Tuddal triathlon 2014

Tuddal triathlon var jeg med på i fjor også. Det var et strålende arrangement hvor alt klaffet som det skulle for meg!

I år var det veldig frem og tilbake om jeg skulle være med oppover. Mannen min skulle være TD og skulle oppover uansett. På tirsdag fikk jeg vite at en kollega (Trine), som hadde meldt seg på Tuddal, ikke skulle delta likevel og derfor fikk jeg plassen hennes. Tusen takk!! Da vi begge har hatt en greie med svømmingen så lovte jeg å svømme for henne!!

Vi pakket bilen, tok med oss minsten og dro av sted på fredagen. Når vi ankom Tuddal fant vi frem badetøy/våtdrakter og skulle svømme sprint løypa med minsten (13 år) Han har aldri svømt så langt ute før. Vi svømte av sted og det ble litt crawl, litt bryst, litt rygg retning sivet og litt pause. Når vi var halvveis kom en and og landet på vannet. Han var skikkelig skravlesyk. Det var en flott naturopplevelse og en fin familietur. Etter en matbit og en is på butikken var vi klare for en sykkeltur. Minsten og meg skulle sykle sprint løypa en runde. Det var vakkert!! Ettermiddagssola speilet seg i vannet, det var fredagskveld, ferie og null stress:)


Dette ble tatt på lørdag ettermiddag - utsikt fra løpeløypa (rundt vannet drøye 5km)

Lørdagen kom og jeg kjente meg skikkelig uforberedt. Det var en litt ekkel følelse.. Ingen formtesting med bekreftelse i forkant, bare alt for varmt så ingen trening var blitt gjennomført... Egentlig veldig lite de siste to månedene.. Men det var bare å finne frem sakene, registrere seg og finne en plass i skiftesonen. Det ble den samme plassen som i fjor:)

Etter pre-race møtet jogget jeg bort til start, dro på våtdrakta og svømte litt før vi måtte opp og telles inn igjen. Vi sto på stranden og ble sluppet ned i vannet også gikk starten. Det plasket rundt ørene og jeg svømte litt crawl og litt bryst og litt crawl igjen. Dette var flott:) Jeg svømte og koste meg hele veien. Det var fint å kunne svømme litt crawl innimellom også, men jeg svømte forbi flere som svømte crawl når jeg svømte bryst også. Det var godt å føle trygghet i vannet igjen!


 

Inn i skiftesonen gikk det greit. Gjorde akkurat som jeg skulle i riktig rekkefølge, men så røyk hullet i startnummeret så det måtte jeg tre inn på nytt i race-beltet. Så var det en snor som hadde kommet i klypa så jeg måtte ta det av og på igjen... Arggggg... der gikk sekundene fort... Jeg tar sykkelen og løper ut til veien. Der er det ei til som er i ferd med å gå på sykkelen. Jeg får klikket inn pedalene og det første jeg gjør er å hive meg forbi henne ned bakken med en gang... Jøss.. hva er dette for en sykling?? Har gamla fått teft av å ha startnummer igjen... Jeg suste av sted!! I fjor syklet jeg på min aller beste sykkeltid 29,9kmt og var ørlittegranne ergelig over at den ikke viste 30kmt... I år skulle jeg i hvert fall gjøre et forsøk på å se 3-tallet!! Jeg pustet og peste nedover.. Hva?? Er det kondisen?? Har laubæra visnet?? Ingenting å falle tilbake på?? DER kicket motivasjonen inn!! Sånn skulle jeg i hvert fall ikke ha det i Bremen, på min aller første maraton, at det skorter på formen i begynnelsen av løpet - det var dette jeg trengte for å komme i gang igjen i sommervarmen!

Det var bare å kjøre på nedover og jobbe oppover, vende og gjøre jobben en gang til. Ei suste forbi meg og vips lå jeg to meter bak henne og det er jo ikke lov, avstanden må være 10meter. Da hadde jeg ikke annet valg en å kjøre forbi... Ikke lenge etter kom hun igjen og jeg var raskt på hjul igjen så da var det bare å kjøre forbi igjen... Så kom hun igjen, Solveig het hun:) Vi kjørte forbi hverandre et par ganger og rett før siste bakken drakk jeg en siste gang og tenkte: om Solveig kjører forbi nå så får hun bare gjøre det - heia henne!! ...og der kom Solveig forbi i siste bakken før vending:) Hun kom for øvrig inn på en fin 5. plass totalt:) Det var artig å kunne kjøre litt mer "aggressivt" Tidligere har jeg bare heiet de videre og puslet av sted med Ferdinand (sykkelen) langs landeveien, men i dag tok jeg tilbake plassen min underveis i løypa uten at det gikk på bekostning av hvordan jeg kjører mitt løp. Det var gøy!!

 Jeg vendte en siste gang, gikk av sykkelen og løp inn i skiftesonen. Gjorde det jeg skulle, men hadde knyte-sko så det tok litt tid med snøringen. Da jeg kom ut fra skiftesonen tok meg tid til en kopp vann over hodet og en slurk før jeg hastet videre. På broa satt minsten og ventet...

Jeg måtte gjøre litt sprell også løp jeg videre inn i skogen. Her er det traktorvei med grus og gress og den går ikke akkurat slakt nedover gitt! Her er det opp opp opp hele veien med innslag av et par bratte nedoverbakker med grus! Jeg gikk et par steg i den ene bakken, men fant ut at jevn løping var bedre. Det kjentes lettere ut enn i fjor, men det gikk ikke fort. Her var fokuset bare fremover i jevn fart! Jeg løp forbi nakenspringaren og ut mot asfalten hvor veien går tilbake mot mål. Der tok jeg meg tid til en kopp vann over hodet og en slurk før jeg tok fatt på asfalten. Det var varmt, men for en gangs skyld klager jeg ikke i ettertid da jeg opplevde hvordan været ble på olympisk med regn, torden og hagl!!

Jeg kom opp på siden av ei jente, vekslet noen ord og fortsatte. Det er det som er så flott med triathlon - folk heier på hverandre!! Kanskje ikke akkurat tetfeltet roper oppmuntrende ord til hverandre underveis, men bak der jeg befinner meg er det alltid så hyggelig!! I asfalten sto det: "Hold ut Niko" og jeg tok det til meg, som i fjor, og sendte en tanke til ei som kaller meg Niko:) Hvem som har skrevet det er ikke godt å si, men man får ta det man har som motivasjon og oppmuntring;)

Vi måtte kjøre en tur bortom etter løpet for å ta bilde - et idyllisk sted å løpe!!

Når jeg kom ut på hovedveien fortsatte jeg i godt driv og koste meg selv om jeg det var tungt i varmen. Endelig var jeg fremme, løp ned over gresset og mot mål. Her brukte jeg de siste kreftene mine før jeg segnet om med det ene benet ut mot funksjonæren og mumlet: "her er brikka mi..." Etter å ha fått litt vann og kommet meg så fikk jeg snakke med minsten som hadde fulgt mor for første gang på en triathlon.

Endelig i mål!!

Minsten syntes det var et fint sted i trygge rammer hvor han kunne følge mor og de andre deltakerne fra ett sted - og det beste av alt var vel at de hadde vafler der!! Tuddal triathlon er et arrangement hvor hele bygda er engasjert i arrangementet og man føler seg virkelig velkommen som både tilskuer og deltaker. I år som i fjor anbefaler jeg det videre og gleder meg til å komme igjen!! Takk for oss:)

Min eneste konkurrent er meg selv og i år vant jeg over tiden fra i fjor - min 1.plass og personlig seier:)

Nerdefakta for spesielt interesserte:

Sømming: 14.00 - 5. beste blant alle damene (24 stk) og 1. plass i klassen (12 stk) En pers på 1.17 fra i fjor og strålende fornøyd!!

T1: 2.06 mot 1.37 i fjor - ikke veldig stolt av det, men ble litt mye knot med beltet og litt for lite fart inn i sonen.

Sykkel: 39.52 og ny pers på gjennomsnitts kmt (30,1 kmt) på konkurranse. En pers på 19 sekunder fra i fjor og strålende fornøyd!!

T2: 1.12 mot 0.56 i fjor. Var det knyte-skoa, lite skiftesonetrening eller var bare gamla for treg?

Løp: 29.21 - en pers på 4 sek fra i fjor - greit gjennomført i en tung løype.

Totalt: 1.26.29 - en pers på 56 sekunder fra i fjor:) Pers er pers!!

Totalt inn på 9. plass av 24 damer og en 4. plass i klassen av 12 damer.

Ferdinand i kveldssol mot Gaustatoppen på vei hjemover:)