Breimyrbakken - trappeintervall 2013

Trappeintervall synes jeg er skikkelig gøy!! Det er en treningsform som er fort gjort og ikke krever noe utstyr. Her kan også alle trene sammen uavhengig av nivå. Jeg har vært her en gang tidligere med kjæresten og en gang med 3 andre damer hvor alle var på forskjellig nivå.

Idag fikk jeg nyss om at ei superpositiv jente som har trening som en stor del av livet sitt skulle opp dit - impulsivt sendte jeg en melding og spurte om å få bli med og det kunne jeg:)

Tidligere parkerte vi et par km unna og jogget rolig ned - kjørte intervallene og jogget rolig tilbake... men det var dengang da... Nå var det ingen kjære mor nei.. Vi parkerte på samme sted også var det bare å henge på.. Jeg øynet et håp om en bitteliten pause da skolissa hennes gikk opp, men neida, den kunne hun vente med å knyte så her var det bare å henge på... Jommen sa jeg oppvarming - stakkars komfortsone-kroppen min fikk jo sjokk den!! ...noe den har veldig godt av noen ganger!! :)

Så kom vi frem til bakkene.. Jeg mumlet noe om 5 ganger med skjønte fort at her var det bare å kjøre 6 ganger.. Jeg prøvde også å si noe om rolig jevn start og tenkte at jeg ikke ville ikke ha negativ split - må ha overskudd etter økta - avslutte sterkt.. men når vi var igang så kom startnummer-hue mitt på og jeg kjørte bra alle 6 rundene, ikke klin-max, bortsett fra runde 5 som jeg testet å løpe hele veien opp.. Det må jo være målet på slutten av sesongen og kunne jogge 5 runder opp uten å måtte gå midt i trappa der trinnene er høyest..

Når vi var ferdige jogget vi i godt driv tilbake til bilen. Her er det jevn stigning oppover, men trur du vi jogget roligere... Neeeeidaaa.. det kunne jeg bare glemme.. Her var det bare å finne frem pusten og la bena gjøre jobben hele veien tilbake.. Vel fremme på parkeringsplassen gikk jeg en runde for å få ned pulsen og vips var jeg glad igjen - ekstra glad faktisk!! Sola skinte i kapp med smilene våre over at vi hadde fått oss ei god økt!! Tenk at noe som gjør så vondt mens det står på kan gi sååå mye glede i ettertid - ikke skjønner jeg det, men jeg smiler fortsatt... Jeg tror det er det som kalles treningsglede... :) :) :)

www.fitfocuse.blogg.no - her er link til bloggen hennes:) Det er en allsidig blogg med masse bilder - kan anbefales:)

Bøsprinten 2013

Jeg var veldig klar for min aller første triathlon etter å ha trent jevnt og trutt gjennom hele vinteren, men dessverre hadde jeg en liten uke med sykdom før startskuddet gikk... Tenkte likevel positive tanker gjennom hele uka og hadde fokuset mot lørdagen så dette skulle bli gøy!!

Fredagen kom og startnummer ble gitt, jeg fikk 86 og Anja, ei venninne jeg skulle reise dit sammen med, fikk nr. 87. Når vi hadde fått startnummer ble det med ett så nærme.. så virkelig.. så skummelt..

Lørdagen kom og vi dro avsted kl. 07.00 for å være på plass til infomøtet kl. 09.40. Turen over til Bø gikk rasende fort og underveis glemte vi hva vi var på vei til for skravla gikk og det var riktig så hyggelig. Vi ankom Bø rett før kl. 9 og hadde veldig god tid. Vi kjørte til Høgskolen og oppdaget at vi kom jo ikke inn på den parkeringsplassen for den var sperret av til skiftesone. Vi kjørte et lite stykke tilbake og fikk se et skilt hvor det sto "Bøsprinten". Her er det!! Rart det bare er skiltet den ene veien da... Ikke alle som kommer den veien ifra.. Hmm.. Ja, ja, vi kjørte ned og kom til en sykkelsti og i enden var det ei bittelita bru... "Er du sikker på at det er her?" sa 87 "Jepp - helt sikker! Når de har sperret av der nede må de skilte om og da må vi inn fra denne siden.. Det er skiltet hele veien så jeg er veldig sikker" svarte 86... Så da kjørte vi ned da..

Vi fikk registrert oss og hadde nok tid til å henge opp syklene på anviste plasser i skiftesonen.. Idet vi rusler opp med syklene innser vi at det var jo ikke så rart at skiltet bare sto en vei for det var skiltingen til løpetraseen det.. Ikke der bilene skulle kjøre.. Vi fikk oss en god latter:)

Når vi kom opp til skiftesonen var de ikke klare der så vi satte syklene i buskene (for det var frivillige der til å passe på de) også ruslet vi ned til info-møtet hvor også svømmedelen skulle foregå..Vi ble stående å se litt på mosjonsklassen og 86 fikk kalde føtter - shit, det var her jeg skulle svømt... 87 var nok litt mer optimistisk heldigvis:)

En time før det var vår tur hoppet vi ut i varmtvannsbassenget som lå i samme hallen... Der tøffet jeg meg litt og svømte noen lengder crawl.. sånn for å varme opp litt... en time før.. Veldig lurt;) Vi tittet litt på de andre som også skulle gjøre en halv-olympisk tri og mange av de var gode!! Så kom to jenter fra Hønefoss. De hadde ikke vært med på triathlon før og hun ene hadde litt vannskrekk (svømte bryst med hodet over vann) og hun andre hadde ikke løpt 5 km før engang.. Det er tøft gjort å da melde seg på halv-olympisk!!

Så ble det vår tur til å svømme og jeg fikk bane nr. 1 - veldig glad for det da det var en høy kant vi måtte over for å komme opp til tidtakermatta om vi var i en av de andre banene. Jeg slo av en prat med en i samme bane og sa: "godt det er så kaldt i vannet siden du skal svømme så fort da.." "skal ikke du?" svarte han hvorpå jeg svarte "vel, jeg blir ihvertfall varm" :) Vi startet og jeg kjørte bryst - skikkelig på safe'ern.. Hele kroppen dirret i vannet i litt over 50m også måtte jeg bare ta meg sammen og få kontroll på nervene og da ble det gøy:) Jeg hadde bestemt meg for å kjøre crawl den siste lengden og det gjorde jeg - svusj svusj:) Utrolig letta og glad over å ha fullført kjente jeg meg som en verdensmester - nå var konkurransen i gang!! Tiden brydde jeg meg ikke om.. Det var go'følelsen av å ha gjort en innsats jeg ønsket å finne...

I garderoben brukte 86 og 87 usedvanlig lang tid.. Ordne litt her og ordne litt der også måtte vi jo ihverfall ha på litt mascara for det var jo viktig å ta seg godt ut på en så viktig dag som dette:) Alle de andre jentene var ute av garderoben lenge før oss... Når vi ruslet ut lurte 87 på hvor skoene hun kom i var og 86 kom på at hun hadde heller ikke de skoene hun kom i... Hmmm... De sto igjen i garderoben de.. så ruslet 87 inn for å finne de, mens 86 tok ei brødskive... sånn for sikkerhetsskyld;)

Vel oppe i skiftesonen fant vi syklene våre i buskene og nå var det merket hvor vi skulle henge dem. Vi møtte også igjen de to damene fra Hønefoss smilende med offroad-sykler. Andre igjen satt på rulle og varmet opp så her var det god spredning på nivået!! Vi stilte opp på rekke og dro avsted...

5-4-3-2-1 og der var vi igang.. Løypa var grei - en mil frem og en tilbake langs landeveien... Det var et non-drafting tri så da var det bare å holde 10m bak den som syklet foran.. Et par stykker dro forbi meg og forsvant. 87 kom også susende forbi og ei annen jente. 10m ja.. hmmm... kan jeg telle 1001-1002 på lyktestolpene kanskje...? Det gikk greit fremover, men så fikk 87 problemer med kjedet og farten gikk ned.. Hun andre senket også farten, men så dro hun forbi.. Idet jeg passerte 87 så kom DEN flotte nedoverbakken og i bakhodet klang min manns stemme: "slipp deg i bakkene så sparer du litt tid der.. IKKE BREMS" Jeg ga på og det gjorde også hun andre damen.. Imot kom en bil og på høyresiden lå en på rulleski som damen måtte passere.. Jeg kunne bremse og legge meg bak igjen og si at dette ikke var helt forsvarlig - safe litt igjen, eller jeg kunne gi full gass og kjøre forbi og det funket!! Jeg dro forbi, og jeg bremset ikke!! YES - gjett om jeg hadde vunnet en personlig seier! Jeg hadde kjørt full guffe i en nedoverbakke med skoene godt festet til pedalene på en bukkehornsykkel.. *lykke*

Landeveien gikk opp og ned hele veien og hun jeg hadde syklet forbi lå et lite stykke bak hele tiden, var det 10m kanskje, eller 20?? På noen av slettene tok jeg sjansen og la meg ned i bukken.. Litt skummelt først men så bare suste jeg avgårde.. Det føltes ihvertfall sånn.. En ny personlig seier!! Fyttisøren livet var flott der jeg syklet - en nydelig dag med flere personlige seiere - nå var det akkurat det samme hvordan det gikk på løpingen for jeg var strålende fornøyd allerede der og da!!


Så var det jomfru-turen inn i skiftesonen. Der jeg skulle henge opp sykkelen lå en tempo-hjelm rett under så en funksjonær kom raskt bort og hjalp meg med sykkelen:) Av med sykkelskoene - borrelås og knyting, ikke akkurat tri-sykkelsko.. På med de nye skoene og løp avsted. Jeg var riktig så fornøyd som ikke hadde knotet det til med skobytte og syntes jeg var riktig så rask;) Idet jeg løpet ut av skiftesonen kommer hun jeg syklet forbi løpende forbi meg...

Jeg løp opp på siden og hadde tenkt til å bite meg fast der, men jeg bare seig forbi.. Jeg hørte raske fot-trinn bak meg og trodde hun hadde fått opp farta, men neida - det var en mann som nok ikke var på sin 1. runde og flere av de passerte i høy fart..

Beina var gode - skoene var gode - sola skinte fortsatt og jeg løp uten å sjekke puls og tid.. Jeg bare kjente på kroppen hvor jeg burde ligge for å holde 5 km. Jeg snudde meg et par ganger og kunne ikke se henne jeg for øyeblikket konkurrerte med.. Dette var morro gitt:)

Da jeg løp ut på siste runde visste jeg ikke helt hvor mål egentlig var, de hadde sagt noe om en gressplen.. Snakk om å følge med når informasjon gis.. Jeg så en kar litt lenger fremme som jeg bet meg fast i og økte til, så da så jeg hvor han løp og jeg kom i mål!!! Da jeg skulle få av meg startnummer og brikke fra ankelen begynte jeg først å knyte opp skoen.. før jeg tok av brikka - litt over middels sliten ja.. ;) Så var det å vikle jakka ut av startnummeret for den hadde jeg fått halveis av på løpinga og knytt rundt livet..Da utstyret var levert var det å finne litt å spise og se etter 87.

Jeg møtte hun ene fra Hønefoss og hun hadde brutt.. Hun hadde ligget 20 min etter sistemann inn i skiftesonen og regnet med å bruke 40 min på 5km så hun ga opp.. Uansett var det sporty å prøve ihvertfall da!!! Nr 87 kom løpende inn til mål og helt til sist kom hun andre fra Hønefoss - en utrolig innsats!!! Jeg liker de som setter seg litt høye hårete mål - som forsøker ihvertfall!! De som sier "JEG KAN" fremfor de som ikke tror de kan noe.. Noen lykkes og noen lykkes ikke - men de har ihvertfall forsøkt og i utgangspunktet sagt "jeg kan!" ..og når hun først brøyt så gikk hun ikke og furtet, neida, hun heiet på oss hun!! "Heia Horten" hørte jeg idet jeg løp forbi:) Utrolig morro!!

Etter å ha vimset rundt litt i skiftesonen får 86 et lite oppgitt panikkøyeblikk hvor hun har rotet bort mobilen sin og går for å lete.. 87 kommenterer at den ligger i baklommen hennes...*rotehue* Sykler og bagger blir pakket bort og midt på asfalten ligger et par sykkelsko, en hjelm og et par briller.. de tilhører 86... *err'e muli'*

Etter premieutdeling små-sykler 86 og 87 fornøyd til bilen for å sette kursen hjemover - lykklige etter en fin dag i Bø.. De ler litt igjen der de kjører riktig vei ut av området og er veldig glade for at de var så tidlig ute at ingen så de kom kjørende over den lille broen.. den veien som var merket med Bøsprinten..

Dette var min jomfru-tri og jeg er så utrolig takknemlig for alle de som sto bak Bøsprinten. Det var frivillige overalt og bra med informasjon hele veien for en flunka nybegynner - det var godt skiltet/merket (bortsett fra siste parkeringsplassen hvor 87 løp feil en gang, men ble ropt tilbake av en annen deltaker) Funksjonærer ute i løpe-løypa ropte: "Heia Vilde" hvorpå 86 febrilsk tenkte: kjenner jeg deg?.. Så kom smarta på at de satt med lister og telte runder.. :)

Jeg gjorde så godt jeg kunne utfra mine forutsetninger. Jeg vant over meg selv da jeg brøt noen barrierer. Tidene mine ble:
Svømming: 16.48
Sykling: 45.12
Løping: 25.54
Totalt: 1.28.59
...men tidene er ikke så viktige - for jeg gjorde så godt jeg kunne, gjorde en iherdig innsats og er veldig fornøyd med dagen!!

Holmestrand marathon 2013

I fjor sommer meldte jeg meg på Holmestrand marathon til inntekt for kreftsaken. Jeg hadde meldt meg på halvmarathon, 21 km. Nå det begynte å nærme seg start hadde jeg hodet i Haugesund og fant ut at jeg ikke skulle risikere knær og en utslitt kropp så jeg endret distansen til 7 km.

Dagen kom og jeg var så lite klar som jeg kunne få blitt.. Treningstøyet måtte en runde i vaskemaskinen/tørketrommelen og jeg tok på meg flunka nye sko.. Var jo ikke så viktig løp, kunne jo bare gå om jeg skulle få gnagsår.. Jeg hadde heller ikke bestemt meg om jeg skulle satse eller bare jogge eller hvordan jeg skulle legge opp løpet..

Jeg skulle starte sammen med Anja (nr. 87 i race-rapport om Bøsprinten) også skulle vi løpe fra hverandre om den ene løp fortere enn den andre.. Planen da jeg sto ved start var å bare løpe sammen med henne..

Startskuddet gikk og Anja forsvant foran sammen med de beste og jeg tenkte: ja, ja.. der klarer ikke jeg å henge med ihvertfall.. Jeg får lunte avgårde her i komfortsonen min jeg da... Da vi kom ut på veien tenkte jeg på teknikken og hvordan jeg skulle løpe, men beina var for tunge.. Da vi rundet 3 km tok jeg meg tid til en slurk sportsdrikke fra drikkestasjonen... (i fjor tok jeg meg ikke tid til å bremse ned og kjørte hele glasset med vann rett i trynet.. Lurt!)

Når jeg kom til skiltet som viste 5 km tittet jeg såvidt på klokka og så at den sto på 24 og noe.. Det kunne godt vært at jeg tittet på den på 24.58 og 24.59 for jeg måtte se to ganger... TJUEFIRE? What - er jeg så god da?? Da kom vinnerskallen inn og jeg fortsatte å løpe, lettere sjokkert over tallet.. I fjor var målet på 7 km 40 min og det klarte jeg akkurat, men løypa viste seg å være 7,5km. Når jeg kom til 7km skiltet tittet jeg på klokken igjen og det sto på ca 36,30 og jeg øynet et håp om å se 3 tallet etter fullført løp. Jeg løp opp den siste bakken, heiv etter pusten, og løp inn mot mål. I sidesynet så jeg ei som kom opp på venstresiden så jeg ga på litt til for ihvertfall å slå henne...

Etter noen minutter kom tiden inn på melding på telefonen: 40,03... Åhhh... skikkelig irritert.. Hvorfor kunne jeg ikke forberedt meg bedre til løpet? Hvorfor starte i et løp og ikke gjøre sitt beste?.. 3 sekunder.. men det er vel fortjent når jeg ikke har med meg hodet og motivasjonen fra start.. Selv om det var en mye bedre tid i forhold til i fjor var jeg ikke fornøyd i det hele tatt.. Det at jeg ikke var forberedt og ikke hadde gjort en innsats gnagde... Løypa viste seg også å være 7,8km..

På kvelden gikk jeg inn på topptid for å sjekke tidene - man får to tider.. En tid fra da startskuddet går til man kommer i mål og en reell tid fra man krysser startlinja til man kommer i mål. Det viste seg at jeg hadde en reell tid på 39.54 - jeg hadde klart det likevel!!

Jeg ble glad for at jeg hadde fått det til, men på feil måte.. Det var ikke denne følelsen jeg satt igjen med.. På facebook gikk det ut gratulasjoner til alle andre og jeg la ikke ut tiden min.. selv om det holdt til en 23. plass av 136 damer i min klasse!!! 46. plass av 359 damer!! Noe som for meg er utrolig bra!!

Jeg lærte noe av dette løpet, jeg lærte at man må gjøre en innsats i forkant med forberedelsene... Det holder ikke å møte opp godt trent, men man må ha utstyret klart, hodet på plass og en plan med løpet.. Det er først da man kjenner den gode følelsen når man krysser mål-linjen.. uansett hvilken tid man gjennomfører på.. Det er denne følelsen i hjertet som teller mer en tider og medaljer - det er denne følelsen som gjør at man føler at man har lykkes... og det er en god følelse... :)