Stjernen halvmaraton/motbakkeløp 2013

Gaustatoppen - en topp jeg har vært på mange ganger og hver gang har jeg hatt lyst til å løpe helt fra bunn av bakken, fra kraftstasjonen i Rjukan og opp. Hver gang har det ikke passet sånn.. Jeg fant da ut at jeg skulle lage et løp opp for da hadde jeg en unnskyldning for å løpe der. Jeg tok kontakt med Unni (Se også blogginnlegget "TøffeUnni og Hof-toppene rundt..") Hun vil være med å arrangere løpet. Så - hva skulle løpet hete?? Vi drodlet litt frem før vi fikk et innspill med Stjernen. Det passet perfekt. Vi synes at de som satser mot sine hårete mål er stjerner - de som sikter mot stjernene... Medaljer formet som stjerner ble bestilt og en pokal med stjerner. Vi graverte inn "Stjerneplassen" og bestemte at den som kom sist skulle få pokalen!

Vi lagde facebook gruppe og inviterte folk, men det var ikke så mange som hadde lyst til å være med. Første planen var å løpe en mil opp og en mil ned. Dette fikk vi tilbakemelding på at det ikke var bra for kroppen så da endret vi det til å bare løpe opp - hele veien til Stavsro, ca 13 km.

Vi fikk tilbakemelding om at to mannfolk fra Hof sykkelklubb skulle komme (Helge og Jan) og Kristin Lie og hennes kjære, Jon Marius skulle ta turen. Jeg gledet meg, ikke bare skulle jeg endelig få løpe opp, jeg skulle også få møte verdens mest positive forbilde!! #strarstruck

Lørdagen kom og vi var ute i god tid før løpet. Gutta fra Hof ankom og hunden Dina skulle også slå følge med oss opp. Følgebilene gjorde seg klare og vi stilte opp for fotografering før start - så gikk startskuddet og vi jogget oppover..

Vi hadde ikke kommet langt før vi begynte å gå. Praten gikk lett og vi hadde det riktig så hyggelig. Jeg tok bilder og skravlet. Så løp vi litt igjen og skravla fortsatte å gå. Vi gikk litt igjen og jeg så at Unni var et stykke bak så jeg løp ned til henne, vi løp sammen oppover og stoppet for å ta bilder:) Gruppen ble samlet igjen og vi ruslet oppover.

Det var riktig så hyggelig, men jeg ville jo løpe oppover. Det var det jeg hadde gledet meg til så lenge, men jeg kunne ikke bare stikke fra gruppen - det er ikke god sportsånd. Vi var et team opp bakkene!! ...men det kriblet likevel i hele kroppen etter å få løpe... Så nok en gang gikk jeg over til plan B. Jeg kunne jo løpe litt med Kristin og kjæresten når de kom og skulle løpe. Jeg kunne ihvertfall gjøre et forsøk på å henge på et lite stykke oppover.

Vi fikk god service av følgebilene oppover. Det var to mannfolk, 3 gutter, ei kone og en hund:) De serverte vann, bananer, sjokolade og tok bilder av oss. Tusen takk:)

Når vi hadde ca 3 km igjen begynte Helge og jeg og løpe litt igjen helt til vi traff på en annen hund og han stoppet opp. Da bare fortsatte jeg. Det var utrolig deilig å få løpe!! Jeg hadde ikke lenger maur i ræ.. de hadde krøpet ut i hele kroppen og jeg hadde nok blitt småtullete om jeg måtte fortsette å gå:) Sånn er det når bevegelse er eneste måte å temme uroen på..

Det var utrolig deilig å bare løpe innover fjellet... Øynene hvilte over landskapet.. Fjellet hadde begynt å endre farge og små vann lå blikk... En og annen bil suste forbi... I asfalten sto fortsatt navn skrevet etter Norseman triathlon... Det var dette jeg hadde gledet meg til så lenge...

Jeg ankom Stavsro og der sto crewet og delte ut medaljer og når man fikk medaljen fikk man høre "du er en stjerne" !!

Nå var det bare å hive innpå et par brødskiver også var vel snart Kristin og kjæresten klar i bunn av bakken - men neida, over på plan C...  Bjørn sier: "Kristin løp nettopp oppover mot Gaustatoppen..." "Tuller du med meg?" "Nei!!" sa alle gutta i kor... "Hun ligger ca 20 min foran deg..." Jeg heiv bare innpå en halv fresubin og fortsatte ferden oppover.. Allerede etter et par hundre meter kjente jeg at jeg begynte å gå tom!! Jeg hadde drukket en halv flaske maxim og spist en halv bar underveis, men det var jo alt for lite når det nå hadde gått over 2t fra vi startet løpet... Skulle jeg snu? Det var vel ikke forsvarlig å fortsette vel? Det er ikke akkurat den letteste løypa jeg skulle gjennom nå... Men jeg kunne ikke snu - jeg skulle jo endelig få møte forbildet mitt jo!! Her var det bare å fortsette! Med blikket festet godt i bakken og små steg for å ikke snuble fortsatte jeg oppover...

Det var trangt om plassen selv om toppen lå innhyllet i tåke og det hadde kommet litt snø. Det er litt digg å småjogge oppover også da - man får så mange kommentarer:) "Ja, det var jammen sprekt" "...det kommer en bak.. JOGGENDE.." "Snart fremme nå" "Ja, det får'n si..." "Bra jobba" Man kommer langt på slike kommentarer:) Flere steder er det så bratt at det holder med å gå. Noen steder er det så mye folk at man bare må gå litt i kø. Noen steder var det så glatt at en som var på vei ned ramlet, men det gikk heldigvis bra.

Jeg kjente det godt i leggene. Er det begynnelsen på kramper? Det har jeg bare opplevd et par ganger på svømming før - aldri på løping. Jeg stoppet opp og fikk i meg siste del av baren og litt mer drikke. Jeg kunne ikke risikere å bli liggende i ura full av kramper og ikke komme opp til toppen!! Jeg jobbet hele veien opp og endelig var jeg oppe. Jeg satte meg på en benk og stoppet klokken på litt over 3 timer også ringte telefonen. Det var Bjørn som ringte og sa at nå er Kristin på vei nedover... "Kødder du?" Hadde vi gått om hverandre? Fikk jeg ikke møte forbildet likevel? *sukk* "...men du kan snakke med henne på telefon da" sa Bjørn.

Jeg venter også kommer et "heeeeeiiiiiiiii" med en drøss av smilefjes ut av telefonen:) Vi vekslet noen ord og la på... Jeg ble sittende å se ut i tåka - tom... Idolet hadde jeg gått glipp av, løpe opp bakken hadde jeg ikke gjort og tåken sperret for utsikten fra den folksomme toppen... Jeg hadde røsket med meg en 50-lapp når jeg skulle løpe opp, men det holdt ikke til både kaffe og vaffel så jeg valgte en kopp varm kaffe... Jeg drakk en halv kopp mens jeg kikket på sherpaene som jobbet med å legge steinene pent slik at det skulle bli enklere å gå opp. Jeg reiste meg opp og begynte på veien nedover..

Ferden nedover gikk litt på utsiden av stien for å unngå å skli på snøen i joggesko.. Etter et stykke møtte jeg Bjørnen og minsten og gikk sammen med dem ned.

Verdens beste Bjørn som ALLTID stiller opp og er der for meg... Takk, kjære <3

Når vi kom til bilen hadde jeg brukt totalt 4,5 time på ferden. Det hadde vært en lang dag.. Vi traff på Unni og gutta (som hadde vært på Rjukanbadet) og spiste pizza sammen før vi dro opp på hytta igjen. Dagen ble feiret med "champis" - sider fra Egge gård, laget på Lier epler.

Stjernen halvmaraton/motbakkeløp ble et koselig arrangement og en fin tur. Takk til Jan, Helge og Unni for turen oppover. Kristin og Jon Marius fikk også medalje for å ha fullført den valgfrie øverste delen av løpet:) (Bilde av resten av gjengen kommer i løpet av dagen)

GRATULERER med vel gjennomført til alle sammen!! Dere er STJERNER!!

Inspirasjon

Jeg leste en blogg om ei som hadde skrevet om hva som inspirerte henne og begynte å tenke litt selv... Hvem og hva inspirerer egentlig meg???

Jeg velger å trekke frem 3 damer først som har inspirert meg innen tri-verden.

Den ene er selvfølgelig verdens mest positive og beste tri-trener, Kristin Lie. Det er takket være hennes treningsopplegg og ikke minst tilbakemeldinger som har dyttet meg dit jeg er idag!! Du er GULL!!!

Så er det ei som jeg har fulgt bloggen til - Kari F Lingsom også kalt Fullfart Lingsom. Hun bruker veien til helgkos på hytta til sykkeltrening, strandturer til svømmetrening og tur til lekeplassen med Magnus til strikk/styrketrening. Kreativ husmor:) Vi får et innblikk i hverdagen til en småbarnsmor, tips om mat og info om diverse produkter hun tester.

I sommer fikk jeg høre om Mette P Moe. Hun gjorde det bra i Haugesund og gleden når hun kom over mål var fantastisk. Jeg fikk også hilst på henne i Tuddal da hun rett og slett knuste konkurrentene!! Ei rå og trivelig dame - idrettsglede er vel ordet jeg forbinder med hun idag:)

Det er også flere utrolig flinke triatleter som jeg har beundret og sett opp til dette året!!

Det var de 3 store.. De man ser opp til med store øyne og beundrer.. De man vet man aldri kommer til kjøre forbi i løypa - forskjellen er bare så alt for stor... men de man ser igjen på pallen når det kommer til premieutdeling. Den pallen har ikke jeg stått på, men jeg har fått så mange "premier" likevel!!! Jeg har "vunnet" så utrolig mange løp!!

Jeg har en badehette fra hver triathlon jeg har vært med på så når jeg går i svømmehallen kan jeg ta frem den hetta jeg vil akkurat den dagen... Føler jeg meg som en ironman så blir det den hetta, mens vil jeg ta frem følelsen fra Østfold tri så blir det den hetta... Jeg har brutt nye barrierer for hver gang jeg har lagt på svøm så hver hette er en seier i seg selv!! Jeg har finisher t-skjorter fra flere av konkurransene jeg har gjort så om jeg skal ut å løpe kan jeg velge meg hvilken jeg skal ta på. På veggen på kontoret henger alle startnummerene med tidene skrevet på... Den ene perse'n etter den andre - mine personlige seierer - mitt premieskap!!!

Jeg har også andre personer som har inspirert meg. Da vil jeg trekke frem Trine Larsen. En tidligere kollega som jeg nå jobber sammen med igjen. Hun har helt andre mål og utfordringer enn meg, men viljen til å nå målet - viljen til å tilegne seg den kunnskapen hun trenger for å komme dit er utrolig stor. Hun deler oppturer og nedturer og vi motiverer hverandre og heier på hverandre!! Jeg vil også trekke frem Unni - hun som sikter langt forbi stjerner og planeter - der ingen kunne tru at det var mulig å komme til... Hun kommer seg dit.. Hvordan vet jeg ikke egentlig for det er nesten umulig å forstå, men veien inneholder både trening, knallhard vilje og ikke minst smil!!! Hun er vel den som smiler mest når hun krysser mål-linjen som siste person, men som en vinner av egne mål!!! Unni, du er en stjerne:)

Så har man mennesker som krysser ens vei og inspirerer på forskjellige plan... Mennesker man møter gjennom livet... Mennesker som setter spor etter seg... Øyeblikk man aldri glemmer...

Men min aller største inspirasjon og motivasjon til å fortsette er nok livet i seg selv... Gleden av å ha kommet et ørlite steg videre mot målet.. Ikke ditt mål, men mitt mål - uansett hvilken plass jeg er på lista...

Hva inspirerer deg??

Kanaljoggen 2013

Det er lørdag morgen og jeg skulle hente startnummer til minsten og melde på gubben på 2.5km da gubben skulle være hare - minsten skulle sette ny pers!! Damen spurte om ikke jeg skulle være med også da? *sukk* nei, det skal jeg ikke, men jeg svarte: "Jo, det kan jeg vel - sett meg på 5km du" Litt over middels impulsiv er vel kanskje ikke alltid like positivt.. men men.. 

Planen ble da og kjøre hardt hele veien - langt uttafor komfortsonen. Komme under 25 minutter på 5 kilomter'n. Det hadde vært no' det. Nå skal gamla løpe ja!!

På søndags morgen, når jeg våkner, leser jeg alltid aviser på mobilen, sjekker face og epost. Denne morgenen fikk jeg noen retningslinjer i forhold til opplegget nå på høsten fra verdens beste PT (Kristin Lie). Disse retningslinjene inneholdt ikke ordene "utenfor komfortsonen"... Hun lurte også på om jeg hadde meldt meg på flere løp som ikke var innenfor planen og det hadde jeg jo... dagen før... så idag skulle jeg utenfor komfort... eller? Kanskje ikke... Over til plan B...

Jeg vet at det Kristin kommer med er gull om jeg følger det, så det var bare å innse at idag skulle jeg ha en moderat økt med startnummer. Noe av løypa går også i skauen på sti hvor det kan bli veldig glatt når det er vått og skader skal jeg ikke ha nå. Da var det best å komme seg hel til mål:)

Minsten og gubben løp ut og minsten sprang hele veien - han dro på og jeg heiet på han!! Han sprang over mål og gikk fra 15.32 til 12.55 - for en pers!!! Men det krevde sitt... Når vi skulle bytte klær etter løpet begynte han bare å gråte - han var fullstendig utslitt. Han hadde gitt ALT!! Da var det bare å putte i han en banan, litt sportsdrikk og skryte i bøtter og spann før mor skulle ut. Minsten fikk da et flagg i handa og ble løypevakt. Da var han stolt og at han var utslitt ble glemt. Han heiet og vinket med flagget sitt:)

Regnet hadde stilnet og jeg stilte meg langt fremme. Jeg løp avgårde i greit tempo. Jeg visste at mamma sto i løypa og heiet. Jeg passet på å vinke og rope i god tid så hun fikk sett meg før jeg løp forbi. Underveis ble jeg også antastet av den ene løypevakta, he he, det var Bjørnen det;) Pia og Mons som er to søte små og Anja - også kjent her i bloggen som nr. 86 (eller var det 87? - fra Bøsprinten) heiet også iherdig:) Det er så koselig å løpe på hjemmebane når man blir heiet på:)

Jeg rundet ut på 2. runde - blunket til Bjørnen, vinket og ropte til mamma og koste meg i løypa. Når jeg kom inn i målområdet løp jeg forbi 2 damer, men mistet de plassene igjen da jeg løp feil... Det sto 3 skilt og en mann som sa jeg måtte løpe på andre siden om jeg skulle i mål, men neidaaaaaa... jeg løp der de løp ut på ny runde jeg.. Så måtte jeg over sperrebåndet og mot mål - så da løp de to forbi meg igjen, men pytt pytt... Jeg leverte inn chip, fikk pins og ruslet bort til heia-gjengen:)

Jeg var fornøyd med økta. Jeg tror jeg hadde løpt jevnt og godt uten å kjøre max. Jeg løp på 25.32 og kom på 4. plass i klassen min (totalt 20) og ble nr. 17 av damene (totalt 62).

Jeg er så utrolig stolt av minstemann som hadde bestemt seg for å sette pers - som var fokusert og kjørte fra start til mål. Han lykkes og kom på 10. plass (totalt 18). Det er så deilig å kunne glede seg over andres prestasjoner og se andre mestre...

Drammen halvmaraton 2013

Det er søndag morgen og dagen jeg har gledet meg til har kommet. I dag skal jeg til Drammen og løpe halvmaraton og målet er 1.59.59!! Planen er å kjøre hardt en mil også få i meg litt næring og jogge i 1 km også skal jeg kjøre hardt i en mil til - enkelt!! ...men sånn gikk det ikke.. Jeg måtte ty til både plan B og plan C...

Lørdag går forbi med lite energi og mye soving. Søndag morgen våkner jeg etter en urolig natt med mye drømming (reise, buss, hotell - inn og ut og bytting og ja gud veit hva... ) Fortsatt null energi!! Subber meg opp og smører godt med brødskiver selv om jeg er småkvalm og magen er i ulage. Tv'n forblir av og jeg finner meg i stedet et ukeblad - stillhet, ja takk... Etter 3 brødskiver med variert pålegg lager jeg meg ei skål med yoghurt, korn, druer og akasiehonning og en kaffe. Passer også på å få i meg nok drikke og vitaminer:)

Så begynner morro'a uten at vi trenger å gå i detaljer... smågulper og flyr på do... Skifter til løpetøy og mumler noe om at jeg ikke orker å reise... Jeg orker ikke tanken på å bevege meg i det hele tatt egentlig... Ligger rett ut på senga i treningstøyet og vil helst bare ligge der helt muse-stille.... Så kommer Bjørnen - dette går nok fint skal du se.. Du kommer deg igjennom - jeg vil jo så gjerne se du stiller.. Er så stolt av deg.. Du er så flink - det er så moro å følge deg... *sukk* kan ikke skuffe en positiv og oppmuntrende Bjørn... Labber meg av sted og får dratt over gebisset og satt håret i hestehale og fletter hestehalen så er vi klare.

Vi kommer til Drammen og skal hente startnummeret. I konvolutten ligger EN sikkerhetsnål og de har ikke flere.. Hipp hurra - det trengte jeg i dag.. Dette går jo aldri bra:( Bjørnen får snakket med noen han kjenner og vips står han der med sikkerhetsnåler til meg... Da er jeg klar. Bjørnen rusler av sted ut i løypa og der står jeg alene. Syk, ensom og synes veldig veldig synd på meg selv og tenker: dette var jo jæv.. lurt!! Så dukker det opp et smilende vesen som skravler i vei og det var riktig så hyggelig. Veldig glad for positive mennesker!! Vi stiller oss ganske langt foran og startskuddet går og vi er i gang..

Som vanlig går det veldig fort i starten og halve feltet siger forbi meg - har jeg vett på å stille meg på riktig sted.. ehh.. nei.. men orker ikke stå helt bakerst heller.. Etter ca 3km kjenner jeg at den nederste hårstrikken min har gått ut.. Ja, det var jo flott at DET også skulle skje da... som om jeg ikke hadde nok i dag så må jeg løpe med håret flagrende i hestehale... Som dere skjønner så skulle det ikke så mye til for å vippe meg av pinnen i dag... Jeg fortsatte å løpe og etter 8 km og hundrevis av negative tanker om hvor dritt dette var så fant jeg ut at NÅ var det NOK!!! Jeg kunne ikke fortsette på dette viset - jeg kunne ikke ha verdens mest positive trener også skulle jeg ikke bruke noe av det jeg har lært underveis.. Det var påtide å snu hodet!! ..og det måtte jeg klare SJÆL!!

To små-gutter hang over et gjerde og heiet og jeg løp bort til de og strakk ut armen - ville de gi meg high-five?? Det gjorde de begge to og jeg fant frem Haugesund-gleden/rusen, smilte litt og løp videre. Nå gikk det mye lettere!! Jeg tenkte tilbake der jeg suste gjennom gatene i sommer - smilende!! Forsøkte å gi på litt, men da snørte det seg i magen og siden jeg så gjerne ville rundt når jeg først hadde stilt så roet jeg ned igjen... Fokusen ble å holde beina i gang.. Det var alt for mange ganger jeg ønsket å gå.. Ringe Bjørn og si at jeg satt i en grøft og at han kunne hente meg... men da hadde han blitt så skuffet.. Jeg må bare fortsette...

På drikkestasjonene helte jeg vann over hodet. Jeg løp med drikkebelte og inntok jevnt med Maxim sportsdrikk og litt energibar. Har øvd på å spise underveis og det bruker å gjøre underverker når man får i seg noe i løypa.. Etter ca 15 km sto Bjørnen og heiet og sekunderte meg.. Jeg hørte noe med 2 minutter og 10 kmt og 2 timer... men var så sliten at jeg ikke skjønte hva han mente og orket ikke forholde meg til det. Jeg hadde funnet ekstra energi til å smile når han tok bilde og det var det eneste jeg orket da..

Kilometer etter kilometer kjempet jeg meg igjennom løypa og etter ca 19 km sto noen ambulansearbeidere - de syklet for øvrig rundt i løypa noe som var en veldig god sikkerhet for oss løpere - jeg ropte til de "har dere noen nye proteser som ikke er så slitne?" og pekte på beina mine.. De flira og svarte at jo, det hadde de i veskene sine;) Litt ny energi kom, men den forsvant like fort igjen.. Nå begynte beina å bli seriøst slitne.. Hele kroppen sleit med å komme seg fremover og beina kjentes ut som de skulle sovne og begynte å prikke... Jeg løp over broa og inn på siste sløyfe før mål. Bjørnen dukket opp igjen og ropte noe med at jeg lå på kanten til å klare målet på 1.59.59 - han var fortsatt positiv. Jeg hadde endret dette før start til å klare å fullføre i dag!! På dette punktet hadde jeg nok med å få beina til å gå fremover...

Vi ble geleidet fra veien og opp på fortauet og jeg tok meg i å tenke "MÅ vi over den fortauskanten?" Jeg hadde virkelig ikke noe mer igjen... men jeg kunne ikke gi meg.. Jobbe jobbe jobbe - hele veien til mål.. Lange steg, korte steg, raske steg, rolige steg, jogge mot veggen, jogge med hele kroppen - alt ble forsøkt på den siste kilometeren bare for å komme meg i mål..

Over brua - ca 1,5 km igjen til mål..

Jeg rundet siste kvartal og løp opp mot mål.. Publikum heiet, det sto en fotograf der og alle som kom mot mål vistes på storskjermen (noe jeg ikke la merke til engang...) Jeg gjorde et siste forsøk på å smile og dro på det siste jeg hadde - det var ikke mye å skryte av.. Hevet hendene over mål og gikk bort til nærmeste gjerde og hang over der... Vanligvis bruker jeg å gå ned pulsen også er jeg klar for å snakke med Bjørn.. Jeg bruker være sliten, men ikke sånn som nå.. Jeg tok sjansen, slapp gjerdet og vaklet meg bort til de som delte ut glass i premie.. Stabret meg bort til energidrikk bordet og heiv i meg et glass og fant meg en liten bit banan.. så gikk jeg over på andre siden og satte meg rett ned på fortauet... Jeg skalv på hånden og jeg mumlet "cola" til Bjørnen som kom bort.. Jeg klarte ikke engang å åpne den... Jeg var fullstendig kjørt... Jeg fikk en yt restitusjonsdrikk som jeg ikke engang orket riste selv... Når jeg endelig hadde funnet meg selv igjen og kunne se opp på Bjørn så sa han at jeg var kjempeflink!! Jeg hadde perset!! WHAT? Med DEN formen?? ...mer cola... Så sliten var jeg ikke etter Ironman 70.3 engang.. Tror faktisk ikke Bjørn har sett meg så kjørt etter et løp før!! Ikke på denne måten... Han var så snill å tok et bilde av meg etter jeg hadde fått cola, jeg gjorde et forsøk på å smile, men det ble nok mer en grimase.. Hadde nok med å få i meg bananbiten.. Glasset jeg fikk i premie hadde Bjørn fått da jeg var redd for å miste det i bakken.. Ble dårlig med posering med premie i hånden denne gangen...

Etter en stund kom henne jeg pratet med før start og jeg ba Bjørn prikke borti henne.. Jeg kom meg på beina og vi skravlet litt igjen. Koselig:) Da hun dro kikket jeg på resultatlista og så tiden: 2.02.15. Det var ny pers med 4 minutter det!!! Gammel rekord var 2.06!! Jeg var så sliten at jeg orket ikke bli glad engang.. Løpet føltes ikke godt - det var grise-tøft i dag og når man ikke sitter igjen med go'følelsen etter løpet smaker ikke ny pers det samme som etter en god dag i løypa hvor alt virker!!

Jeg tok av meg sko og sokker og vi ruslet mot bilen i en fart som bare sniler har på søndagstur...

Tusen takk til verdens beste støtteapparat - Bjørnen min <3

II Bieg Charytatywny Fundacji TESCO Dzieciom 2013

Sommeren er på hell og årets søster-tur står for døren og vi skal av sted til Krakow. Jeg sitter på kontoret på jobben og spiser lunsj med internett vid åpen og googler "krakow run 2013". Da ser jeg at det står 31.08.2013 Klikker på linken og ramler rett inn på en hel-polsk side... Ingen små ikon med engelsk flagg så man kan få det oversatt. Jeg får øye på en epostadresse og sender en epost hvor jeg sier at jeg ikke forstår et kvekk, spør om dette er et løp for alle, om jeg kan bli med og hva det koster.

En time senere fikk jeg epost tilbake hvor det sto: Of course, we invite to our event! Der sto det hvor det var og med en link til Google map Det sto også at det var et veledighetsløp for et barnesykehus og også her var det lagt ved en link. Jeg fikk også en link til registrering. Når jeg kom hjem klikket jeg på linken og registrerte meg. Det virket som det var en slags topptid side hvor resultater blir samlet etter hvert. Underveis i registreringen står det at man skal laste opp bilde og jeg laster opp Ironman-bildet. Når jeg er ferdig med registreringen finner jeg startlisten og der står jeg.. med bilde foran navnet!! ..så det var der det havnet.. Man kunne klikke og få opp hvilke tidligere arrangement man hadde vært med på og bilde ble vist litt større.

Søster og jeg hadde en fin tur og koste oss masse på ferie. Deilig mat i massevis og bobler i glasset hver dag.

Siste dag i Krakow skulle jeg løpe og jeg gledet meg! Det hadde blitt tidlig kvelden hver dag så vi sto opp tidlig denne dagen også og spiste en god frokost. Jeg fikk ordnet så vi hadde rommet en time lenger siden jeg skulle på et veledighetsløp:) Vi bestilte taxi og dro mot parken. Parken så gedigen ut!! Her var det god plass for alle som ville leke på plenen - til og med for hunder uten bånd som ville leke.



Vi kom ned til registreringen og jeg fikk ordnet startnummer og fikk en pose med skyllemiddel, 3 sportsdrikker og en slags sjokolade-bar. Vi gikk litt til siden og begynte å ta på startnummer. Rundt oss sto folk i joggedresser for å holde seg varme og når de dro av den kom små maraton-shortser til syne.. Arrangøren kom bort til meg og sa hun hadde fått med seg at jeg var den fra Norge. Hun lurte på om hun kunne si fra scenen at jeg var der fra Norge og jeg svarte: "selvfølgelig" og smilte høflig og nervøst da jeg begynte å innse at her var det bare sprekinger!! Hun lurte deretter på hvorfor jeg skulle løpe akkurat i Krakow. Jeg mumlet noe om søsterferien og at det er veldig flott med veledighet og å gjøre noe for andre... Så spurte hun om jeg ville komme opp på scenen og si noe om det.. men der feiget jeg ut og takket nervøst nei.. Jeg vet jo at jeg suger i engelsk og det å stå der og kanskje ikke forstå hva hun sier eller få sagt det jeg ville hadde blitt for flaut... Hun takket og gikk videre. Jeg oppdaget også et tv-team som filmet rundt der også - Tesco tv.

Maskoten og meg før start:)

Vi fortsetter med å sette på startnummer også hører vi noe på polsk så på engelsk også polsk også får jeg med meg hva som blir sagt: "Thank you Norway for being here with us today!!!" ...også kom nervene for fullt!!! Jeg har jo ikke vært spesielt nervøs med det jeg har vært med på denne sommeren (bortsett fra Bøsprinten hvor jeg skalv de første lengdene på svømmingen..) Jeg sa til søster at alle så så flinke ut.. Hun mente at jeg bare så de mennene som veide 32 kg og hadde marathon-shorts... Jeg tenkte tilbake på hva de hadde skrevet i eposten: invite you.. joda.. kanskje det bare var sånne gode.. Søster gjorde et par forsøk på å gjøre meg oppmerksom på at det var flere forskjellige folk som skulle være med og ikke bare sånne som så ut som de ikke gjorde annet enn å løpe.. men det hjalp ikke så mye.. Nervene hadde allerede overtatt..

Vi gikk litt oppover og så at de andre begynte å varme opp 45 min før start... Shit - varme opp før mila ja... de jogger lenge jo... De sto overalt og tøyde, hoppet og gud veit hva... Vi gikk mot startområdet og jeg stilte meg ganske langt foran og tenkte at jeg må bare løpe det remmer og tøyler holder fra start - kjøre hele veien inn og satse på at jeg ikke kommer alt for langt etter de andre.. "representing Norway"... 

Før start..

De telte ned fra 10 - tror jeg i hvert fall, og løpet var i gang... Vi skulle løpe nesten 3 runder rundt parken. Jeg holdt farten men en etter en løp forbi. Jeg ga på litt og løp i vei - denne gangen skulle jeg ikke spare på noe.. Kjøre fra start til mål!! Det var en flott, varm og solfylt dag og vips var runde 1 over. Søster tok bilde og ropte at jeg hadde 12 damer foran meg. Der vi startet var det også to jenter som sang. De sto også for underholdningen fra scenen etter løpet. Mellom 2 og 3 runde fikk jeg high-five av hun ene:)

Runde to var i gang og gjennomsnitts kmt var høyere enn tidligere pers. Jeg forsøkte å holde tempo oppe. Underveis på denne runden slo det meg at det var ikke gutter13 fra det lokale idrettslaget som sto langs løypa.. Det var vakter med et helt arsenal i beltet.. Her tok man ingen snarveier, løp ikke på gresset og jeg kunne ikke slakke på farten.. (utrolig hva en tenker når en blir sliten og trenger motivasjon for å kjøre videre). I det jeg nærmer meg mål etter 2 runder kommer en politimotorsykkel med blinkende lys og en mann på 32 kg med marathon-shorts. Jeg fikk se første og andre mann i mål - slått med en hel runde... Imponert over hvor flinke de var!!


Helt bakerst til venstre er jeg etter 2 runder. Førstemann går i mål på høyresiden.

Jeg rundet og skulle ut på 3. og siste runde. Søster roper: "du har 13 damer foran deg - nå må du ta igjen noen!!" Hun ville jo gjerne ha meg på topp 10. Jeg roper heseblesende tilbake "...men jeg ligger jo an til pers!!" Jeg kikket fremover og så ingen damer, de hadde løpt fra meg på 2. runde. De to jeg la merke til som løp forbi meg klarte jeg ikke å holde følge med.. Jeg hadde heller ingen bak meg men jeg tenkte at jeg kunne ikke slakke av den grunn - jeg måtte gjøre jobben for meg selv nå. Jeg kunne perse!!! Denne gangen hadde jeg satt klokka på gjennomsnitts kmt og visste at sist jeg perset var det på 11,3kmt. Klokka hadde ruslet ned til 11,4 kmt. Her var det bare å holde trykket oppe så jeg holdt hele veien inn til mål..

Jeg løp opp på langsiden av parken og så målområdet på andre siden. En halv runde igjen og fortsatt sto klokka på 11,4kmt. Det blåste litt og jeg tenkte at siden det er motvind må jeg løpe litt fortere. Pusten gikk litt for kjapt den også så det var bare å finne tilbake til tempo. Jeg kikket på klokka sikkert 100 ganger den siste kilometer 'n for at den ikke skulle droppe til 11,3. Jeg hadde ikke peil hvor fort jeg løp, men løp så fort jeg kunne.. Mål kommer nærmere og jeg springer siste meterne over streken og strekker hendene i været!! Jeg fikk medaljen rundt halsen og mumler dzienkuje (jenko je) - sikkert med feil uttale, men de skjønte nok at jeg mente å si takk.. Gikk videre i slusen og fikk en flaske vann og til slutt sto det en kasse hvor vi tok av chip. I enden sto søster og tok imot meg.

Vi satte oss på gresset og slappet av litt og jeg fortalte at jeg trodde jeg perset, men var veldig usikker da klokka ble stoppet på 11,3 kmt... Søster mumlet noe om at flere hadde tatt meg igjen, men det viste seg at jeg hadde tatt igjen ei med en hel runde. Hun foran meg slo meg med godt og vel et minutt og jeg hadde ca ett minutt til henne bak meg så det var vanskelig å skulle ta igjen noe når jeg allerede presterte bedre enn noensinne..


Løp smilende over mål:)

Vi ruslet litt rundt på området for det var en del som skjedde der. Litt senere på dagen skulle de ha et "family-run" på 3,5 km for alle som ikke kunne være med på hovedløpet (10km) Nok engang må jeg si at det er flott at de legger til rette for at alle kan være med!! Det var politimotorsykler med blinkende lys som ungene kunne sitte på og politibil. Det var "fylle-briller" man skulle gå sikksakk mellom kjegler og det var et helt felt med aktiviteter for unger hvor de fikk små medaljer. Det var også gratis kaffe, te og epler. Maskoten ruslet også rundt:) Alt i alt en fin dag for store og små:)

Når jeg kom hjem og fikk sett på resultatene så jeg at jeg hadde løpt brutto 52.23 - netto 52.13. Jeg kom på 16. plass av 83 damer og på 5. plass av 27 i min aldersgruppe. Jeg persa med 1 min og 7 sekunder!!

Nok en gang blir jeg imponert over egne resultater og at jeg havner så høyt på lista.. Jeg vet jeg aldri kommer til å vinne et løp, men det er heller ikke målet mitt. Det er så mange som er så mye bedre enn meg og jeg imponeres stadig over deres resultater samtidig som jeg gleder meg over egen fremgang!!! Veldig glad for at jeg har evnen over å glede meg på andres vegne også - det gir faktisk dobbel glede det!! Jeg imponeres både av de som vinner og av de som satser mot stjernene og fullfører drømmer...