Stjernen halvmaraton/motbakkeløp 2013

Gaustatoppen - en topp jeg har vært på mange ganger og hver gang har jeg hatt lyst til å løpe helt fra bunn av bakken, fra kraftstasjonen i Rjukan og opp. Hver gang har det ikke passet sånn.. Jeg fant da ut at jeg skulle lage et løp opp for da hadde jeg en unnskyldning for å løpe der. Jeg tok kontakt med Unni (Se også blogginnlegget "TøffeUnni og Hof-toppene rundt..") Hun vil være med å arrangere løpet. Så - hva skulle løpet hete?? Vi drodlet litt frem før vi fikk et innspill med Stjernen. Det passet perfekt. Vi synes at de som satser mot sine hårete mål er stjerner - de som sikter mot stjernene... Medaljer formet som stjerner ble bestilt og en pokal med stjerner. Vi graverte inn "Stjerneplassen" og bestemte at den som kom sist skulle få pokalen!

Vi lagde facebook gruppe og inviterte folk, men det var ikke så mange som hadde lyst til å være med. Første planen var å løpe en mil opp og en mil ned. Dette fikk vi tilbakemelding på at det ikke var bra for kroppen så da endret vi det til å bare løpe opp - hele veien til Stavsro, ca 13 km.

Vi fikk tilbakemelding om at to mannfolk fra Hof sykkelklubb skulle komme (Helge og Jan) og Kristin Lie og hennes kjære, Jon Marius skulle ta turen. Jeg gledet meg, ikke bare skulle jeg endelig få løpe opp, jeg skulle også få møte verdens mest positive forbilde!! #strarstruck

Lørdagen kom og vi var ute i god tid før løpet. Gutta fra Hof ankom og hunden Dina skulle også slå følge med oss opp. Følgebilene gjorde seg klare og vi stilte opp for fotografering før start - så gikk startskuddet og vi jogget oppover..

Vi hadde ikke kommet langt før vi begynte å gå. Praten gikk lett og vi hadde det riktig så hyggelig. Jeg tok bilder og skravlet. Så løp vi litt igjen og skravla fortsatte å gå. Vi gikk litt igjen og jeg så at Unni var et stykke bak så jeg løp ned til henne, vi løp sammen oppover og stoppet for å ta bilder:) Gruppen ble samlet igjen og vi ruslet oppover.

Det var riktig så hyggelig, men jeg ville jo løpe oppover. Det var det jeg hadde gledet meg til så lenge, men jeg kunne ikke bare stikke fra gruppen - det er ikke god sportsånd. Vi var et team opp bakkene!! ...men det kriblet likevel i hele kroppen etter å få løpe... Så nok en gang gikk jeg over til plan B. Jeg kunne jo løpe litt med Kristin og kjæresten når de kom og skulle løpe. Jeg kunne ihvertfall gjøre et forsøk på å henge på et lite stykke oppover.

Vi fikk god service av følgebilene oppover. Det var to mannfolk, 3 gutter, ei kone og en hund:) De serverte vann, bananer, sjokolade og tok bilder av oss. Tusen takk:)

Når vi hadde ca 3 km igjen begynte Helge og jeg og løpe litt igjen helt til vi traff på en annen hund og han stoppet opp. Da bare fortsatte jeg. Det var utrolig deilig å få løpe!! Jeg hadde ikke lenger maur i ræ.. de hadde krøpet ut i hele kroppen og jeg hadde nok blitt småtullete om jeg måtte fortsette å gå:) Sånn er det når bevegelse er eneste måte å temme uroen på..

Det var utrolig deilig å bare løpe innover fjellet... Øynene hvilte over landskapet.. Fjellet hadde begynt å endre farge og små vann lå blikk... En og annen bil suste forbi... I asfalten sto fortsatt navn skrevet etter Norseman triathlon... Det var dette jeg hadde gledet meg til så lenge...

Jeg ankom Stavsro og der sto crewet og delte ut medaljer og når man fikk medaljen fikk man høre "du er en stjerne" !!

Nå var det bare å hive innpå et par brødskiver også var vel snart Kristin og kjæresten klar i bunn av bakken - men neida, over på plan C...  Bjørn sier: "Kristin løp nettopp oppover mot Gaustatoppen..." "Tuller du med meg?" "Nei!!" sa alle gutta i kor... "Hun ligger ca 20 min foran deg..." Jeg heiv bare innpå en halv fresubin og fortsatte ferden oppover.. Allerede etter et par hundre meter kjente jeg at jeg begynte å gå tom!! Jeg hadde drukket en halv flaske maxim og spist en halv bar underveis, men det var jo alt for lite når det nå hadde gått over 2t fra vi startet løpet... Skulle jeg snu? Det var vel ikke forsvarlig å fortsette vel? Det er ikke akkurat den letteste løypa jeg skulle gjennom nå... Men jeg kunne ikke snu - jeg skulle jo endelig få møte forbildet mitt jo!! Her var det bare å fortsette! Med blikket festet godt i bakken og små steg for å ikke snuble fortsatte jeg oppover...

Det var trangt om plassen selv om toppen lå innhyllet i tåke og det hadde kommet litt snø. Det er litt digg å småjogge oppover også da - man får så mange kommentarer:) "Ja, det var jammen sprekt" "...det kommer en bak.. JOGGENDE.." "Snart fremme nå" "Ja, det får'n si..." "Bra jobba" Man kommer langt på slike kommentarer:) Flere steder er det så bratt at det holder med å gå. Noen steder er det så mye folk at man bare må gå litt i kø. Noen steder var det så glatt at en som var på vei ned ramlet, men det gikk heldigvis bra.

Jeg kjente det godt i leggene. Er det begynnelsen på kramper? Det har jeg bare opplevd et par ganger på svømming før - aldri på løping. Jeg stoppet opp og fikk i meg siste del av baren og litt mer drikke. Jeg kunne ikke risikere å bli liggende i ura full av kramper og ikke komme opp til toppen!! Jeg jobbet hele veien opp og endelig var jeg oppe. Jeg satte meg på en benk og stoppet klokken på litt over 3 timer også ringte telefonen. Det var Bjørn som ringte og sa at nå er Kristin på vei nedover... "Kødder du?" Hadde vi gått om hverandre? Fikk jeg ikke møte forbildet likevel? *sukk* "...men du kan snakke med henne på telefon da" sa Bjørn.

Jeg venter også kommer et "heeeeeiiiiiiiii" med en drøss av smilefjes ut av telefonen:) Vi vekslet noen ord og la på... Jeg ble sittende å se ut i tåka - tom... Idolet hadde jeg gått glipp av, løpe opp bakken hadde jeg ikke gjort og tåken sperret for utsikten fra den folksomme toppen... Jeg hadde røsket med meg en 50-lapp når jeg skulle løpe opp, men det holdt ikke til både kaffe og vaffel så jeg valgte en kopp varm kaffe... Jeg drakk en halv kopp mens jeg kikket på sherpaene som jobbet med å legge steinene pent slik at det skulle bli enklere å gå opp. Jeg reiste meg opp og begynte på veien nedover..

Ferden nedover gikk litt på utsiden av stien for å unngå å skli på snøen i joggesko.. Etter et stykke møtte jeg Bjørnen og minsten og gikk sammen med dem ned.

Verdens beste Bjørn som ALLTID stiller opp og er der for meg... Takk, kjære <3

Når vi kom til bilen hadde jeg brukt totalt 4,5 time på ferden. Det hadde vært en lang dag.. Vi traff på Unni og gutta (som hadde vært på Rjukanbadet) og spiste pizza sammen før vi dro opp på hytta igjen. Dagen ble feiret med "champis" - sider fra Egge gård, laget på Lier epler.

Stjernen halvmaraton/motbakkeløp ble et koselig arrangement og en fin tur. Takk til Jan, Helge og Unni for turen oppover. Kristin og Jon Marius fikk også medalje for å ha fullført den valgfrie øverste delen av løpet:) (Bilde av resten av gjengen kommer i løpet av dagen)

GRATULERER med vel gjennomført til alle sammen!! Dere er STJERNER!!