Fredrikstad maraton 2014

3. november 2013 ble Holmestrand ultraløperklubb stiftet. Da hadde vi en finfin tur til Hvittingen i Holmestrand. Dette er en klubb for de som har løpt maraton eller lenger. Vi som ikke hadde løpt så langt måtte i løpet av 2014 løpe en full maraton for å kunne bli med på laget. Jeg peilet meg ut Bremen maraton. Jeg har et spesielt forhold til Bremen og når de i tillegg hadde 10års jubileum måtte det jo bare bli gøy!! Datoen var 5. oktober 2014! Denne datoen har jeg hatt i bakhodet i ett år, men dessverre fikk jeg ikke dratt dit likevel.. Det var tungt!! Jeg hadde vært inne og sett på hvilke maraton som var igjen i 2014 og fant Fredrikstad maraton 25. oktober - var det for tidlig? Kom jeg i det hele tatt til å klare og løpe en maraton i 2014?? Jeg meldte meg ikke på...

Jeg kom litt i gang igjen med trening og var ute og løp en liten tur med ei venninne. Vi begynte å prate om dette og hun sa: meld deg på!! Jeg blir med! Jeg meldte meg på og hun ordnet barnevakt til sine søte små og ble med. Tusen takk, Anja, for strålende support!!

Jeg gledet meg så innmari dagen før at jeg nesten ikke fikk sove - jeg gledet meg hele veien bort og når jeg sto på startstreken gledet jeg meg til å komme i gang!! Jeg var så forberedt som jeg kunne bli. Plan A var å fullføre samme hvilken tid, men innerst inne håpet jeg på å se 4-tallet! 4.59.59! Jeg hadde tidligere bare løpt et par 3-mils turer og gjennomsnittstiden der tilsvarte ca 5 timer på maraton så det var en realistisk tid jeg hadde lagt opp til. Jeg hadde pakket sekk med alt jeg trengte med tanke på fremtidige løp uten drikkestasjoner. Sekken var perfekt og jeg benyttet meg bare av et par glass saft for å få en annen smak og et par bananbiter på drikkestasjonene den siste 1 1/2 runden.

Det var meldt at Gonzalo med vind og regn i massevis skulle stille til start med oss, men heldigvis ble det en DNS på han:) Det ble strålende sol og perfekt løpevær! Jeg hadde bestemt meg for å starte kl. 10, en time før de andre - noe som var for de som brukte mer enn 5t. Vi var vel rundt 10stk som startet samtidig en time før offisiell start. I det feltet trodde jeg at jeg skulle finne noen som løp i min fart som var lagt opp til 5t. Det var det ikke... Noen dro av sted og forsvant - og noen ble hengende etter så da løp jeg der alene da... Supporten ville gjerne se løypa så hun syklet litt foran, bak og på siden av meg rundt første runde. Det var hyggelig.

Jeg holdt igjen som jeg skulle og lå i marsjfart hele veien. Snittet varierte mellom 9,1kmt og 8,7kmt hele veien så det var et jevnt løp. Når jeg rundet smilende og lykkelig etter 14km viste klokka 1.36t og det var jeg fornøyd med. Jeg løp ut på 2. runde full av energi og strålende lykkelig over å endelig få løpe en maraton!! Jeg heiet på de som løp forbi og syntes de hadde høy fart. Alt var bare helt perfekt!! Helt til jeg kom inn i skauen igjen... Da klarte jeg det som alltid skjer når jeg er ute på egenhånd - jeg løp feil vei!! Det er ikke et sted jeg ikke går feil når det gjelder retning... Plutselig var det innmari sølete og ingen bånd.. Jeg hadde løpt feil vei og løp tilbake til krysset hvor det var to store piler med sagmugg og god merking!! Ja ja - en liten omvei på en maraton gjør vel ikke så mye fra eller til.. og jeg løp smilende videre i høstsola:)

Kilometerene gikk forbi en etter en... Brått var jeg halveis og vips hadde jeg 17km igjen... "Er det ikke mer igjen?" tenkte jeg da.. Det er jo nesten ingenting igjen jo.. jeg vil jo bare løpe og løpe!! Men med respekt for distansen holdt jeg tempo nede akkurat som planlagt og bare koste meg rundt...


3. runde var i gang og høyre lår/hofte var litt rart.. Jeg hadde nok kompensert/løpt litt anstrengt på det benet da jeg løp første runde med litt for stram sko... Jeg valgte å gå i oppoverbakkene i sykkelundergangene for å strekke ut litt i steget. Det var vondt, men ikke så vondt at jeg ikke løp videre. På tomlene hadde jeg malt logoen til Holmestrand ultraløperklubb (flaks det ikke var malekonkurranse - for da hadde jeg ligget dårlig an..) men jeg tittet ned på de innimellom og kjente motivasjonen steg enda mer!! I baggen lå en flunka ny medlemsskjorte og ventet...

Etter en stund traff jeg på to stk - hun ene motiverte og han andre jobbet for å fullføre.. Jeg slo meg sammen med de litt og det viste seg at hun var en garva ultraløper! Selv om jeg fortsatt var utrolig lykkelig for å løpe så var det godt med litt ekstra påfyll av motivasjon:) Takk!! Vi kom til en bakke og rundet skiltet med 35km. Jeg gikk litt med de før jeg fortsatte løpende videre... Hofta ble bare verre så jeg måtte gå et par skritt for å strekke ut også løp jeg videre...

Når jeg rundet 38km var hodet strålende fornøyd og koste seg, kroppen hadde akkurat passe væske og næring og ingen behov for noen verdens ting - men beina... Unnskyld meg - men skulle vi ikke samarbeide littegranne da!! Jeg ble nesten litt irritert på at de ikke gadd å hjelpe til.. at de skulle være så vrange nå!! Vi var jo så godt i gang og hadde bare 4km igjen... Jeg måtte gå et par skritt innimellom for å få de til å virke, men var snar med å løpe igjen. Jeg ble mer og mer irritert og tenkte at sånn kan vi ikke ha det!! Jeg kikket på klokken... 3km igjen og målet om 4.59.59 kunne gå - men da måtte bena være med!!

Her var det to mot en (kropp og psyke mot bena) - jeg satte opp farten og tenkte "overgang - overgang - overgang" Det gjør vondt når man går fra sykkel til løp i triathlon men det går som regel over etter en liten stund. Jeg måtte tvinge bena til å løpe fortere... Innimellom måtte jeg bare gå et par steg, men var enda kjappere tilbake til løp... Det var vondt i beina, men de hadde ingenting de skulle sagt faktisk!! Her var det bare å gjøre en innsats! Smilet forsvant for et øyeblikk og fokus satte inn, men jeg var langt fra på vei mot kjelleren..

Supporten dukket opp og sa noe om 2km igjen - jeg hadde fokus fremover og kunne nok virke litt sur.. Sorry support!! Vondten gikk ikke over men hvem brydde seg, ikke jeg i hvert fall - det var ingen annen vei enn fremover løpende i raskere tempo!! Jeg har jo hørt uttrykket "shut up legs" og det stemte så innmari idag - når alt annet stemte så hadde de ingenting de skulle sagt! De skulle i hvert fall ikke stoppe meg fra å nå målet mitt!!

Jeg løp i mål og var så utrolig glad. Det hadde gått så fort og brått var det over.. Hvor var den berømte veggen? Jeg tror nok det å holde igjen i starten og kjøre mitt planlagte løp både i forhold til tid og ernæring gjorde at jeg ikke møtte den på slutten heller.


Supporten hadde ordnet med champis som vi både drakk og sprutet utover, medalje av sjokolade og kake. Fra hennes kjære fikk jeg nøtter og sjokolade:) Tusen takk!!

Så bar det opp i klubbhuset for ertesuppe og krus før en "kjapp dusj" og retur hjem.

Jeg sitter igjen med så utrolig mye glede etter å ha fullført min aller første maraton. Jeg er så utrolig stolt over å ha klart det. Det er ganske så uvirkelig egentlig... Maraton faktisk!! 42.68 kilometer ble det... Så hva blir det neste?? Ultraløp selvfølgelig!! ...men først skal jeg storkose meg med min aller første maraton og la det synke inn hva jeg egentlig har prestert!!
Tid: 04.54.14 og sisteplass av alle damene, men stolt som en hane likevel. Dette var stort og akkurat i dag er jeg en vinner!!


Landfallhytta opp 2014

I år som i fjor dro vi av sted for å løpe Landfallhytta opp. Et flott motbakkeløp i Drammen på 3,6km. I år var målet å gjennomføre for så å se på tiden fra i fjor for å finne ut hvor langt tilbake jeg var satt fysisk i forhold til litt for lang tid uten systematisk trening.

Vi varmet opp og stemningen var bra. Vi fikk hilst på gamle kjente og pratet litt med noen mindre gutter som forsvant som dugg for solen idet startskuddet gikk... Det gjorde for så vidt kompisen også! I fjor tok jeg han igjen litt oppi bakken, men i år forventet jeg at han sprang fra meg! Han hadde litt for mye trening i kroppen så et stykke oppi der tok jeg han igjen og klarte å holde helt til mål:)

Jeg løp jevnt og trutt oppover og syntes det gikk riktig så fint. Hadde kontroll på pusten hele veien, disponerte og kontrollerte løpet bra. Det ble noen sekunder dårligere tid enn i fjor, men ikke så ille som jeg hadde trodd. Jeg hadde også en helt annen løpsfølelse enn i fjor hvor jeg strevde mer enn i år. Var ikke formen så ille likevel da?? Det var en positiv følelse for vinteren som kommer:)

På vei ned løp vi selvfølgelig feil og fikk oss noen svinger med asfalt før vi kom inn i løpa igjen siste biten:)

Jeg er fornøyd med løpet sånn alt i alt og kommer nok tilbake neste år igjen!!

Fakta for spesielt interesserte:
2013 - 27,04 og 4. plass i klassen
2014 - 27,50 og 2.plass i klassen

Tuddal triathlon 2014

Tuddal triathlon var jeg med på i fjor også. Det var et strålende arrangement hvor alt klaffet som det skulle for meg!

I år var det veldig frem og tilbake om jeg skulle være med oppover. Mannen min skulle være TD og skulle oppover uansett. På tirsdag fikk jeg vite at en kollega (Trine), som hadde meldt seg på Tuddal, ikke skulle delta likevel og derfor fikk jeg plassen hennes. Tusen takk!! Da vi begge har hatt en greie med svømmingen så lovte jeg å svømme for henne!!

Vi pakket bilen, tok med oss minsten og dro av sted på fredagen. Når vi ankom Tuddal fant vi frem badetøy/våtdrakter og skulle svømme sprint løypa med minsten (13 år) Han har aldri svømt så langt ute før. Vi svømte av sted og det ble litt crawl, litt bryst, litt rygg retning sivet og litt pause. Når vi var halvveis kom en and og landet på vannet. Han var skikkelig skravlesyk. Det var en flott naturopplevelse og en fin familietur. Etter en matbit og en is på butikken var vi klare for en sykkeltur. Minsten og meg skulle sykle sprint løypa en runde. Det var vakkert!! Ettermiddagssola speilet seg i vannet, det var fredagskveld, ferie og null stress:)


Dette ble tatt på lørdag ettermiddag - utsikt fra løpeløypa (rundt vannet drøye 5km)

Lørdagen kom og jeg kjente meg skikkelig uforberedt. Det var en litt ekkel følelse.. Ingen formtesting med bekreftelse i forkant, bare alt for varmt så ingen trening var blitt gjennomført... Egentlig veldig lite de siste to månedene.. Men det var bare å finne frem sakene, registrere seg og finne en plass i skiftesonen. Det ble den samme plassen som i fjor:)

Etter pre-race møtet jogget jeg bort til start, dro på våtdrakta og svømte litt før vi måtte opp og telles inn igjen. Vi sto på stranden og ble sluppet ned i vannet også gikk starten. Det plasket rundt ørene og jeg svømte litt crawl og litt bryst og litt crawl igjen. Dette var flott:) Jeg svømte og koste meg hele veien. Det var fint å kunne svømme litt crawl innimellom også, men jeg svømte forbi flere som svømte crawl når jeg svømte bryst også. Det var godt å føle trygghet i vannet igjen!


 

Inn i skiftesonen gikk det greit. Gjorde akkurat som jeg skulle i riktig rekkefølge, men så røyk hullet i startnummeret så det måtte jeg tre inn på nytt i race-beltet. Så var det en snor som hadde kommet i klypa så jeg måtte ta det av og på igjen... Arggggg... der gikk sekundene fort... Jeg tar sykkelen og løper ut til veien. Der er det ei til som er i ferd med å gå på sykkelen. Jeg får klikket inn pedalene og det første jeg gjør er å hive meg forbi henne ned bakken med en gang... Jøss.. hva er dette for en sykling?? Har gamla fått teft av å ha startnummer igjen... Jeg suste av sted!! I fjor syklet jeg på min aller beste sykkeltid 29,9kmt og var ørlittegranne ergelig over at den ikke viste 30kmt... I år skulle jeg i hvert fall gjøre et forsøk på å se 3-tallet!! Jeg pustet og peste nedover.. Hva?? Er det kondisen?? Har laubæra visnet?? Ingenting å falle tilbake på?? DER kicket motivasjonen inn!! Sånn skulle jeg i hvert fall ikke ha det i Bremen, på min aller første maraton, at det skorter på formen i begynnelsen av løpet - det var dette jeg trengte for å komme i gang igjen i sommervarmen!

Det var bare å kjøre på nedover og jobbe oppover, vende og gjøre jobben en gang til. Ei suste forbi meg og vips lå jeg to meter bak henne og det er jo ikke lov, avstanden må være 10meter. Da hadde jeg ikke annet valg en å kjøre forbi... Ikke lenge etter kom hun igjen og jeg var raskt på hjul igjen så da var det bare å kjøre forbi igjen... Så kom hun igjen, Solveig het hun:) Vi kjørte forbi hverandre et par ganger og rett før siste bakken drakk jeg en siste gang og tenkte: om Solveig kjører forbi nå så får hun bare gjøre det - heia henne!! ...og der kom Solveig forbi i siste bakken før vending:) Hun kom for øvrig inn på en fin 5. plass totalt:) Det var artig å kunne kjøre litt mer "aggressivt" Tidligere har jeg bare heiet de videre og puslet av sted med Ferdinand (sykkelen) langs landeveien, men i dag tok jeg tilbake plassen min underveis i løypa uten at det gikk på bekostning av hvordan jeg kjører mitt løp. Det var gøy!!

 Jeg vendte en siste gang, gikk av sykkelen og løp inn i skiftesonen. Gjorde det jeg skulle, men hadde knyte-sko så det tok litt tid med snøringen. Da jeg kom ut fra skiftesonen tok meg tid til en kopp vann over hodet og en slurk før jeg hastet videre. På broa satt minsten og ventet...

Jeg måtte gjøre litt sprell også løp jeg videre inn i skogen. Her er det traktorvei med grus og gress og den går ikke akkurat slakt nedover gitt! Her er det opp opp opp hele veien med innslag av et par bratte nedoverbakker med grus! Jeg gikk et par steg i den ene bakken, men fant ut at jevn løping var bedre. Det kjentes lettere ut enn i fjor, men det gikk ikke fort. Her var fokuset bare fremover i jevn fart! Jeg løp forbi nakenspringaren og ut mot asfalten hvor veien går tilbake mot mål. Der tok jeg meg tid til en kopp vann over hodet og en slurk før jeg tok fatt på asfalten. Det var varmt, men for en gangs skyld klager jeg ikke i ettertid da jeg opplevde hvordan været ble på olympisk med regn, torden og hagl!!

Jeg kom opp på siden av ei jente, vekslet noen ord og fortsatte. Det er det som er så flott med triathlon - folk heier på hverandre!! Kanskje ikke akkurat tetfeltet roper oppmuntrende ord til hverandre underveis, men bak der jeg befinner meg er det alltid så hyggelig!! I asfalten sto det: "Hold ut Niko" og jeg tok det til meg, som i fjor, og sendte en tanke til ei som kaller meg Niko:) Hvem som har skrevet det er ikke godt å si, men man får ta det man har som motivasjon og oppmuntring;)

Vi måtte kjøre en tur bortom etter løpet for å ta bilde - et idyllisk sted å løpe!!

Når jeg kom ut på hovedveien fortsatte jeg i godt driv og koste meg selv om jeg det var tungt i varmen. Endelig var jeg fremme, løp ned over gresset og mot mål. Her brukte jeg de siste kreftene mine før jeg segnet om med det ene benet ut mot funksjonæren og mumlet: "her er brikka mi..." Etter å ha fått litt vann og kommet meg så fikk jeg snakke med minsten som hadde fulgt mor for første gang på en triathlon.

Endelig i mål!!

Minsten syntes det var et fint sted i trygge rammer hvor han kunne følge mor og de andre deltakerne fra ett sted - og det beste av alt var vel at de hadde vafler der!! Tuddal triathlon er et arrangement hvor hele bygda er engasjert i arrangementet og man føler seg virkelig velkommen som både tilskuer og deltaker. I år som i fjor anbefaler jeg det videre og gleder meg til å komme igjen!! Takk for oss:)

Min eneste konkurrent er meg selv og i år vant jeg over tiden fra i fjor - min 1.plass og personlig seier:)

Nerdefakta for spesielt interesserte:

Sømming: 14.00 - 5. beste blant alle damene (24 stk) og 1. plass i klassen (12 stk) En pers på 1.17 fra i fjor og strålende fornøyd!!

T1: 2.06 mot 1.37 i fjor - ikke veldig stolt av det, men ble litt mye knot med beltet og litt for lite fart inn i sonen.

Sykkel: 39.52 og ny pers på gjennomsnitts kmt (30,1 kmt) på konkurranse. En pers på 19 sekunder fra i fjor og strålende fornøyd!!

T2: 1.12 mot 0.56 i fjor. Var det knyte-skoa, lite skiftesonetrening eller var bare gamla for treg?

Løp: 29.21 - en pers på 4 sek fra i fjor - greit gjennomført i en tung løype.

Totalt: 1.26.29 - en pers på 56 sekunder fra i fjor:) Pers er pers!!

Totalt inn på 9. plass av 24 damer og en 4. plass i klassen av 12 damer.

Ferdinand i kveldssol mot Gaustatoppen på vei hjemover:)

Ironman 70.3 Haugesund og Norgesmesterskap i langdistanse triathlon 2014

Søndagen våknet jeg i 5-tiden etter lite søvn. Det ble alt for sent på lørdagen da jeg ventet på mannen så vi fikk skravlet litt før vi sovnet. Søndagen fikk jeg frokost på sengen mens det regnet ute. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde bare lyst til å si "ha en fin dag" til mannen, slukke lyset og sove videre... Jeg må vel da også innrømme at jeg er en godværs-syklist når det gjelder raceren... Det fristet lite å dra ut... Men det var bare å pakke seg sammen og komme seg ut... I fjor tok jeg første bussen opp til skiftesonen - i år tok jeg siste bussen... Jeg rakk akkurat å putte oppi det siste i posene mine og dra på våtdrakta så var det bare å komme seg opp til svømmestart. Mens vi gikk nedover spilte de nasjonalsangen siden det var NM og tenk, det skulle jeg være med på i år!!

Planen i år var å stille foran i feltet litt på siden. Jeg er ingen god svømmer og jeg lærte meg å svømme bryst med hodet under vann for 2 år siden. Jeg har siden da også øvet på crawl og gått et par kurs. Jeg har tatt små skritt fremover hele tiden når det gjelder å utfordre meg selv i vann og i år skulle jeg leke litt med vannskrekken og ta det et hakk videre!! Jeg skulle bli svømt over av mange hundre folk. Jeg skulle kjenne på kaoset, plaskingen og slåssingen som jeg bare har hørt om... Jeg skulle tross alt bli en Ironman 70.3, så litt må en tøffe seg!

Jeg sto vel på 3. eller 4. raden foran og nesten ute på siden. Planen var også å svømme bryst i starten med hodet over vann for å ha kontroll på angsten og vannskrekken for så å gå over til crawl og svømme det nesten hele veien inn!! Det skulle jeg klare!! Startskuddet gikk og vannet fosset rundt meg. Armer og ben... mange forsvant fremover og noen svømte på kryss og tvers. Dette var skummelt, men jeg pustet rolig og beholdt kontrollen. Dette var jeg forberedt på. Litt gøy var det også en liten stund...

Så får jeg øye på en arm i været... Det betyr at noen trenger hjelp. Flere begynte å signalisere for henne, men ingen stoppet for å hjelpe henne. Da jeg kom opp til henne spurte jeg om det gikk bra. Da svarte hun "nei, hjelp meg.. hjelp meg..." Jeg måtte bare ta meg sammen og ba henne legge seg på ryggen og puste rolig. Jeg holdt henne under hodet med ene armen og signaliserte hjelp med den andre mens jeg snakket med henne. Flere i feltet gjorde det samme, men ingen kom. Noen begynte også å rope etter hjelp for oss, men ingen kom.... Etter en stund hadde hun funnet roen og begynte å svømme. Jeg sa jeg kunne svømme sammen med henne en stund og at hun bare skulle puste rolig for jeg skulle ikke svømme fra henne. Etter noen tak fant hun roen igjen, takket og sa at jeg bare kunne svømme videre...

Når jeg begynte å svømme på egenhånd tok vannskrekken tak!! Det var faktisk ingen som så meg om det skulle skje noe... Det var ingen som så meg om jeg skulle trenge hjelp, vinket med hånda i været eller om jeg ropte... Jeg var faktisk alene her blant mange så om jeg druknet ville ingen merke det før det var for sent... Jeg forsøkte å svømme bryst med hodet under vann, men måtte svømme flere tak med hodet over bare fordi det var tryggere... Jeg svelget vann flere steder - noe jeg aldri har gjort før. Jeg gispet nok litt for mye etter luft.. Jeg forsøkte litt crawl for å svømme fra to som svømte bryst så jeg fikk bedre plass, men kunne ikke fortsette å svømme crawl.. Det gikk bare ikke... Jeg visste at 5 min etter oss kom flere hundre mannfolk svømmende - de kom til å svømme rett over oss og om det skjedde noe da så var det ingen som så oss... Ingen til å hjelpe... Jeg klarte å svømme bryst med hodet under vann litt igjen og kom inn mot land der starten gikk før jeg skulle runde bøyen og svømme utover igjen... Det var ikke gøy å skulle svømme utover igjen.. Så kom gutta, men de kom på en rett linje og svømte bra så det var bare å gjøre plass til de... Den ytterste bøya lå langt ut men jeg fortsatte... Kikket på klokka for jeg begynte å bli bekymret for cut-off tiden på 1.10. Dette gikk ikke fort og mye energi gikk med når jeg kjempet med redselen i vannet...

Endelig kom jeg meg opp på land... Jeg gikk oppover og bare kikket i bakken... Tårene presset på... Når jeg kom ned til T1 sto mannen der og observerte og jeg hang meg rundt halsen hans og strigråt mens jeg fortalte om opplevelsen i vannet!!! Jeg som hadde blitt så tøff og tidligere svømt utover i havet hvor jeg aldri trodde jeg skulle tørre å svømme var nå satt tilbake til null igjen!! Etter noen lange minutter fikk han meg til å prøve meg på syklingen så jeg ruslet inn i teltet med bike-posen min...
Der ble jeg bare stående... En frivillig begynte å ta ut sakene mine og jeg tok på meg sokkene mine... Jeg kikket på sakene mine og hadde hodet et helt annet sted samtidig som jeg var helt tom... Jeg fikk summet meg, fikk med meg det mest nødvendige også dro jeg ut på sykkel etter en T1 på over 12 minutter...

Tankene mine svirret fortsatt rundt svømmingen, gleden og overskuddet var borte og jeg måtte så innmari tisse... Etter 2 mil var det drikkestasjon, men ingen doer i år så jeg syklet videre. Jeg bremset ikke i bakkene, bortsett fra der det sto skilt om skarp sving... Det er jeg veldig stolt over!! Bakker er noe jeg har øvd på å kjøre i, men det gikk nok an å sykle de svingene med litt mer fart enn jeg gjorde, men men - når en er så pysete at en skulle tro jeg var søsteren til Ludvig i Flåklypa så er det ikke så greit:)

Kilometerne fløy forbi og motbakkene var færre enn i fjor... Kan det ha noe med fart ned bakken å gjøre tro;) Jeg hadde en plan på hva jeg måtte ha i meg av næring og den fulgte jeg til punkt og prikke. Dette får man igjen for på løpingen!! Etter 5 mil (drikkestasjon) oppdaget jeg doen for sent og fortsatte videre... Tenkte å stoppe bak et busskur, men i skuret sto en sykkel og bak der sto en mann... Jeg måtte drikke underveis så jeg fylte på samtidig som jeg syklet så fort jeg kunne for å rekke frem til T2 før det var for sent...

Da jeg kom opp en bakke tenkte jeg at det var her reven med flagget sto i fjor.. Synd den ikke var der i år, den var jo så fin... Etter en ny bakke sto jo reven med flagget!! Den sto på samme sted som i fjor, det er bare det at stedsansen min er skikkelig elendig:) Den andre tingen jeg husket fra syklingen i fjor var Ironman campen! Den dukket også opp og fikk frem et smil:) Det er fantastisk hvilken entusiasme folk har rundt hele løypa for å heie frem alle!! Tusen takk til liten og stor som gjør turen litt lettere for oss!!

Da jeg kom inn i T2 gikk jeg på do også satte jeg med ned på en murkant ved posene sammen med en annen dame som var med på sirkuset for første gang. Jeg fikk skiftet, fikk i meg næring og hang opp posen igjen før jeg gikk gjennom teltet og ut igjen. Ser i ettertid at litt uttafor var jeg nok når jeg bare setter meg ned ved siden av racket med run-posen og ikke engang tenker på at jeg må inn i teltet...

Nå var det løping og det er det beste med triathlon:) Dette hadde jeg gledet meg til!! Jeg løp avgårde, men uten den gleden som jeg hadde fra i fjor... Jeg kom inn i løypa og fikk øye på idolet!! Kristin Lie!! Jeg heiet på henne og det gledet!! Det kom flere fra klubben og andre jeg kjente som jeg heiet på!! Det var skikkelig gøy å komme tidligere inn til byen så jeg fikk se noen av de gode som rundet parken for siste gang... Første mann hadde gått i mål for lenge siden da.. Brått så jeg henne som jeg hjalp i vannet og var så glad for at det hadde gått bra med henne og at hun kom til å fullføre!! Det gledet!! Jeg kikket på klokken og den sto med gjennomsnitt på 10,6 og 10,7 det meste av veien. Det skulle holde akkurat men da måtte jeg fortsette i det tempoet hele veien. Jeg hadde nøye regnet ut at snittfart på 10.6 ville ta meg til målet mitt om å løpe en halvmaraton på under to timer for aller første gang!!!

Jeg fulgte planen på løpingen også. En svamp over hodet og litt vann i kroppen på hver stasjon. Bena var vonde. Jeg kjente at om jeg hadde gitt på litt mer så hadde krampen satt jeg og det kunne jeg ikke risikere nå som jeg lå an til å nå målet mitt på løpingen. Jeg løp forbi flere som hadde begynt å gå underveis og syntes det gikk riktig så bra. Når jeg kom til indre kai la jeg meg nærmest kjeglene midt i veien. I fjor strålte jeg og det ble delt ut langt flere high fives da... I år ble det bare et par på vei opp hammer-bakken på første runden.

Under løpingen får man mulighet til å heie på andre man kjenner da løypa går bortover en vei og snur i enden. Det var gøy å se kjente og heie!! Det er noe med det å se andre mestre! Det å kunne glede seg over andres prestasjoner!! Den evnen er jeg så glad jeg har, særlig de gangene jeg ikke synes jeg lykkes selv - det er en vinn vinn egenskap egentlig... Jeg forsøkte å rope noen oppmuntrende ord også til de jeg møtte på min vei:)

Da jeg kom inn på indre kai før min siste runde rundt parken før målgang forsøkte jeg å ta til meg stemningen og virkelig se på folkelivet en siste gang... Da jeg rundet parken og var på vei nedover igjen står idolet og heier på meg!! Det var utrolig motiverende!! Da var det bare å springe i mål...

Jeg kom inn og traff på mannen min som sto der, ga han en klem og han sendte meg videre innover i målteltet. Jeg hadde vann i ene hånda, cola i andre og folieteppe... Heldigvis fikk jeg hjelp til å åpne colaen!! Jeg fikk medalje, finisher t-skjorte og den hvite posen min før jeg fant meg en pall og satte meg ned...

Jeg var helt tom... Ingen spesielle følelser der og da.. Fikk i meg en flaske næring der jeg satt og kikket tomt ut i lufta... Jeg ble sittende lenge... Så hva gjør jeg nå?? Jeg hadde ikke klart målet mitt som jeg hadde visualisert på treninger... Jeg hadde ikke vært rask i skiftesonene... Jeg hadde ikke svømt crawl nesten hele veien... Jeg hadde bare lyst til å gjøre det en gang til... En gang til for å gjøre det jeg skulle hele veien og se hvordan det gikk... Jeg var ikke helt fornøyd der og da.. Så hva skulle jeg gjøre - alle gode ting er tre sies det... ;)

Heldigvis ble jeg ikke sittende der alene alt for lenge for det kom flere kjente... Det ble tårer, latter også traff på en gammel dart-konkurrent gitt;) Det var koselig der i enden av målområdet! Når alle kjente var vel i mål dro jeg av sted for å dusje også bar det opp for å hente sykkelen og posene i skiftesonen. Jeg var så heldig å gå sammen med ei venninne så vi skravlet som bare jenter kan hele veien;) Vi smilte og koste oss når vi kom opp i skiftesonen igjen og passet på å takke de frivillige vi møtte på vår vei!!! TUSEN TAKK!!

Etter at utstyret var vel plassert på rommet ble det en tur bort på premieutdelingen og jeg fikk se idolet fikk premie for 1. plass i NM, Kongepokal og 3 plass i pro klassen - GRATULERER, Kristin Lie!!

Etter premieutdelingen var det fest for de frivillige og utøverne, men da gjemte vi oss bort i en krok på en restaurant og bare var kjærester etter en hektisk helg... En fin avslutning på dagen!!

 

Nerdefakta for spesielt interesserte: (2013 resultater står i parentes)

 

Svøm: 00.43.35 (00.46.10) - pers med 00.02.35
T1: 00.12.12 (00.08.47) - +00.03.24
Sykkel: 03.15.33 (03.44.53) - pers med 00.29.20
T2: 00.09.10 (00.08.54) -  +00.00.16
Løp: 01.57.59 (02.08.43) - pers med 00.10.44 og det forteste jeg noen gang har løpt halvmaraton!!!

Totalt 06.18.29 (06.57.27) - pers med 00.38.58

Ironman 70.3 - 28. plass av 52 i klassen min - 142.plass av 265 damer totalt - 1043. plass av 1520 utøvere totalt.

Norgesmesterskap langdistanse triathlon - 20.plass av 21 i klassen min - 31.plass av totalt 36 damer - veldig lykkelig for nest siste plass i klassen min!!!

Irongirl Haugesund 2014

Irongirl er et løp på 5km for jenter. Det arrangeres i forbindelse med Ironman 70.3 i Haugesund. I fjor hadde jeg veldig lyst til å være med, men rakk det ikke da vi kom for sent oppover på fredagen. I år dro vi oppover på onsdag da mannen min skulle være teknisk delegat på Ironman 70.3 og hadde en del møter i dagene før Ironman. Jeg meldte meg på og fikk rosa singlet som skulle brukes i løpet.

 Jeg gledet meg masse til å løpe og planen var å løpe kontrollert hele veien. Kunne ikke gi alt og være støl på dag 2 når jeg skulle være med på Ironman 70.3 på søndag. Det var 68 damer som stilte som individuelle og noen som stilte som lag. Startskuddet gikk og mange sprang avgårde bortover indre kai. Jeg fant et greit tempo og holdt det. Jeg tok igjen gruppe etter gruppe med jenter og løp forbi. Førstemann hadde rundet og møtte oss og jeg heiet på henne - ekte Ironman-spirit:) Jeg rundet med et smil og fortsatte tilbake mot kaia. Ei jente løp forbi meg og jeg ropte til henne at hun var flink. Jeg tenkte også at barn har ikke sperrer og løper det de kan til det er tomt... Dette løpet besto av to runder så når jeg kom mot runding, smilende, på indre kai fikk jeg kommentarer fra speakeren at jeg smilte og når jeg rundet hører jeg "....smiling even more!!" Ja, jeg koste meg glugg i hjel:)

Når jeg kom til hammer-bakken i enden av kaia så løp jeg rolig opp. En dame løp forbi meg i oppoverbakken men jeg bare tenkte for meg selv at de gamle er alltid eldst... Så sant som sagt så løp jeg forbi ei heseblesende dame når vi kom opp på sletta:) Hun lille jenta som hadde løpt fra meg på første runden løp jeg også forbi der.

Tempo var supert - føltes ut som ironmanfart som i år var satt til 10,6kmt for å løpe halvmaraton på under 2t (ny pers). Jeg bare jogget av gårde og koste meg glugg i hjel hele veien rundt.

Når jeg kom ned på indre kai igjen var det en del som heiet og jeg tok meg i å tenke på passeringene i 2013 under min første Ironman 70.3... Det folkehavet som var der... Det var en helt ubeskrivelig følelse... Brått oppdaget jeg hun lille jenta bak meg. Jeg snudde meg og sa til henne at nå var det ikke langt igjen... Mål er der borte... Nå må du løpe på... Kom igjen!! SPRING!!! SPRING!! ....og vips forsvant den lille jenta i en rasende fart og i mål!!! Det er sånne øyeblikk som gleder:)

Jeg kom i mål, fikk en velfortjent medalje, tok av chipen og snakket litt med Bjørn som sto der. Ikke spesielt sliten da jeg bare hadde kost meg hele veien:) Så sier Bjørn at han ikke så 5 tallet (som i 25min) Tuller du?? Jeg kan umulig ha satt ny pers på 5km i dag?? Sist jeg perset løp jeg jo for livet!!! Jeg sjekket klokka som ble stoppet litt etter jeg kom i mål og joda... den sto på 24 minutter og noe... Den lille jenta dukket opp med moren sin så jeg måtte bare bort å skryte av henne til moren hennes også:)

Når resultatene kom så jeg at jeg hadde perset på 5km med 8 sek!!! Helt utrolig!! Der og da var jeg klar for Ironman 70.3 på søndag! Gamla var i form jo:)

Tid: 24,28 Plass 24 av 68 jenter/damer totalt. Veldig fornøyd:)

Viking Challenge Rjukan 2014

For en stund siden ble jeg spurt om jeg ville være med på Viking Challenge og jeg takket nei da det var to uker før Ironman 70.3 i Haugesund. Jeg ville da være inne i de siste 3 ukene i treningsprogrammet og dette passet ikke inn. Dette treningsprogrammet har gått et visst sted da jeg har gjort om på mine prioriteringer her i livet denne våren..

Jeg hadde egentlig glemt dette løpet før jeg oppdaget en status på facebook på torsdag som spurte om noen ville løpe for Right to play. Jeg hadde så innmari lyst til å være med men logistikken sviktet og det var litt kort varsel for å ordne alt på... På fredag ettermiddag fikk jeg en telefon fra ei venninne som skulle være med og lurte på om jeg også ville bli med. Hun skulle kjøre lørdag morgen så da var logistikken i orden, men hva sa kjæresten til at mor dro av sted? Han vet hvor mye trening og natur betyr for meg og hvordan jeg koser meg på en sånn tur så han sa selvfølgelig ja! Så var det bare å høre om det var startnummer igjen... Den avtalte fartsleken på fredag ettermiddag ble omgjort til 6km skravletur i marka og sakene ble pakket i tilfelle alt skulle gå i orden... Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått startnummer ble jeg så glad at jeg var redd jeg ikke skulle klare å sovne, men det gikk fint:)

Lørdag morgen 05.00 spratt jeg opp av senga og 05.30 var vi på veien!! Vi skravlet og koste oss i et par timer før vi var fremme på Bygget. Der fikk vi startnummer og spiste noen ekstra brødskiver sånn for sikkerhetsskyld før vi tok bussen ned til Rjukan sentrum kl. 09.00. Logistikken fra arrangøren var upåklagelig!! Stor parkeringsplass ved Bygget (innover mot Gaustablikk) og busser til både lang og kort løype. Det var også buss fra heisen og ned til Bygget etter endt løp. Disse bussene gikk hele tiden så det ble lite venting:)


To glade fruer venter på bussen!

På torvet var det god stemning før løpet og jeg bare gledet meg til å starte. Det ble en liten tur på kafe og litt tøying så var vi klare!!

Vi fikk en prat med sprekeste Jimmy før han forsvant opp til toppen på 1.47t - utrolig bra innsats!!

Vi startet 10.30 fra torvet og løp et par hundre meter på asfalt. Her tok jeg det helt med ro for å ikke gå på en smell før oppoverbakkene begynte, det var nok ikke nødvendig da pust og puls kom etter de første stegene i bakken likevel. Nytter ikke jobbe progressivt her:)


Her måtte vi opp en trapp og over jernbanen før bakken begynte - rett opp med en gang!!

Denne løypa går ikke slakt oppover nei... Her var det rett på!! Det ble nevnt 30-40% stigning enkelte steder og et snitt på 17%. Den første kneika var på ca 3,5km med 600 høydemeter. For ei dame fra Østlandet var dette en utfordring for nervene enkelte steder... Det var jo bare en bratt skråning med en bitteliten sti helt ytterst. Øynene ble festet på skoene foran - noe som førte til en snarvei i en sving og en skikkelig omvei i en sving så det gikk nok opp i opp.. Vel oppe ventet drikkestasjon før stien svingte seg innover i terrenget.
Det var godt å komme opp og kunne løpe litt, men for ei som ikke kan karaktiseres som fjellgeit var terrenget sånn at man måtte gå litt innimellom. Det var stein, myr, søle og bekker rett over stien. Jeg benyttet sjansen til å få i meg næring så jeg ikke skulle gå tom i siste bakken! Det var nok det lureste jeg gjorde i løpet av hele turen!! Vi løp langs et vann og jeg måtte bare ta et par bilder i farta - det var ikke mye jeg rakk å se meg rundt da øynene var klistret på stien for ikke å snuble, men noe fikk jeg sett:)



Her gikk det fint å løpe
og løypa var godt merket

Etter hvert ble stien til mer stein - vi måtte over flere partier med ur og her skulle jeg hatt litt mer kontroll på balanse og koordinasjon av armer og bein.. Noen steder klatret jeg fremover på alle fire.. He he, det er faktisk første løpet hvor jeg har krabbet underveis;) Terrenget ble brattere og jeg kjente det begynte å lugge i leggen.. Krampe? Shit - det har jeg aldri hatt før, men det var nære på sist jeg løp stjernen halvmaraton fra kraftstasjonen og opp til Gaustatoppen. Jeg smådrakk sportsdrikk hele veien og justerte skrittlengden for å unngå at krampa satte seg. "Flaks" for meg så var det flere trær som hang over stien - her snakker vi knebøy midt i en intervall med krampetendenser.. Vondt!!





Her var det litt verre å løpe

Stien gikk over til bare stein med løs grus og sand. Nervene ble igjen frynsete da det var ganske så bratt ned denne skråningen, pulsen var høy, leggene lugget og navigeringen var elendig! Jeg gikk feil et par ganger og et sted måtte jeg ned igjen - vondt!! Her var det flere som hadde gått feil da de røde T'ene gikk oppover på ene siden og over en snøskavl, men på grunn av sikkerheten hadde de lagt løypa i underkant av snøskavelen og det fikk jeg med meg for sent... Jeg krabbet meg bortover på alle fire igjen, over steinene og tilbake til de røde T'ene. Nede i ura hørte jeg en mann som ropte - og jeg tror ikke det ordet passer seg på trykk...


Vi løp ikke akkurat opp her, men sånn var underlaget flere steder. Sånn var det også når det flatet ut før siste biten mot toppen.

Nå gikk det sakte oppover, men det gikk fremover hele veien!! Hadde det ikke vært for at jeg digger oppoverbakker, fysiske anstrengelser og fjelltopper så hadde jeg nok ikke fortsatt så målrettet fremover!! Jeg hadde sett på kartet, (det hadde jeg jo ikke behøvd med min stedsans vet jeg jo ikke hvor jeg er likevel...) men ikke gått den veien før så jeg visste egentlig ikke hvor jeg var denne gangen heller... Jeg kunne ikke se toppen, men jeg begynte å høre speakeren fra målområdet... Plutselig slo det meg - jeg er nok i ura bak plattingen på toppen!! ...men jeg var jo ikke det:)

 

 

 

 

 

Da jeg kom opp på flata var det tett med T'er og navigeringen gikk fint. Jeg så toppen og visste det tok ca 30 min å gå opp siste bakken. Jeg hadde et mål på å komme inn under 3t, men underveis trodde jeg ikke det var mulig på grunn av terrenget... Nå hadde jeg ca 30 minutter igjen før det hadde gått 3t så det var bare å kjøre på videre!! Dette skulle jeg jaggu klare!!

Terrenget tilsa at jeg ikke kunne løpe uten å snuble så jeg gikk så fort jeg kunne. Hoppet fra sten til sten og tok igjen et par mannfolk som hadde løpt forbi meg på flata nede i dalen. Jeg snakket med de i ettertid og de sa at jeg bare hadde duret forbi.. Jeg gikk på det jeg kunne og nådde toppen på 2.50.21!!! Jeg var så glad!! Det var en fantastisk tur som jeg må ta igjen snart med kaffe i sekken så jeg får sett meg litt rundt underveis! På toppen ventet verdens beste premie - utsikten!!!

Etter fotografering og intervju så ventet finisher skjorte (...og flaks for meg så er det jo finisher-skjorte-dagen på jobb på mandag), kjøttsuppe og cola. Da jeg satte meg ned innså jeg hvor tom jeg var og helte innpå en flaske til med nutri-næring mens jeg ventet på at suppa skulle bli kald nok til å spises. Jeg var go'tom i kroppen og utrolig fornøyd!!


Strålende fornøyd etter å ha kommet i mål ved turisthytta på toppen av
Gaustatoppen 1850 moh (vi gikk ikke bort til selve toppen som ligger 1883 moh)

Jeg ventet på Unni som kom inn på 4.04t og også hadde hatt et flott løp! Jeg traff også på ei dame som hadde med guttungen på 5 år på denne lange løypa. Der han ikke gikk selv hadde mor han på ryggen. Etter en hyggelig prat viste det seg at hun hadde 7 norseman i sekken fra før #imponert og når jeg kom hjem oppdaget jeg at jeg fulgte henne på instagram gitt:)

Når vi skulle ta heisen ned traff vi på en kar som kunne peke på hvor jeg hadde kommet opp før det flatet ut... Ser du den lange snøflekken på høyre side? Der omkring kom vi opp. Det var en skikkelig heftig stigning fra dalen og rett opp!!

De som hadde vært med på lang løype fikk gratis skyss med heisen ned og de som hadde gått den korte familieløypa kunne ta heisen ned ved ledig kapasitet til redusert pris. Da vi skulle ta heisen ned så var jo gule startnummer prioritert så vi dura forbi køen og stilte oss foran, men det hadde ikke billettmannen fått med seg så vi måtte pent stille oss bakerst i køen og vente to vogner før vi kom oss ned, men pytt pytt!! Dette var jo bare en bagatell i forhold til hvordan arrangementet var i sin helhet!!



Heisen inne i fjellet

Det å ta heisen ned var nok en skummel utfordring, men med en 5-åring som underholdt hele vogna gikk det mye lettere:) Vel nede tok det bare et par minutter før bussen hentet oss og fraktet oss tilbake til Bygget. Der ble det en dobbel posjon med deilig hjemmelaget lapskaus og salat - og jaggu ble det et glass rødvin også:) Krampefesten ble nok ikke som afterski der i påskesola, men vi koste oss i hvert fall en stund før vi kjørte hjem:)




Utsikt fra Bygget

Dette motbakkeløpet anbefales på det sterkeste for de som liker kombinasjonen med oppoverbakker og vakker natur. Logistikken rundt arrangementet var super og maten på Bygget var både rimelig og god. Funksjonærene ute i løypa heiet og var blide! Utrolig hyggelig å treffe på de underveis!! Alt i alt et fantastisk arrangement!

Takk til arrangør, takk til Jimmy og right to play for startnummeret og takk til Unni for turen!

To fornøyde fruer vente nesen hjemover, glade og fornøyde og gleder oss allerede til neste års arrangement!!!