Vestfold ultra challenge Hvittingen trail 2014

Dette løpet hadde jeg gledet meg skikkelig til. Det var lagt inn i treningsprogrammet, ikke som bare en lang økt av flere, men med et par hviledager i forkant så jeg skulle være klar!! Jeg skulle løpe 27km og perse på distanse. Jeg hadde gjort alt som jeg skulle og gikk å la meg fredag kveld.... Så satte hodet i gang en massiv tankeproduksjon, det bare kvernet på det ene temaet etter det andre... En liten mulig endring i hverdagsrutinen for kommende uke og et par andre småting var det som utløste tankeskredet!! Skulle gitt mye for et par ritalin da ja.. men men - når man ikke tåler medisiner så må man bare ta det når det kommer. Det passet bare så innmari dårlig akkurat dagen før løpet...

Lørdagen kom litt for brått, stiv og støl tuslet jeg fra sofaen til senga når vekkeklokka ringte og hadde ikke tenkt til å dra. Jeg var selvfølgelig fryktelig lei meg for at jeg ikke kunne stille, men jeg hadde jo ikke mulighet til å løpe så langt når jeg ikke hadde sovet så mye den natta og kreftene var forsvunnet som dugg for solen...

Mannen min er en kar som alltid hjelper andre. Han gjør ting for andre og aldri for seg selv. Han stiller ikke i ritt eller løp for å fremme egne prestasjoner, men for å løfte andre frem. Bortsett fra akkurat denne lørdagen. Da skulle han løpe 17km for seg selv da han skulle følge noen rundt på Vestfold rundt dagen etter. Da jeg sa at han bare fikk dra uten meg så nektet han. Jeg kunne ikke la være å bli med da han for en gangs skyld skulle gjøre noe for seg selv. Så vi dro av sted etter å ha tatt på mascaraen to ganger...

Vi hentet startnummer og hilste på kjente. Det var hyggelig:) Brått slo det meg hvor rolig det var rundt startområdet... Det var ingen som drakk hektisk av flasker med sportsdrikke, løp stigningsløp, klappet seg på lårene og trykket på pulsklokkene sine... Alle sto der så rolige med sekkene sine og pratet sammen... Det var heller ikke trengsel for å stå først når startskuddet gikk. Dette var noe helt annet enn når man skal ut å løpe konkurranser på ei mil ja!!

Etter litt informasjon var vi klare for start og tempoet var helt greit, i hvert fall bak der jeg løp:) Vi løp en bit på asfalt før vi rundet inn i skogen. Jeg kjente at piffen ikke var der.. Jeg gikk i bakkene som var anbefalt og det gjorde de fleste. Pulsen gikk opp og jeg fant ingen rytme. Jeg syntes veldig synd på meg selv der jeg gikk med høy puls og gråten i halsen, men jeg skulle i hvert fall gå til mannen min kom i retur. Da kunne jeg slå følge med han tilbake og bryte løpet... Jeg fortsatte fremover og når jeg ramlet så syntes jeg enda mer synd på meg selv... Det er ganske så utrolig hvordan et menneske kan psyke seg selv så langt ned og synes så synd på seg selv, men da er det også ganske så utrolig hva hjernen kan gjøre med kroppen om de rette tankene får komme på banen..

Jeg har vært flink å trene tankene i vinter og bli bevist på hva de kan gjøre for å få fremgang så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Jeg hadde i hvert fall ikke noe å klage over, unnskyldninger finnes ikke og kroppen er i god form om dagen. Den har fått to hviledager så den skulle virke selv med litt lite søvn en natt.. Jeg klamret meg til trær nedover de glatte svabergene og gikk til siden når noen kom forbi. Så dukket mannen min opp - jeg klaget litt, men sendte han videre og fortsatte! Jeg skulle jo ikke gi meg! Jeg melder meg ikke på et løp for å bryte... Jeg fortsatte å jobbe med hodet og plutselig kom et par karer forbi og han ene slenger ut en kommentar. Hmmm.. hvem var denne karen?? Nysgjerrig som jeg er så begynte jeg å løpe etter de og kom i snakk med han. Han var jo bare verdens triveligste fyr!! Skravla gikk lett, vel, kanskje ikke i motbakkene - da tidde vi begge bom stille... men ellers hadde vi det riktig så hyggelig:) Når jeg skulle runde og han skulle videre mot sitt mål på 50km fikk jeg en skikkelig god klem. Det varmet:)

Nå jogget jeg nedover... Jeg var på vei tilbake... Verden smilte, sola skinte (vel, det kjentes sånn i hvert fall) og fuglene kvitret. Nå var det digg å løpe!! Jeg elsker jo å trene - jeg elsker å løpe så hodet tier stille litte granne... Trening er min medisin!! Jeg smilte der jeg løp mutters alene i skogen... Joda, jeg ofret elgen en tanke, men så jo aldri noe til den:) Jeg kikket på klokka og så jeg hadde ca en mil igjen - jippiiii, en hel mil skal jeg kose meg!!!

Når jeg kom i mål hadde jeg ladet positivt helt fra Hvittingen - jeg fikk medaljen min og var riktig så fornøyd med ny distansepers. Min gamle var på 26km og da var jeg jo ødelagt når jeg kom hjem!! Nå var jeg så full av glede at vi bare dro hjem, spiste i full fart og kom oss i svømmehallen. Der svømte jeg en økt (2000m) rolig crawl bare for å lande litt... For de fleste er livet en berg-og-dalbane sånn i løpet av mange år... For meg kan det endres fra verdens undergang til hinsides lykke bare av småting. Denne gangen var det mannen i marka som ga meg gleden og joggeskoa som ladet meg opp igjen!! Det er jeg veldig takknemlig for..

Jeg vil også rette en takk til Tomas Pinås og alle frivillige som gjør det mulig å få løpe et terrengløp i den flotte Botnemarka!! ..og videre mot Drammen for de som vil det:) Blir det ny distansepers til neste år mon tro...??

Jeg kom inn på tiden 3.20.04 og en 5. plass av 10 damer.

#starsforever...

Jeg har vært så heldig å bli kjent med ei frøken fra Hof. Ei som jeg tidligere har beskrevet her i bloggen (Tøffe Unni og Hof toppene rundt.. ) Unni heter hun og eier ikke skrupler, selvinnsikt eller begrensninger når det gjelder hva man kan klare!! Litt som meg selv kanskje;) Sammen er vi to gærninger i et nøtteskall..

Jeg hørte om triatlon og begynte med det uten å ha noen bakgrunn som hverken svømmer, syklist eller løper. Jeg bare tenkte at det hadde vært gøy å gjøre – og hva kan man være med på innen triatlon? Jo Ironman!! Som sagt så gjort så gjennomførte jeg Ironman 70.3 i Haugesund i 2013. Jeg hørte om ultraløp og tenkte det hadde vært artig å fullføre et ultraløp – og vips var jeg halvveis medlem i HULK – Holmestrand ultraløperklubb. Det stilles nemlig et krav til at man skal ha løpt minst en organisert maratondistanse eller lenger og det hadde jo ikke jeg. Man kunne melde seg inn om man lovte på tro og ære og gjennomføre en maraton i 2014 – og som sagt så gjort så var jeg påmeldt maraton i Bremen 5. oktober 2014.

Nå er ikke en halv ironman eller en maraton noen stor greie for veldig mange, men for meg er det stort og det er det som er så flott med individuell idrett – man kan konkurrere mot seg selv!! Man kan ta et valg om at man skal gjennomføre noe, slå en tid eller løfte et visst antall kilo. Dette er noe man må jobbe mot selv. Man kan ikke regne med at motstanderen ikke trener så man kan slække litt på treninga selv, for det er jo ingen andre å slå enn seg selv. Man vet hvilken innsats man må legge i det for å nå målet – og legger man ikke inn den innsatsen det kreves så kan man bare skylde på seg selv om målet ikke blir nådd… Derimot om man legger inn innsatsen og ikke klarer målet på tross av at man har gjort sitt beste så vet man at man har gjort så godt man kan og det er godt nok!!! Da har man lykkes likevelJ

Komfortsonen er et ord veldig mange kjenner til og den sonen som mange synes er den beste sonen å trene i. Det er veldig hyggelig og man kan komme langt og ha god fremgang i den sonen (litt etter hvor man er) men setter man seg heftige mål så må man utenfor… Noen ganger langt utenfor… Noen ganger så utenfor at man kjenner det i magen bare man snakker om det… (Ja, jeg leser Bertrams bok for 2. gang..) Et heftig mål skal kjennes – det skal kjennes sånn at når man kjører det siste intervalldraget så har man ikke annet valg enn å kjøre minst like hardt som første intervallen selv om hodet skriker STOPP av full hals!! Når valget er mellom å pusle med noe koselig eller å dra ut i øsende regnvær for å trene så skal målet være så klart at det ikke finnes valg – man skal ut i regnet for det er der målet er. Det er dit man selv vil! Da blir selv vanskelige valg enkleJ

I 2015 blir jeg 40 år. Et ti-år er over og snart kommer krisa!! Det er vel på tide å finne ut hva jeg vil og hvor jeg skal her i livet, eller?? Det sies at når man blir 40 skal man realisere seg selv og gjøre store ting, men jeg har begynt litt for tidlig jeg da.. Jeg kan jo ikke toppe en halv ironman og en full maraton i 2015, eller? Joda, det kan jeg – jeg har nok av fobier og frykter til å fylle opp et helt ti år med seiere over meg selv!! Så det skal jeg nok klare etter hvert… men hva med 2014?

Jeg har to store mål i dette året - Ironman 70.3 i Haugesund og maraton i Bremen. Når noen spør hva jeg skal i år og jeg nevner ironman trekker de på skuldrene og sier «Det går vel fint, det har du jo gjort før…» Det er jo ikke noe nytt og spennende jeg skal… eller? JODA!! Ikke tro at denne fruen bare skal gjennomføre som i fjor!! Nei du, man må jo kjenne litt på målet i magen.. Det skal krible… Man skal sikte mot stjernene!! Man skal ha noe å jobbe mot – et mål som drar deg fra trening til trening. Et mål som får deg til å ta de rette valgene i hverdagen!! Et mål som du nesten ikke tror på selv…

Jeg har satt meg et tidsmål som er litt høyere enn det jeg tror selv at jeg klarer – et totalt tidsmål jeg virkelig må jobbe for å nå!! Jeg har også et undermål i en av grenene som jeg virkelig skal jobbe mot å nå – her snakker vi ny pers også i forhold til individuell gjennomføring!! Her skal virkelig gamla få jobbeJ …og målet henger på kjøleskapet så jeg ser det hver eneste dag, flere ganger i løpet av dagen!

I fjor siktet jeg mot stjernene og rakk frem – i år skal jeg leke sammen med stjernene!! Jeg har noen mennesker jeg beundrer for innsatsen de gjør for å nå sine egne mål også har jeg mennesker jeg beundrer for innsatsen de legger i sporten og resultatene som kommer ut av hardt arbeid. Selv legger jeg i et stykke arbeid for å nå mine mål da jeg aldri kommer til å stå på pallen – og det er jo ikke mitt mål heller… Det var jo alltid stas å få leke med de store når vi var små. De som er litt tøffere når man selv er liten.. Det er alltid litt skummelt å ta kontakt med de store og når man først har gjort det så gruer man seg litt til den dagen man skal leke sammen …men når den dagen er over så lurer man på hva man har gruet seg til. Så det bestemte jeg meg for å gjøre – jeg ville være med de store på leken!!

Så 8. mars, på selveste kvinnedagen, da meldte jeg meg like godt på norgesmesterskapet i langdistanse triatlon i Haugesund! Jepp – det gjorde jeg!! Her kommer vel det med selvinnsikt inn… Sette begrensninger for seg selv… Si at man ikke klarer… at man ikke er god nok… Joda, jeg vet at jeg kommer til å komme sist – og tidsmålet mitt ligger langt etter det sistemann kom inn på i fjor. Så hvorfor gjør jeg det da? Fordi det er et mål som kribler i magen!! Jeg har satt meg min tid og klarer jeg det så «vinner» jeg!! J
Tenk det å ligge i vannet i Haugesund med Norges beste triatleter og bare vente på at første bølge skyller over deg i det andre NM deltakere og pro’er fosser av sted for å kjempe om en plass på pallen. Det kiler i magen bare jeg tenker på det!! Nå skal jeg ikke liste meg ut bakerst av alle – nå skal jeg ligge midt i makrellstimen (eller, ikke midt i da.. litt sånn på siden tenker jeg..) Nå skal jeg få kjenne på vannskrekken – nå skal jeg ta frykten ett steg videre… Nå skal jeg atter engang vinne over meg selv i vannet!!! Det gleder jeg meg tilJ

Dette målet bestemte jeg meg for å ha for meg selv en stund. Jeg ville trene for meg og ikke for andres forventninger, men det er jo kjedelig å leke helt alene da… så etter hvert måtte jeg bare dele det. Jeg ville ha ei å leke med, ei som også vil leke med de store og som også nådde opp til stjernene i fjor. Så da spurte jeg Unni om hun ville være med å leke… Nå er det bare en ørliten detalj her… Unni har aldri deltatt på en triatlon før hun meldte seg på Ironman 70.3 i Haugesund så dette var et stort steg for henne!! Men tror dere hun svarte at hun ikke trodde hun kunne være med? Tror dere hun svarte at hun ikke var god nok til å leke med de store blant stjernene? Nope – hun svarte bare ja og fortsatte den målbevisste treningen mot sitt mål!! Forrige gang vi trente sammen så gikk vi igjennom reglene og jeg fortalte hvordan det opplevdes i fjor. Neste gang vi skal trene sammen så skal vi løpe i skogen, der elgen bor – der lyser min stjerne vei for meg da jeg synes det er skummelt. Det er så godt å kunne være der for hverandre, hjelpe hverandre på livets vei… De små meldinger i hverdagen som løfter hverandre opp når verden har tatt ett litt for stramt tak...

Sammen skal vi vandre i stjernestøvet mot nye mål vi to – det er litt enklere å få til noe når man har noen som tror på en, når man har en til å holde seg i hånda når verden blir for stor. Det blir litt som en mors trygge hånd som følger deg over veien til første skoledag… Jeg strekker ut en hånd til deg, Unni, så kan du ta den når du trenger den.. Jeg gleder meg til å leke med stjernene i Haugesund sammen med deg… Norgesmesterskap i langdistanse triatlon – here we come!! #starsforever