Jeg kom litt i gang igjen med trening og var ute og løp en liten tur med ei venninne. Vi begynte å prate om dette og hun sa: meld deg på!! Jeg blir med! Jeg meldte meg på og hun ordnet barnevakt til sine søte små og ble med. Tusen takk, Anja, for strålende support!!
Jeg gledet meg så innmari dagen før at jeg nesten ikke fikk sove - jeg gledet meg hele veien bort og når jeg sto på startstreken gledet jeg meg til å komme i gang!! Jeg var så forberedt som jeg kunne bli. Plan A var å fullføre samme hvilken tid, men innerst inne håpet jeg på å se 4-tallet! 4.59.59! Jeg hadde tidligere bare løpt et par 3-mils turer og gjennomsnittstiden der tilsvarte ca 5 timer på maraton så det var en realistisk tid jeg hadde lagt opp til. Jeg hadde pakket sekk med alt jeg trengte med tanke på fremtidige løp uten drikkestasjoner. Sekken var perfekt og jeg benyttet meg bare av et par glass saft for å få en annen smak og et par bananbiter på drikkestasjonene den siste 1 1/2 runden.
Det var meldt at Gonzalo med vind og regn i massevis skulle stille til start med oss, men heldigvis ble det en DNS på han:) Det ble strålende sol og perfekt løpevær! Jeg hadde bestemt meg for å starte kl. 10, en time før de andre - noe som var for de som brukte mer enn 5t. Vi var vel rundt 10stk som startet samtidig en time før offisiell start. I det feltet trodde jeg at jeg skulle finne noen som løp i min fart som var lagt opp til 5t. Det var det ikke... Noen dro av sted og forsvant - og noen ble hengende etter så da løp jeg der alene da... Supporten ville gjerne se løypa så hun syklet litt foran, bak og på siden av meg rundt første runde. Det var hyggelig.
Jeg holdt igjen som jeg skulle og lå i marsjfart hele veien. Snittet varierte mellom 9,1kmt og 8,7kmt hele veien så det var et jevnt løp. Når jeg rundet smilende og lykkelig etter 14km viste klokka 1.36t og det var jeg fornøyd med. Jeg løp ut på 2. runde full av energi og strålende lykkelig over å endelig få løpe en maraton!! Jeg heiet på de som løp forbi og syntes de hadde høy fart. Alt var bare helt perfekt!! Helt til jeg kom inn i skauen igjen... Da klarte jeg det som alltid skjer når jeg er ute på egenhånd - jeg løp feil vei!! Det er ikke et sted jeg ikke går feil når det gjelder retning... Plutselig var det innmari sølete og ingen bånd.. Jeg hadde løpt feil vei og løp tilbake til krysset hvor det var to store piler med sagmugg og god merking!! Ja ja - en liten omvei på en maraton gjør vel ikke så mye fra eller til.. og jeg løp smilende videre i høstsola:)
 |
Etter en stund traff jeg på to stk - hun ene motiverte og han andre jobbet for å fullføre.. Jeg slo meg sammen med de litt og det viste seg at hun var en garva ultraløper! Selv om jeg fortsatt var utrolig lykkelig for å løpe så var det godt med litt ekstra påfyll av motivasjon:) Takk!! Vi kom til en bakke og rundet skiltet med 35km. Jeg gikk litt med de før jeg fortsatte løpende videre... Hofta ble bare verre så jeg måtte gå et par skritt for å strekke ut også løp jeg videre... Når jeg rundet 38km var hodet strålende fornøyd og koste seg, kroppen hadde akkurat passe væske og næring og ingen behov for noen verdens ting - men beina... Unnskyld meg - men skulle vi ikke samarbeide littegranne da!! Jeg ble nesten litt irritert på at de ikke gadd å hjelpe til.. at de skulle være så vrange nå!! Vi var jo så godt i gang og hadde bare 4km igjen... Jeg måtte gå et par skritt innimellom for å få de til å virke, men var snar med å løpe igjen. Jeg ble mer og mer irritert og tenkte at sånn kan vi ikke ha det!! Jeg kikket på klokken... 3km igjen og målet om 4.59.59 kunne gå - men da måtte bena være med!!
Her var det to mot en (kropp og psyke mot bena) - jeg satte opp farten og tenkte "overgang - overgang - overgang" Det gjør vondt når man går fra sykkel til løp i triathlon men det går som regel over etter en liten stund. Jeg måtte tvinge bena til å løpe fortere... Innimellom måtte jeg bare gå et par steg, men var enda kjappere tilbake til løp... Det var vondt i beina, men de hadde ingenting de skulle sagt faktisk!! Her var det bare å gjøre en innsats! Smilet forsvant for et øyeblikk og fokus satte inn, men jeg var langt fra på vei mot kjelleren..
Supporten dukket opp og sa noe om 2km igjen - jeg hadde fokus fremover og kunne nok virke litt sur.. Sorry support!! Vondten gikk ikke over men hvem brydde seg, ikke jeg i hvert fall - det var ingen annen vei enn fremover løpende i raskere tempo!! Jeg har jo hørt uttrykket "shut up legs" og det stemte så innmari idag - når alt annet stemte så hadde de ingenting de skulle sagt! De skulle i hvert fall ikke stoppe meg fra å nå målet mitt!!
Jeg løp i mål og var så utrolig glad. Det hadde gått så fort og brått var det over.. Hvor var den berømte veggen? Jeg tror nok det å holde igjen i starten og kjøre mitt planlagte løp både i forhold til tid og ernæring gjorde at jeg ikke møtte den på slutten heller.
Så bar det opp i klubbhuset for ertesuppe og krus før en "kjapp dusj" og retur hjem.
Jeg sitter igjen med så utrolig mye glede etter å ha fullført min aller første maraton. Jeg er så utrolig stolt over å ha klart det. Det er ganske så uvirkelig egentlig... Maraton faktisk!! 42.68 kilometer ble det... Så hva blir det neste?? Ultraløp selvfølgelig!! ...men først skal jeg storkose meg med min aller første maraton og la det synke inn hva jeg egentlig har prestert!!Tid: 04.54.14 og sisteplass av alle damene, men stolt som en hane likevel. Dette var stort og akkurat i dag er jeg en vinner!!
 |
