23.11.2015

Bislett International Indoor Endurance Festival 2015 - 12 timers

Jeg fikk startplass i førtiårsgave av mannen da jeg hadde lyst til å prøve meg på 80km og syntes Bislett virket som et trygt sted å prøve seg for første gang. Det var innendørs, umulig å gå seg vill, mat hver 546m, do hver 546m eller oftere egentlig og kjæresten på hver 546m. Jeg hadde løpt på Bislett en gang tidligere og likte konseptet og jeg digger runder så dette gledet jeg meg til. Dette skulle bli mitt 10. løp (på 13mnd) maraton eller lenger. Jeg valgte å legge feiringen til denne dagen i stedet for å ha en fest hjemme. Jeg skulle gjøre det jeg elsker denne dagen midt i livet... 

I forkant så trente jeg mye, og etter et tips etter Vestfold maraton så la jeg stor vekt på mental trening. Jeg har lest bøkene til Bertrand og brukte litt fra de. Jeg hadde sett for meg hele løpet frem til 50km, etter det visste jeg ikke hva som dukket opp for der har jeg ikke vært før... Det var som å skulle pakke for en reise til regnskogen hvor man har lest bøker og sett på bilder, men egentlig ikke visste hvordan det var før man har opplevd det. Jeg hadde sett for meg vegger, kjent på de, jobbet gjennom de på forskjellige måter. Jeg hadde en plan på hvordan jeg skulle tenke i forhold til runder, tider og mål. Et eksempel var at jeg tok utgangspunkt i 150 runder. Det er 50 runder x 3. Første del av et løp er stort sett lett, de neste 50 skulle jeg kose meg og løpe og de siste skulle jeg jobbe! Dette var jeg forberedt på. Jeg skulle løpe 9 runder og gå litt på den 10. Da skulle jeg også ta en matbit.

I mange uker før Bislett så levde jeg Bislett. Jeg tenkte på det, jeg snakket om det, jeg trente til det, jeg gledet meg til det. Det var alt som sto i hodet mitt døgnet rundt. De siste ukene kjente jeg det i magen at nå kom dagen nærmere og nærmere. Den siste uken var jeg neste litt redd. 80km har min fulle respekt! Det var et hinsides mål, men likevel innenfor rekkevidde siden dette var noe jeg virkelig ville og noe jeg hadde forberedt meg skikkelig til på alle mulige måter (etter mine forutsetninger og kunnskaper vel å merke). Jeg skulle våge å gå for drømmen...

Anything is possible!
Så var dagen kommet. Kvelden før skulle jeg snu døgnet og mannen, som er vant til å jobbe skift, sa at jeg måtte sitte opp til kl. 2. Jeg forsøkte alt for å holde meg våken, men når klokka var 1.30 klarte jeg ikke mer og stupte i seng og sovnet som en stein!! Jeg som vanligvis legger meg i 21 tiden på fredager kunne idag se både senkveld og få unna ei klesvask:) Dagen etter sov jeg til kl. 10 og var lys våken!! Den dagen var jeg som et lemmen på amfetamin (et uttrykk ei venninne serverte for mange år siden). Jeg gjorde alt mulig hele dagen for å døyve nervøsiteten, men klarte likevel å få meg en middagslur i 14-15 tiden og det gjorde godt.
Vi ankom Bislett i god tid og det var ganske så stille der. Vi satte opp bordet vårt, spiste litt mat og etterhvert skravlet med kjente som dukket opp.

Maratondronninga og min reddende engel, Titina!
Strålende fornøyd og glad for å løpe!
Så var det tid for å skifte litt og gjøre seg klar! Når klokka nærmet seg 22.00 så stilte vi oss opp på rekke i et felt og var klare for 12 timer hele natten igjennom. Så gikk starten og jeg løp avsted. Det var deilig å løpe igjen da jeg hadde tatt det med ro de to siste ukene før løpet. Det var god stemning og løpegleden var virkelig tilstede. Jeg var tilstede! Det var dette jeg hadde gledet meg til så lenge og endelig var dagen her!! Det dukket opp folk fra klubben som heiet og noen venner av oss som var i Oslo denne dagen kom innom etterhvert og fikk en god klem, flaks de ikke kom et par runder senere for da var alt galt!! Den første timen forsvant, ikke vet jeg hvor den tok veien og den andre timen gikk ganske så fort den også. Jeg hadde hørt at man skulle bare tenke at det var dagen så når jeg så på klokka så tenkte jeg 12 på formiddagen. Jeg tenkte på dagslys, biler, folk og et våkent samfunn.
Selfie!! Jeanette hadde løpt 24t og var nedom for å heie!
Etter et par, tre timer kjentes det ut som det ikke var dagen. Ingenting funket selv om jeg ikke kan sette fingeren på hva det var... Det kunne kjennes litt ut som dørstokk mila...

Litt småsliten og lei på en måte... Jeg hadde et kne som ikke hadde vært vondt på lenge som meldte sin ankomst og jeg syntes at jeg løp så sakte. Alt var tungt. Det var som å løpe i drømme når man ikke kommer fremover. Jeg var klar for å pakke sammen og gå hjem. Dette var ikke dagen for å løpe 80km. Det kom ikke til å gå. Jeg kom ikke til å klare det og det var jeg så klar på at var greit. Det var ikke noe negativt, bare helt greit å gi seg nå! Merkelig følelse... Mannen og vennene ga meg noen oppmuntrende ord, men det gikk ikke inn. Det var ikke dagen og jeg skulle hjem og sove! Jeg var ferdig for idag!

Så tenkte jeg for meg selv at ok, jeg kan motivere for en maraton - det skal jeg klare å pushe så jeg ihvertfall får en registrert maraton. Stakkars mannen min. Han sto klar med hjemmebakt brød med syltetøy og drikke og foret meg. Han fikk kjeft i nesten alle tilfellene for jeg var bare sur og skulle hjem! Jeg fikk meg litt musikk på ørene og løp i min egen verden litt. Så orket jeg ikke det lenger heller. Rundene gikk på et vis, men kneet ble ikke bedre. Jeg hadde tenkt til å pakke ned en muskelsalve om det skulle trenges, men droppet det da jeg trodde fokusklinikken skulle være der under hele løpet så om noe haltet så skulle jeg gå til de. Her hadde jeg nok misforstått så der var det ikke folk gjennom natta. Mannen fikk tak i en varmekrem og smurte meg. Det førte til at jeg fikk en reaksjon på huden, utslett og det svei og svei... Ja ja, er det ikke det ene så er det det andre.

Snille Titina ville så gjerne at jeg skulle få medaljen min siden det var min bursdagsgave og hun tok meg med inn i garderoben og teipet kneet mitt!! Hun ga meg også noen oppmuntrende ord. Jeg sa ingenting om at jeg hadde tenkt på å gi meg og gå hjem og legge meg.. Jeg kunne jo ikke det når hun sa jeg skulle få medalje, når hun var så snill å hjelpe meg. Jeg takket og ga henne en klem. Etterpå dro jeg også over en ull-strømpe som jeg bruker på knærna når det er kaldt ute. Så fortsatte jeg å gå. 
Maratonpassering!
Jeg gikk mer nå og til slutt nådde jeg maratonpassering på 5.38t Så lang tid har jeg aldri brukt på et maraton noen gang! Jeg gikk rundt banen, gadd ikke løpe, orket ikke løpe.. Egentlig fordi jeg ville gå hjem og var lei. Så gikk det opp for meg... Jeg hadde jo bare 38km igjen! 38km er jo mindre enn en maraton! Jeg var jo snart ferdig med 100 runder og da hadde jeg bare 50 runder igjen etter det og 50 runder er jo ikke mye. Som en siste motivasjon så hadde jeg startet med en helt hvit t-skjorte (blanke ark) og skulle ta på klubb-trøya når jeg rundet 50km. Da skulle hver meter med distansepers foregå i selveste HULK skjorta! Det var jo ikke lenge til det heller.
Her hadde jeg fått opp farta!

Jeg satte opp tempo og marsjet avsted!! Jeg var bestemt! Nu jævlar! Den som gir seg er en dritt!! Jeg kan!! Jeg er sterk!! Jeg var skikkelig bestemt nå! Kan jeg ikke løpe så kan jeg ihvertfall gå og nå skal jeg få nytte av mine 182cm og lange bein! Jeg skal søren ikke gi meg! Jeg har en drøm og det er nå jeg har muligheten, akkurat nå - i dette løpet!! Jeg får ikke muligheten igjen i morgen eller i overimorgen, jeg får den kanskje ikke igjen før neste år... og om jeg går for et forsøk da så er kanskje det heller ikke er dagen.. Vil jeg vente så lenge på å oppnå den drømmen jeg har drømt i mange uker nå? Svaret ble nei og jeg gikk og gikk, rundt og rundt! Dette skulle ingen ta fra meg!! 

Jeg hadde tatt på meg seaband som er et armbånd for bilsyke og det funket supert. Jeg var ikke kvalm. Jeg spiste bra og drakk. Magen var fin og alt fungerte, bortsett fra kneet, men det brydde jeg meg ikke om så lenge jeg gikk.Det fikk bare svi som det ville, jeg kunne ihvertfall holde et godt tempo når jeg gikk!! Jeg hørte flere som kommenterte at jeg bare gikk, men at det gikk fort. Ja, jeg gikk alt jeg kunne! Mannen oppmuntret og sa at jeg lå godt an i forhold til estimert distanse så det var bare å fortsette. Så rundet jeg 50km, gikk bort til mannen og byttet t-skjorte! Det føltes utrolig deilig å få på klubbtrøya!! Den feteste trøya av alle i skuffen! Nå var det digg på Bislett! Nå var hver km ny pers!

Jeg forsøkte å løpe litt innimellom også gikk jeg litt igjen. Mannen hadde vært en tur borte ved speaker og var på vei tilbake til bordene når jeg møtte han, smilte til han og tok to tomler opp, alt var supert!! Så gikk jeg 10m til og da smalt det!! Når Robert (frivillig og venn) kommer ruslende går jeg bort og får meg en god klem mens tårene triller og sier at det bare er en vegg og den må jeg bare jobbe meg gjennom... Så gikk jeg videre. Denne veggen gikk greit å jobbe gjennom. Jeg vil tro at dette var den veggen som vanligvis kommer utpå tredve tallet så etter en liten runde så var den borte! Dette var jeg forberedt på, dette hadde jeg jobbet med i forkant og det merket jeg var gull akkurat nå!

Jeg fortsatte videre, jeg var på mine siste 50 runder og mannen sa at jeg fortsatt lå bra an i forhold til estimert distanse. Lårene begynte å få kjørt seg skikkelig da jeg marsjet avsted i godt driv. Jeg forsøkte å løpe litt igjen for å avlaste lårene og heller ha litt vondt i kneet. Det gikk fint. Jeg hadde også forberedt meg på at det skulle gjøre vondt fysisk. Så rundet jeg 70km og det smalt skikkelig!! Jeg gråt og gråt... Nå var det ikke bare et par krokodilletårer og klump i halsen, nå gråt jeg! Snørr og tårer, men jeg gikk videre... Stoppet opp ved matstasjonen og fikk en god klem av Robert, fortalte at det gikk bra, men nå hadde jeg en ny vegg jeg måtte jobbe - så gikk jeg videre...

Dette var jernveggen! Dette var den veggen jeg hadde sett for meg som sperret hele gangen for meg på Bislett, denne veggen som jeg aldri hadde møtt før. Veggen som jeg hadde forsøkt å se for meg og tenke ut hvordan jeg skulle angripe, men jeg hadde ikke hatt noen svar. Bak denne jernveggen var det en verden som jeg ville til, en verden etter 50km et sted, en verden jeg aldri hadde vært i... Jeg så for meg at den veggen var porten til en fantasiverden av gode følelser, grønne trær og fugler som kvitret... Denne verden ville jeg så gjerne til så denne jernveggen skulle jeg jaggu ta knekken på!! Jeg marsjet videre og visualiserte at jeg dyttet veggen foran meg der den sperret korridoren foran meg. Jeg tenkte at jeg søren ikke skulle gi meg for på et sted var Bislettkorridoren bredere og da kunne ikke veggen sperre hele gangen for meg. Der kunne jeg gå forbi! Jeg følte meg sterk, jeg måtte være sterk for å komme videre... Jeg dyttet og dyttet... Jeg gråt, jeg var sliten, jeg var forbanna på veggen som sto mellom meg og drømmen og ingen, ingen skulle ta fra meg drømmen min - ihvertfall ikke en vegg!! Jeg gikk og pushet i flere runder og brått slapp den taket... Det gikk en følelse av lettelse gjennom meg. Jeg tittet rundt meg med nye øyne nå og fortsatte og gå. Jeg hadde klart det!! Nå var jeg inne i eventyrverden som jeg bare hadde drømt om i mange uker... Det ble lysere ute og dette dagslyset var det vakreste lyset jeg noen gang hadde sett... Jeg var snart på 80km, det var en ny morgen, en ny dag... Nattens mørke grep hadde sluppet taket og nå, akkurat der og da var jeg i en eventyrverden!! 

Jeg hadde noen og tjue runder igjen og jeg koste meg! Jeg skulle klare det, jeg skulle klare å runde 80km på Bislett... Så gråt jeg litt igjen, men denne følelsen kjente jeg igjen, det er den følelsen som gjerne dukker opp rett før 42km når jeg virkelig innser at jeg skal klare det og blir litt emosjonell av den grunn. Litt stolt faktisk:) Det ble lysere og lysere ute på stadion og musikkens styrke økte. Så skjedde det! Jeg rundet 80km! Mannen sto da ved tv skjermene og jeg hang meg rundt halsen hans og hikstet og gråt. Jeg var så lykkelig, så stolt og så utrolig glad!! Jeg hang der en god stund før jeg ruslet videre, jeg hadde 3 runder igjen til 150 runder så det skulle jeg få til. Jeg gikk videre mens jeg smilte gjennom tårene... Gledestårene over å ha mestret etter en tøff natt!

Når de 3 rundene var over hadde jeg enda ca 40min igjen tror jeg. Jeg stoppet ikke, jeg fortsatte å gå, men nå hadde jeg satt ned tempo betydelig. Jeg ruslet, smilte, pustet og var tilstede i øyeblikket. Levde i en verden etter 80km! Jeg var der jeg hadde drømt om, reisen var over og nå skulle jeg nyte at jeg var fremme før alt var over... På nest siste runde tok jeg med mobilen og filmet hele runden... Filmet den hvite veggen, stripene langs bakken, lysene i taket, høytalerne øverst på veggen, den lille døra, plakatene med motiverende ord, glippen med dagslys fra vinduene høyt der oppe og bare tok inn alt!! Mye følelser i denne runden og det kan ikke kan fanges på film... Dette var toppen av lykke!!

Så tok det av, musikken dunket og folk løp for å få inn de siste meterne. Det var bare minutter igjen. jeg fortet meg og tittet ned på beina mine som løp. Jeg tenkte at dette var tulle-løping, smilte for meg selv og ropte til Hilde som sto på sidelinjen: Se Hilde, jeg løper.. Det var nesten komisk syntes jeg selv, men jeg fortsatte med det jeg akkurat da kalte løping. Bare noen minutter igjen nå. Kunne jeg rekke over mattene en siste gang før det var slutt? Kunne jeg rekke bort til speaker-området når det hele ble avsluttet istedet for å bli værende midt i en gang alene. Det ble målet for siste runde og det klarte jeg akkurat!!
Peker på feil sted, men samma det!! 84,630km - 155 runder!!
Jeg var glad for det jeg hadde klart, men hadde ikke så mange følelser akkurat da. De hadde blitt sluppet fri ved 80km. Mannen hjalp meg av med sokkene og beina var helt fine! Jeg løp med Altra pardigm og de var gode for beina mine og ga meg rom til tærne mine. Før jeg gikk i dusjen drakk jeg godt og fikk i meg en halv brødskive med hjemmelaget brød. Ikke fordi jeg var sulten, men fordi jeg visste at jeg måtte ha i meg noe mat nå som jeg var ferdig! Jeg gikk i dusjen også var det premieutdeling. Nå var jeg trøtt og beina gjorde vondt, skikkelig vondt i venstre kne og høyre ankel og begge lårene, men lårene var bare støle. Kne og ankel var skikkelig vondt!

Etter arrangementet var ferdig så skulle vi ut fra Bislett og der er det to trapper opp... Jeg begynte å gråte på vei bort til trappa bare ved tanken på å skulle gå opp to etasjer med vonde bein. Jeg tok et steg av gangen og tårene trillet. Når jeg nesten var oppe sto Jeanette der og knipse et bilde av meg og da kunne jeg jo ikke annet enn å smile. Så fikk jeg en skikkelig god klem og noen fine ord:) Når vi kom ut gikk vi bortover fortauet med sola rett i ansiktet og jeg sa til mannen: se så fin sol... også gråt jeg en skvett til:)

Jeg var så godt forberedt til dette på alle måter og taklet det jeg skulle akkurat som planlagt. Jeg hadde hodet på plass hele veien, på alt jeg var forberedt på vel og merke, men nå i ettertid ser jeg at det som skjedde etter to-tre timer var at natten tok tak i meg... Jeg var nok et lett bytte der i kjelleren.. Så naiv og uerfaren.. Jeg er ingen natterangler, jeg har aldri jobbet natt og kjenner ikke natten så godt. Ikke visste jeg at den kunne være så brutal, ikke viste jeg at det var den som visket meg i øret at jeg skulle dra hjem og legge meg. Ikke viste jeg at det var den som nesten skulle felle drømmen min... Takk natten for at jeg ble kjent med deg, nå må jeg bare finne ut en måte å ikke høre på deg når du visker i øret mitt at jeg må gi opp og legge meg når jeg skal ut og jakte nye drømmer - vi sees igjen!

Det var en fantastisk reise og nå er jeg helt tom... En merkelig følelse! Det er som en stor del av livet mitt har blitt borte.. Det er på ingen måte trist, men bare rart etter å ha levd i Bislett bobla i mange uker og måneder. Verden etter 80km var et flott sted å være og jeg gleder meg til å komme dit en annen gang også for den følelsen, den var fantastisk!!

Tusen takk til min kjære mann som alltid stiller opp både for meg og andre, tusen takk til Robert som alltid hadde en klem på lur, et smil, noen fine ord og som Nina Tveten sa: han visste akkurat hva man trengte der og da! Tusen takk til arrangører og alle frivillige! Dere er gull!!! Uten dere hadde vi ikke fått lov til å oppleve fantastiske øyeblikk i helga! Jeg vil også gratulere alle løpere og jeg setter utrolig pris på ultraløpermiljøet som inkluderer alle, hjelper og støtter hverandre gjennom løp og heier på hverandre. Tusen takk til alle dere som har trodd på meg i forkant, heiet og oppmuntret underveis og kommet med flotte ord til meg! Dere setter jeg utrolig stor pris på, hver og en av dere!! Tusen takk til Robert og Jeanette for bilder som jeg har brukt her!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Runde 78 - maratonpassering - 05.38.03
Runde 155 - 84.630km Det er to maraton etter hverandre det!!

Jeg ente på 7. plass av 18 damer!!