Jessheim 6-dagers maraton

For en stund siden så jeg at det ble arrangert et 6-dagers løp på Jessheim. Man måtte løpe minimum 50km pr dag og jeg tenkte at her var det nok mange som meldte seg på! Men skjønte jo etterhvert at gutta i gamet her ikke løper 50km hver dag.. De løper og løper og går og løper alt det de klarer i løpet av 6 dager! Jeg tror det var ca 25stk som var med på dette og blandt de så var det 3 damer - heia damene!!

Selv er jeg ganske så flunka ny i maraton/ultra verden så dette var uaktuelt, men i tillegg til dette arrangerte de en maraton hver dag med start klokka 17 Her var det bare å møte opp, betale 200kr og starte. Det hadde vært så utrolig gøy å klare 3 maraton i løpet av disse 6 dagene, men jeg hadde Ironman 70.3 i Haugesund på søndag når første løpet gikk, så da utgikk maraton for min del.

Jeg hadde løpt Oslomarka skogsmaraton to uker før Ironman også og tenkte kroppen hadde fått nok, men klarte ikke slippe tanken på å løpe en maraton på Jessheim også... Jeg elsker jo å løpe, jeg elsker runder og jeg digger ultramiljøet med så utrolig mye hyggelige folk, inkluderende folk, folk som også har et hjerte som banker for løping.. Jeg tok meg en feriedag sånn for sikkerhetsskyld og tenkte at jeg kanskje kunne klare å løpe den siste som gikk på fredag - kun 5 dager etter IM.

Jeg er nok mest kjent for å pakke meg litt inn i komfortsonen min når startskuddet går på konkurranser så dette har jeg forsøkt å gjøre noe med i år, men når det gjelder maraton så kan man ikke få startet rolig nok... I tillegg så er jeg livredd for å gå tom for mat! Jeg gomlet jo i meg et par brødskiver en time før start, og en på toget på vei til Jessheim, og et eple - alt dette etter en skikkelig god frokost.. Jeg ble nok en erfaring rikere når det gjelder mat før løp så det skal jeg jobbe videre med fremover for å unngå magetrøbbel underveis.

Når jeg kom til stadion så innså jeg fort at jeg ikke hadde noe å klage på når det gjaldt bena mine ihvertfall, det var mange som så ut som de hadde vondt. Etter påmelding gikk skravla blandt de som skulle være med og alle var inkluderende og trivelige folk, men likevel følte jeg at jeg skulle hatt ett hull å synke ned i da det ble nevnt antall maraton/ultra løp de hadde gjort. Jeg innså også at jeg aldri hadde vært i kjelleren noen gang når jeg hørte om opplevelser folk hadde på ultraløp.. Jeg spurte litt om hvor fort folk skulle løpe idag og tidene var ikke avskrekkende, selv om jeg løper jo mye saktere enn disse tidene som ble oppgitt. En hadde tenkt til å løpe på 4.30, noe som for han var pers. Jeg spurte også ei, men hun hadde så utrolig mange mil i beina denne uka at hun skulle nok løpe på 6.50-7, ikke fortere Jeg tenkte at dette ble jo for sakte for min del.. men det viste seg at dette var jo ikke timer, men km pr minutt så hun forsvant og ente med å vinne av alle damene!! (6.04 ble farten og 4.15 ble tiden) Det var gøy å se hvilket tempo hun hadde hele veien i løypa!

Jeg ble liggende sammen med han som skulle løpe på 4.30 og vi løp i takt. Det var en grei fart og det gikk strålende. Jeg smilte ikke, vi skravlet ikke, jeg koste meg ikke på samme måte som jeg gjør når jeg løper sakte og jeg hørte hodet sa: det går for fort, det går for fort... Dette ble nå min største bekymring. Etter kort tid begynte jeg å lure på om jeg var sulten.. Jo, jeg var nok veldig sulten.. Jeg kom til å gå tom, jeg kom til å gå på en smell.. men jeg fortsatte! I tillegg hadde jeg tatt på meg Salming distance skoa mine og lurte på om de var gode å løpe et fullt maraton med... De ble opprinnelig innkjøpt til å løpe intervaller med, men de har vært så sinnsykt gode at det har blitt flere turer på ca 15km med disse og det har funket fint. Salming-gutta mine leverte og føttene hadde det strålende hele veien! Dette er jaggu gode sko!! Gleder meg til å ta i bruk mine nye salming race sko til intervaller!!

Dette er vel ca rundt halvmaraton

Etter ca 17km måtte jeg slippe, skjønner at jeg har noe å jobbe med mentalt ihvertfall. Jeg lå langt over pers, var nok veldig sulten (var vel egentlig ikke det, men unnskyldningene haglet på!) Så måtte jeg så innmari tisse og stakk en kjapp tur innom do. Når jeg kom opp til ca 25km kjente jeg at beina begynte å stivne, men kunne ikke klage på stive bein her i løypa!! Det blir som å dra til et sted hvor man lever i fattigdom og ikke har mat og da klage over at man er sulten for man har ikke spist på 3 timer... Nei, det ble for dumt! Jeg fortsatte helt til magen takket for seg rett etter 30km. Var en runde innom do igjen og når jeg hadde 9 runder igjen (hver runde var litt over 1100m) måtte jeg gå... Jeg gikk og gikk og begynte å synes synd på meg selv, men klarte å tenke igjen at det ble for dumt.. Fortsatt lå jeg over pers på tiden.

Løypa gikk fra friidrettsstadion, rundt parkeringsplassen, ut på sykkelsti et langt strekke i motvind, rundt skolen og inn på stadion igjen. Det var en fin runde og i motsetning til Bislett så gikk det utendørs.

Dette var det lengste strekket og her var det motvind!

Mannen hadde kommet for å heie på meg og jeg spurte om han ville gå en runde sammen med meg så det gjorde han. Jeg glemte da alle de andre som hadde vondt rundt banen.. Jeg syntes bare mer og mer synd på meg selv.. Jeg hadde vondt i magen, stive ben og pers'en gikk til hel... Han som jeg løp med i starten lå fortsatt an til pers og det gledet!! Jeg digger jo å se andre mestre! Jeg tenkte at jeg ikke kunne bryte for jeg hadde en finisher skjorte i baggen som jeg hadde fått før løpet. Jeg fortsatte og gå, nå var jeg kvalm også.. Selv om jeg var positiv, heiet litt og slo av en prat med de som passerte så kom det en tåre eller tre under solbrillene så fort de var forbi igjen.. Han som lå an til pers klarte det! Han perset med 8 minutter!! Gratulerer!! Det var gøy å se du komme i mål!!

Etterhvert ble magen bedre, kvalmen forsvant og jeg innså at jeg skulle klare det! Spørsmålet nå var bare om jeg klarte det før sola gikk ned:) Nest siste runde gikk jeg fortere og siste runde måtte jeg gjøre alene! Mannen minnet meg på at jeg måtte avslutte sterk! Jeg har lært at om jeg avslutter sterk så er det det jeg husker til neste gang og får en god følelse når jeg når målet mitt. Jeg satte avsted og løp som bare det. Jeg skulle avslutte sterk!! Så når sola sendte sine siste stråler inn på Jessheim stadion så løp jeg i mål!! Jeg var jublende fornøyd!! Jeg hadde klart det!! Jeg hadde startet langt utenfor komfortsonen min i et maraton og selv om jeg var to ganger innom do og gikk 8 av 36 runder så ble tiden mye bedre enn min dårligste maraton hvor jeg smilte hele veien og hadde masse overskudd..

Jeg er så stolt over at jeg våget å starte selv om jeg var i tvil om kroppen klarte det, stolt over at jeg våget å satse fra start og stolt over at jeg ikke ga meg men fortsatte helt til mål!! Jeg tar med meg motivasjon og lærdom fra dette løpet inn i det neste for jeg har definitivt ikke løpt mitt siste maraton!!

Tusen takk til arrangør, frivillige og dere andre supre løpere som inkluderer, heier og motiverer!!

...og i bilen på vei hjem når solen gikk ned over Oslo felte jeg en tåre og tenkte: jeg klarte det før sola gikk ned...

Nerdefakta for spesielt interesserte:

Totaltid: 05:11:25 (pers på maraton er 04:54:14) Veldig fornøyd med tiden og alt jeg lærte i dette løpet som jeg tar med meg videre!

Det var 17 stk med på denne maraton og jeg kom på 9 plass totalt, 3 plass av damene.

Ironman 70.3 Haugesund 2015 og Norgesmesterskap i langdistanse triathlon 2015

Alle gode ting er 3 sies det og dette var min 3. gang på Ironman 70.3 i Haugesund. I fjor hadde jeg ikke en god opplevelse på svømmingen så i år skulle jeg vinne over vannet!! Sykkelformen visste jeg var skikkelig dårlig da jeg bare hadde hatt 3 turer på raceren ute i år så realistisk mål der tenkte jeg var ca 3.30t. Løpe har jeg gjort mye av og det er jo det beste med hele triatlon så der kunne jeg kjøre på!!

Vi kom til Haugesund på tirsdagskvelden og på onsdag dro vi opp for å teste vannet. Jeg klarte ikke helt å blåse ut under vann, var stressa og likte det ikke.. Når jeg hadde svømt litt så gikk jeg opp mens mannen tok en runde til. Når jeg kommer opp på land blir jeg involvert i en hendelse som ikke er helt optimal for vannskrekken min med en forsvunnet svømmer, panikk og gråt - heldigvis ender dette godt! På fredagen drar Edgar og meg opp for å svømme og han svømmer sammen med meg nesten bort til siste bøye og tilbake og det går veldig greit bortsett fra at jeg måtte ha et par pauser på ryggen for å hvile! Sånn blir det når man kan telle antall openwater økter på en hånd. Etter denne svømmeøkta var jeg klar for å ta tilbake vannet på søndag!!

På lørdagskvelden visualiserer jeg hva jeg skal gjøre på søndag. Jeg skal legge meg langt frem i feltet på svømmingen og være med i basketaket, men jeg skal kose meg og føle trygghet! Jeg skal kose meg på syklingen for uten sykkelben så er det ikke stort mer jeg kan gjøre også skal jeg løpe som en vind med tull og tøys ned den røde løperen og smile i mål.

Søndags morgen gomler jeg i meg en god frokost og vi tar bussen 6.30 opp til skiftesonen. Der får vi pumpet opp hjul, ruslet litt rundt, vært på do - som i år er rosa!! Vi så de doene på Bogstad under et arrangement der, la de ut på face og sa at vi ønsket oss sånne og det fikk vi! Men vi jentene fikk jo ikke bare rosa doer, men egen skiftesone og et eget løp da vi startet til slutt av alle. Det var veldig bra og krysser fingre for at det samme skjer til neste år!!

Våtdrakten var på og jeg stilte meg på 2. rekke foran til høyre! Nå skal det plaskes!! Starten gikk og alt var helt rolig selv om det plasket og sparket rundt meg! Det var en merkelig følelse av trygghet i vannet! Jeg svømte rolig og koste meg! Jeg så noen som hang på brett bortover, men ingen som fikk panikk eller som svømte i retur fordi det var for tøft. Det var en skikkelig god opplevelse! Faktisk så god at når jeg kom opp til første vendingsbøye så smilte jeg!! Jeg fant roen og svømte litt bryst, litt crawl og litt bryst igjen. Jeg tenkte ikke på at jeg vendte og svømte utover i vannet igjen. Det var deilig å svømme!! På vei innover igjen forsøkte jeg til og med å ta igjen noen og klarte å svømme forbi to stykker som jeg så! Jeg kom meg opp av vannet, løp inn i skiftesonen, fant posen og tømte ut alt på bakken i teltet. Jeg var så glad så jeg rotet litt, tok på hjelmen før skjorta og sånt, men det er bare detaljer... Så løp jeg bort til sykkelen og opp bakken. Dette var planlagt da jeg ikke får beina inn i de pedalene på første forsøk noen gang! Guttungen hadde stått langs sykkelstien i oppoverbakken og overhørt noen som sa: "skal hun løpe 9 mil eller?" He he, neida, jeg løp bare helt opp og kom meg på sykkelen der. Faktisk så var det deilig å løpe litt selv med sykkelskoa på:)

Vinker til guttungen og smiler som ei sol!!

Når jeg kom ut på veien så suste jeg avgårde og jeg smilte. Jeg syklet faktisk på gleden jeg hadde etter svømmingen så det gikk ganske så fort til å være meg. Jeg visste at jeg måtte kline til i nedoverbakkene i år for å komme meg gjennom syklingen da jeg ikke hadde noe å gå på i oppoverbakkene så jeg la meg langt ned i bukken og et sted så trillet jeg inn ei som tråkket som bare det og måtte sykle forbi!

Smiler som ei sol - hvor var den motvinden og duskregnet??

Etter ca 6 mil begynte jeg å kjede meg litt.. Smilte fortsatt og syklet videre... Det var mange som heiet og jeg smilte til de og var glad for den supporten som de gir!! Farten gikk etterhvert ned og gjennom byen hadde det sett ut som jeg var på søndagstur sa guttungen. Selv om jeg kjedet meg litt gikk de siste to milene fort i år (ikke tidsmessig da) og jeg var utrolig glad for at jeg endelig skulle ut å løpe.

Vinker og smiler!!

Jeg gikk av sykkelen og de beina som hilste meg velkommen da var pil råtne!! Det er de værste overgangsbeina jeg noen sinne har opplevd! Jeg kom meg bort til stativet og kom meg på do. Det holdt akkurat det, flaks det ikke var opptatt! Akkurat som i fjor hadde jeg syklet 9 mil skikkelig tissatrengt! Så bar det avsted for å finne posen og skifte sko. Jeg synes jeg var rask i år og fornøyd med det. Smilet var på plass og jeg løp avsted.

Jeg begynte å løpe på og beina hang ikke med, men jeg tok igjen og løp forbi et par stykker. Når jeg kom ned mot første drikkestasjon så lugget det sånn i lårene at jeg var redd jeg skulle få krampe eller at beina bare skulle slutte å virke rett og slett!! Jeg gikk gjennom første drikkestasjon, tok en slurk vann, tømte resten over hodet, tok tak i lårene og ristet litt på de. Nå skulle jeg jo løpe som en vind, men med disse råtne stokkene som jeg fikk utdelt etter syklingen så kunne pers på halvmaraton bare glemmes. Jeg endret fokus på å kose meg hele veien og det var jeg jo så godt igang med likevel så det var greit.

Hei, Kari!

Jeg holdt et jevnt tempo, heiet på kjente og de i Tønsberg triatlonklubbdrakt, smilte som ei sol og fortsatte og ta igjen løpere. Jeg traff på en kar som fikk verdens beste klem også! Når jeg kom til drikkestasjonene og i bakkene før og etter brygga så gikk jeg. Jeg skulle jo ikke perse, bare kose meg og jeg var fulladet av overskudd i kroppen da jeg hverken hadde hatt ben til å sykle hardt med eller pushe pers på løpingen med. Etter en god stund kikket jeg på klokka. I fjor måtte jeg ha 10,6kmt i snitt for å løpe under 2t og perse og da løp jeg så fort jeg orket for å holde den snittfarten. Nå viste klokka 10,3kmt i snitt og jeg måtte se to ganger!! Det gikk jo unna som bare det og jeg jobbet ikke - jeg bare smilte!! 21km forsvant som dugg for solen og før jeg kom ned på brygga igjen så var det å fikse på skjorta og henge bremmen bakpå ryggen. Den røde løperen nærmet seg også hørte jeg: Viiiiiiiiiiiiiiildeeeeeeeeeeeeeee!! Jeg så Kari i publikum så jeg vinket og smilte tilbake!!

Storkoser meg på den røde løperen!

Flyr i mot mål...

Jeg tok hendene i været og hoppet over målstreken og jublet: juhuuuu! Jeg var så utrolig glad!! I am an (halv) Ironman!!!!

Så fikk jeg medaljen og en flaske vann før jeg fant den hvite posen min og gikk rett ut av teltet der de andre satt i sola og koste seg med øl og mat. De andre årene har jeg summet meg litt i teltet, grått litt og hatt en stund for meg selv før jeg har gått videre ut til de andre. Det trengte jeg ikke i år! Jeg hadde så utrolig vondt i kjaken/kinnene av å smile!! Jeg hadde smilt så mye hele veien!! Det var den beste ironman jeg hadde gjort noen gang sånn følelsesmessig! Jeg hadde til og med smilt mer enn første gang jeg var med!!

Jeg hadde vunnet over vannet og perset på svømmingen! Perset i begge skiftesoner og løpt over all forventning med de værste bena jeg noen gang har fått utlevert til et løp!! I tillegg var jeg full av overskudd og tror jeg kunne løpt en runde til bare av gleden jeg hadde inni meg!! Alt var perfekt!! Jeg hørte noen snakket om motvind på sykkel og for varmt i sola.. Det merket jeg ikke noe til på syklingen og sola bare smilte til oss på indre kai!!

Edgar fullførte sin første IM 70.3 på rett under 6t som var målet! Gratulerer!!

Smiler om kapp med sola etter målgang!!

Når jeg kom i mål tenkte jeg bare: EN GANG TIL!!!! Så da er det bare å glede seg til Ironman 70.3 Haugsund 2016!

Tusen takk til alle dere som gjør det mulig for oss å være med på Ironman 70.3 i Haugesund - dere er best!!

Nerdefakta for spesielt interesserte:

NM langdistanse
9. plass av 12 i min klasse. 25 plass av 32 damer totalt

Ironman 70.3 2015 (2014, 2013)
Svømming: 42:18 (43:35, 46:10) - pers!
T1: 05:26 (12:12, 08:47) - pers!
Sykkel: 3:32:10 (03:15:33, 03:44:53) Denne visste jeg ble dårlig i år!
T2: 05:19 (09:10, 08:54) - pers!
Løp: 2:01:29 (01:57:59, 02:08:43) Nest beste halvmaraton jeg har løpt noen gang!! ..og med de råtne sykkelbeina, stoppe for å gi klemmer, gå på drikkestasjoner og i bakkene så er jeg utrolig fornøyd med tiden her!!

Totalt: 06:26:42 (06:18:29, 06:57:27)

Irongirl 2015

Irongirl er et 5km løp for jenter i alle aldre. Dette går alltid på fredagen før Ironman 70.3 i Haugesund. Her melder man seg på som individuell, mor/datter eller venninner. Man får en rosa singlet som man har på under løpet. Selve løpet går i samme traseen som løpingen på ironman. Det starter på brygga ved hotell Amanda. Man løper over brygga og vender etter 1,25km før man løper tilbake til start, vender og tar en runde til. Man får da 5 lengder langs brygga med publikum på begge sider!

Vi var i Haugesund da jeg skulle kjøre ironman og Bjørn (mannen) skulle være TD. Vi hadde også med guttungen og et vennepar (Vigdis og Edgar) med deres sønn. Edgar skulle også kjøre ironman på søndag. Gutta var for store for ironkids og feil kjønn til irongirl. For Vigdis går crossfit foran løping og hun hadde hele veien sagt at hun ikke skulle være med å løpe. Jeg var påmeldt før vi dro hjemmefra!!

Dagen før Irongirl ombestemte Vigdis seg og sa hun skulle være med!! Vi ble så stolte av henne og glade for at hun skulle løpe sitt aller første løp så jeg sa at jeg kunne løpe/gå sammen med henne. Dagen etter sto Edgar og meg opp tidlig og tok en løpetur langs kyststien på nedsiden av Haraldshaugen, for jeg måtte jo løpe på fredagen! Det ble 7 digge km i flunka nye salming race sko! Det var som å løpe med tøfler av luft!! Helt fantastiske sko!! Trodde nesten jeg hadde glemt å ta på meg skoa når jeg løp ut fra hotellet!!

Vigdis registrerte seg og på kvelden var vi klare til start!! Det ble arrangert yoga før starten gikk, men med en liten løpeshorts så utgikk yogaen for min del! Vi ble enige om å løpe langs brygga og gå resten, men vi måtte ha over 5km i snitt for å klare å komme inn på 1t som var målet vårt!

Starten gikk og alle løp ut! Vigdis satte avsted i et skikkelig bra tempo og jeg sa at vi må ikke løpe så fort.. Vi kan løpe roligere. Når vi kom over brygga til bakken opp så gikk vi. Nå skulle vi egentlig gå til vi kom ned til brygga igjen, men så sa Vigdis at vi skulle prøve å løpe litt igjen. Vi holdt et fint tempo og løp et stykke før vi gikk igjen. Dette gjorde vi flere ganger og snittet vårt gikk opp. Hun løp mye mer enn jeg hadde trodd i forkant og jeg ble bare mer og mer stolt av henne!!

Når vi kom ned til brygga igjen sa jeg at nå skal vi løpe både frem og tilbake så da løper vi bort til vending, går rundt vending, finner pusten igjen og løper tilbake. Dette gikk strålende og vi løp tur/retur brygga!! Vi tok også igjen noen som hadde begynt å gå. Vigdis løp og jeg smilte som ei sol!!

Dette går supert, gutter! Hun er kjempeflink!! To tomler opp!!

Når vi hadde rundet og var på vei tilbake var det med klump i halsen - så stolt var jeg!! Vi kom ned på brygga for siste gang og speakeren kom ut og løp sammen med oss inn. Vigdis hadde fullført sitt aller første løp og det over all forventning!! Tiden ble 44 minutter og langt under det vi forventet!

Når vi er ferdige med løpet, har drukket litt vann, beundret medaljen og tatt bilder sier speakeren at nå kommer siste deltaker. Han oppfordret oss til å løpe ut og følge henne over brygga og i mål. Vi var en hel gjeng som løp ut og fulgte henne over mål!! Nok engang fikk vi gleden av å se andre mestre!! Hun klarte også å komme i mål før timen var over og det var mange som var stolte av henne! Dette er ekte idrettsglede!!

Flotte medaljer fikk vi også!!

I fjor satte jeg ny pers på 5km her, i år gledet jeg meg over å se andre mestre og lykkes og tok elegant siste plassen i den individuelle klassen!! Jeg er ikke spesielt glad i rosa jenteløp, men dette løpet digger jeg og gleder meg til 2016!!

Tusen takk for at jeg fikk løpe sammen med deg, Vigdis - du er en IRONGIRL!!!