Førti-års krisa

Da er det ikke så alt for lenge igjen til jeg blir 40 år! Jeg har allerede fått kjenne litt på det da jeg nå stiller i klassen 40-44 (40-49) i konkurranser. Når man runder 40 er man så og si halvveis i livet. Mye er lært og mye gjenstår og lære, men det er også nå "panikken" brer seg... Hva skal jeg bli? Hvor vil jeg? Hva vil jeg gjøre på returen av livet?

Jeg kom vel inn i "krisetiden" for et par år siden da jeg sånn uten videre meldte meg på en halv ironman (1900m svømming - 90km sykkel og 21km løp) uten å kunne svømme annet enn bryst med hode over vann og var vel litt over middels engstelig for å svømme langt ut i sjøen, i svarte vann og i midten på svømmehallen... Aldri hadde jeg løpt 21km heller... Men jeg klarte det jeg!! To år på rad faktisk, men som kjent så er alle gode ting 3 og da blir jeg med i Haugesund i år også!!

Ut av de 3 grenene så er det løping som ligger mitt hjerte nærmest og jeg ville prøve og se om jeg kunne klare å løpe en full maraton! Første påmeldingen var til Bremen i begynnelsen av oktober 2014 - men det utgikk av flere årsaker. Neste påmelding var på Fredrikstad maraton 25. oktober 2014. Der løp jeg og et knippe andre mennesker ut en time før offisiell start (for de som skulle bruke over 4t og ønsket å ha litt god tid) Det ble et vellykket løp og maraton-gnisten ble tent. Dette ønsket jeg å gjøre flere ganger!!

Nå er det jo sånn at når man har gjort noe så ønsker man å dra det litt lenger gjerne... Når jeg oppdaget Oslo eco-trail som hadde en 45km distanse så meldte jeg meg på. I mai 2015 skulle jeg løpe min første ultra! Men det var lenge til mai og Bislett indoor challenge fristet med runder i februar!! Jeg elsker runder!! 92 runder = 50km. Jeg kunne jo ikke annet enn å melde meg på og på litt over 6t løp jeg 50km inne på Bislett  min første ultra!! Hvem hadde trodd det for et par år siden?? Ikke jeg ihvertfall!!

Så kommer tankene for selve dagen snikende og vi har snakket om hva vi skal gjøre da.. Vi så på et par maraton som gikk ute i verden i november og valget falt på Athen maraton der jeg kunne løpe med kjæresten. Det hadde vært no' det... Men på den andre siden så har jeg jo løpt maraton... Jeg ville jo gjøre noe stort! Jeg ville noe mer... Jeg var inne og så på Bislett 24t som jeg tidligere har fabulert om sammen med ei venninne, men å holde seg våken i 24t klarer jeg jo ikke!! Og hadde jeg tatt meg en lur underveis så hadde jeg nok, med mitt gode sovehjerte, sovet til sluttsignalet gikk...

Igår så jeg at noen hadde meldt seg på 24t løpet! Jeg kjente at jeg hadde så lyst, men er realistisk også! 40 år - trent i et par år - soveguri... nei, samme hvor mye man vil så er ikke det noe for meg nå... Jeg klikket på linken til påmelding sånn for gøy og der åpenbarte det seg noe fantastisk!!

Det var ikke bare 24 timers løp, det var også 6t, 12t og 48 timers løp!! Bislett International Indoor Endurance Festival!! Det kriblet i hele kroppen!! Det var en plass igjen på 24t, men det blir ikke i år. 48 timer er jo bare helt utelukka!! 6t har jeg jo løpt på Bislett før (50km på litt over 6t) så da sto det igjen 12t!! Akkurat passe til at jeg skulle klare å holde meg våken, akkurat passe til å slå distansepers'n min på 50km uten å måtte melde meg på et 80km løp som jeg kanskje ikke klarer å fullføre... Dessuten var det første lørdagen etter 40-års dagen min så dette måtte bli den ultimate feiringen av en merkedag!! Dette var perfekt!!! Men så fikk jeg øye på noe som slo knock-out på meg med en gang.. Slo meg vekk fra drømmeverden.. Det var en hake der... og den var ikke så rent liten heller... Løpet gikk fra lørdag kl. 22.00 til 10.00 søndag morgen... Filler'n - da passer det ikke for soveguri likevel da... *sukk* Alle flammer i meg sloknet.. bortsett fra en.. Den lille flammen i hjerte...

Jeg ville jo løpe, jeg ville løpe runder, jeg ville feire dagen min med en løpefest - jeg ville det så mye mer så at det at det gikk om natta skulle ikke stoppe meg ihvertfall!! Flammene blusset opp igjen!! Jeg ville jo ha en utfordring, komme meg ut av komfort sonen og bryte mine egne grenser... Jeg valgte der og da og bestemme meg for at jeg KAN!! Jeg kan øve meg, jeg kan snu døgnet, jeg kan jobbe for å klare det!! Jeg kan det jeg vil jeg - fordi jeg gjør det fra hjerte mitt og ikke basert på hva andre gjør, tenker og tror. Dette målet kribler i kroppen, spiller på følelsene og kjennes langt inni hjerterota!!

Atter en gang skal jeg få lov til å løpe på Bislett - denne gangen blir det dobbelt så lenge!! 6 timer den ene veien og 6 timer den andre veien!! Runde etter runde etter runde... Masse løpeglede og sikkert en nedtur eller to sånn underveis, men det hører med!! Jeg gleder meg til å se andre mestre, heie på de, mestre selv og bli heiet på! Jeg gleder meg skikkelig til en hei-dundrende-løpe-bursdagsfest som skal vare hele natta til ende, forbi soloppgang og langt uti morgentimene!! Jeg gleder meg til 40-års krisa!!!

Holmestrand maraton 2015

Her har jeg vært med hvert år siden oppstarten og alltid løpt korteste løypa. I fjor perset jeg på 5km og planen i år var og perse igjen på 5km. Jeg var påmeldt og klar!! Men sånn gikk det ikke...

Jeg har løpt litt med ei som heter Bjarnhild i det siste. Vi har hatt superkoselige langturer sammen og skravlet høl i huet på hverandre i over 30km. Vi løper i ganske samme fart og går så godt sammen på turene våre:) Vi skulle egentlig løpe vår første maraton sammen i Bremen høsten 2014, men det utgikk av mange grunner. Jeg løp Fredrikstad maraton alene i oktober 2014. I løpet av disse løpeturene sammen kom Holmestrand maraton opp og jeg sa at om du løper maraton der så bytter jeg distanse og løper sammen med deg!! Og sånn gikk det... 

Vi gledet oss, hun var spent og jeg var spent på hennes vegne. Jeg var også spent på om jeg skulle møte veggen eller måtte bryte så hun måtte løpe alene videre. Jeg er også litt over middels glad i medaljer, så siden jeg hadde de 3 første hang denne 4. på rad høyt! Det var mye som sto på spill denne dagen. 

Før start var vi glade og spente

Forberedelsene var gode selv om det siste 14 dagene ikke hadde blitt så mye trening. Trøsten er at maraton-formen ikke kommer i løpet av de siste 2 ukene, men bygges over lang tid, og de forberedelsene hadde vi hatt. Jeg hadde nok km i banken og var veldig fornøyd med det! Vi hadde også løpt løypa og planlagt at vi skulle gå hver gang i den ene bakken i enden av brygga. Der skulle vi spise og ta en pust i bakken før vi fortsatte. Det eneste målet tidsmessig var å fullføre innenfor makstiden på 6t. 

Dagen kom og vi dro avsted. Tåke og smådugg i lufta. Sola skulle komme litt senere på dagen så solbrillene var pakket:) Vi valgte å løpe med drikkesekk (marathoner til camelbak) hvor vi hadde både sportsdrikk og fresubin. 

Starten gikk og vi holdt igjen. Det går alltid fort i starten på alle typer løp. Først var det 2 små runder for å få riktig distanse. Første runden gikk fint, men litt fort da vi lå på ca 8,9 kmt i snitt (når vi har løpt rolig langturer sammen har vi hatt fra 7,5 kmt-ca 8,3 kmt i snitt, noe som har vært perfekt fart for oss Vi tenkte å legge oss der nå også for å holde hele veien inn). Vi rundet målområdet og begynte på den andre lille runden. Når vi skulle ned igjen mot målområdet sto det et par vakter midt i den gata så vi bare fortsatte fremover og trodde det var neste gate vi skulle ned.. men nei..  Etter litt oppdaget jeg at vi hadde løpt feil - vi skulle jo ned den forrige veien vi... Så da var det bare å snu og løpe ned der.. Ikke bra å få peanøtthjerne så tidlig i løpet, men er man på tur med meg så blir det alltid en omvei... 

Når vi kom ned på brygga igjen var vi mutters alene... Desidert bakerst, men klare for å ta fatt på runde 1 av 8. Vi løp avsted, konstaterte at det fortsatt gikk litt for fort... Spreke i bena, men gikk i gå-bakken som planlagt. Vi løp i stillhet... Ingen skravling.. Enkelte små ord og setninger ellers helt stille... Vi løp i hver vår boble... Sånn gikk det i flere runder. Vi var vel spente og det var litt høytidelig. Dagen var endelig her - dagen vi har pratet om så mye den siste tiden. Det var en helt merkelig stemning. Vi som var gode for 34km skravling!! Farten gikk ned for hver runde og det var bra. Vi fant flyten i farten vi har hatt på rolig langturer.. Vi heiet på de som kom forbi i et forrykende tempo. Han ene konstaterte vi at løp halvmaraton siden det gikk så utrolig fort, men neida, han så jeg hadde vunnet maraton. Spreke folk asså!! 

Dette er gøy!!! Nå koser vi oss!! Sier frøken positiv... 

Når vi hadde kommet oss litt opp på 20km tallet ble Bjarnhild stiv og vondter begynte å dukke opp. Stillheten var der fortsatt! Hun jobbet og jeg oppmuntret litt og krysset fingrene bak ryggen. Dette måtte gå!! Jeg spurte om jeg skulle ta sekken hennes litt, men nei det gikk fint og vi fortsatte ferden.. En fot foran den andre... Vi kom til ca 30km og jeg forsto brått at dette kom til å gå!! Nå hadde vi bare litt igjen, men det er jo gjerne også nå i løpet av de neste 10km at veggen kommer og når den kommer så treffer den hardt! Jeg sa at nå tar jeg sekken din så du får løsnet på stivhet i skuldre/nakke/rygg og jeg fikk sekken. Slang den oppå min egen så den satt som støpt. Etter gå-bakken satte vi på musikk på høytaleren på mobilen. Det var jo tross alt blitt lørdags ettermiddag, vi var på nest siste runde og stillheten var brutt for min del. Jeg motiverte og skravlet i vei.. Jeg hadde gjort det jeg liker best i over 4 timer så jeg var så fulladet!! 

Jeg treffer på en som er både utrolig koselig å treffe på og en skikkelig god løper, spesielt i motbakker! Måtte bare gi han en klem og veksle noen ord så jeg bare ba Bjarnhild løpe videre. Jeg tok henne igjen og fikk brent bort litt av løpegleden jeg hadde ladet!! På et tidspunkt står også kjæresten med to brødskiver med syltetøy til oss! Jippi - mat!! Brødskiver smaker som kjent best på tur og denne var absolutt ingen unntak... Mmmmm.... Nå får jeg en ny boost med energi!! 

Sliten maratonløper vs umedisinert, fulladet og glad adhd jente er ingen god kombo!! Plutselig smeller det fra Bjarnhild "Du er som en sånn jævlig irriterende fisher-price leke som man ikke får skrudd av!!!" He he, joda, jeg var enig:) Dette var dagens beste kommentar!! Så utrolig bra beskrevet!

En ung kar var plutselig på siden av oss og spør om det er siste runde, nei vi har to igjen, svarer jeg. Han er på siste og løper litt videre. Vi tar han igjen da han har begynt å gå igjen og jeg ber han henge seg på oss. Vi har jo musikk og god stemning. Lørdagsfesten er igang!! Han henger seg på og vi småprater videre... Jeg prøver å motivere og lage god stemning. Gutten er fornøyd med å løpe med oss da siste runden var lang alene.. Når vi nærmer oss brygga sa jeg til han at når vi kommer til langsiden langs hydro-parkeringen skal han løpe fra oss og i mål - han skal avslutte sterk! Han skal løpe som en vind i mål og hente medaljen sin. Når vi kommer dit forsvinner han... Han løper som en vind!! 16 år og bare noen hundre meter fra å fullføre sitt første maraton sterk! Det er så fantastisk å se andre mestre - det å se andre nå sine mål! I det han runder inn mot mål tasser vi bak der, jeg har klump i halsen av stolthet!! Når vi runder står han og heier på oss ut på vår siste runde og jeg gir han high-five og skryter av han!

Nå er vi på siste runde. Jeg bobler nesten over av energi!! Vi gleder oss til cola i Hagemann. Løpet har gått etter den planen vi hadde. Det har vært moro å se folk i løypa. De som løper fort, de som løper og de som kjemper. De som løper maraton og de som går 5 km. Dette er virkelig løpet for alle!! De frivillige var supre! Vi vekslet noen ord med de underveis og ved en vannstasjon på siste runden hadde de ikke vann klart til begge så jeg valgte å ikke stoppe opp. Men hun ene jenta kom småløpende bort til meg med et glass og det var SUPER service!! På den ene stasjonen ved Hagemann ventet de med cola til oss da vi sa på nest siste runden at vi tok gjerne cola på siste runden. Tusen takk til alle frivillige, spesielt de som ventet på oss som kom tassende til slutt!! Det betyr så mye på en sånn lang dag med små ord og oppmuntrende smil:)

Siste runde - fortsatt superglad og med to drikkesekker!!

Jeg er på det tidspunktet sååå lykkelig, cola smaker digg og jeg spanderer på meg en appelsinbåt også!! Nå har vi bare sjarmøretappen igjen!! Når vi runder bak Hydro får jeg et øyeblikk av klump i halsen fordi jeg er bare så utrolig stolt av Bjarnhild som snart har løpt sin første maraton!! Det er et fantastisk øyeblikk! Kroppen min har vært super hele veien, energien har vært på topp og smilet på plass!! Når vi kommer ut på brygga sier jeg at nå er det vår tur til å avslutte sterk! Vi setter ikke avsted i et forrykende tempo, det vil være å overdrive, men farten settes et knepp opp. Vi holder farten og springer sammen i mål... 

Denne målgangen var ikke noen avslutning, men starten på mange gode løp fremover... Neste gang kan det være meg som er stiv og har en dårlig dag så det å løpe sammen sånn er supert! Selv om vi løp i stillhet visste vi at vi ikke var alene. Det gav en trygghet på en distanse som kan være brutal. Jeg gleder meg allerede til neste løp som skal løpes med kjæresten rundt hovedstaden (Oslo ecotrail 45km) Men selv om Holmestrand maraton var en opptur beholder jeg respekten for distansen og krymper meg litt når noen sier maraton. Man vet aldri når den slår tilbake - det er det som er så fasinerende med distansen... 

Nerdefakta for spesielt interesserte: 

De to første smårundene gikk på 7 og 8 minuttter, mens 5km rundene gikk på:

1. 34,13

2. 35,30

3. 36,41

4. 38,20

5. 39,21

6. 39,33

7. 39,11

8. 39,00

Totaltid: 5.17.27

Det ser ut som vi løp ganske så jevnt når vi kom inn i marsfart og avsluttet siste runden bedre enn de 3 foregående rundene!