Ironman 70.3 Haugesund og Norgesmesterskap i langdistanse triathlon 2014

Søndagen våknet jeg i 5-tiden etter lite søvn. Det ble alt for sent på lørdagen da jeg ventet på mannen så vi fikk skravlet litt før vi sovnet. Søndagen fikk jeg frokost på sengen mens det regnet ute. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde bare lyst til å si "ha en fin dag" til mannen, slukke lyset og sove videre... Jeg må vel da også innrømme at jeg er en godværs-syklist når det gjelder raceren... Det fristet lite å dra ut... Men det var bare å pakke seg sammen og komme seg ut... I fjor tok jeg første bussen opp til skiftesonen - i år tok jeg siste bussen... Jeg rakk akkurat å putte oppi det siste i posene mine og dra på våtdrakta så var det bare å komme seg opp til svømmestart. Mens vi gikk nedover spilte de nasjonalsangen siden det var NM og tenk, det skulle jeg være med på i år!!

Planen i år var å stille foran i feltet litt på siden. Jeg er ingen god svømmer og jeg lærte meg å svømme bryst med hodet under vann for 2 år siden. Jeg har siden da også øvet på crawl og gått et par kurs. Jeg har tatt små skritt fremover hele tiden når det gjelder å utfordre meg selv i vann og i år skulle jeg leke litt med vannskrekken og ta det et hakk videre!! Jeg skulle bli svømt over av mange hundre folk. Jeg skulle kjenne på kaoset, plaskingen og slåssingen som jeg bare har hørt om... Jeg skulle tross alt bli en Ironman 70.3, så litt må en tøffe seg!

Jeg sto vel på 3. eller 4. raden foran og nesten ute på siden. Planen var også å svømme bryst i starten med hodet over vann for å ha kontroll på angsten og vannskrekken for så å gå over til crawl og svømme det nesten hele veien inn!! Det skulle jeg klare!! Startskuddet gikk og vannet fosset rundt meg. Armer og ben... mange forsvant fremover og noen svømte på kryss og tvers. Dette var skummelt, men jeg pustet rolig og beholdt kontrollen. Dette var jeg forberedt på. Litt gøy var det også en liten stund...

Så får jeg øye på en arm i været... Det betyr at noen trenger hjelp. Flere begynte å signalisere for henne, men ingen stoppet for å hjelpe henne. Da jeg kom opp til henne spurte jeg om det gikk bra. Da svarte hun "nei, hjelp meg.. hjelp meg..." Jeg måtte bare ta meg sammen og ba henne legge seg på ryggen og puste rolig. Jeg holdt henne under hodet med ene armen og signaliserte hjelp med den andre mens jeg snakket med henne. Flere i feltet gjorde det samme, men ingen kom. Noen begynte også å rope etter hjelp for oss, men ingen kom.... Etter en stund hadde hun funnet roen og begynte å svømme. Jeg sa jeg kunne svømme sammen med henne en stund og at hun bare skulle puste rolig for jeg skulle ikke svømme fra henne. Etter noen tak fant hun roen igjen, takket og sa at jeg bare kunne svømme videre...

Når jeg begynte å svømme på egenhånd tok vannskrekken tak!! Det var faktisk ingen som så meg om det skulle skje noe... Det var ingen som så meg om jeg skulle trenge hjelp, vinket med hånda i været eller om jeg ropte... Jeg var faktisk alene her blant mange så om jeg druknet ville ingen merke det før det var for sent... Jeg forsøkte å svømme bryst med hodet under vann, men måtte svømme flere tak med hodet over bare fordi det var tryggere... Jeg svelget vann flere steder - noe jeg aldri har gjort før. Jeg gispet nok litt for mye etter luft.. Jeg forsøkte litt crawl for å svømme fra to som svømte bryst så jeg fikk bedre plass, men kunne ikke fortsette å svømme crawl.. Det gikk bare ikke... Jeg visste at 5 min etter oss kom flere hundre mannfolk svømmende - de kom til å svømme rett over oss og om det skjedde noe da så var det ingen som så oss... Ingen til å hjelpe... Jeg klarte å svømme bryst med hodet under vann litt igjen og kom inn mot land der starten gikk før jeg skulle runde bøyen og svømme utover igjen... Det var ikke gøy å skulle svømme utover igjen.. Så kom gutta, men de kom på en rett linje og svømte bra så det var bare å gjøre plass til de... Den ytterste bøya lå langt ut men jeg fortsatte... Kikket på klokka for jeg begynte å bli bekymret for cut-off tiden på 1.10. Dette gikk ikke fort og mye energi gikk med når jeg kjempet med redselen i vannet...

Endelig kom jeg meg opp på land... Jeg gikk oppover og bare kikket i bakken... Tårene presset på... Når jeg kom ned til T1 sto mannen der og observerte og jeg hang meg rundt halsen hans og strigråt mens jeg fortalte om opplevelsen i vannet!!! Jeg som hadde blitt så tøff og tidligere svømt utover i havet hvor jeg aldri trodde jeg skulle tørre å svømme var nå satt tilbake til null igjen!! Etter noen lange minutter fikk han meg til å prøve meg på syklingen så jeg ruslet inn i teltet med bike-posen min...
Der ble jeg bare stående... En frivillig begynte å ta ut sakene mine og jeg tok på meg sokkene mine... Jeg kikket på sakene mine og hadde hodet et helt annet sted samtidig som jeg var helt tom... Jeg fikk summet meg, fikk med meg det mest nødvendige også dro jeg ut på sykkel etter en T1 på over 12 minutter...

Tankene mine svirret fortsatt rundt svømmingen, gleden og overskuddet var borte og jeg måtte så innmari tisse... Etter 2 mil var det drikkestasjon, men ingen doer i år så jeg syklet videre. Jeg bremset ikke i bakkene, bortsett fra der det sto skilt om skarp sving... Det er jeg veldig stolt over!! Bakker er noe jeg har øvd på å kjøre i, men det gikk nok an å sykle de svingene med litt mer fart enn jeg gjorde, men men - når en er så pysete at en skulle tro jeg var søsteren til Ludvig i Flåklypa så er det ikke så greit:)

Kilometerne fløy forbi og motbakkene var færre enn i fjor... Kan det ha noe med fart ned bakken å gjøre tro;) Jeg hadde en plan på hva jeg måtte ha i meg av næring og den fulgte jeg til punkt og prikke. Dette får man igjen for på løpingen!! Etter 5 mil (drikkestasjon) oppdaget jeg doen for sent og fortsatte videre... Tenkte å stoppe bak et busskur, men i skuret sto en sykkel og bak der sto en mann... Jeg måtte drikke underveis så jeg fylte på samtidig som jeg syklet så fort jeg kunne for å rekke frem til T2 før det var for sent...

Da jeg kom opp en bakke tenkte jeg at det var her reven med flagget sto i fjor.. Synd den ikke var der i år, den var jo så fin... Etter en ny bakke sto jo reven med flagget!! Den sto på samme sted som i fjor, det er bare det at stedsansen min er skikkelig elendig:) Den andre tingen jeg husket fra syklingen i fjor var Ironman campen! Den dukket også opp og fikk frem et smil:) Det er fantastisk hvilken entusiasme folk har rundt hele løypa for å heie frem alle!! Tusen takk til liten og stor som gjør turen litt lettere for oss!!

Da jeg kom inn i T2 gikk jeg på do også satte jeg med ned på en murkant ved posene sammen med en annen dame som var med på sirkuset for første gang. Jeg fikk skiftet, fikk i meg næring og hang opp posen igjen før jeg gikk gjennom teltet og ut igjen. Ser i ettertid at litt uttafor var jeg nok når jeg bare setter meg ned ved siden av racket med run-posen og ikke engang tenker på at jeg må inn i teltet...

Nå var det løping og det er det beste med triathlon:) Dette hadde jeg gledet meg til!! Jeg løp avgårde, men uten den gleden som jeg hadde fra i fjor... Jeg kom inn i løypa og fikk øye på idolet!! Kristin Lie!! Jeg heiet på henne og det gledet!! Det kom flere fra klubben og andre jeg kjente som jeg heiet på!! Det var skikkelig gøy å komme tidligere inn til byen så jeg fikk se noen av de gode som rundet parken for siste gang... Første mann hadde gått i mål for lenge siden da.. Brått så jeg henne som jeg hjalp i vannet og var så glad for at det hadde gått bra med henne og at hun kom til å fullføre!! Det gledet!! Jeg kikket på klokken og den sto med gjennomsnitt på 10,6 og 10,7 det meste av veien. Det skulle holde akkurat men da måtte jeg fortsette i det tempoet hele veien. Jeg hadde nøye regnet ut at snittfart på 10.6 ville ta meg til målet mitt om å løpe en halvmaraton på under to timer for aller første gang!!!

Jeg fulgte planen på løpingen også. En svamp over hodet og litt vann i kroppen på hver stasjon. Bena var vonde. Jeg kjente at om jeg hadde gitt på litt mer så hadde krampen satt jeg og det kunne jeg ikke risikere nå som jeg lå an til å nå målet mitt på løpingen. Jeg løp forbi flere som hadde begynt å gå underveis og syntes det gikk riktig så bra. Når jeg kom til indre kai la jeg meg nærmest kjeglene midt i veien. I fjor strålte jeg og det ble delt ut langt flere high fives da... I år ble det bare et par på vei opp hammer-bakken på første runden.

Under løpingen får man mulighet til å heie på andre man kjenner da løypa går bortover en vei og snur i enden. Det var gøy å se kjente og heie!! Det er noe med det å se andre mestre! Det å kunne glede seg over andres prestasjoner!! Den evnen er jeg så glad jeg har, særlig de gangene jeg ikke synes jeg lykkes selv - det er en vinn vinn egenskap egentlig... Jeg forsøkte å rope noen oppmuntrende ord også til de jeg møtte på min vei:)

Da jeg kom inn på indre kai før min siste runde rundt parken før målgang forsøkte jeg å ta til meg stemningen og virkelig se på folkelivet en siste gang... Da jeg rundet parken og var på vei nedover igjen står idolet og heier på meg!! Det var utrolig motiverende!! Da var det bare å springe i mål...

Jeg kom inn og traff på mannen min som sto der, ga han en klem og han sendte meg videre innover i målteltet. Jeg hadde vann i ene hånda, cola i andre og folieteppe... Heldigvis fikk jeg hjelp til å åpne colaen!! Jeg fikk medalje, finisher t-skjorte og den hvite posen min før jeg fant meg en pall og satte meg ned...

Jeg var helt tom... Ingen spesielle følelser der og da.. Fikk i meg en flaske næring der jeg satt og kikket tomt ut i lufta... Jeg ble sittende lenge... Så hva gjør jeg nå?? Jeg hadde ikke klart målet mitt som jeg hadde visualisert på treninger... Jeg hadde ikke vært rask i skiftesonene... Jeg hadde ikke svømt crawl nesten hele veien... Jeg hadde bare lyst til å gjøre det en gang til... En gang til for å gjøre det jeg skulle hele veien og se hvordan det gikk... Jeg var ikke helt fornøyd der og da.. Så hva skulle jeg gjøre - alle gode ting er tre sies det... ;)

Heldigvis ble jeg ikke sittende der alene alt for lenge for det kom flere kjente... Det ble tårer, latter også traff på en gammel dart-konkurrent gitt;) Det var koselig der i enden av målområdet! Når alle kjente var vel i mål dro jeg av sted for å dusje også bar det opp for å hente sykkelen og posene i skiftesonen. Jeg var så heldig å gå sammen med ei venninne så vi skravlet som bare jenter kan hele veien;) Vi smilte og koste oss når vi kom opp i skiftesonen igjen og passet på å takke de frivillige vi møtte på vår vei!!! TUSEN TAKK!!

Etter at utstyret var vel plassert på rommet ble det en tur bort på premieutdelingen og jeg fikk se idolet fikk premie for 1. plass i NM, Kongepokal og 3 plass i pro klassen - GRATULERER, Kristin Lie!!

Etter premieutdelingen var det fest for de frivillige og utøverne, men da gjemte vi oss bort i en krok på en restaurant og bare var kjærester etter en hektisk helg... En fin avslutning på dagen!!

 

Nerdefakta for spesielt interesserte: (2013 resultater står i parentes)

 

Svøm: 00.43.35 (00.46.10) - pers med 00.02.35
T1: 00.12.12 (00.08.47) - +00.03.24
Sykkel: 03.15.33 (03.44.53) - pers med 00.29.20
T2: 00.09.10 (00.08.54) -  +00.00.16
Løp: 01.57.59 (02.08.43) - pers med 00.10.44 og det forteste jeg noen gang har løpt halvmaraton!!!

Totalt 06.18.29 (06.57.27) - pers med 00.38.58

Ironman 70.3 - 28. plass av 52 i klassen min - 142.plass av 265 damer totalt - 1043. plass av 1520 utøvere totalt.

Norgesmesterskap langdistanse triathlon - 20.plass av 21 i klassen min - 31.plass av totalt 36 damer - veldig lykkelig for nest siste plass i klassen min!!!