Elveløpet 2013

Jeg pendlet til Oslo for å trene capoeira i et år. Hver onsdag tok toget meg over Vestfoldbanen mot hovedstaden, gjennom Drammen som hadde blitt så fin. Langs elva så jeg en gangvei hvor folk gikk tur. Jeg tenkte ofte at jeg skulle stoppet i Drammen og gått en tur langs elva på den nye stien, men det ble med tanken...

Helt til jeg oppdaget Elveløpet. Et løp på 10 km som gikk langs elva i Drammen. På den gangveien jeg så gjerne ville gå på!! Selv om jeg ikke har trent noe særlig i sommer og bare skeiet ut med alt så bestemte jeg meg for å bli med - sånn for kosen sin skyld:) Plan A var å kose meg hele veien rundt. Se på det som var å se på og komme inn på timen...

Bjørn og jeg kjørte innover og hentet startnummer og ruslet litt rundt i målområdet rundt gangbrua. Det var en nydelig dag og sola blinket i Drammenselva. Alt lå til rette for en fin ettermiddagstur langs elva...

Vi ruslet bort til start og så på folk som varmet opp. Noen kjørte på med bakke-drag og andre skravlet. Noen så ut som de hadde løpt hele livet og hadde klær fra den tid og noen så ut som de aldri hadde løpt, bare kjøpt inn nyeste treningstøyet og sminket seg i mange timer før start... Det var et mangfold av forskjellige mennesker som stilte til start. Noe jeg synes er fantastisk!! Idrett for alle:) Startskuddet gikk for 5km og folk løp avsted.. Litt etterpå kom to ungjenter og sto der litt spørrende og forfjamset... En mann gikk bort til de og spurte om de skulle løpe 5km og det skulle de. Han fortalte at de nettopp hadde løpt, så de to jentene løp etter...

 

Så stilte vi opp til 10 km. Brått så alle så spreke ut... Kjente igjen ei fra triatlon-serien, Galina, som stilte seg først (med god grunn, hun løp vel på noen og førti minutter) Jeg stilte meg midt i haugen også gikk startskuddet... Jeg trodde jeg hadde lært meg hvordan jeg skulle tenke i forhold til pace så jeg hadde endret fra kmt til pace på klokka. I starten så viste den 4.noe og jeg visste det var for fort, men holdt tempo oppe. Etter hvert gikk farten ned - i hvert fall for min del.. De andre løp av sted og flere kom bakfra, løp forbi og forsvant. Jeg fulgte med på pace'n som jeg hadde blitt forklart at om den var 4.00 så løp man mila på 40 min og om den var på 5.00 så løp man mila på 50 min. Når gjennomsnittspace'n min lå på 5.17 trodde jeg at jeg lå an til 51 minutter og 7 sekunder og løp på... Jeg rundet 5 km på 25.noe og var fornøyd med det.

Jeg ble vel litt revet med for den fine gangveien, folk som heiet og kveldssola som glitret i elva så jeg ikke så mye til... Holde trøkket fremover - raske bein. Pusten var grei og beina hang med, men jeg var sliten likevel. Det skjønte jeg vel mer i ettertid da jeg så at jeg hadde ligget veldig høyt i både puls og fart i forhold til tidligere, i tillegg hadde jeg flere uker bak meg uten nevneverdig trening...

Jeg kom til 2km igjen og så 4 damer foran meg.. Det er 4 plasser det sa konkurranse-hue som nå skrudde seg på. Tok sakte men sikkert innpå og når det var 1 km igjen løp jeg forbi de. Hun ene av de dro på og forsvant, men 3 plasser hadde jeg hentet og de skulle ikke få ta meg igjen... Kjøre hele veien inn til mål! Når jeg hadde 200m igjen til mål kom følelsen fra Tuddal tilbake da jeg ble løpt forbi på oppløpet så jeg dro på det jeg hadde igjen og sprang i mål.

Bjørnen sto der så trofast og ventet på meg og tok det mest fantastiske bildet som noen gang har blitt tatt av meg *ler høyt* Snakk om finisherbilde fra hel... ;) Ha ha ha!!

Jeg fikk et glasskrus (seidel) og en flaske drikke før jeg gikk ned pulsen. Når jeg kom tilbake til Bjørn fikk jeg ikke klokka til å stemme... 54 minutter og noe og 5,18 i gjennomsnittspace... Da lærte jeg at det gikk kun an å se på hele tall... 4.00 er 40 minutter og 5.00 er 50 minutter, men det i mellom blir ikke akkurat på minuttet...

Det hadde vært en fin dag i Drammen, men følelsen jeg satt igjen med var at jeg ikke hadde fått med meg opplevelsen av å jogge rundt på den fine stien... så det må jeg få gjort en dag i fremtiden engang... :)

Når vi kom hjem sjekket jeg resultatlisten og fant ut at jeg hadde perset!! 53.30 var tiden og jeg hadde plassert meg høyt i klassen min med en 12 plass av 38 stk. Jeg var strålende fornøyd og overrasket over at det hadde gått så bra!!

Det er det som er så flott med å kunne glede seg over å ha løpt forbi en eller to underveis. Glede seg over at man har løpt det beste man kan - bedre enn man noen gang har gjort!!! Vinne over alle gjør jeg nok aldri, men det spiller ingen rolle da jeg er min største konkurrent. Jeg kan da glede meg over hvert resultat, hvert løp jeg har gjort mitt beste, i stedet for å si at jeg ikke er god nok, ikke har trent nok og ikke duger når jeg ikke vinner over de andre.. Jeg kan også glede meg over at andre har mestret og vunnet, både de som vinner første premie og de som kommer sist og har gjort en flott innsats.

Jeg har et hårete mål om at jeg en dag skal komme under 50 minutter på mila, men enn så lenge er hvert sekunds forbedring en personlig seier og en ny glede i hverdagen:)