II Bieg Charytatywny Fundacji TESCO Dzieciom 2013

Sommeren er på hell og årets søster-tur står for døren og vi skal av sted til Krakow. Jeg sitter på kontoret på jobben og spiser lunsj med internett vid åpen og googler "krakow run 2013". Da ser jeg at det står 31.08.2013 Klikker på linken og ramler rett inn på en hel-polsk side... Ingen små ikon med engelsk flagg så man kan få det oversatt. Jeg får øye på en epostadresse og sender en epost hvor jeg sier at jeg ikke forstår et kvekk, spør om dette er et løp for alle, om jeg kan bli med og hva det koster.

En time senere fikk jeg epost tilbake hvor det sto: Of course, we invite to our event! Der sto det hvor det var og med en link til Google map Det sto også at det var et veledighetsløp for et barnesykehus og også her var det lagt ved en link. Jeg fikk også en link til registrering. Når jeg kom hjem klikket jeg på linken og registrerte meg. Det virket som det var en slags topptid side hvor resultater blir samlet etter hvert. Underveis i registreringen står det at man skal laste opp bilde og jeg laster opp Ironman-bildet. Når jeg er ferdig med registreringen finner jeg startlisten og der står jeg.. med bilde foran navnet!! ..så det var der det havnet.. Man kunne klikke og få opp hvilke tidligere arrangement man hadde vært med på og bilde ble vist litt større.

Søster og jeg hadde en fin tur og koste oss masse på ferie. Deilig mat i massevis og bobler i glasset hver dag.

Siste dag i Krakow skulle jeg løpe og jeg gledet meg! Det hadde blitt tidlig kvelden hver dag så vi sto opp tidlig denne dagen også og spiste en god frokost. Jeg fikk ordnet så vi hadde rommet en time lenger siden jeg skulle på et veledighetsløp:) Vi bestilte taxi og dro mot parken. Parken så gedigen ut!! Her var det god plass for alle som ville leke på plenen - til og med for hunder uten bånd som ville leke.



Vi kom ned til registreringen og jeg fikk ordnet startnummer og fikk en pose med skyllemiddel, 3 sportsdrikker og en slags sjokolade-bar. Vi gikk litt til siden og begynte å ta på startnummer. Rundt oss sto folk i joggedresser for å holde seg varme og når de dro av den kom små maraton-shortser til syne.. Arrangøren kom bort til meg og sa hun hadde fått med seg at jeg var den fra Norge. Hun lurte på om hun kunne si fra scenen at jeg var der fra Norge og jeg svarte: "selvfølgelig" og smilte høflig og nervøst da jeg begynte å innse at her var det bare sprekinger!! Hun lurte deretter på hvorfor jeg skulle løpe akkurat i Krakow. Jeg mumlet noe om søsterferien og at det er veldig flott med veledighet og å gjøre noe for andre... Så spurte hun om jeg ville komme opp på scenen og si noe om det.. men der feiget jeg ut og takket nervøst nei.. Jeg vet jo at jeg suger i engelsk og det å stå der og kanskje ikke forstå hva hun sier eller få sagt det jeg ville hadde blitt for flaut... Hun takket og gikk videre. Jeg oppdaget også et tv-team som filmet rundt der også - Tesco tv.

Maskoten og meg før start:)

Vi fortsetter med å sette på startnummer også hører vi noe på polsk så på engelsk også polsk også får jeg med meg hva som blir sagt: "Thank you Norway for being here with us today!!!" ...også kom nervene for fullt!!! Jeg har jo ikke vært spesielt nervøs med det jeg har vært med på denne sommeren (bortsett fra Bøsprinten hvor jeg skalv de første lengdene på svømmingen..) Jeg sa til søster at alle så så flinke ut.. Hun mente at jeg bare så de mennene som veide 32 kg og hadde marathon-shorts... Jeg tenkte tilbake på hva de hadde skrevet i eposten: invite you.. joda.. kanskje det bare var sånne gode.. Søster gjorde et par forsøk på å gjøre meg oppmerksom på at det var flere forskjellige folk som skulle være med og ikke bare sånne som så ut som de ikke gjorde annet enn å løpe.. men det hjalp ikke så mye.. Nervene hadde allerede overtatt..

Vi gikk litt oppover og så at de andre begynte å varme opp 45 min før start... Shit - varme opp før mila ja... de jogger lenge jo... De sto overalt og tøyde, hoppet og gud veit hva... Vi gikk mot startområdet og jeg stilte meg ganske langt foran og tenkte at jeg må bare løpe det remmer og tøyler holder fra start - kjøre hele veien inn og satse på at jeg ikke kommer alt for langt etter de andre.. "representing Norway"... 

Før start..

De telte ned fra 10 - tror jeg i hvert fall, og løpet var i gang... Vi skulle løpe nesten 3 runder rundt parken. Jeg holdt farten men en etter en løp forbi. Jeg ga på litt og løp i vei - denne gangen skulle jeg ikke spare på noe.. Kjøre fra start til mål!! Det var en flott, varm og solfylt dag og vips var runde 1 over. Søster tok bilde og ropte at jeg hadde 12 damer foran meg. Der vi startet var det også to jenter som sang. De sto også for underholdningen fra scenen etter løpet. Mellom 2 og 3 runde fikk jeg high-five av hun ene:)

Runde to var i gang og gjennomsnitts kmt var høyere enn tidligere pers. Jeg forsøkte å holde tempo oppe. Underveis på denne runden slo det meg at det var ikke gutter13 fra det lokale idrettslaget som sto langs løypa.. Det var vakter med et helt arsenal i beltet.. Her tok man ingen snarveier, løp ikke på gresset og jeg kunne ikke slakke på farten.. (utrolig hva en tenker når en blir sliten og trenger motivasjon for å kjøre videre). I det jeg nærmer meg mål etter 2 runder kommer en politimotorsykkel med blinkende lys og en mann på 32 kg med marathon-shorts. Jeg fikk se første og andre mann i mål - slått med en hel runde... Imponert over hvor flinke de var!!


Helt bakerst til venstre er jeg etter 2 runder. Førstemann går i mål på høyresiden.

Jeg rundet og skulle ut på 3. og siste runde. Søster roper: "du har 13 damer foran deg - nå må du ta igjen noen!!" Hun ville jo gjerne ha meg på topp 10. Jeg roper heseblesende tilbake "...men jeg ligger jo an til pers!!" Jeg kikket fremover og så ingen damer, de hadde løpt fra meg på 2. runde. De to jeg la merke til som løp forbi meg klarte jeg ikke å holde følge med.. Jeg hadde heller ingen bak meg men jeg tenkte at jeg kunne ikke slakke av den grunn - jeg måtte gjøre jobben for meg selv nå. Jeg kunne perse!!! Denne gangen hadde jeg satt klokka på gjennomsnitts kmt og visste at sist jeg perset var det på 11,3kmt. Klokka hadde ruslet ned til 11,4 kmt. Her var det bare å holde trykket oppe så jeg holdt hele veien inn til mål..

Jeg løp opp på langsiden av parken og så målområdet på andre siden. En halv runde igjen og fortsatt sto klokka på 11,4kmt. Det blåste litt og jeg tenkte at siden det er motvind må jeg løpe litt fortere. Pusten gikk litt for kjapt den også så det var bare å finne tilbake til tempo. Jeg kikket på klokka sikkert 100 ganger den siste kilometer 'n for at den ikke skulle droppe til 11,3. Jeg hadde ikke peil hvor fort jeg løp, men løp så fort jeg kunne.. Mål kommer nærmere og jeg springer siste meterne over streken og strekker hendene i været!! Jeg fikk medaljen rundt halsen og mumler dzienkuje (jenko je) - sikkert med feil uttale, men de skjønte nok at jeg mente å si takk.. Gikk videre i slusen og fikk en flaske vann og til slutt sto det en kasse hvor vi tok av chip. I enden sto søster og tok imot meg.

Vi satte oss på gresset og slappet av litt og jeg fortalte at jeg trodde jeg perset, men var veldig usikker da klokka ble stoppet på 11,3 kmt... Søster mumlet noe om at flere hadde tatt meg igjen, men det viste seg at jeg hadde tatt igjen ei med en hel runde. Hun foran meg slo meg med godt og vel et minutt og jeg hadde ca ett minutt til henne bak meg så det var vanskelig å skulle ta igjen noe når jeg allerede presterte bedre enn noensinne..


Løp smilende over mål:)

Vi ruslet litt rundt på området for det var en del som skjedde der. Litt senere på dagen skulle de ha et "family-run" på 3,5 km for alle som ikke kunne være med på hovedløpet (10km) Nok engang må jeg si at det er flott at de legger til rette for at alle kan være med!! Det var politimotorsykler med blinkende lys som ungene kunne sitte på og politibil. Det var "fylle-briller" man skulle gå sikksakk mellom kjegler og det var et helt felt med aktiviteter for unger hvor de fikk små medaljer. Det var også gratis kaffe, te og epler. Maskoten ruslet også rundt:) Alt i alt en fin dag for store og små:)

Når jeg kom hjem og fikk sett på resultatene så jeg at jeg hadde løpt brutto 52.23 - netto 52.13. Jeg kom på 16. plass av 83 damer og på 5. plass av 27 i min aldersgruppe. Jeg persa med 1 min og 7 sekunder!!

Nok en gang blir jeg imponert over egne resultater og at jeg havner så høyt på lista.. Jeg vet jeg aldri kommer til å vinne et løp, men det er heller ikke målet mitt. Det er så mange som er så mye bedre enn meg og jeg imponeres stadig over deres resultater samtidig som jeg gleder meg over egen fremgang!!! Veldig glad for at jeg har evnen over å glede meg på andres vegne også - det gir faktisk dobbel glede det!! Jeg imponeres både av de som vinner og av de som satser mot stjernene og fullfører drømmer...

Kanonløpet 2013

Det var lørdag tidlig morgen og vi skulle av sted til Fredrikstad for å treffe tri-jentene og deres kjære, men først en tur innom svenske-grensa. Det var i hvert fall plan A..

De gangene vi har vært på harry-handel har jeg hatt lyst til å stoppe innom Fredriksten festning, men det har aldri vært stemning for det fra de andre i bilen. Jeg hadde sett at det gikk et motbakkeløp her tidligere, men hadde ikke gjort noe mer med det da jeg ikke hadde løpt motbakkeløp tidligere. Samme morgen som vi skulle over til Østfold googlet jeg litt og fant ut at man kunne etteranmelde seg mellom kl. 10.30 og 11.00 så jeg tok på meg treningstøy sånn i tilfelle jeg rakk å melde meg på...

Vi dro av sted med 8.15 ferja og når vi nærmet oss Moss fikk vi øye på guttaboys (Tom, Jørn, Rune, Kristoffer og Are) som svømte fra Horten til Moss denne dagen. Løpeshorts ble byttet ut med vanlig shorts i bilen og vi kjørte rett ned til stranden og så de vel i mål. Det ble også gratulasjoner med ny pers!!Fantastisk og imponerende!!! Så bar det av sted mot Halden og vi rakk påmeldingen.

I det jeg meldte meg spurte arrangøren hvilken klubb jeg tilhørte og jeg svarte Tønsberg triahlonklubb.. De kikket på meg og sa wow/javel... Jeg prøvde febrilsk å senke forventningene og si at jeg aldri hadde løpt motbakkeløp før, men da sa de bare: nei, men du har svømt, syklet OG løpt... Joda.. sant det... *sukk* også fikk jeg tildelt startnummer 13.. Flaks... (Bildet er fra etter målgang)

Vi kjørte opp til toppen av festningen og parkerte bilen der. På vei ned mot byen stoppet vi innom et bakeri som lå inni festningen. Der bakte de kanelknuter og brød i steinovn som vi bare måtte kjøpe med.. men vente med å gomle til etter løpet. Vi ruslet nedover og jeg konstaterte at 800m med 127 høydemeter var bratt... Gjennomsnitt 14% stigning var det.. Jeg syntes vel også at 800m var ganske langt i det terrenget... Bjørn gikk oppover igjen for å være fotograf og heie:)

Da jeg kom ned innså jeg at jeg måtte varme opp før et sånt løp. Jeg har alltid hatt nok med løpet så jeg har aldri varmet opp før, men i dette tilfelle måtte jeg få i gang kroppen før jeg begynte på veien oppover. Jeg løp rundt kvartalene noen ganger og var klar. Da jeg sto og ventet på starten kom jeg i snakk med et par stykker på alder med meg som skulle løpe. De også ville bare ha det overstått!!

Speakeren sa at alle under 16 år skulle stille seg bakerst så de ikke ble løpt over av voksne. De som ikke var godt trent måtte ta det med ro i starten da dette var Norges bratteste og tøffeste 800m løp!!
... og siden hodet ikke henger med på formen så stilte jeg meg foran ungene, men bakerst av de voksne. Startskuddet gikk og vi var i gang... Oppover gikk det og jeg bestemte meg raskt for å løpe hele veien. Tenkte tilbake på Breimyrbakken og trappene vi løp oppover der. Holde jevnt tempo hele veien.. Korte små steg... Jobbe jobbe jobbe hele veien opp... Jeg løp forbi noen og tok innersvingen på ei. Hun tok meg igjen, og på et punkt skulle hun ta innersvingen på meg, men neida, da tok jeg en frekk en og la meg helt inn så hun ikke kom forbi. Jeg slo hun med 2 sek til slutt...

Da jeg kom opp sto Bjørnen der og tok meg imot. Jeg var litt irritert over at jeg ikke hadde kjørt hardere, men var i utgangspunktet så usikker på distansen og du vet, komfortsonen - den skal man holde seg innenfor - godt innenfor har jeg hørt... Irriterende at jeg aldri kan kjøre hardt fra start og gutse litt.. men men.. Jeg hadde i hvert fall løpt hele veien opp!

Jeg mente jeg hadde lest at det var deltakerpremier til alle og ble litt skuffet da ingen deltakerpremie dukket opp... Vi sto og skravlet litt på toppen før speakeren annonserte premie til alle under 15 år... Da de hadde fått premien sin leste han opp uttrekkspremier på startnummer. Skuffelsen var stor da jeg trodde at vi ikke fikk premie likevel... men så annonserte han at alle fikk premie og da smilte jeg igjen:) He he, det skal ikke så mye til... Men så kom en ny frustrasjon!! Ei sa at de samlet inn startnummerene igjen... Jeg begynte å fikle med sikkerhetsnålen og brukte lang tid på å få den av mens jeg mumlet noe om at jeg hadde alle startnummerene mine på veggen på jobben med tidene på... Den ene sikkerhetsnålen var av og jeg begynte å fikle med den neste.. "Bruker dere de om igjen?" "Ja, vi gjør jo egentlig det da.." "..men atte den veggen på jobben..." "Du kan få beholde nummeret du" sa hun i en vennlig tone. Siden det er sånn at du har de på veggen... TAKK!!! Deltakerpremien var et fint krus med Fredriksten festning.

Da det var på tide å dra videre kom ei blid jente med kamera og notatblokk bort til meg og sa hun var fra HA-avisa (Halden Arbeiderblad) og lurte på om hun kunne stille noen spørsmål og det kunne hun vel. Hun lurte på hvordan jeg syntes løpet var og jeg svarte "Veldig fint" Hun lurte så på om det fristet til gjentakelse og jeg svarte at ja, det gjorde det. Jeg har ikke løpt motbakkeløp før. Så sa jeg noe om at det var bratt her. Jeg ville også ha frem at jeg synes det er flott når man arrangerer idrett for folket - noe alle kan være med på uansett alder og kondisjon. Deretter spurte hun om hun kunne ta bilde. På mandag ringte jeg og spurte om å få tilsendt avisen og tirsdag kom den i posten:) *stas*

Da vi kjørte fra Halden gomlet vi på hver vår nydelige kanelknute og jeg håper å kunne delta til neste år også for det var et flott arrangement. Da vil jeg sette av litt tid etter løpet til å rusle rundt på festningen - noe vi ikke fikk tid til denne dagen da vi skulle videre... Harryturen utgikk også.. den hadde, litt impulsivt, blitt byttet ut med motbakkeløp...

På kvelden sjekket jeg resultatlista og tiden ble 6.34 og 3. plass av damene (13stk - 2.plassen hadde tiden 6.00 så det var et stykke opp dit) Nok engang ble jeg overrasket over resultatet og utrolig glad over en så fantastisk plassering!! Dagen ble avsluttet på ei fantastisk hytte med fantastiske folk og nydelig mat - tusen takk til Kari-Anne og Heine!!

Elveløpet 2013

Jeg pendlet til Oslo for å trene capoeira i et år. Hver onsdag tok toget meg over Vestfoldbanen mot hovedstaden, gjennom Drammen som hadde blitt så fin. Langs elva så jeg en gangvei hvor folk gikk tur. Jeg tenkte ofte at jeg skulle stoppet i Drammen og gått en tur langs elva på den nye stien, men det ble med tanken...

Helt til jeg oppdaget Elveløpet. Et løp på 10 km som gikk langs elva i Drammen. På den gangveien jeg så gjerne ville gå på!! Selv om jeg ikke har trent noe særlig i sommer og bare skeiet ut med alt så bestemte jeg meg for å bli med - sånn for kosen sin skyld:) Plan A var å kose meg hele veien rundt. Se på det som var å se på og komme inn på timen...

Bjørn og jeg kjørte innover og hentet startnummer og ruslet litt rundt i målområdet rundt gangbrua. Det var en nydelig dag og sola blinket i Drammenselva. Alt lå til rette for en fin ettermiddagstur langs elva...

Vi ruslet bort til start og så på folk som varmet opp. Noen kjørte på med bakke-drag og andre skravlet. Noen så ut som de hadde løpt hele livet og hadde klær fra den tid og noen så ut som de aldri hadde løpt, bare kjøpt inn nyeste treningstøyet og sminket seg i mange timer før start... Det var et mangfold av forskjellige mennesker som stilte til start. Noe jeg synes er fantastisk!! Idrett for alle:) Startskuddet gikk for 5km og folk løp avsted.. Litt etterpå kom to ungjenter og sto der litt spørrende og forfjamset... En mann gikk bort til de og spurte om de skulle løpe 5km og det skulle de. Han fortalte at de nettopp hadde løpt, så de to jentene løp etter...

 

Så stilte vi opp til 10 km. Brått så alle så spreke ut... Kjente igjen ei fra triatlon-serien, Galina, som stilte seg først (med god grunn, hun løp vel på noen og førti minutter) Jeg stilte meg midt i haugen også gikk startskuddet... Jeg trodde jeg hadde lært meg hvordan jeg skulle tenke i forhold til pace så jeg hadde endret fra kmt til pace på klokka. I starten så viste den 4.noe og jeg visste det var for fort, men holdt tempo oppe. Etter hvert gikk farten ned - i hvert fall for min del.. De andre løp av sted og flere kom bakfra, løp forbi og forsvant. Jeg fulgte med på pace'n som jeg hadde blitt forklart at om den var 4.00 så løp man mila på 40 min og om den var på 5.00 så løp man mila på 50 min. Når gjennomsnittspace'n min lå på 5.17 trodde jeg at jeg lå an til 51 minutter og 7 sekunder og løp på... Jeg rundet 5 km på 25.noe og var fornøyd med det.

Jeg ble vel litt revet med for den fine gangveien, folk som heiet og kveldssola som glitret i elva så jeg ikke så mye til... Holde trøkket fremover - raske bein. Pusten var grei og beina hang med, men jeg var sliten likevel. Det skjønte jeg vel mer i ettertid da jeg så at jeg hadde ligget veldig høyt i både puls og fart i forhold til tidligere, i tillegg hadde jeg flere uker bak meg uten nevneverdig trening...

Jeg kom til 2km igjen og så 4 damer foran meg.. Det er 4 plasser det sa konkurranse-hue som nå skrudde seg på. Tok sakte men sikkert innpå og når det var 1 km igjen løp jeg forbi de. Hun ene av de dro på og forsvant, men 3 plasser hadde jeg hentet og de skulle ikke få ta meg igjen... Kjøre hele veien inn til mål! Når jeg hadde 200m igjen til mål kom følelsen fra Tuddal tilbake da jeg ble løpt forbi på oppløpet så jeg dro på det jeg hadde igjen og sprang i mål.

Bjørnen sto der så trofast og ventet på meg og tok det mest fantastiske bildet som noen gang har blitt tatt av meg *ler høyt* Snakk om finisherbilde fra hel... ;) Ha ha ha!!

Jeg fikk et glasskrus (seidel) og en flaske drikke før jeg gikk ned pulsen. Når jeg kom tilbake til Bjørn fikk jeg ikke klokka til å stemme... 54 minutter og noe og 5,18 i gjennomsnittspace... Da lærte jeg at det gikk kun an å se på hele tall... 4.00 er 40 minutter og 5.00 er 50 minutter, men det i mellom blir ikke akkurat på minuttet...

Det hadde vært en fin dag i Drammen, men følelsen jeg satt igjen med var at jeg ikke hadde fått med meg opplevelsen av å jogge rundt på den fine stien... så det må jeg få gjort en dag i fremtiden engang... :)

Når vi kom hjem sjekket jeg resultatlisten og fant ut at jeg hadde perset!! 53.30 var tiden og jeg hadde plassert meg høyt i klassen min med en 12 plass av 38 stk. Jeg var strålende fornøyd og overrasket over at det hadde gått så bra!!

Det er det som er så flott med å kunne glede seg over å ha løpt forbi en eller to underveis. Glede seg over at man har løpt det beste man kan - bedre enn man noen gang har gjort!!! Vinne over alle gjør jeg nok aldri, men det spiller ingen rolle da jeg er min største konkurrent. Jeg kan da glede meg over hvert resultat, hvert løp jeg har gjort mitt beste, i stedet for å si at jeg ikke er god nok, ikke har trent nok og ikke duger når jeg ikke vinner over de andre.. Jeg kan også glede meg over at andre har mestret og vunnet, både de som vinner første premie og de som kommer sist og har gjort en flott innsats.

Jeg har et hårete mål om at jeg en dag skal komme under 50 minutter på mila, men enn så lenge er hvert sekunds forbedring en personlig seier og en ny glede i hverdagen:)

Fremtiden med et tilbakeblikk på fortiden...

På kontoret henger noen slappe ballonger med smilefjes og det er lenger mellom gratulasjonene fra IM 70.3 Haugesund, selv om det senest i dag kom to stykker og gratulerte:) *stas*

Treningstimene har vært færre og kveldene lenger. De siste ukene har jeg både vært sosial og tatt meg et glass vin. Jeg har omstilt meg fra ego til kone og mor og verden begynner å gå tilbake til normalen igjen... men normalen for meg er ikke å sitte lenge oppe, dra på kafe og trene lite.. Jeg må ha treningen for å kunne fungere som mor og kone. Jeg må ha treningen for å kunne leve et normalt liv... Jeg må ha et mål - en plan på hva som skal skje fremover... Så hva gjør jeg nå, nå som alt er over?? Hva blir neste års mål? Jeg vil først gå litt tilbake..

Dette året har jeg vært med på noen arrangementer som har vært en opplevelse på hver sin måte. Det som har fasinert mest er alle frivillige som stiller opp og gjør det mulig å delta på et idrettsarrangement. Alle de som bygger opp arrangementet, rigger det og ikke minst de som står der med plastkoppen med en skvett vann i når man trenger det som mest.. Også har man i tillegg alle de som kommer og ser på - tilskuere som heier!! Det varmer underveis og gir en ekstra guts til å fortsette.

Så har man deltakerne i alle variasjoner!! Det er de som har jobbet i timevis bare for å fullføre. De som ikke har det beste utstyret, men fortsatt smiler mellom grimasene som kommer av at de er slitne, men ikke har gitt opp.. De som kommer sist og jubler over egen prestasjon!! Det er idrettsglede det!! Så har man de gode - de man ser opp til og beundrer!! De som jobber knallhardt og målbevisst i årevis for å komme dit de er.. De har flinke trenere som de kan spørre om alt, de har det flotteste utstyret og sponsorer - de må kjøre hardt, ikke bare for seg selv, men også for andre fordi det forventes. Det er utrolig gøy å se hvor hardt det er mulig å kjøre et løp - gøy å se hvor langt det går an å pushe en menneskekropp, for i bunn og grunn er vi jo alle like...

Den ekstra inspirasjonen og motivasjon min kommer fra små øyeblikk - uavhengig av prestasjon/nivå, små øyeblikk som man har fanget opp gjennom å være med på konkurranser og ved å trene med andre..

I år har jeg vært med på Bøsprinten som var et veldig bra arrangement for en som skulle prøve triatlon for første gang. Her fikk man en myk start med svømming inne, pause, sykkel og løp ute. Dette kan virkelig anbefales som et trygt nybegynner-tri.

Østfold triatlon var også var et bredde-arrangement med mange nybegynnere (sprint) Dette kan også anbefales for de som er ferske i sporten... men det kan være greit å ha syklet noen bakker i forveien for sykkel-løypa var kupert.

Ironman 70.3 Haugesund var en opplevelse og til tider litt mye for en nybegynner i sporten. Her var det mange gode!! Joda, det var mange som debuterte innen Ironman, men av disse så hadde nok mange fullført en del triatlon på forhånd. Det ble veldig stort og til tider overveldende, men det som gjorde det "folkelig" var alle de som heiet!! Jeg har ikke opplevd makan!! Det var en opplevelse i seg selv - det er en motivasjon for treningen fremover for å oppleve det en gang til!!

Siste triatlon for i år var Tuddal tri. Dette var bygde-Norge på sitt beste:) Det var utrolig koselig og akkurat passe stort. God bredde på utøverne her også. Om dette er noe du vil være med på neste år så kan det være lurt å ha løpt litt i terreng også. Bakken sugde krefter og løpingen var tung. Sykkel-løypa passer for alle da det ikke er noen tøffe oppover eller utforkjøringer (sprint).

Ovenstående er basert på egne følelser utfra en nybegynners perspektiv da Bø-sprinten i år var min aller første triatlon!!

Så hva skjer nå da? 2. september er datoen hvor det braker løs igjen!! Da er jeg klar for en ny periode med trening. Jeg har erfart et par ting som jeg skal ta med meg på treninger nå til høsten også er det opp til verdens beste PT for meg og flere med meg, Kristin Lie, å legge opp løpet for meg mot MINE mål - og tilpasset MITT liv - ikke som en toppidrettsutøvers, men et liv med to barn (eller, barn og barn... størsten er jo faktisk voksen han når jeg tenker meg om.. 18 år og greier... ja ja, men mitt lillegull vil han alltid være <3 - og minstemann skal første året på ungdomsskolen nå så små er de jo ikke da...), jobb, mann, hus, katt og kronisk sykdom som i perioder tar mye av tiden... Så hvordan får jeg tid til å trene lurer mange da?

Det er enkelt å svare på, men for at du skal få en forståelse av det så må du gjøre følgende: Forestill deg at du våkner om morgenen og tar på deg høretelefoner, der har du en suse-lyd, som om ikke det er kanaler på radio, i tillegg to radio-kanaler som bytter på hele tiden. Sett volum på en sånn styrke at du bare så vidt hører det, men nok til at det over tid blir utrolig slitsomt... Så tenker du deg en periode hvor du har mye å tenke på og bekymre deg over.. Så ser du for deg at du går på jobben, på butikken, hjelper unger med lekser, vasker huset og legger deg - når du legger deg og sovner skrur lyden seg av... Morgen etter står du opp og lyden kommer på igjen, du går på jobb, gjør lekser med unger, går i syklubb og når du legger deg så skrur lyden seg av igjen. Men du har en annen mulighet til å skru av lyden og det er om du trener! Du kan fritt velge på øverste hylle om du vil løpe i skauen, gå på zumba eller svømme, men du må kjøre på litt for at det virkelig skal bli stille... Vil du da funnet tid til trening i hverdagen? Ville du da prioritert bort noe for å få slippe støyen for en stund? Tror kanskje det...

Dette er bare en av mange utfordringer med å ha adhd. Det finnes også medisiner som virker - tro meg! Ritalin var for meg det mest fantastiske jeg noen gang har puttet i meg selv om det tok flere år før jeg turte å ta det... Ikke veldig glad i medisiner og media har hatt en enorm negativ fokus på dette.. Det første jeg sa til mannen min når jeg hadde tatt en tablett var: "jeg hører hva de sier på tv!!" Han bare kikket dumt på meg og sa: "ja? har du ikke alltid gjort det?" Jo, det trodde jeg, men nå var det faktisk helt stille!! Det er som om øretelefonene brått ble skudd av og all ulyd ble til en krystallklar radiokanal!! Det er litt av en forskjell!! Jeg kunne høre på musikk og forsto hvorfor folk var så glade i musikken - for meg har det alltid vært for å forstyrre støyen så jeg kan tenke litt selv.. Jeg kunne senke skuldrene og bare slappe av, ingen tankevirksomhet, det var ingenting som skulle analyseres, det var ingenting å bekymre seg over og være redd for i det daglige - det var bare fullstendig stille..

Så kom bivirkningene av medisinen - så heftige at jeg fikk beskjed av legene på sykehuset om at jeg ikke kunne ta de lenger... Stillhets-pillene.. De som ga meg et nytt syn på livet! Verden raste fullstendig sammen og jeg er dypt takknemlig for Bjørn som alltid var der og aldri lot meg reise dit det alltid er stille... Så begynte den lange veien tilbake til livet igjen.. Hvor skulle man begynne? Trening og turer ut i marka!! Trening fikk kroppen i gang etter lange perioder som sengeliggende og hvor jeg til tider hadde så vondt i ryggen at jeg bare kunne krabbe.. Trening fikk frem smilet.. Trening ga mannen tilbake kona si og ungene tilbake moren sin.. Trening gjorde det så stille som mulig så man fikk slappet av.. Treningen ble min ritalin:)

En annen ting med adhd er at planer og forutsigbarhet er en stor del av hverdagen for at ikke tankene skal løpe løpsk! Da vet man akkurat hva man har å forholde seg til og verden smiler:) Det er også vanskelig å holde på med det samme over tid.. Det blir kjedelig og man søker nye utfordringer - hopper fra tue til tue og blir aldri noe... Innenfor triatlon er det 3 grener og innenfor hver gren er det flere ting man kan utfordre seg på og variere i så man ikke skal gå lei - selv om jeg må innrømme jeg gikk lei innimellom i vinter - når man trodde man likevel ikke skulle nå målet.. Når man ikke trodde på treneren som sa "du er flink, du kommer til å smile hele veien til mål i Haugesund.." Til og med innenfor begrepet triatlon er det flere veier å gå. Fra lokale sprint-distanser til store Ironman arrangement med full distanse (3800m svømming, 180km sykling og 42km løping) for de som ønsker det...

Konklusjonen er vel da at det blir triatlon i 2014 også:) Jeg har noen ting jeg gjerne vil gjøre igjen fordi det var hyggelig også har jeg noen mål jeg må jobbe mot innenfor de konkurranser jeg har satt opp - og det skal treneren min få hjelpe meg med:)

Foreløpige mål 2014:

* Bø-sprinten - for å se hvordan treningen i vinter har vært og kjenne litt på hvordan man ligger an før sesongen. Jeg har også en tid fra 2013 å slå og håper Anja, som også var med i år, blir med da vi hadde det så utrolig hyggelig!!!

* IM 70.3 Haugesund - for opplevelsen sin skyld!! Vi er 5 jenter som skal gå veien sammen i vinter og støtte/oppmuntre hverandre så det blir artig. Det er 4 jenter som ikke har gjort en IM distanse før, og hun ene har faktisk ikke gjort en eneste triatlon-konkurranse i det hele tatt... Jeg gleder meg til å se de mestre!!! Gleder meg til å se utviklingen deres:) Glede er å se andre mestre!!!

* Tuddal triatlon - for kosen sin skyld:) Her var det idyllisk!!

Så har jeg utrolig lyst til å hoppe i strikk fra Rjukan-brua.. Det har jeg hatt i litt over 3 år nå, men det kiler jo noe innmari i magen og tårene står i øynene når andre hopper så der er det et stykke vei igjen...

Jeg har lyst til å løpe et litt lengre løp enn halvmaraton.

Jeg har også lyst til å padle i kano - nei, det tør jeg ikke pr i dag... Pingle? Jepp, men jeg jobber med saken i hvert fall;) Til og med når gutta ville padle kano i Bø sommarland fant mor på en unnskyldning for ikke å padle...

Jeg kan ramse opp ting jeg vil, men ikke tør - ting jeg jobber med og som jeg gleder meg til å utfordre når jeg er klar for det engang i fremtiden..

Jeg tør ikke gå på sirkus eller ri på hest, men det er ikke noe jeg har noe ønske om å gjøre heller, så det er ikke alle ting man må gjøre bare for å utfordre seg selv...

Jeg ser frem til den strukturerte treningsstarten i september og gleder meg til veien gjennom vinteren. Jeg håper også at akkurat du tar tak i et mål, som kanskje henger litt for høyt for deg idag, tar det ned og kjenner litt på det og kanskje begynner på veien mot det selv om du vet det tar tid... YOU CAN DO IT!!!

Tuddal triahlon 2013

I strålende sol kjørte vi oppover mot Tuddal for å delta på Tuddal triatlon. Gubben skulle være dommer der. Jeg hadde hørt rykter om 23 grader i vannet og at man da ikke kunne ha våtdrakt - så da hadde jeg blitt tilskuer... eller, kanskje jeg hadde prøvd.. tror kanskje ikke det.. Veldig usikker.. Uansett skulle vi ha en fin tur!!

Vi skulle overnatte med resten av dommerstaben og co på ei hytte som lå vegg i vegg med skiftesonen. Da vi kom frem var det bare å finne frem maten! Spiste en veldig god kveldsmat og klarte å komme meg i seng til rett før 22. Det var nok litt i seneste laget, men litt hyggelig skulle vi jo ha det også der sola gikk ned over svømmetrase og skiftesonen..

Utsikt fra terrassen

Svømmetraseen sett fra mål

Dagen etter våknet jeg 06.15 og var skrubbsulten som vanlig. Listet meg forbi en sovende på kjøkkenet for å komme til badet, men måtte ha frem kjølebagen som var satt på innsiden av der han sov så da våknet han.. sorry.. Satte meg ut på verandaen og spiste 3 skiver med syltetøy og så sola komme nedover fjellene.. Fortsatt var det stille på området.. Morgenstund er gull:)

Etter hvert kom det flere og flere og vi tuslet opp til registreringen.. Her gikk vi forbi to "kraftige" mannfolk som snakket om barne-størrelser på t-skjortene.. Det viste seg at de kun hadde M og L på skjortene;) Vi fikk også en drikkeflaske.

Så var det tid for å sette opp skriftesonen. Når det er valgfri plassering har jeg en ide om hvor jeg skal ha sykkelen min og fant plassen. Satte opp alle tingene og gikk igjennom hvordan jeg skulle gjøre T1 og T2 flere ganger for å være sikker på at jeg ikke hadde glemt noe. Denne gangen skulle det gå unna - ikke noe sommel!!

Jeg var klar!! Det skulle kjøres fra start til mål!! Målet var 1.30, men trodde vel reelt sett at jeg skulle komme inn på 1.35-1.40 ca.. Treneren min, Kristin Lie, hadde andre tider - og hun fikk rett!!
Jeg var faktisk i skikkelig konkurranse-modus og det var deilig!!! De andre triatlonene har vært for å prøve triatlon, tørre å svømme utover og fullføre med et smil... Nå var det alvor!!

Med våtdrakta under armen jogget/gikk jeg bortover mot svømmestarten (1km unna). Når vi kom ned til vannet tok jeg på våtdrakten og gikk uti for å få litt vann i drakta og gjøre et par ting jeg bare må før start.. nei, det er ikke å tisse;) Vi måtte opp igjen for å bli telt også var det uti igjen.. Ble brått usikker på om det var vann start eller ikke.. Starteren ba oss trekke litt  utover i vannet og da trodde jeg det var vann start og var klar for å finne meg en plass bakerst!! ..men det rakk jeg ikke for plutselig tutet det og vannet fosset rundt meg! Det var faktisk gøy!! Jeg svømte på.. Kjente armer og bein rundt meg og sparket borti noen selv.. Jeg svømte mitt løp og var ego i vannet! Ikke usikker, ikke skummelt - bare gøy!! Det gikk fort nedover (fort er et relativt begrep).. Jeg svømte forbi flere og noen svømte på kryss og tvers.


Joggende på vei til svømmestart med våtdrakta under armen

 Da jeg gikk opp av vannet hadde jeg ikke tid til å se meg bakover så overraskelsen var stor da jeg så at jeg hadde kommet opp av vannet som nr. 24 av 67!! Jeg tok av hette og briller mens jeg løp og tok av våtdrakta ned til livet. Kom til plassen min og gjorde akkurat som jeg har øvet på - ikke mer, ikke mindre!! Tok sykkelen og bare løp ut! Etter et par meter på sykkelen tok jeg meg i å tenke: Hva skjedde?? Svømminga gikk så fort og jeg hadde ikke tenkt en ekstra tanke i skiftesonen!! Sykt - ikke en eneste ekstra tanke!! I ettertid ser jeg at jeg hadde gjort jobben i T1 da jeg hadde 4. beste tid av damene der! (av 15stk) Øvelse gjør mester!

Fokus i T1 - av med våtdrakta!!

Syklingen gikk i perfekt terreng for meg - ingen bratte nedoverbakker!! Jeg kjørte på og irriterte meg over noen mannfolk som tydeligvis var med i et sykkelritt da de lå i felt og dro forbi meg.. Det varte helt til de fikk advarsel av dommeren!! Jeg trodde jeg lå ned i bukken, men når jeg så ei annen som holdt på en annen måte fikk jeg en aha-opplevelse - jeg skulle holde et helt annet sted for da kom jeg lenger ned. Jeg byttet grep og fortsatte i god fart. Jeg hadde fått noen tips til løpet av min fantastisk flinke trener og gjorde som jeg hadde fått beskjed om. Jeg brøt også en ny barriere da jeg ikke klikket ut skoene på vendingen nede - og der rundet vi to ganger!! Oppe klikket jeg ut et ben da det var gjerder og publikum - ikke kult å velte der.. ;)

Før jeg byttet grep... Utrolig fin sykkel da med røde dekk og matchende flasker! :)

Jeg kom inn i T2 og på plassen min sto en campingstol! Jeg bare kjørte sykkelen i stolen og på plass på racket, var like fokusert som i T1 og løp ut. Jeg hadde fått tips om å ta med drikke ut så jeg tok på meg drikkebelte med halvfull flaske. Det var lurt! Planen var å hive det underveis, men det er så godt å løpe med at det gikk fint.

Bakken sugde!! Beina var gele og jeg kjente jeg begynte å gå tom! Flaks for meg at jeg hadde tatt med belte for oppi der hadde jeg en gammel, halvspist bar! *lykke* Kløp av et par små biter som jeg la i munnen og det gjorde godt! Fortsatte oppover og oppover.. Da jeg har øvd på overganger tenkte jeg at beina kom seg etter hvert.. men neida... Da slo det meg at jeg har jo bare feiret Ironman i 3 uker til ende.. kanskje jeg skulle trent litt også?? Ja, ja - bare å fortsette..

Jeg kom til en oppoverbakke og gikk i samme tempo som to som jogget og fikk hentet meg inn litt igjen. Dette er nok den tyngste 5km'ern jeg noen gang har løpt!! Jeg kom ut på asfalten igjen og kom til en liten bakke hvor det sto: Hold ut, Nico! malt i asfalten for lenge siden.. Tankene mine gikk til ei som sleit i oppoverbakkene på Østfold, men som ikke ga seg - hun kaller meg Nico;) Jeg tok det til meg og fortsatte joggende opp bakken. Nå var det bare 1 km igjen til mål og det var nedover på asfalt - den kilometeren var lang!! I det jeg svingte inn på oppløpet sto gubben der og jeg slang fra meg løpebeltet så han kunne ta det med... men så innså jeg at han er jo dommer og forsøpling er ikke lov... Jeg bare ropte til han "jeg forsøpler vel ikke nå"? Heldigvis var han bare dommer på sykkeldelen og jeg var ikke i serien så da gikk det greit.. men jeg lærte noe da!! ALT man tar med seg må man ha med hele veien rundt.. Dette gjelder til og med ting man skal hente etterpå som flasker, klær og til og med om man glemmer å ta av hjelmen i skiftesonen og legger den rett på utsiden av sonen...

Så var det inn på oppløpet, prøvde å gi på litt, men tenkte at det var for langt. Ei dame kom opp på siden av meg og jeg gjorde et forsøk, men etter 3 steg kunne jeg bare gi opp.. Hodet ville, men beina hadde fått nok!! Jeg hadde faktisk ikke en eneste energi igjen i beina!! Da jeg gikk over mål var jeg ferdig!! Det var en utrolig god følelse!! Jeg hadde gitt alt jeg hadde for første gang og, som Kristin hadde sagt på forhånd, så kom jeg til å knuse mitt hårete mål på 1.30!! Jeg kom inn på 1.27.25!! YES!! Det var 19 påmeldte damer i sprint-distansen så jeg hadde også et mål om et singel-tall plassering og det klarte jeg med en 7. plass!!

Jeg er utrolig stolt over det jeg klarte og hvilke tider jeg hadde hatt på sykkel og løp (på tross av tung løype) og ikke minst i T1. Nå vet jeg hva jeg må trene på videre for å spare et sekund her og der:)

Etter en dusj og mat satte jeg meg på verandaen med en iskald Sommersby. Det holdt med en halv flaske så ble korken satt på og satt tilbake i kjølebagen:) Det skal ikke så mye til...

Etter sprinten var det olympisk distanse hvor også triatlon-serien deltok så her var det inspirasjon i massevis!! Heia Kari og Mette - dere er gode!!


Mette P. Moe - 1.plass

Kari F. Lingsom - 2. plass

Dagen ble avsluttet med middag på Stavsro (ørret, poteter, salat og grønnsaker!! mmm...) og en rusletur litt oppover mot Gaustatoppen i kveldssola med kjæresten... Etter hvert kom de som var med i Norseman crew race en etter en... Vi kjørte ned til krysset og stoppet - her kom det en gruppe med familie og venner av en deltaker. Vi ble med og delte spenningen - svart eller hvit skjorte? ..og gleden - svart skjorte!! Familiemedlemmene var stolte og fortalte om løpet hans og viste bilder!!

Nedover i bakken møtte vi på de to siste, tutet og ga de tommel opp ut igjennom bilvinduet... Jeg vet selv hvor mye det betyr da folk heier så jeg håper det hjalp i et lite sekund på vei opp mot toppen etter 3800m svømming, 18 mil på sykkel og ca 32 km av 42 gjennomført!! Imponert!

Andreas Spak med support og familie

TøffeUnni og Hof-toppene rundt...

Noen tanker etter å ha fått en smakebit av Hof-toppers som går av stabelen 10. august 2013.

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med ei som jeg nesten vil påstå ikke skjønner sitt eget beste når det kommer til å sette grenser for seg selv i forhold til egne mål... litt som meg selv når jeg meldte meg på Ironman 70.3, som inkluderer 1900m svømming, uten å kunne svømme... Selvinnsikt betyr hva sa du?? ;)

Unni heter hun og er fra Hof. Ei dame som smiler, skravler og er trivelig å være sammen med:) I fjor var hun med på Hof toppers 5 topper. Da skal man sykle fra topp til topp og løpe opp siste biten. 36km på sykkel og 10km til fots - 1600 høydemeter. Hun fullførte alle toppene og kom i mål som sistemann, 1 time etter nest sistemann.. Hva gjorde dette med henne?? Hun la seg ihvertfall ikke ned og grein!! Hun har nå jobbet hardt i hele vinter med PT både ute i marka og inne. Hun har syklet topp etter topp både i drittvær og sene kvelder.. Hun har smilt seg gjennom og grått seg igjennom og til og med fått seg en skikkelig blå en på skinka etter et fall.. men gir hun seg?? Neeeeiiidaaaaa.. hun fortsetter!! ..og om du tror hun trener for en bedre tid på 5 toppersen tar du skikkelig feil - dama satser mot 10 toppers!!! 75km sykkel - 25km løping - 2900 høydemeter og en max-tid på 11 timer. For å si det sånn - i fjor var det ingen damer med på 10 toppers... Året før var det 2 og i år er det også påmeldt 2 damer så dette er ikke for pyser!!

Unni var så grei at hun tok meg med ut på topp-tur. Vi syklet til topp nr. 9 i løypa og løp opp til et flott vann. Etter en foto-shoot var det å løpe ned samme vei og opp til topp 10. Her var det litt mat på toppen før vi syklet ned og til Meny for en is-pause:) En flott tur og jeg var ikke veldig sliten etter turen.

Unni ved Rundtjern - topp nr. 9

Dette inspirerte og jeg som er så pysete når det gjelder off-road sykling og elg tenkte at dette måtte være det ultimate rittet/løpet for å bli ørlittegranne tøffere... Den ene tanken tok den andre og brått var jeg der jeg var når jeg meldte meg på IM 70.3 - jeg kan klare alt!! 10 topper hadde vært fint!! Det går - det var jo så koselig å være med på 2 av de.. Jeg tenkte frem og tilbake - frem og tilbake.. Fikk til og med ei på jobb til å endre fra 56 til 96 km på Vestfold rundt neste år for jeg skulle ta 10 toppers jeg!! Svart finisher-skjorte og greier!! Tøffing og Ironman vettu... Kongen på haugen!!

En sen lørdagskveld mens normale mennesker har lørdagskveld hjemme eller på byen kjørte Unni og jeg løypa i bil.. Unni guidet, kjørte og forklarte.. og når vi kom til steder det ikke gikk an å kjøre forklarte hun løypa og vi kjørte inn fra andre kanten... Vi var ute i mange timer og hadde det riktig så hyggelig:) Hjemturen gikk med vissthet om at 10 topper skulle gå fint:)

Heldigvis var jeg ikke så idiot at jeg meldte meg på med en gang.. JIPPIIII - noe har jeg lært fra i fjor:) Her var ikke max-tiden så snill som i Haugesund.. Her måtte man jobbe hele veien, både fysisk og for meg psykisk.. Til slutt ente det med kaos i hodet - skal, skal ikke, klarer ikke, klarer, shit... Jeg måtte bare prøve et par topper for å se hvordan det egentlig var.. Minsten ble levert på en golf-turnering i Holmestrand og gubben og jeg tok turen til Hof.

Vi parkerte på skolen og begynte på første grusveien. Det gikk jevnt oppover. Brått innså jeg at vi var på feil vei, men fortsatte likevel for her hadde jeg også kjørt med Unni.. Vildereiser må alltid gå litt feil... Etter en stund innså jeg at vi var på riktig vei likevel:) Opp en steinete teknisk vanskelig bakke - her gikk jeg av sykkelen og gikk opp, syklet litt på toppen og gikk litt igjen. Så kom vi over på grusvei som fortsatte oppover... Det var bare å sette giret på det laveste og pusle seg oppover.. Høydemeter etter høydemeter.. Tankene gikk etterhvert til Unni.. Dette er 2. toppen og når hun er ferdig har hun 8 igjen...Respekt asså!! *puh* Etter en stund kom vi til en lysning hvor det var satt opp et jakt-tårn... Shit - her bor selveste elgen med familie gitt, ellers hadde de ikke hatt tårnet akkurat her.. Dessverre for meg gikk det nedover her og det ble til tider ganske så bratt.. Jeg bremsa og var redd og klamret meg til sykkelen... Gubben syklet foran, men var grei og lå ikke så alt for langt foran.. Jeg forventet å se elg rundt hver sving... *angst* Men, ingen elg dukket opp og snart var vi på vei oppover igjen og inn på neste grusvei.. Oppover, oppover og atter oppover... Det var tungt, men deilig på samme tid!!


Tøft å løpe opp til Skibergfjell

Vi kjørte oppover i ca en times tid, ca 9,5 km, før vi tok av grusveien og kjørte inn på en kjærrevei med gress.. Inni gresset bodde det sikker en haug med orm og litt borti skauen sto sikkert alle elgene  - her snakker vi tusenvis asså... Likte meg ikke, men skulle ikke snu... Dette skulle jeg klare.. Etter et lite stykke kom vi til en stor åpning og her måtte det vel være at syklene skulle parkeres. Vi parkerte sykkelen og løp innover, hoppet over en bekk og kom opp til en ny grusvei.. Her innså jeg at Unni hadde sagt noe om teknisk parti.. løpe over bekken med sykkelen.. Da var det bare å snu og løpe tilbake og hente syklene og ta de med over til enda en ny grusveien. Etter et lite stykke traff vi på en kar som viste oss hvor sykkelparkeringen var. Vi dro syklene litt lenger inn i skogen etter tips i forhold til tyveri også tok vi beina fatt oppover mot Skibergfjell.. Det tok ikke lang tid før pulsen var i taket og vi måtte gå, men vi gikk fort. Et sted stoppet vi for å finne igjen pusten og ta et par bilder:) På toppen skrev vi oss inn i boken og skravlet litt med en fyr fra Åsgårdstrand som hadde syklet hele veien - målet hans var å nå alle kommune-toppene i Vestfold på sykkel hjemmefra:)

 

Skibergfjell - Vestfolds høyeste

Nedover gikk det kjappere og vi kunne jogge ned til syklene. Løpingen var unnagjort på ca 25 minutter. Nå gikk veien nedover på sykkel igjen.. Når vi kom ned til innhegningene var det heldigvis ingen kuer å se - kanskje de skulle flyttes og gikk på grusveien... *krisemaximere* Men, ingen kuer så vi:) Jeg var også flink og slapp opp litt i bakken og fikk faktisk litt skryt.. selv om det gikk fryktelig sakte ref. gubben;)

Nesten nede ved hovedveien tok vi til venstre og syklet en koselig vei på asfalt mot Eidsfoss før vi kom ned på selve hovedveien ved kirken. Vi syklet videre opp mot Eidsfoss hovedgård og til en fotball bane. Da vi ankom bakken vi skulle løpe opp så hadde vi brukt 2t og 15 min totalt med feil-løpingen og skravlingen. Da vi ikke hadde mer enn ca 3t til rådighet valgte vi å ikke løpe opp men sykle rundt forbi topp 4 langs asfaltveien. Det var en opplevelse.. Jeg som har øvet flittig på tråkket i hele vinter hadde joggesko og ingenting å dra opp med så det ble tungt å få god fart her - men på den andre siden så går løypa egentlig i skauen og der har jeg ikke sjans på å ha skoene festet... Jeg tror joggesko er mest riktig om jeg skal kjøre toppene sånn de skal kjøres.. Denne asfaltveien ente opp i "Hanekleiv-veien" på Hofsiden og derfra tok vi inn en grusvei som het Ravnåsveien. Vi syklet heller ikke opp på topp 5, men tok rett ned fiskestien og over mot Hof fengsel og opp til skolen igjen hvor vi hadde parkert. Den siste biten her på fiskestien og opp mot fengselet syklet jeg alene da gubben bare måtte gi på litt.. og vet du, her nede bor det ikke elg så det gikk ganske fint.. selv om man vet jo aldri hvor de finner på å gå - så på vakt og litt småredd må jeg jo innrømme at jeg var likevel.. Prøvde å gi på litt, havnet midt i et parti med masse grus og trodde jeg tverra skikkelig.. (sannheten er vel at bakhjulet slædda ørlitte granne...) Skummelt!!

Ser du Bjørn?
...ikke jeg heller...

Knallvær!!

Da vi kom opp på skolen hadde vi syklet og løpt totalt 37 km og vært ute i litt over 3 timer. Det var en knallfin tur og vi var slitne og fornøyde:)










I ettertid går tankene mine til Unni... 10 topper på 10 timer (max-tid er 11t, mens Unni har satt seg mål på 10t)... 75km sykkel, 25km løping og 2900m høydemeter.. Vi snakker time etter time etter time i oppoverbakker.. Vi snakker om å måtte hente motivasjon og krefter der ingen mann har vært før.. Vi snakker viljestyrke av stål og bein som har vært ute i en oppoverbakke før!! ...og jeg som trodde IM 70.3 var tøft... ikke nå lenger, det er jo ingenting i forhold til Hof 10-toppers som betegnes som en ekstremsport - ikke uten grunn...

LYKKE TIL, Unni - meg finner du nok i målområdet med HVIT finsher-skjorte (5-topper)... Jeg skal gladelig heie deg inn til svart skjorte etter 10 topper!! Jeg skal sprette chamagnen og bøye meg i støvet!! ..for detta er ingen kjærring-tur nei - her må du være mer enn en Ironman for å fullføre...og det tror jeg faktisk du er.. GO GIRL!!!

Ironman 70.3 Haugesund 2013

Sommeren 2012 bestemte jeg meg for å bli med på Ironman triathlon et år frem i tid. Jeg hadde aldri løpt en halv marathon, jeg turte ikke ta hodet under vann uten å holde for nesa - kunne ikke engang svømme bryst med hodet under vann, men sykle 9 mil hadde jeg gjort flere ganger så det skulle gå bra.

Treningen begynte og gjennom året ble det mange oppturer særlig med svømmingen, men også et utall med nedturer.. Var det dette jeg egentlig ville? Tårer og fortvilelse - dette var noe av det dummeste jeg har meldt meg på!!! Bjørnen oppmuntret og sa at det klarer jeg så fint atte... Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg lastet ned skjema for avmelding.. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg tut-grein fordi jeg trodde at jeg ikke skulle klare det.. Det har vært en berg-og-dalbane uten like!!!

Jeg spurte alle jeg kom over: Hvor mye må jeg trene for å klare å fullføre en ironman 70.3 og fikk aldri noen konkrete svar... Jeg hadde hørt om flere som hadde trenere på nett, men de snakket engelsk og da skjønner jeg jo ikke noe likevel så det utgikk.. Når jeg satt der og googlet så kom jeg over to triathlon-trenere i Norge, en mann og ei dame. Jeg valgte å sende en meding til damen... Det er vel det smarteste jeg noen gang har gjort. Damen heter Kristin Lie og er den mest positive, oppmuntrende damen jeg kjenner i hele verden!!!! Jeg fikk et treningsprogram og en matplan - jeg fikk en forståelse av hvordan jeg skulle spise og hvordan jeg burde trene. Jeg fulgte det så godt jeg kunne og tilpasset det til livet mitt... Oppturer ble delt og jeg fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink og dette gikk veien!! Nedturer ble delt og jeg fikk tilbakemeldinger om at jeg var flink og at så lenge jeg gjorde så godt jeg kunne så var det godt nok - og gjennom hele vinteren og våren har hun sagt: du kommer til å smile hele veien i Haugesund... He he, må vel inrømme at jeg ikke trodde det - da dette er en såpass voksen distanse og om jeg skulle klare det så er det vel mer grimaser enn smil... Fordelen med Kristin var at hun coachet meg mot MITT mål og ikke pepret meg med økter og mat som proffene har, men økter/mat man kan leve normalt med.. Utrolig bra!!! Det har vært GULL!!!

Jeg har også tenkt at når dagen var over skulle jeg bare skrive om baksiden av medaljen, da jeg til tider syntes den var så mye større enn forsiden - men sånn ble det heldigvis ikke... Noen opplevelser er så store at de overskygger alt det som har vært...

Målet mitt var å fullføre på maxtiden 9t - dette ble endret til 7t... og sånn gikk det gjennom vinteren/våren - 9t - 7t - klarer ikke - 9t - 7t - klarer ikke... Siste målet var å fullføre svømmingen!!

Først svømmingen - her har det vært en enorm utvikling gjennom året.. Fra å holde meg i kanten og koke poteter (blåse ut av nesa under vann), til å lukke opp øynene inni svømmebrillene (ja, veien har virkelig vært lang) for så å filme crawl for å se på teknikken. Her er vel det området jeg har opplevd mest oppturer og mestring!!! Her kan jeg ikke annet enn å takke Tom Remman og Bjørn Skollerud som kjørte helg-kurs i svømming!! Jeg lærte så utrolig mye som jeg har brukt flittig gjennom vinteren. Det har også hjulpet på å ha en Bjørn som har vært aktiv svømmer i sin ungdom og som hadde kunnskapen og kunne se hva jeg øvde på, forsto det og kunne korrigere etterhvert som jeg tok et steg videre. Jeg ble faktisk riktig så flink og fra å knapt kunne svømme 25m i strekk til å kunne svømme 1200 i strekk er jo riktig så bra!!! ...også kom utesesongen... Dammen (ca 150m x 100m) som hadde vært så trygg ble byttet ut med havet og større vann... Det funket dårlig.. Jeg turte ikke svømme lenger enn noen meter ut... Flåter på badestranden har alltid vært for langt ute.. Var der vel et par ganger som liten, men var alltid redd og ville inn igjen.. Skulle IM ende her?? Jeg hadde meldt meg på Østfold tri og trodde jeg måtte avlyse her da jeg bare ikke klarte å svømme utover!! Lørdag, 8 dager før IM, dagen før Østfold, bestemte jeg meg og svømte utover mot en bøye. Det regnet og bølget, men jeg svømte - og det gikk helt fint. YES!! Da hadde jeg svømte 20m utover og målet med Østfold var å svømme rundt bøya uansett tid.. og det gikk så utrolig bra!! Da var jeg klar for IM og målet der ble da å klare svømmingen - om jeg ikke rakk det på cut-tiden 1.10t så hadde jeg ihvertfall tøyd enda en grense og var veldig fornøyd!!!

Sykkel - her hadde jeg en medalje fra Styrkeprøven - jentetråkket, Hamar-Oslo 13 mil i 2009. Vi brukte å sykle 6-8 mil på tur så dette skulle jeg fikse. Dette skulle jeg klare på 3.30-3.45 ca. Jeg hadde en hybrid sykkel. Vanlig styre med bar-ends for variasjon og racerdekk og kombi-pedaler. Dette var flott da jeg måtte ta ut beina av pedalene leeeenge før hver eneste mulige hindring, som rundkjøring og steder vi hadde vikeplikt. Denne sykkelen hadde jeg hatt i ca 11 år. Jeg hadde hørt at det var greit å "slappe av litt" underveis i en tempobøyle, men det var litt voldsomt for meg så jeg invisterte i en racer med bukkestyre! Jeg var strålende fornøyd da jeg hadde turt å ligge ned i bukken:) Jeg kjøpte meg også nye sykkelsko. Flotte, fancy med karbon under.. Fikk et godt tilbud så da måtte man jo slå til. Da fikk jeg et nytt "problem"... Jeg fikk fort vite at jeg ikke hadde hatt landeveissko før visst.. Det var god såle med mye mønster i de, men de nye var helt glatte og kombi-pedaler utgikk.. Jeg har øvd på å ikke ta ut beina om jeg ikke må og erfart å velte i det to biler hadde stoppet så jeg skulle gå over veien.. Sliter fortsatt den dag idag med å komme meg på og av sykkelen sånn i full fart.. men øvelse gjør mester:)

Løping - jeg brukte å løpe 8-10 km, men 21 hadde jeg aldri løpt. Testet en gang og kom 18km før jeg var så tom at jeg, i frykt for å besvime, løp hjem.. Meldte meg på Kystleden hvor Bjørnen skulle sykle bak den bakerste så med selveste tryggheten i ryggen løp jeg kystleden på tiden 2.22 og var strålende fornøyd:) Jeg løp også en halvmarathon i juni 2013 med mål om å løpe hele veien og det klarte jeg på 2.06.

Jeg hadde gjort jobben og fredag 5. juli dro vi avsted mot Haugesund. Denne siste uken var første gang jeg virkelig kunne si at jeg gledet meg.. De siste 4 ukene hadde jeg vært syk i 2 og hatt ei uke som jeg var fast bestemt på å ikke delta pga svømmingen.. Denne siste uken var det et par økter og ordne alt praktisk som å finne hvilken neglakk jeg skulle ha på, kjøpe kjole og champi's.. :)

Fredagen var det registrering og shopping på ironman shoppe'n og 2xu shoppe'n:) Jeg fikk også pakket de 3 posene som blir utlevert i skiftesonen når man kommer inn fra svømming og løping og i mål. Det var også pastaparty og der dukket selveste "the man" Dave Scott opp *sukk* http://en.wikipedia.org/wiki/Dave_Scott_%28triathlete%29 Når vi litt senere var på butikken sto han foran oss i køen.. He he - følte meg som en fjortis som så en kjendis for første gang.. Var litt kult da;)

Lørdag var det pre-race og salen var full !! Dette var stort !! Shit.. hva har jeg gjort... Vi dro ut for å sjekke sykkel-løypa for å komme litt på avstand fra det hele... Den gikk oppover hele veien gitt.. Tiden på sykkel ble justert opp til 4t... OM jeg fikk sykle da, jeg skulle jo svømme først så fikk vi se hvordan det gikk... Vi var i skiftesonen og sjekket inn sykkel og dette var strengt. Her kom en frivillig og fulgte deg til plassen, informerte om skiftesonen og fulgte deg ut igjen - her var det ingen som fikk virre rundt alene.. Jeg gikk en omvei på vei ut for å telle opp og finne noe å se etter for å finne igjen sykkelen. Da var alt på plass og det var ikke mer jeg kunne få gjort... Kvelden kom og vi skulle ut å spise og mens vi ventet på at de skulle åpne møtte vi mor og far til Ingrid og spiste en hyggelig middag med de:) Det var deilig å slappe av og ikke tenke på alt som skulle skje dagen etter...

På vei til skiftesonen for å sjekke inn sykkel og levere posene

Lørdagskvelden tok jeg en paracet og la meg tidlig og sovnet som en stein!! Våknet opp 4.30 lørdag morgen og var KLAR!! Jeg bare gledet meg til å skulle svømme - bryte en ny barriere og kanskje få sykle og løpe som en bonus. Jeg fikk i meg en god frokost og vi dro med første bussen kl. 06.00 opp til skiftesonen... Flasker ble satt på sykkelen, trekket tatt av og jeg var klar, men klokka var jo ikke halv 7 engang... Så.. hva driver folk med nå..? Tja... en tur på do.. snakke litt med Bjørn som ventet på utsiden.. tja... sjekke dekkene kanskje.. HJELP - de var jo ikke steinharde!! Tenkte å hente sykkelen så Bjørn kunne kjenne og angret på at jeg ikke har sjekket sykkelen selv gjennom vinteren.. #bortskjemt.. Jeg spurte Bjørn Skollerud om han hadde tid til å kjenne på de og han sa det kjentes bra ut - da var jeg beroliget!! Da slapp jeg å få tak i en frivillig og få pumpet opp hjulene. Når super-triatleten sier det er bra så er jeg fornøyd... så.. hva skulle jeg finne på da... hmm.. Traff på et par kjente og etterhvert ble det tid for å ta på våtdrakta:)

Vi stilte oss i kø - 700 mennesker skulle ned til start samtidig. Når vi kom ned til vannet gikk jeg utti - la meg på rygg for å få litt vann i drakta og svømte et par tak både bryst og crawl før jeg gikk opp og stilte meg bakerst i rekka... Speakeren skravlet og klokken tikket mot 08.00... Nasjonalsangen spilte opp og det ble høytidelig (var NM også) Jeg var fortsatt ikke nervøs, bare gledet meg!! Vannet var sjekket ut dagen før og det var ikke skremmende i det hele tatt!!! Jeg svømte utover og etter noen meter var det ei som ristet på hodet og svømte i motsatt retning, hun klarte det ikke.. En mann på høyresiden ropte om hjelp og ble hjulpet.. En mann på venstresiden ropte og ropte om hjelp og jeg vurderte å svømme bort, men så at andre var på vei så jeg svømte videre. Hele veien hørte jeg speakeren og når jeg kom i enden av vannet var jeg før skjema.. Svømte litt bryst over vann, litt under vann og litt crawl. Kikket meg rundt og koste meg - dette var jo flott!! Jeg så noen som svømte rygg på kryss og tvers og ei som svømte crawl som en fisk på land litt hit og litt dit.. Sikker på at hun hadde tatt 20 tak, mens jeg tok 4 bryst-tak og kom like langt... Jeg kikket meg bakover og så at det var flere bak meg... Ned neste lengde og neste pulje skulle starte.. Jeg var ca halvveis og hadde bare brukt 20 min!! Svømte opp igjen og på vei ned siste lengde smilte jeg til og med under vann!!! Jeg var så lykkelig - dette gikk veien!! Jeg skulle få lov å sykle også!! Kom opp på land og var så høy på meg selv at jeg bare gikk oppover mot skiftesonen - high-five'a unger og stoppet for at Bjørnen skulle ta bilde:)

Da jeg kom inn i T1 spurte jeg hva klokka var og de svarte: "kvart på ni, skal jeg hjelpe deg med våtdrakta?" YES!! Nei, det trenger du ikke - jeg har god tid jeg.. Jeg har svømt så bra skjønner du... Fant posen min og gikk inn i teltet hvor man skiftet fra svømming til løp. Masse frivillige som hjalp til og ei ved siden av meg var super stressa og redd og spent og alt:) Han frivillige bare flirte og oppmuntret. Så spurte han om jeg trengte hjelp.. Nei, jeg har så god tid at det skal du ikke tenke på.. Posen min var omhyggelig pakket og hver ting skulle ut i sin rekkefølge så verden ikke skulle gå under da planer og forutsigbarhet er en stor del av min verden... men sånn gikk det ikke, den frivillige var så hjelpsom og tømte alt utover.. Jeg plukket en og en ting fra bakken så det gikk fint denne gangen:) Jeg tok inn inntrykket av å sitte der i teltet og når jeg ruslet mot sykkelen min så var det ikke mange sykler igjen.. Jeg hadde gjort jobben med plasseringen og visste nøyaktig hvor sykkelen min sto!!! Jeg kom meg ut av skiftesonen hvor jeg hadde brukt nesten 9 minutter, men jeg hadde jo en evighet da jeg svømte på 46.10 - noe som var helt utrolig!!! Jeg som for bare en uke siden ikke turte svømme 50m ut i vannet engang og som ikke trodde jeg skulle rekke tidsfristen hadde bare brukt 46.10 minutter!!!!! SYKT!!! :)

Tror kanskje jeg var den gladeste ut av vannet...

Smilte for meg selv også

Første kneika gikk jeg, så festet jeg den ene pedalen, mens den andre bare sklei av.. Det ble til at jeg kom meg opp ved å bruke "sparke-sykkel-teknikken" ;) Når jeg kom opp kom jeg meg på sykkelen. Det regnet så jeg var mer pysete i bakkene - brillene var også våte så jeg så ikke så mye, men det gikk ihvertfall fremover:) Svosj svosj - det ene platehjulet etter det andre kom forbi (dette var mannfolk fra andre pulje som startet 20 min etter oss..) Etter 2 mil hadde jeg planlagt do-besøk da svømming alltid gjør noe med blæra... ;) Hun ene frivillige pusset brillene min også var jeg klar for å dra videre:) Det sluttet etterhvert å regne... Naturen var nydelig og det var så mange som heiet.. Jeg har ikke sett makan!! I hver en innkjørsel satt folk.. noen alene, andre med hele slekta og nabogåre'n :) De hadde bjeller, tuter og flagg!! ..og det var ikke sånn at de sa heia en gang og viftet litt med flagget, neida - de heiet av full hals!!! En ubeskrivelig opplevelse som må oppleves for å forståes... Jeg smilte og smilte... Jeg drakk og "spiste" (flytende næring for syke mennesker innkjøpt på apoteket) En flaske tilsvarer 2 brødskiver og et glass melk. Dette var selvfølgelig nøye testet på forhånd!!! ..og på 5 mil gikk jeg utenfor planen og grabbet til meg en halv banan:) Dette gikk strålende - oppover og nedover, blandt bønder, kuer, geiter, vær og sau og i en bakke sto selveste reven (utstoppet) med det norske flagget... Alle de oppoverbakkene forsvant som dugg for solen - Kristin hadde rett igjen, løypa var værre fra bil enn fra sykkel... :)

Strålende fornøyd, nettopp syklet ut av skiftesonen

9 mil overstått og inn i skiftesonen igjen - nå var det flere sykler her ja... Han ene frivillige kommenterte at jeg smilte for mye til å ha syklet 9 mil:) Leverte sykkelen til en frivillig og tok en tur innom do før jeg fant posen min med løpetingene... Klok av skade gikk jeg lenger inni teltet og svarte pent "nei, takk" når en frivillig skulle hjelpe meg med posen. Jeg hadde fortsatt god tid og var så glad for at jeg hadde kommet så langt!!! Jeg tok meg nok en flaske med næring og mens jeg satt der og slappet av litt som kom en frivillig fra en annen vinkelt og tar tak i posen min og sier "litt service kan vi jo yte" og vips så alle tingene mine utover bakken igjen.. *sukk* Det var bare å følge planen og ta en ting om gangen.. Så kom første nybegynner-feil, trodde jeg da - ingen tørre sokker i løpeposen... Åaahh.. jeg kom til å få vannblemmer om jeg skulle løpe med våte sokker, men jeg hadde ihvertfall vært så lur å kjøpe meg ordentlige løpesokker så det var ikke våte bomulls sokker ihvertfall... (i ettertid skjønte jeg jo at man tar seg ikke tid til å bytte sokker i T2..) Jeg snørte på skoene og ruslet ut.. Tok det pent i starten da jeg nettopp hadde fått i meg en flaske næring. En far lå henslengt på gresset og to lyslugga pjokker sto langs veien.. Kan tippe de var ca 3-4 år... Jeg tok en high-five med de og da jeg løp forbi hørte jeg de sa: "YESSSS" He he - skal ikke så mye for å glede et par små karer:)

Jeg løp rolig nedover, fortsatt var jeg i god form og hadde på langt nær nådd bunnen - dette gikk jo strålende!!! Fulgte de hvite pilene og løp under en undergang helt alene... var dette riktig vei da.. Hva om de pilene hørte til noe annet? Så så jeg masse løpere og tenkte at jo, dette var riktig vei.. også så jeg skiltet med 11 km og folk hadde strikker på armene... Åååhhhh neeeeiiiii.. nå har jeg løpt feil vei!!! Jeg har jo ikke noe som kan ligne på en retningssans engang... Er det da dette som skal ødelegge IM for meg?? Skal jeg si ifra til noen.. skal jeg ikke.. hva gjør jeg??? Jeg fortsatte å løpe og ble så lettet da jeg så 2km skiltet!!! Jeg hadde løpt riktig - jeg hadde 19 igjen... Jeg tenker ikke 19 km, men deler løpet opp i 21 deler frem til 14, da er det 3 deler og 1 del er gjennomført - to igjen og når jeg kommer til 1mil skal jeg bare løpe en mil og det har jeg gjort så mange ganger og det er jo lett... så da er det 10 deler igjen:) Komplisert? Funker for meg;)

Jeg jogget rolig - drakk en slurk vann/energidrikk på hver eneste stasjon og når jeg drakk vann helte jeg resten av glasset over hodet (ikke varmesterk nei..) Jeg skulle ikke gå varm!! Ned på brygga var en opplevelse.. Det var som å gå i 17.mai tog!! Folk heiet og jublet og ungene strakk ut armene for en high-five... wow.. for en opplevelse... Jeg fortsatte å smile...

Jeg fløy ikke, ikke enda - smilte fortsatt..

 Den ene bakken hadde jeg avtalt med meg selv at jeg skulle gå så det gjorde jeg... Jeg fikk heiet på Ingrid som var på vei på sin siste runde og smilte til de som heiet!! Dette var jo så flott!!! Jeg var ikke tom, ikke sliten - jeg bare koste meg, noe jeg forsåvidt hadde gjort hele dagen!! Så kom vendepunktet og jeg fikk en strikk på armen - yes, det var kult:) He he, det skal ikke så mye til... På vei tilbake til byen, gjennom byen - folkefesten... opp til parken og forbi 11km merket... Jadda - 1 mil igjen og nå var jeg på rett vei og hadde en strikk på armen:) Forbi neste drikkestasjon stilte jeg meg bare foran han med svamper og bøyde hode.. Han lurte på om jeg ville ha de på beina (sikkert siden jeg kikket nedover), men nei, jeg pekte på hodet - over her!!! Det var digg... Jogget ned til byen og løp forbi mål for siste gang.. Neste gang jeg løp her skulle jeg løpe i mål...

Fortsatt smilende med en runde igjen

Tiden på målsøyla viste 06.03... Tankene gikk tilbake til pre-race møte.. "dere kommer til å få det vondt" ... Jeg hadde ikke hatt det vondt - jeg hadde smilt hele veien og bare kost meg... Skal en bli en IM må man ha litt vondt også.. Da bestemte jeg meg for at NÅ skulle jeg ha det vondt - jeg kunne klare å komme inn UNDER 7 timer... 7 timer som hadde vært et mål jeg innerst inne ønsket å fullføre på... Jeg hadde 57 minutter og ca 9,5km igjen. Jeg gikk opp bakken også satte jeg opp farta - raske bein! Jeg fant en fart og bare løp - kikket på klokka - tok meg tid til en slurk vann og resten over hodet... Var på vei tilbake.. 4 km - ca 25 minutter igjen.. Fortsett fortsett... raske bein... Kjente jeg hadde knyti skoen litt stramt.. begynte å gå, men fant kjapt igen trua på 7t og begynte å løpe igjen... Fant tempo.. 3 km igjen og 20 min - rekorden min på 3 km er 14.35 og det var på bane... Jeg kan rekke det, men da må jeg kjøre på... Løp forbi heiagjeng etter heieagjeng uten et smil eller et vink - uff.. ikke bra.. kjente litt på det så jeg løftet hånda til noen på vei inn mot byen.. Negative tanker kom snikende.. dette går ikke.. Positive tanker tok over - men du klarer det på 7t og noe og det er bra... Her måtte andre tanker til - lure hjernen - juge så jeg trur det sjæl ! Cutoff er kl. 15.00 - LØP!! ..skal du ødelegge alt nå fordi du har det littegranne vondt.. Nei - her skal det løpes... Beina gikk av seg selv - noe av det rareste jeg har opplevd.. Jeg tok meg i å tenke at nå hadde beina gått sånn så lenge både med sykkel og løp så kroppen trodde det skulle være sånn.. Løp gjennom sentrum, nå smilte jeg ikke lenger - opp bakken, så neste bakke... Rundet 20 km og løp videre... 5 minutter igjen.. ned mot sentrum.. Satte opp farta, kikket opp på klokka og innså at jeg hadde klart det!!! Da kom smilet igjen..

Jeg innser at jeg klarer det og smilet kommer snikende..

Innen jeg springer i mål smiler jeg som ei sol igjen..

Jeg fullførte min aller første langdistanse triathlon, 1900m svømming, 90 km sykling og 21 km løping på 6.57.29 med et smil :)

Jeg var såååå utrolig glad!! Jeg hadde klart det som for et år siden virket umulig... Jeg siktet mot stjernene, landet hodestups på månen først før jeg fortsatte ferden mot stjernene og nådde frem 7.juli 2013 !!

I am an IRONMAN 70.3 !!

...og hva tenker man i ettertid? EN GANG TIL - dette var morro!!!! :)
















Etterpå var det feiring...og den foregikk i to dager til ende... :)

Champagne og jordbær på verandaen før vi gikk ut for å spise

På vei tilbake til hotellet for champagne og jordbær på sengekanten

Trolljuv ved Åkrafjorden #never coming off...

Champagne (uten bobler) i plastglass og nistepakke på Røldal-fjellet

Snø fant jeg også #never coming off..

Var to utlendinger som satt og ventet på at sauene skulle gå ut av veien... Det måtte en ironman til for å få de ut av veien!! På gamleveien over Haukeli

Kvelden idag ble rundet av med siste rest av champagne og i morgen er det hverdag igjen...