dere deler som jeg plukker opp når jeg trenger de, og som motiverer når livet drar meg baklengs både på treninger og løp.. Positive, glade mennesker på bilder med statuser om mestring og glede som jeg ser smilene til når jeg selv smiler på treninger og løp.. Takk for at dere deler!

Nå skal jeg kose meg med pers og bruke litt tid på å tenke igjennom hva jeg tar med meg videre fra løpet, også skal jeg kose meg med treningen før jeg begynner å glede meg til neste maraton. Der tror jeg nok ikke det blir noe pers, det løpet tror jeg at jeg bare vil nyte, smilende, i de timene det tar...

Nerdefakta for spesielt interesserte:

1. etappe: 4,60km - 28.39t - snitt pr etappe 9,63kmt
2. etappe: 11,80km - 1.13.33t - snitt pr etappe 9,62kmt
3. etappe: 15,70km - 1.38.11t - snitt pr etappe 9,50kmt
4. etappe: 21,10km - 2.13.00t - snitt pr etappe 9,31kmt
5. etappe: 26,40km - 2.47.50t - snitt pr etappe 9,13kmt
6. etappe: 31,80km - 3.26.16 - snitt pr etappe 8,43kmt
7. etappe: 38,00km - 4.11.59 - snitt pr etappe 8,14kmt
Tid rett før mål: 42,00km - 4.37.35 - snitt pr etappe 9,37kmt
8. etappe: 42,20km - 4.38.38 - snitt siste 200m hvor jeg løp som en vind 11,43kmt

Totalt: 4.38.38 - en pers med 15minutter og 36 sekunder og det på en dårlig dag med dårlig vær, motvind og bakker!! Snitt tid: 9,09kmt og en drøm som ble virkelighet!!

Løpets lærdom: man kan så utrolig mye mer enn man tror...