Ecotrail Oslo 2015

Dette løpet hadde jeg meldt meg på for lenge siden og gledet meg!! Mannen skulle være support - det ville i dette tilfelle si kjøre til og fra, følge meg til start og ta meg imot i mål. Ved juletider var jeg med i en konkurranse på nett og fikk han til å være med også. Der hadde han så flaks at han vant en startplass!! Vi ble enige om å delta sammen, løpe sammen hele veien og ta det som en kjæreste tur. Det store spørsmålet da ble hvem skal være support for oss? Heldigvis har vi verdens snilleste venn som ville være support for oss. I begynnelsen av mai fikk jeg en startplass til, denne kunne også gis bort. Den ble gitt til supporten så han kunne løpe 18km mens han ventet på oss. Alle var fornøyde med det:)

En uke før Ecotrail kom Hr. forkjølelse brått på, men siden jeg liker så godt å løpe så ble ikke det sett på som noen hindring. Jeg hadde jo ei uke på å bli frisk. Jeg var veldig innstilt på å løpe og gledet meg for hver dag som gikk. Fredag dro vi inn til Oslo for å hente startnummer så vi ikke trengte stresse rundt i byen etter startnummer et par timer før start, men kunne bare ta banen rett opp til Holmenkollen. Fredag kveld pakket vi utstyret og var klare for lørdagens løp. Så kom leggetid...

Så fort jeg la meg ned så tetnet jeg fullstendig. Jeg ble sittende i senga og lese litt, men ble så trøtt og fikk ikke med meg hva det sto så jeg la meg ned igjen. Tetnet... Opp igjen... Spilte litt candycrush.. Så kom mannen og la seg.. Da var jeg ganske så irritert for at jeg ikke kunne legge meg ned å sove så jeg tok med dyna og sto opp. Jeg er jo så avhengig av mine 8t+ hver natt for å fungere optimalt. Jeg ble sittende i sofaen og tankene kom. Det slo meg at jeg ikke kunne løpe. Jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken engang selv om andre hadde kommentert det i forhold til forkjølelsen. I halv 3 tiden begynte de første fuglene og kvitre... Morgenlyset kom snikende etter en stund så må jeg ha duppet litt for i halv 7 tiden kom mannen inn i stua. Jeg sa at jeg ikke kunne løpe, jeg var så trøtt og forkjøla at det var ikke forsvarlig - man tuller ikke med en 45km!! Han foreslo å bytte til 18km men da måtte jeg hatt litt mer å puste med... Han spurte om jeg ville være med innover da som støtte for gutta, men nei, det ville jeg ikke. Det å stå og se på hadde blitt for tøft. Jeg ville jo så gjerne løpe!!

Jeg sto opp og bar dyna inn på soverommet igjen. Her lå HULK(Holmestrand ultraløperklubb) trøya klar med startnummer på og lysten overtok! Jeg tenkte at om jeg en gang skal nå det ultra-store målet så må jeg løpe når jeg er trøtt. Jeg må løpe etter en hel natt med løping og uten søvn. Det blir mye tøffere så dette kunne bli en bra test på hva som venter langt der fremme... Jeg tok på tøyet og mannen ble utrolig glad for at vi likevel skulle løpe sammen.

Før start

Når vi kom til hovedstaden fant vi hver vår bane, vinket forvel til supporten og dro opp mot Holmenkollen. Jeg satt der på trikken og var så trøtt så trøtt... Så hører vi over høytaleren: teknisk feil, vennligst forlat toget! Så da sto vi et sted og ventet på neste avgang. Det ble ikke lange forsinkelsen. Når vi kom opp spiste jeg litt ekstra, tok en tur på do også var vi klare! I startfeltet traff vi på en haug med Hulk'er og slo av en prat før vi satte avsted.

Jeg var nok ikke forberedt på hva som ventet egentlig.. Jeg hadde løpt fra Frognersetra til Ullevålseter og opp til Tryvann en gang tidligere og de grusveiene var så flotte og løpe på, men dette var trail og det vil ikke si flotte grusveier hele veien nei.. Det gikk oppover fra start og vi tok det med ro. Vi skulle langt og skulle gå i motbakkene. Vi var ikke alene om det. Noen steder var det trangt så vi gikk på rekke oppover og noen steder var det så gjørmete at noen, inkludert meg, hoppet fra tue til tue, mens andre bare sprang. Vi løp under tårnet, gjennom klatreparken også gikk det nedover... Derfra tenkte jeg i hodet mitt at vi skulle løpe jevnt nedover med små oppoverbakker på fine grusveier - det skulle bli en fin tur selv om søvnen nå trengte seg på så det svei i øynene.

Et par km ut i løypa

Når vi kom ned bakken så husker jeg bare bruddstykker av løypa... Det var kun et par strekker på grusvei og de gikk oppover, oppover og oppover og samme hvor vi var så var vi fortsatt rett nedenfor tårnet. Hvor mange ganger skal vi egentlig rundt det tårnet før vi løper nedover da??

Vi løp også et lite strekke på asfalt, et sted var det riktig så idyllisk med kuer og hester også kom vi til en landhandel. Der måtte jeg innom for litt mer snytepapir og tok en ny runde med nesespray. Jeg fant frem litt mat (brød og banan) mens vi gikk på nylagt asfalt. Endelig var vi ute på veien og snart skulle nok inn på en av de fine grusveiene vel. Det skulle vi ja - og den gikk oppover!! Vi gikk og gikk i godt driv og passerte noen, begynte å jogge der vi trodde den sluttet, men det gjorde den ikke. Den bare fortsatte og fortsatte. Sola steiket og jaggu så vi ikke tårnet igjen også!! Søvnen meldte sin ankomst igjen. Jeg hadde så lyst til å bare lene meg inntil mannen og sove mens jeg gikk. Jeg trodde virkelig på at det kunne funke. Bare en bitteliten powernap hadde vært godt... men det var bare å fortsette. En fot foran den andre. Det var vel når vi hadde kommet rundt 16km frem i løypa at jeg begynte å bli sliten fordi jeg var så trøtt. Da er det langt igjen til 45km - det er egentlig ganske så fjernt.. Skulle vi klare det?

Sola steika her i bakken uten ende - oppover, oppover og atter oppover...

Her vi bor (Horten) er det ikke så mye som ligner på de stiene vi løp på. Det er ganske så breie gode stier og grusveier i hele skogen vår så jeg er jo flunka nybegynner i det å løpe sti. Jeg ser stort sett ned i bakken så jeg fikk ikke sett så mye rundt meg. Noen steder var det nok lett for andre å løpe, men der likte jeg meg godt. Der kunne seg løfte blikket litt fremover for å se hvor jeg skulle, måtte bruke hodet litt og kunne løpe. Det var gøy!! Der fikk jeg mine små øyeblikk med løpeglede og glemte tid og sted! Men det varte ikke så lenge om gangen... Vi måtte også over et stort myr område.

Jeg gjorde et forsøk på og ikke bli våt på beina men etter et par meter kunne jeg konstatere at det ikke gikk, da var det bare å løpe. Våknet til litt da det kalde vannet traff innerst i sokkene mine. Mannen fikk høre det, dessverre, for jeg hadde jo ikke ullsokker, jeg hadde kompresjons-knestrømper! Da kom jeg til å bli kald, forbli våt og sikkert få skikkelige blemmer på beina av alt vannet. Gnagsår kom jeg også til å få - det var helt sikkert!! Lite positiv, sjarmerende og blid kone da gitt! Da vi var vel gjennom så ble det tema fort glemt. Sokkene var jo skikkelig gode. Jeg ble varm igjen på beina og jeg tror de tørket ganske så fort opp igjen! Bena mine idag ser ut som de var på spa igår - ingen merker eller vondter!

Jeg blander nok litt på hvor vi var i løypa og hvilke partier som var hvor.. Vi hadde gått endel og det ble som å gå en rask tur i skogen med mannen. Plutselig hører vi noen som heier og tenker at nå kommer det nok noen løpende bak oss, men det var oss de heiet på. Vi var jo i et løp, ikke på skogstur! Jeg hadde gruet meg til en bru som var 3 stokker over en foss!! Foss faktisk, ikke en bekk som det egentlig var... Jeg fant ut at det kanskje var lettere å hoppe over, men hva om man ramlet.. Vi ble stående her litt for at jeg skulle finne ut hvordan jeg skulle komme meg over. Det kom noen 80'ere og løp elegant over der jeg lurte på om jeg skulle hoppe over... Mannen min gikk over brua og strakk ut en hånd så jeg kom meg over og vi fortsatte.. Her mener jeg og huske at det var flott skogsterreng og vi kunne løpe litt. Det var kjekt for da kviknet jeg litt til frem til neste motbakke. De kom jo som perler på en snor.. Jeg skal aldri si at det er nedover fra Tryvann til Oslo noen gang igjen (selv om på høydeprofilen så jeg at vi hadde løpt mye mer nedover enn oppover da..)

Nok en oppoverbakke et sted i skogen mellom Holmenkollen og Operaen

Så kom vi til matstasjonen etter 26km og her hadde de appelsiner!! Jeg var så tørst selv om jeg hadde drukket jevnt hele veien. Blir så tørr i munnen når nesa ikke er i full funksjon. Jeg tok også en liten kopp cola og gikk ned i kjelleren for en tissepause og ta iskaldt vann på hender og ansikt. Der jeg satt tenkte jeg på Jimmy Vika som hadde sovnet på en do etter 160km løp! Her er bloggen hans om det løpet: http://www.runnersworld.no/blogs/jimmy/den-store-manndomspr-ven-160-kilometer.htm
Jeg kunne jo bare ta meg en liten lur her jeg.. Doen var så liten at jeg bare kunne lene meg litt til veggen... Mannen venter sikkert... Bare lukke øynene litte granne... Men det kunne jeg jo ikke. Jeg måtte fortsette. Jeg var så trøtt-sliten at jeg godt kunne vært i mål nå og vært fornøyd med innsatsen, men det var ikke mål. Det var faktisk ganske så langt igjen, men snart skulle vi over på grusveier og asfalt tenkte jeg... men det skulle vi jo ikke. Jeg tok iskaldt vann på hender og i ansiktet og gikk ut fra do, her på utsiden av do kunne jeg også sovet litt.. Her nede i kjelleren... Så gikk jeg opp trappa, trinn for trinn med tunge steg. Jeg tok meg en matbit i klypa på vei videre så var det bare å løpe litt igjen..

Til og med litt snø lå igjen i løypa

Jeg er jo så glad i medaljer Det er en håndfast bekreftelse på det løpet man har gjort og noe jeg kan ta frem og minnes de løpene jeg har gjort og ikke minst hva jeg har gjort i forkant for og klare nettopp det løpet. Før dette løpet hadde jeg ikke tenkt så mye på medaljen egentlig og jeg hadde ikke brukt den som motivasjon underveis heller, men brått slår det meg. "Vi får jo medalje også" sier jeg til mannen og begynner nesten og gråte av glede... Det skal ikke så mye til når man begynner å bli sliten og ikke minst trøtt!! Han ler litt av meg og bekrefter at ja, det får vi:)

Stein, røtter, jord... oppover oppover oppover... Ett skritt foran det andre... Så får vi melding fra supporten! Spar på kreftene, den løypa jeg løp var tøff i starten. Hvilke krefter? Her var det ikke mye å spare på nei. Her hadde det røynet på lenge. Vi kom også til et større vann. Her var det flott. Jeg tok vann på hender og ansikt igjen da jeg fortsatt var tørst.. Det sto en statue av en bjørn der så da måtte man jo ta bilde av Bjørn (mannen min) der... Skikkelig trøtting-humor!!

Så var det bare å fortsette på sti.. Vi kom til den biten supporten hadde løpt. Her var det  rekkeverk og smalt med en bra skrent ned i elva. Mannen begynte å slite med knær i nedoverbakker og hofte i oppoverbakker så det gikk ikke så fort. Det hadde det jo forsåvidt ikke gjort resten av veien heller og det var ikke hans skyld... Etter en stund på denne stien så kom det en trapp - en trapp!! Så da var det bare å gå oppover da!

Så ble stien morsom. Jeg begynte å løpe og det var deilig! Nok et lite øyeblikk av løpeglede og mestring av nytt terreng. Mannen kommenterte også at jeg var blitt så god til å løpe sti... He he, alt er rellativt men han har gått noen turer med meg der jeg har jobbet med å gå stiene så kan man kalle det fremgang. Nå løp jeg faktisk, og det uten "flaps" (armene ut for balanse) Det var gøy!! Nå koste jeg meg og løpegleden satte inn for fullt igjen!! Så traff vi på noen som ikke koste seg... "...er så lei de jæ.. stiene!!"

Til slutt kom vi ned til sjarmøretappen. De siste 9 km på asfalt inn mot mål. Jeg trodde jeg var i sahara, så tørst var jeg, men samtidig hadde jeg drukket så mye at jeg fikk hold om jeg løp fortere. Jeg måtte ha noe iskaldt. Jeg måtte ha saftis eller slush. Så sang jeg en sang om braincooler!! Det neste som møtte oss var et par gutter med braincooler. Han ene hadde blå og han andre hadde cola... Jeg sa til mannen at jeg skulle lett funnet frem hundrings'n min og kjøpt den halve braincooleren av den ene guttungen!! Skulle jeg rope på de? Jeg lot det være og fortsatte, da måtte det jo være en kiosk der borte hvor de gutta hadde kjøpt braincooler!! Optimistisk løp vi videre... Snart skulle jeg bli kvitt tørsten, snart skulle jeg få braincooler!! Men det kom aldri noen kiosk. Jeg begynte å angre for at jeg ikke hadde spurt guttungen om å kjøpe den halve slush'n hans.

Etterhvert måtte mannen gå litt og da går han ikke så fort, jeg stivnet litt og når vi skulle begynne å løpe igjen så løp han litt for fort, så måtte jeg gå litt også løp vi igjen. Prøvde å løpe litt fortere men da kom hold'et og magen skvulpet. Jeg tok en slurk og bare holdt den i munnen litt, men det hjalp ikke. Vi var begge slitne og det ble litt frem og tilbake om tempo - om det var diskusjon, meningsutveksling eller krangling var vi vel heller ikke helt enige om. Vi navigerte oss løpende gjennom Aker brygge og jeg trodde min siste time hadde kommet - så tørst var jeg!! Når vi kom bort mot andre siden var det en liten kiosk der med hull i veggen. Jeg kjøper iskald cola sa jeg til mannen.. Selv om det bare var 2km igjen til mål så måtte jeg ha noe iskaldt, mannen var enig! I kiosken var det ingen ansatte så vi løp videre og forbi cruise skipet. Ikke langt igjen nå.

Vi fortsatte diskusjonen om farten igjen og jeg kunne nesten ikke snakke da munnen bare klistret seg sammen og jeg hadde begynt å tetne igjen. Dette fikk han også høre en del ganger ja.. Sånn blir det når man løper med sin nærmeste. Jeg hadde tatt nesespray 3 ganger underveis også. Dessuten hadde vi en episode med en bil som stoppet rett foran oss og mannen kom med en glose da han hadde vondt i knær/hofte og en stopp/start gjorde vondt - dette hører til sjeldenhetene at han i det hele tatt hever stemmen så jeg ble jo litt satt ut også av den reaksjonen. Når dette skjedde og mens vi hadde en krangel gående etter episoden så hang kamera-teamet ut av bilen og filmet oss. Dette mente jeg der og da at var unødvendig og ta med en mann/kone krangel på video så de fikk et blikk og en skuldertrekning som ba om at de ikke filmet dette.. Da kjørte de videre. Dette var ikke gøy, jeg som vanligvis bruker å smile og takke de frivillige som gjør en fantastisk jobb! Da ser man hva lite søvn og en sliten kropp gjør med hodet - man kan miste det litt faktisk..

Vi løp inn mot mål side om side og der står Robert med medaljer og verdens beste klem. Den trengte jeg virkelig da!! Vi fikk ikke løpt sammen over mål hånd i hånd som jeg hadde sett for meg så nå måtte jeg bare ha et lite øyeblikk med kjæresten før vi snakket med omverden... Det ble litt snørr og tårer og et par unnskyld så var all tullete krangling om bagateller glemt. Nå skjønner jeg at folk på tv reagerer mot kameraer når de kommer opp i situasjoner hvor ting ikke er så greit. Vi snakket litt med supporten og hulk-gutta før jeg måtte videre for å finne braincooler!! Jeg hadde vel heller ikke go'følelsen etter løpet og alt ble bare feil på slutten. Jeg var ikke så stolt av det jeg hadde vært igjennom som jeg bruker å være etter et løp. Jeg var også så utrolig trøtt og ville bare hjem og sove. Mannen tok litt suppe før vi gikk til første kiosk og kjøpte saftis, så ble det kaffe på neste stopp på vei til bilen. Supporten, Edgar, hadde vært innom Pascal mens han ventet så jeg fikk sjokolade-macron til kaffe'n og den smakte himmelsk!!

Det ble ingen bilder med operaen i bakgrunnen med finisher-skjorte og medalje da det ikke var i mine tanker da. Både medalje og finisher-skjorta ble litt for raskt stappet ned i sekken denne dagen.

Når jeg tenker tilbake på løpet så ble det mye jobbing, vi kom aldri inn i en jevn flyt, men ellers var det en fin tur. Av tankene fra slutten av løpet så er det den teite krangelen med kamerat oppi trynet som henger igjen, og den gode klemmen fra Robert i mål.

Dette er det tøffeste løpet jeg har vært med på da jeg var så trøtt hele veien, men det var en god pekepinn på hva som venter. Jeg gikk aldri på en skikkelig smell underveis, sånn at man møter veggen og gir opp smell. Men det er kanskje ikke så rart når "smellen" kom før start og jeg jobbet hele veien. Løypa var tøffere enn jeg hadde sett for meg da jeg ikke er vant til å løpe i sånt terreng så det tok på. Idag er kroppen helt fin, bare litt støl da og det må man jo regne med. Jeg ser også at om jeg skal bli bedre i terreng så må jeg oppsøke det og ikke bare tusle rundt i bakhagen av en skog vi har her. Det ser jeg frem til!

Løypa var egentlig veldig fin. Det var flotte områder vi løp i (de gangene jeg kunne løfte blikket fra stien) og jeg har lyst til å være med igjen til neste år, da er jeg litt mer forberedt på hva som egentlig venter! Dette løpet kan virkelig anbefales til deg som liker å løpe i terreng.

Min neste konkurranse (tur) blir også i marka på Oslo skogsmaraton 20. juni og det gleder jeg meg til. Der skal mannen være support og jeg skal løpe alene og se om jeg kan finne løpegleden i skauen:) Det blir digg!!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Tid: 06:34:16
Plass 289 av 333 totalt - 88 av 108 damer.
Det ble tatt mellomtid rett etter matstasjon etter 27 km og da lå jeg på plass 296 så vi har løpt oss opp 7 plasser på siste delen.
Første delen hadde vi snitt på 8,33 min/km, siste delen hadde vi snitt på 9,05 min/km

Vestfold ultra challenge 2015 - Brannåsen trail 17km

Det var lørdag morgen, jeg var klar og tent på å løpe! Jeg skulle gi på fra start til mål. Jeg skulle løpe ut av komfortsonen min og gjøre et godt løp! Jeg hadde ingen unnskyldninger denne morgenen. Jeg var klar!!

Vi dro av sted litt over klokka 7 og hentet ei venninne. Hun og mannen min skulle gå fra Botnestua til Brannåsen hvor de skulle heie på de som løp forbi, og det var her jeg skulle vende. I år skulle jeg bare løpe 17km fordi Bjarnhild og meg hadde vært ute og satt ut merkepinner på torsdag (21km) også skulle jeg ut på søndag morgen igjen og ta de ned (25km). Det ble totalt nok kilometer i terreng og oppoverbakker for gamlemor den helgen ja;)

Vi ankom stadion og der var det allerede kommet mye folk. Vi slo av en prat med et par stykker, hentet startnummer og tok et bilde foran ecotrail-bilen som sto parkert på plassen.

Bjørn og Anja dro av sted for å komme seg inn til Brannåsen hytta før førstemann passerte/vendte. Etter en liten racebrief var vi klare for start. Det var den samme rolig stemningen som i fjor. Ikke noe stress når arrangøren talte ned og vi løp av sted.

Jeg lå bak noen jeg visste skulle løpe 50km og kanskje også 80km. Vi hadde god fart bortover for min del, samtidig som det ikke gikk for fort. Jeg tenkte at nå skal jeg henge på og det blir gøy å se hvor fort de løper når vi kommer inn i skogen, de skal jo tross alt løpe veldig langt i kupert terreng. Jeg visste på forhånd at det gikk oppover fra det øyeblikket det gikk over fra asfalt til grus og videre til kjerrevei og skogsbunn. Jeg visste at pulsen kom til å bli høy i starten og at jeg kom til å puste og pese meg av sted, men det var jeg så mentalt forberedt på at det gikk supert! Jeg snakket litt med ei koselig dame som skulle løpe 50km og hørte det summet rundt meg. Folk var i godt humør!

Jeg visste fra før at det var ei dame til på distansen min. Hun var fra Rye. Jeg synes alltid det er gøy å se hvor mange som er i klassen og hvor mange damer som er med også er det utrolig gøy de gangene man kommer i den første halvdelen på resultatlista, men det er det... Jeg gjør jo dette for meg og når jeg har gjort så godt jeg kan, og særlig når jeg har gjort det bedre enn jeg noen gang har gjort det før, så er jeg strålende fornøyd!! Jeg konkurrerer ikke mot noen andre, kun meg selv. Eller forresten, om jeg løper og det dukker opp en dame foran meg så forsøker jeg jo å ta henne igjen - det er jo konkurranse og siden jeg aldri løper om noen seier så er det en liten seier i seg selv og løpe forbi noen i løypa... Hehe, sånn som på Bislett når vi bare var to damer igjen og jeg løp forbi henne på siste runden så jeg kom på nest siste plass etter at nesten samtlige deltakere hadde pakket sammen og gått hjem for lenge siden.. Små gleder..

Nå var vi snart på første toppen med litt utsikt hvor det også ligger ei hytte. Jeg hadde fått øye på ei med Rye drakt og tenkte at det kunne være hun andre på distansen min. Jeg kom nærmere og løp like fort som henne før jeg løp forbi. Når vi begynte på svabergpartiet på Liglaneren kom en Rye-fyr i stor fart mot oss! Vi heiet på han og kommenterte at der gikk det unna!! Han var god! Det var gøy å se! Vi løp over haugen og skulle ned på baksiden... Der er det bratt ned for ei by-jente med null balanse og som synes alt er skummelt. I fjor akte jeg nesten på rompa ned, men i år skulle det gå bedre! Det hadde jeg bestemt meg for! Jeg har fortsatt selvinnsikten i behold og slapp fram noen før jeg gikk nedover. Hele feltet forsvant i et forrykende tempo ned skråningen og Rye-damen løp også forbi. Med ett ble det stille i skogen.. Det kom en negativ tanke om at jeg var skikkelig dårlig - de andre var skikkelig gode og her tuslet jeg ned bakken. Har meldt meg på terrengløp også kan jeg ikke komme meg fortere ned en bakke engang!! I det jeg gikk ned siste henget tok jeg tak i hodet mitt og sa til meg selv at dette var bra jobba! Jeg hadde kommet meg ned skråningen fortere og bedre enn i fjor og det er bra! Jeg er god!! Hodet var på plass igjen og bena var klare til å løpe.

Når vi kom der skogsmaskinene hadde kjørt fikk jeg øye på Rye-damen igjen. Her var det ikke lett å komme seg frem. Noen steder var det fint å løpe mellom de dype hjulsporene, men noen steder måtte jeg inn på den ene eller andre siden for å komme frem. Jeg løp rett bak Rye-damen nå og hun fortsatte i midten der jeg visste at det letteste var å løpe inn på høyre siden og vips var jeg forbi! Det var kvister over alt så jeg tråkket meg frem til grusveien.

Bilde fra torsdagens tur

Det var en bratt bakke opp til Brannåsen hytta for vending på 17km løypa. Jeg gikk oppover så fort jeg kunne og når jeg kom opp så sto det flere og heiet. Jeg hadde jobbet så bra frem mot vending at hjernen hadde rukket å krympe! Jeg visste jo så godt hva jeg skulle gjøre, men spurte hvor jeg skulle vende... "Ta på hytta!" sa de og jeg løp bort, rundt en sykkel og smalt handa i veggen før jeg snudde. I det jeg begynte på grusveien nedover igjen så jeg Rye-damen og tenkte at NÅ må jeg kjøre! Jeg må gjøre et forsøk på å holde tempo helt inn. Jeg får heller gå på en smell og heie på henne når hun seiler forbi meg! Dette var dagen for å løpe det jeg var god for, her nyttet det ikke å spare på kreftene!!

Nesten oppe på Brannåsen

Jeg kom meg tilbake gjennom løypa der skogsmaskinen hadde kjørt, og løp bortover en gress slette. Sola traff meg i ansiktet, det var så stille at jeg kunne høre fuglene kvitre. Ingen tanker var i veien. Jeg smilte av lykke. Dette var fantastisk! Beina tok meg fremover og det føltes som jeg løp som et barn som har fått nye joggesko! Fart og puls spilte ingen rolle - jeg løp rette og slett på ekte løpeglede rett fra hjerte... Dette var et øyeblikk som brant seg fast, et minne jeg tar med meg videre... En bekreftelse på at jeg akkurat nå er på riktig vei i forhold til hva jeg vil drive med fremover!

Fra søndagens tur

Jeg løp nok på den gleden lenge, for brått innså jeg at jeg allerede løp forbi grinda og ned mot fellesfjøset. Jeg husker at jeg løp ganske så lett opp den ene bakken i skogsløypa og hvor deilig det var å ha en kropp som svarte! Men hvor var det blitt av resten av motbakkene på vei tilbake? Hvor var det blitt av den siste skogsdelen av løypa? Jeg kom også på Rye-damen igjen, hun lå sikkert rett bak nå som jeg bare hadde løpt på min egen glede, i min lille boble, og ikke for å komme først. Jeg hadde jo ikke pushet på!!

Nå var det jo bare strake veien tilbake til stadion. Jeg fokuserte på å holde farten oppe og kikket bak meg, der var det ingen. Jeg rundet sykkelstien og kikket bak meg igjen og da kom hun ut bak fellesfjøset. Nå var det bare å løpe om jeg skulle klare å holde det helt inn! Jeg løper ikke særlig fort og har ikke noen tider å skryte av på verken 10km, halvmaraton eller maraton, men jeg kunne i hvert fall løpe så fort jeg kunne! Jeg måtte ikke ligge i marsjfart innenfor komfortsonen min. Jeg måtte gjøre et ordentlig forsøk i dag som jeg hadde bestemt meg for å kjøre på!! Heldigvis var det medvind på sletta, for i slak oppover så er den lei i motvind! Jeg krysset veien og løp ned mot den lille haugen med grusvei som vi skulle over. Måtte gå et par skritt i bakken, men løp på igjen. Pustet, peste og gryntet litt der jeg løp så fort jeg orket mot mål.

I det asfalt går over i grus (målstreken) hører jeg "gratulerer med første plassen da!" og mannen min kom mot meg. Jeg bare fortsatte og gå.. Jeg hadde løpt så fort jeg kunne, jeg hadde vært utenfor komfortsonen min. Jeg var stolt og rørt over hva jeg hadde fått til og kjente klumpen vokse i halsen.. Jeg gikk bort til enden av klubbhuset, svelget og gikk tilbake til mannen og venninnen min og ga de en god klem! Jeg måtte bare ha det lille øyeblikket først for meg selv..

Etter å ha fortalt om han Rye-fyren som sprang så vanvittig fort inni der så gikk jeg for å finne næring, og få t-skjorta. Når jeg kom ut kom det en kar bort til oss, det viste seg å være Svein-Erik Bakke (han Rye-fyren) som hadde rukket å få på seg litt mer tøy da han kom inn på 1.10.06 og satte ny løyperekord. Rye-damen kom også bort og hun het Torunn Brandt. Hun hadde kommet inn drøye 2 minutter etter meg. Det var skikkelig blide, positive og trivelig folk!! Før vi gikk hver til vårt ble det bilder av de to damene.

Så måtte man jo ha bilde av vinnerne som får tidene sine stående som bestetid i løypa frem til en ny gjeng setter av sted til Brannåsen 2016.

Jeg er så utrolig fornøyd med løpet mitt, det at jeg turte å trå litt på utsiden - at jeg ikke bare luntet av sted i frykt for å bli sliten og ikke holde helt inn. Det at jeg aldri ga meg når jeg så at jeg kunne komme først i mål. Det var utrolig moro at vi var så jevne for da ble det en ordentlig konkurranse selv om vi bare var to i klassen. Det er litt mer gøy å vinne når det er så jevnt!

Jeg ønsker å takke for et flott arrangement! Dette er et løp med god stemning, flott natur og kan virkelig anbefales! Dette er et løp både for hardbarka ultraløpere og for flunka nybegynnere da de har distansene 80km, 52km, 27km og 17km og velge mellom. Jeg gleder meg allerede til 2016, på hvilken distanse får tiden vise.. Sees vi til neste år?

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Tid: 1.46.07

Førti-års krisa

Da er det ikke så alt for lenge igjen til jeg blir 40 år! Jeg har allerede fått kjenne litt på det da jeg nå stiller i klassen 40-44 (40-49) i konkurranser. Når man runder 40 er man så og si halvveis i livet. Mye er lært og mye gjenstår og lære, men det er også nå "panikken" brer seg... Hva skal jeg bli? Hvor vil jeg? Hva vil jeg gjøre på returen av livet?

Jeg kom vel inn i "krisetiden" for et par år siden da jeg sånn uten videre meldte meg på en halv ironman (1900m svømming - 90km sykkel og 21km løp) uten å kunne svømme annet enn bryst med hode over vann og var vel litt over middels engstelig for å svømme langt ut i sjøen, i svarte vann og i midten på svømmehallen... Aldri hadde jeg løpt 21km heller... Men jeg klarte det jeg!! To år på rad faktisk, men som kjent så er alle gode ting 3 og da blir jeg med i Haugesund i år også!!

Ut av de 3 grenene så er det løping som ligger mitt hjerte nærmest og jeg ville prøve og se om jeg kunne klare å løpe en full maraton! Første påmeldingen var til Bremen i begynnelsen av oktober 2014 - men det utgikk av flere årsaker. Neste påmelding var på Fredrikstad maraton 25. oktober 2014. Der løp jeg og et knippe andre mennesker ut en time før offisiell start (for de som skulle bruke over 4t og ønsket å ha litt god tid) Det ble et vellykket løp og maraton-gnisten ble tent. Dette ønsket jeg å gjøre flere ganger!!

Nå er det jo sånn at når man har gjort noe så ønsker man å dra det litt lenger gjerne... Når jeg oppdaget Oslo eco-trail som hadde en 45km distanse så meldte jeg meg på. I mai 2015 skulle jeg løpe min første ultra! Men det var lenge til mai og Bislett indoor challenge fristet med runder i februar!! Jeg elsker runder!! 92 runder = 50km. Jeg kunne jo ikke annet enn å melde meg på og på litt over 6t løp jeg 50km inne på Bislett  min første ultra!! Hvem hadde trodd det for et par år siden?? Ikke jeg ihvertfall!!

Så kommer tankene for selve dagen snikende og vi har snakket om hva vi skal gjøre da.. Vi så på et par maraton som gikk ute i verden i november og valget falt på Athen maraton der jeg kunne løpe med kjæresten. Det hadde vært no' det... Men på den andre siden så har jeg jo løpt maraton... Jeg ville jo gjøre noe stort! Jeg ville noe mer... Jeg var inne og så på Bislett 24t som jeg tidligere har fabulert om sammen med ei venninne, men å holde seg våken i 24t klarer jeg jo ikke!! Og hadde jeg tatt meg en lur underveis så hadde jeg nok, med mitt gode sovehjerte, sovet til sluttsignalet gikk...

Igår så jeg at noen hadde meldt seg på 24t løpet! Jeg kjente at jeg hadde så lyst, men er realistisk også! 40 år - trent i et par år - soveguri... nei, samme hvor mye man vil så er ikke det noe for meg nå... Jeg klikket på linken til påmelding sånn for gøy og der åpenbarte det seg noe fantastisk!!

Det var ikke bare 24 timers løp, det var også 6t, 12t og 48 timers løp!! Bislett International Indoor Endurance Festival!! Det kriblet i hele kroppen!! Det var en plass igjen på 24t, men det blir ikke i år. 48 timer er jo bare helt utelukka!! 6t har jeg jo løpt på Bislett før (50km på litt over 6t) så da sto det igjen 12t!! Akkurat passe til at jeg skulle klare å holde meg våken, akkurat passe til å slå distansepers'n min på 50km uten å måtte melde meg på et 80km løp som jeg kanskje ikke klarer å fullføre... Dessuten var det første lørdagen etter 40-års dagen min så dette måtte bli den ultimate feiringen av en merkedag!! Dette var perfekt!!! Men så fikk jeg øye på noe som slo knock-out på meg med en gang.. Slo meg vekk fra drømmeverden.. Det var en hake der... og den var ikke så rent liten heller... Løpet gikk fra lørdag kl. 22.00 til 10.00 søndag morgen... Filler'n - da passer det ikke for soveguri likevel da... *sukk* Alle flammer i meg sloknet.. bortsett fra en.. Den lille flammen i hjerte...

Jeg ville jo løpe, jeg ville løpe runder, jeg ville feire dagen min med en løpefest - jeg ville det så mye mer så at det at det gikk om natta skulle ikke stoppe meg ihvertfall!! Flammene blusset opp igjen!! Jeg ville jo ha en utfordring, komme meg ut av komfort sonen og bryte mine egne grenser... Jeg valgte der og da og bestemme meg for at jeg KAN!! Jeg kan øve meg, jeg kan snu døgnet, jeg kan jobbe for å klare det!! Jeg kan det jeg vil jeg - fordi jeg gjør det fra hjerte mitt og ikke basert på hva andre gjør, tenker og tror. Dette målet kribler i kroppen, spiller på følelsene og kjennes langt inni hjerterota!!

Atter en gang skal jeg få lov til å løpe på Bislett - denne gangen blir det dobbelt så lenge!! 6 timer den ene veien og 6 timer den andre veien!! Runde etter runde etter runde... Masse løpeglede og sikkert en nedtur eller to sånn underveis, men det hører med!! Jeg gleder meg til å se andre mestre, heie på de, mestre selv og bli heiet på! Jeg gleder meg skikkelig til en hei-dundrende-løpe-bursdagsfest som skal vare hele natta til ende, forbi soloppgang og langt uti morgentimene!! Jeg gleder meg til 40-års krisa!!!

Holmestrand maraton 2015

Her har jeg vært med hvert år siden oppstarten og alltid løpt korteste løypa. I fjor perset jeg på 5km og planen i år var og perse igjen på 5km. Jeg var påmeldt og klar!! Men sånn gikk det ikke...

Jeg har løpt litt med ei som heter Bjarnhild i det siste. Vi har hatt superkoselige langturer sammen og skravlet høl i huet på hverandre i over 30km. Vi løper i ganske samme fart og går så godt sammen på turene våre:) Vi skulle egentlig løpe vår første maraton sammen i Bremen høsten 2014, men det utgikk av mange grunner. Jeg løp Fredrikstad maraton alene i oktober 2014. I løpet av disse løpeturene sammen kom Holmestrand maraton opp og jeg sa at om du løper maraton der så bytter jeg distanse og løper sammen med deg!! Og sånn gikk det... 

Vi gledet oss, hun var spent og jeg var spent på hennes vegne. Jeg var også spent på om jeg skulle møte veggen eller måtte bryte så hun måtte løpe alene videre. Jeg er også litt over middels glad i medaljer, så siden jeg hadde de 3 første hang denne 4. på rad høyt! Det var mye som sto på spill denne dagen. 

Før start var vi glade og spente

Forberedelsene var gode selv om det siste 14 dagene ikke hadde blitt så mye trening. Trøsten er at maraton-formen ikke kommer i løpet av de siste 2 ukene, men bygges over lang tid, og de forberedelsene hadde vi hatt. Jeg hadde nok km i banken og var veldig fornøyd med det! Vi hadde også løpt løypa og planlagt at vi skulle gå hver gang i den ene bakken i enden av brygga. Der skulle vi spise og ta en pust i bakken før vi fortsatte. Det eneste målet tidsmessig var å fullføre innenfor makstiden på 6t. 

Dagen kom og vi dro avsted. Tåke og smådugg i lufta. Sola skulle komme litt senere på dagen så solbrillene var pakket:) Vi valgte å løpe med drikkesekk (marathoner til camelbak) hvor vi hadde både sportsdrikk og fresubin. 

Starten gikk og vi holdt igjen. Det går alltid fort i starten på alle typer løp. Først var det 2 små runder for å få riktig distanse. Første runden gikk fint, men litt fort da vi lå på ca 8,9 kmt i snitt (når vi har løpt rolig langturer sammen har vi hatt fra 7,5 kmt-ca 8,3 kmt i snitt, noe som har vært perfekt fart for oss Vi tenkte å legge oss der nå også for å holde hele veien inn). Vi rundet målområdet og begynte på den andre lille runden. Når vi skulle ned igjen mot målområdet sto det et par vakter midt i den gata så vi bare fortsatte fremover og trodde det var neste gate vi skulle ned.. men nei..  Etter litt oppdaget jeg at vi hadde løpt feil - vi skulle jo ned den forrige veien vi... Så da var det bare å snu og løpe ned der.. Ikke bra å få peanøtthjerne så tidlig i løpet, men er man på tur med meg så blir det alltid en omvei... 

Når vi kom ned på brygga igjen var vi mutters alene... Desidert bakerst, men klare for å ta fatt på runde 1 av 8. Vi løp avsted, konstaterte at det fortsatt gikk litt for fort... Spreke i bena, men gikk i gå-bakken som planlagt. Vi løp i stillhet... Ingen skravling.. Enkelte små ord og setninger ellers helt stille... Vi løp i hver vår boble... Sånn gikk det i flere runder. Vi var vel spente og det var litt høytidelig. Dagen var endelig her - dagen vi har pratet om så mye den siste tiden. Det var en helt merkelig stemning. Vi som var gode for 34km skravling!! Farten gikk ned for hver runde og det var bra. Vi fant flyten i farten vi har hatt på rolig langturer.. Vi heiet på de som kom forbi i et forrykende tempo. Han ene konstaterte vi at løp halvmaraton siden det gikk så utrolig fort, men neida, han så jeg hadde vunnet maraton. Spreke folk asså!! 

Dette er gøy!!! Nå koser vi oss!! Sier frøken positiv... 

Når vi hadde kommet oss litt opp på 20km tallet ble Bjarnhild stiv og vondter begynte å dukke opp. Stillheten var der fortsatt! Hun jobbet og jeg oppmuntret litt og krysset fingrene bak ryggen. Dette måtte gå!! Jeg spurte om jeg skulle ta sekken hennes litt, men nei det gikk fint og vi fortsatte ferden.. En fot foran den andre... Vi kom til ca 30km og jeg forsto brått at dette kom til å gå!! Nå hadde vi bare litt igjen, men det er jo gjerne også nå i løpet av de neste 10km at veggen kommer og når den kommer så treffer den hardt! Jeg sa at nå tar jeg sekken din så du får løsnet på stivhet i skuldre/nakke/rygg og jeg fikk sekken. Slang den oppå min egen så den satt som støpt. Etter gå-bakken satte vi på musikk på høytaleren på mobilen. Det var jo tross alt blitt lørdags ettermiddag, vi var på nest siste runde og stillheten var brutt for min del. Jeg motiverte og skravlet i vei.. Jeg hadde gjort det jeg liker best i over 4 timer så jeg var så fulladet!! 

Jeg treffer på en som er både utrolig koselig å treffe på og en skikkelig god løper, spesielt i motbakker! Måtte bare gi han en klem og veksle noen ord så jeg bare ba Bjarnhild løpe videre. Jeg tok henne igjen og fikk brent bort litt av løpegleden jeg hadde ladet!! På et tidspunkt står også kjæresten med to brødskiver med syltetøy til oss! Jippi - mat!! Brødskiver smaker som kjent best på tur og denne var absolutt ingen unntak... Mmmmm.... Nå får jeg en ny boost med energi!! 

Sliten maratonløper vs umedisinert, fulladet og glad adhd jente er ingen god kombo!! Plutselig smeller det fra Bjarnhild "Du er som en sånn jævlig irriterende fisher-price leke som man ikke får skrudd av!!!" He he, joda, jeg var enig:) Dette var dagens beste kommentar!! Så utrolig bra beskrevet!

En ung kar var plutselig på siden av oss og spør om det er siste runde, nei vi har to igjen, svarer jeg. Han er på siste og løper litt videre. Vi tar han igjen da han har begynt å gå igjen og jeg ber han henge seg på oss. Vi har jo musikk og god stemning. Lørdagsfesten er igang!! Han henger seg på og vi småprater videre... Jeg prøver å motivere og lage god stemning. Gutten er fornøyd med å løpe med oss da siste runden var lang alene.. Når vi nærmer oss brygga sa jeg til han at når vi kommer til langsiden langs hydro-parkeringen skal han løpe fra oss og i mål - han skal avslutte sterk! Han skal løpe som en vind i mål og hente medaljen sin. Når vi kommer dit forsvinner han... Han løper som en vind!! 16 år og bare noen hundre meter fra å fullføre sitt første maraton sterk! Det er så fantastisk å se andre mestre - det å se andre nå sine mål! I det han runder inn mot mål tasser vi bak der, jeg har klump i halsen av stolthet!! Når vi runder står han og heier på oss ut på vår siste runde og jeg gir han high-five og skryter av han!

Nå er vi på siste runde. Jeg bobler nesten over av energi!! Vi gleder oss til cola i Hagemann. Løpet har gått etter den planen vi hadde. Det har vært moro å se folk i løypa. De som løper fort, de som løper og de som kjemper. De som løper maraton og de som går 5 km. Dette er virkelig løpet for alle!! De frivillige var supre! Vi vekslet noen ord med de underveis og ved en vannstasjon på siste runden hadde de ikke vann klart til begge så jeg valgte å ikke stoppe opp. Men hun ene jenta kom småløpende bort til meg med et glass og det var SUPER service!! På den ene stasjonen ved Hagemann ventet de med cola til oss da vi sa på nest siste runden at vi tok gjerne cola på siste runden. Tusen takk til alle frivillige, spesielt de som ventet på oss som kom tassende til slutt!! Det betyr så mye på en sånn lang dag med små ord og oppmuntrende smil:)

Siste runde - fortsatt superglad og med to drikkesekker!!

Jeg er på det tidspunktet sååå lykkelig, cola smaker digg og jeg spanderer på meg en appelsinbåt også!! Nå har vi bare sjarmøretappen igjen!! Når vi runder bak Hydro får jeg et øyeblikk av klump i halsen fordi jeg er bare så utrolig stolt av Bjarnhild som snart har løpt sin første maraton!! Det er et fantastisk øyeblikk! Kroppen min har vært super hele veien, energien har vært på topp og smilet på plass!! Når vi kommer ut på brygga sier jeg at nå er det vår tur til å avslutte sterk! Vi setter ikke avsted i et forrykende tempo, det vil være å overdrive, men farten settes et knepp opp. Vi holder farten og springer sammen i mål... 

Denne målgangen var ikke noen avslutning, men starten på mange gode løp fremover... Neste gang kan det være meg som er stiv og har en dårlig dag så det å løpe sammen sånn er supert! Selv om vi løp i stillhet visste vi at vi ikke var alene. Det gav en trygghet på en distanse som kan være brutal. Jeg gleder meg allerede til neste løp som skal løpes med kjæresten rundt hovedstaden (Oslo ecotrail 45km) Men selv om Holmestrand maraton var en opptur beholder jeg respekten for distansen og krymper meg litt når noen sier maraton. Man vet aldri når den slår tilbake - det er det som er så fasinerende med distansen... 

Nerdefakta for spesielt interesserte: 

De to første smårundene gikk på 7 og 8 minuttter, mens 5km rundene gikk på:

1. 34,13

2. 35,30

3. 36,41

4. 38,20

5. 39,21

6. 39,33

7. 39,11

8. 39,00

Totaltid: 5.17.27

Det ser ut som vi løp ganske så jevnt når vi kom inn i marsfart og avsluttet siste runden bedre enn de 3 foregående rundene! 

Bislett 50km indoor challenge 2015

Etter at jeg fullførte mitt første maraton i oktober 2014 tenkte jeg at Ecotrail 45km i mai 2015 kunne være en fin introduksjon til ultraløperenes verden... men sånn gikk det ikke. Ved juletider fikk jeg det for meg at jeg kunne jo løpe Bislett 50km i februar. Her var det 92 runder rundt en bane på 546m. Jeg ELSKER runder!! Som sagt så gjort - julegaven fra kjæresten ble startplass på Bislett.

Jeg gledet meg med masse sommerfugler i magen! Dette var virkelig et stort mål! Det var skummelt... 50km uten en skog å gjemme seg bort i om man skulle gå tom... Ikke et gatehjørne hvor ingen så deg... Bare en åpen bane rundt og rundt... Åpen? Nei, det var den jo ikke.. Det gikk opp for meg etter å ha sett en video at det er jo en tunnel.. Jeg visste det var innendørs, men hadde ikke tenkt over at man faktisk ikke kunne se ut hele veien sånn som jeg først tenkte..

Jeg trente det jeg skulle og en dag jeg løp ute hadde jeg glemt å ta ull på knærne, ja, gamle damer må ha ull på knærne når temperaturen går ned.. Jeg løp 20km og hadde vondt i knærna når jeg var ferdig.. Jeg var forsiktig, syklet, svømte, trente styrke og bevegelighet. Så løp jeg litt igjen og stoppet hver gang jeg kjente kneet.. Da hadde jeg som regel løpt 7-8km. Jeg hadde også en tur på 32km hvor jeg kjente kneet, men det ble ikke noe mer vondt.. De siste ukene tok jeg det med ro og hadde et par turer på 15-16km som gikk fint... Jeg var optimistisk helt til jeg gikk en tur på onsdagen før løpet og kneet verket og banket som om Karius og Baktus skulle ha flyttet inn der...

Skal - skal ikke ble spørsmålet de siste dagene... Hodet ville, kroppen hadde godt med trening, men hva med dustekneet... Skulle jeg risikere å presse det så jeg ikke fikk trent til alt det andre gøye jeg skal i 2015 eller skulle jeg la være å starte?? Min kjære sa at jeg skulle gjøre et forsøk. Løpe rolig og gi meg når kneet kom for fullt... Jeg hadde jo aldri vært på Bislett, det var flere kjente som skulle løpe så uansett fikk jeg meg en løpetur og kunne heie på de andre om jeg måtte bryte. Jeg stilte inn hodet på at jeg skulle løpe i 7t. Farten måtte være over 7,14kmt for å klare makstiden. Jeg kunne jo alltids gå... Og om jeg måtte gi meg så skulle det være greit! Da måtte jeg bare utsette ultra-debuten til mai.

Tidligere hadde jeg lekt med tider, selv om å fullføre skulle være første pri! Om jeg kom inn på 5.59.59 skulle jeg være strålende fornøyd.. Drømmetiden var 5.29.59 - men da måtte alt klaffe og jeg måtte løpe fortere enn jeg vanligvis gjør på lange distanser så det var ikke helt realistisk..

HULK løperen på tomlene

Når vi kom inn på Bislett og så de som løp måtte jeg bare sette meg ned litt...(De som skulle løpe på under 4.20t løp før oss) Jeg kjente at jeg skalv.. Var skikkelig redd!! Shit!! 50km!! De som løper nå løper jo grisefort!! Min kjære som skulle være support spurte om vi ikke skulle gå og se litt... Nei, jeg må lande litt svarte jeg og ble sittende.. Dette var virkelig et mål som kjentes!! Etterhvert kom noen kjente og pulsen gikk ned:) Spiste litt, skiftet og når vi var klare til start gledet jeg meg:)

Løpet begynte og det gikk riktig så bra!! 91 runder igjen og der var kjæresten ved langebordene/drikkestasjonene (lengdegropa for de som er kjent) Rundet igjen, løp litt og der var kjæresten:) Det var da 2 høydepunkt pr runde. Musikken dunket ut av høytalerene og folk var muntre når de løp forbi meg gang etter gang:) Artig å ha noen kjente å heie på!! Jeg holdt mitt tempo og i følge supporten kunne de stille klokka etter meg en stund:) Det var mye hard musikk og jeg tenkte at det er jo greit om man skal løpe fort, men det hadde vært hyggelig med litt lettere musikk.. Jeg hadde ikke før tenkt tanken før de kjørte igang med En pinne for landet:) Hey - afterski i hovedstaden;) Banen var fin og det var godt å dekke å løpe på syntes jeg - stemningen var god - kroppen fungerte og alt var bra enn så lenge.. Jeg fikk også tilbakemelding om at jeg lå an til 5.30t og svarte "løper jeg så fort?" Dette var jo skikkelig gøy!!

Smilende fornøyd!!

Jeg kjente jeg var sulten. Jeg hadde spist en god frokost og et par brødskiver før start, men det holdt ikke lenge.. Jeg begynte tidlig å drikke svak maxim og etter ca 1,5t gikk jeg igang med Fresubin. Ble et par slurker i løpet av noen runder, men jeg merket ingen effekt. Jeg var skikkelig sulten! Løp forbi support og ropte etter brødskiver. Neste runde lå ei kvart skive klar med en ørliten sving syltetøy... Øy, err'u kjiip med syltetøyet eller? Stoppet og slang på en sving syltetøy til før jeg løp videre... Jeg var innom det bordet i ett, en slurk vann, en slurk maxim, ei halv brødskive, en bit banan... Ble jo aldri mett... Etter en stund tenkte jeg at nå får jeg bare løpe et par runder for kroppen har fått næring og trenger ikke mer akkurat nå... Jeg tror ikke jeg tar mye feil om jeg sier at jeg var innom bordet for næring/drikke 80 av 92 runder minst!! Tror jeg var den som spiste mest i løpet av løpet!!

Hva skal jeg velge på matbordet denne runden?

Det gikk utrolig lett helt til 48 runder gjenstod. Etter dette gikk det greit nedover.. Noen hadde begynt å gå litt, passerte noen og stemningen hadde landet... Jeg traff på en grønn HULK (en fra Holmestrand ultraløperklubb som har fullført en ultra før) Vi hadde en hyggelig prat, men dessverre måtte han bryte etterhvert. Det gikk rundt og rundt... Jeg hadde null peiling på hvor langt jeg hadde løpt - jeg talte bare runder og klamret meg til dem... Så hadde jeg 30 runder igjen! Bare 30 runder igjen jo! ..og ikke før hadde jeg tenkt tanken så kom kneet snikende... Runde 29, forsøkte å peke til support på kneet, men han var opptatt med rundetider og andre... Ble litt sur.. Han må jo følge med!! He he, alt er mannen min sin feil når jeg er litt sliten og noe går galt, men det vet han om... ;) Neste runde ser han når jeg peker på kneet.. Ikke står han ved matstasjonen lenger heller Nå er det bare et høydepunkt underveis på runden da han også står ved passering.. Jeg stopper ved langebordet og tar en bit banan og en slurk av hans pepsi max. Må bare ha en annen smak i munnen og når han er så dum og ikke står her og passer på så...

Nok en passering og på vei ut på neste runde...

Runde 27 - den verste runden av de alle. Jeg hadde så lyst til å bare stille meg inntil veggen og gråte.. Skikkelig gråte faktisk.. Verden bare raste sammen uten at jeg visste hvorfor egentlig.. men stoppet jeg og gråt? Nope - tøffe jenter gråter ikke! Når noen løp forbi og spurte om det gikk bra bare smilte jeg og tommel opp.. Jaaaa, kjempebra - bra jobba, stå på videre.. også forsvant smilet idet de løp forbi... Jeg fikk også vondt i magen.. Var jeg sulten eller var det maten jeg hadde spist.. En tur inn om do.. Det er vel første gang jeg har vært lykkelig for å gå på et hcp toalett.. Jeg støttet meg på armlenet og kjente jeg var svimmel... Tok vann i ansiktet, drakk litt iskaldt vann og strammet meg opp!! Ut på banen igjen.. 26 runder igjen... 25 runder igjen... Speakeren gikk bananas. Her kommer den og den og har gjennomført 87 runder, 90 runder, inn på siste runde... Jeg hadde lyst til å stoppe opp, holde for ørene og skrike: HOOOOOLD KJEFT!! Jeg har TJUEFEM runder igjen og prøver å motivere hue, men får jo ikke fred til å tenke med det bråket!! Nå var jeg langt nede og jeg var halvveis - jeg hadde 25km igjen!! Jeg fortsatte noen runder til før jeg innser at, nei, jeg har ikke 25km igjen - jeg har faktisk løpt mer enn 1/3 av løpet ferdig... Jeg hadde hatt så fokus på runder og ikke km at det bokstavlig talt gikk litt rundt for meg:) I ettertid ser jeg at da hadde jeg rundet 35 km og møtte den fryktede Mr. Vegg!!

Smiler, men ser sliten ut..

Jeg innså at jeg var skikkelig sulten og var nødt til å spise skikkelig så jeg klarte siste del av løpet! Jeg var nødt til å få i meg noen brødskiver til og denne gangen hadde jeg fått godt med syltetøy på! Jeg tok med meg en cola - noe som betyr at da er jeg langt uttafor for vanligvis drikker jeg kun maxim eller vann på løp, cola kan jeg godt ta etterpå! Jeg gikk der med brødskiva og colaen.. Noen damer med blomsterkranser hadde kommet og heiet på Robban tror jeg det sto på skiltet.. Jeg tok en brødskive til og enda mer cola og gikk... Supporten lurte på om det gikk bra.. Jada, kjempefint! Jeg bare tar et par rolige runder jeg nå... Etterhvert spurte jeg om jeg rakk det om jeg gikk og fikk til svar at jeg lå an til 5.40t... Jeg ble sur igjen, skikkelig sjarmerende kone akkurat da:) Er det så vanskelig å svare ja eller nei på om jeg rekker det når jeg går - jeg skjønner ikke sånne svar akkurat nå!! Jeg bare fortsatte å løpe...

Det går kjempefint!! NOT!

Kneet ble stivere, men funket fortsatt.. Hvor langt hadde jeg egentlig løpt? Jeg kikket på tavla og så 38,noe km og da tenkte jeg for meg selv at ok - det er greit. Det var da kroppen gjorde vondt på maraton også... Hadde jeg virkelig løpt så langt? Da skjønner jeg alt.. Jentene heiet nå på alle, de heiet skikkelig! De heiet slik at man ikke kunne annet enn å smile... Heia Vilde!! Kom igjen!! De heiet på alle og det var GULL for min del... Jeg kom meg under 20 runder og maraton-passering kom og gikk uten at jeg merket noe til det... Jeg smilte mer nå... Tok meg litt cola... Gikk i nedoverbakkene, ja, det var en dump ned og en bakke opp, og et par ganger tok jeg meg i å si "au au au" høyt når jeg løp ned...

Det begynte å bli tomt på banen... Folk humpet seg hjemover på stive ben.. Arrangøren pakket sammen (men det sto fortsatt oppstilt alt vi trengte med skilt og alt så det var helt greit) og jeg ropte til noen jeg hadde heiet på som var ferdige at jeg hadde 15 runder igjen - dette er jo så gøy!! Musikken spilte og jeg smilte igjen.. Nå fikk kne være kne... Jeg løp litt og gikk et par steg, særlig i nedover og oppoverbakken... Løp litt igjen og heiet på de som var igjen... Tror vel vi var en 3-4 stk igjen på banen.. Når jeg har 4 runder igjen hiver jeg i meg et helt glass vann.. Jeg er så utrolig tørst og har vært det de siste 20 rundene ca... Får ikke nok drikke uansett hva jeg drikker... Stopper innom do for å drikke iskaldt vann... Det holder ikke... Fabler om saftis... Iskald saftis... Det var nok dumt å hive innpå så mye vann i en svelg så det setter seg rett i magen.. En tur innom do.. To runder igjen...

En runde igjen - NÅ skal jeg springe på Bislett.. Nå skal jeg løpe som en vind gjennom tunnelen... Jeg skal avslutte sterkt!! Jeg kan det!! Jeg er god!! Nå får kroppen være som den vil for jeg vil LØPE!!! Nå har jeg hatt lite trening den siste uka og kjente hvordan jeg lengtet etter å løpe så alle tanker forsvinner! Løpe til det blir stille i hodet.. Til adhd'n slutter å servere tanke etter tanke... Jeg skal springe av glede!! Jeg sprang avsted i et forrykende tempo!! (alt er relativt) Passerte et par andre som var på siste runden - noe som førte til at jeg ikke kom på siste plass av damene, men nest siste.. Jeg sprang så jeg nesten ikke fikk puste, men jeg sprang... Det var frihet... Det var lykke... Det var DIGG!!! Dette var den aller beste runden på hele løpet!! En runde i stillhet... En runde med bare meg og joggeskoene... En runde som betydde at jeg hadde løpt 50km i hovedstaden på selveste Bislett!!

Bare over en tidtagermatte til så er jeg i mål!!

Jeg kom meg over målstreken og fikk igjen pusten før jeg takket tidtakeren for at han holdt ut så lenge. Supporten sendte meg rett i dusjen da jeg stanket!! Der ble jeg stående og grine der jeg sto mutters alene, stolt, rørt, glad og sliten... 50km... Jeg hadde løpt 50km... Helt utrolig!!

Jeg kom meg ut og hentet finisher skjorta mi, takket for et bra arrangement og vi ruslet opp trappene til utgangen... Kjæresten sa noe om at han var stolt av meg og da var det gjort... Jeg gråt en skvett igjen og svarte at jeg var så utrolig stolt også... Han kikket på meg med milde øyne og lo litt kjærlig av den slitne gråte-kona si:) Så ruslet vi ut i den mørke Oslo-natten hånd i hånd...

Saftis!! Jeg MÅ ha saft is!! Hvor er det en kiosk?? Vi fant en liten kiosk og jeg var lykkelig da han hadde saftis.. Den kostet 18 kroner og jeg ga han 20 og sa det var greit for jeg kunne ikke vente på veksel - jeg måtte få åpnet den isen!! Åhhhh... Lykke!!! En saftis har aldri smakt så godt!!

Saftis!!

Når vi kom hjem var jeg rastløs.. Jeg hadde ikke fått løpt i stillheten, men vært på hele dagen... Jeg hadde ikke fått hvile hode som jeg bruker når jeg trener... Ikke var magen helt bra heller så det ble noen runder på do... Tørst... Veldig tørst.. Måtte ha noe iskaldt å drikke.. Etter å ha vært oppe noen ganger sovnet jeg for godt...

Da jeg sto opp kjente jeg at jeg hadde litt vondt i kneet og var litt stiv i ryggen. Jeg kjente meg pigg når jeg satt stille, men det jeg har gjort idag har gått i sneglefart. Jeg har spist godt med mat - frokosten gikk inn med to hender! Jeg har gått en tur med mamma som var strålende fornøyd da hun slapp å henge på slep på meg for en gangs skyld. Jeg har vært konstant tørst så det har gått med noen liter væske, hatt vondt i hodet, vært kald, sovet og er små støl både her og der..

Jeg er også fortsatt utrolig stolt og lett på griner'n, men sånn er det vel når en så stor drøm blir oppfylt.. Da ser jeg at dette var et mål som betydde noe.. Et mål som jeg virkelig ville oppnå og som jeg hadde jobbet for. Et mål som gjør noe med meg når jeg har gjennomført!! Nå skal jeg ha en uke uten løping, men med gåturer, svømming og litt sykkel før jeg setter igang igjen for fullt med struktur på trening og nytt mål for øye!! Det gleder jeg meg skikkelig til!!! *snufs* for jeg er flink pike og klarer det jeg vil!! #stolt

Nerdefakta for spesielt interesserte er å finne på topptid.no da hver runde ligger inne der, men her er et utdrag:

Lå de første 50 rundene på ca 3,35-3,50 (noen unntak)
De neste rundene lå rundt 4 min pluss
Runde 65 (hadde 27 runder igjen og møtte Mr. Vegg) 7,38!!
De 10 neste gikk på 4.30 pluss minus
Så ble det et par runder på over 5 min
De neste gikk på 4,30 pluss minus
4. siste runden gikk på 7,02
3. siste runden: 3,51
2. siste runden 3,45
og siste runden hvor jeg sprang som en vind gikk på 2,49!! Juuuhuuuuuuuuu!!

Total tid: 06.12.03 og strålende fornøyd!!!

10.000m svømming 2015

Dusteøkt blir den kalt, 100x100m i basseng, og utføres gjerne rundt juletider. Jeg har alltid syntes at dette var dustete – det skulle ihverfall ikke jeg gjøre.. Ikke det at jeg hadde klart det før heller da...

I fjor var vi å så på xterra Horten-Moss og jeg fikk en fiks ide om at det vil jeg prøve på.. Jeg som ikke tør svømme 10m fra land engang utenom i konkurranser.. Jeg er jo ikke kjent for å ha sperrer for hva jeg kan klare og gikk inn på påmeldingssiden. Der sto det at det var fullt… (Noe det faktisk IKKE er da jeg hadde sett på påmeldingen for i fjor… I år har de 100 plasser så det er bare å melde seg på!!) Da var det bare en ting å gjøre da jeg hadde bestemt meg for å svømme 10.000m i år. 

Fredag 2. januar hadde jeg tatt en feriedag fra jobb for å svømme i 50m basseng, noe det vanligvis er på hverdager på Drammensbadet Det viste seg at der var det fortsatt juleferie og 25m basseng. Det var nedtur, men klarte om ommøblere hodet og fokusere riktig!! En dose otrivin ble inntatt som prestasjonsfremmede middel da jeg var blitt ganske så forkjøla.. 

 Endelig var vi klare!! Bjørn skulle svømme 100x100m mens jeg skulle svømme 10.000m til sammen uten å dele opp i hundre metere. Tidligere pers på lengde er 4000m så alt over det skulle jeg være fornøyd med. 5000m var et realistisk mål, men jeg drømte om 7000m… 10.000m var egentlig ganske fjernt sånn realistisk sett…

Vi satte i gang.. Lengde opp og lengde ned.. lengde opp og lengde ned… flis etter flis etter flis… vendebrett.. flis.. vendebrett.. drikkepause… På’n igjen.. Meter etter meter gikk og etter et par tusen måtte jeg ta en tissepause.. Så var det i gang igjen.. Jeg svømte alene i banen i midten og koste meg glugg ihjel. Det er deilig å svømme sånn alene når man finner rytmen og kroppen spiller på lag.. Jeg så en som stupte uti og tenkte ikke mer på det før han gled forbi meg som en kajakk… Ikke en krusning på vannet… Ikke plask og mas for å svømme forbi… Jøss, er det Mr. Swimsmooth som er ute og svømmer i dag tro?? Han kom glidende forbi igjen og jeg kikket under vann… Jo, det må være Mr. Swimsmooth! Jeg stoppet opp for å drikke litt og da hadde Bjørn pause også så jeg gjorde han oppmerksom på svømmeren i banen min.. Etter hvert satte Mr. Swimsmooth opp farta og da tok han 50m på et svusj! Det var utrolig moro å se hvordan han bevegde seg i vannet og hvor fort han svømte på så lite energi!! Hvor mye han fikk ut av hvert eneste tak.. Man har jo sett flinke folk svømme på tv, men å ligge i samme bane og se var utrolig gøy!!

Så var det tid for tissepause igjen og litt mer næring. Etter ca 6500m begynte ting å skje.. Det var litt som 38km på marathon…. Vondt steder jeg ikke visste jeg fikk vondt på svømming og jeg måtte svømme en lengde bryst for og BEVEGE ANSIKTET!! Joda, hele ansiktet var stivt og rart! Merkelig… Den ene armen begynte å verke, mens kroppen var pigg og hodet var fortsatt med. Jeg kom inn samtidig som Bjørn hadde pause igjen og sa til han at det nok var slutt på 7000m for det skulle jeg i hvert fall klare! ..men i bakhodet lurte 10.000 tallet… Tenk om…

Jeg tok frem Kristin Lie som jeg hadde som trener tidligere og som har gitt meg mange verktøy jeg kan ta frem i slike situasjoner. Jeg satte henne litt på skuldra så det hjalp med noen ekstra positive tanker… Så tenkte jeg på Kari Lingsom som nesten svømmer så langt på hver eneste økt flere ganger i uka så da skal jeg i hvert fall klare å svømme litt til… Så tok jeg frem Mette Pettersen Moe som er så utrolig glad når hun kommer i mål, den gleden motiverer til å fortsette mot målet. Dere motiverer mer enn dere tror, damer!! Etter en stund la jeg merke til sola ute og tenkte på Marie Veslestaul som skulle ut å sykle etter 12.000m i bassenget... Jeg skjønner nå hvordan hun rakk å lage årsplan for neste skoleår ja… En har god tid til å tenke på ting når en svømmer der.. Lengde opp og lengde ned… Ikke noe stress... 

Jeg rundet 7000m og 8000m… Da var det bare 2000m igjen og det svømmer jeg vanligvis på en treningsøkt så det skulle jeg klare. Jeg måtte tvinge meg til å svømme teknisk riktig (så riktig som jeg kan) for to av de store feilene jeg jobber med nå ble ganske merkbare! Jeg gikk inn i en boble og fokuserte på å gjennomføre. Det gikk ikke med en eneste kalori til andre ting rundt… Etter 9000m dukket ei venninne opp og ga meg et smilende hei. Jeg svarte kort at jeg hadde svømt 9000m og hadde 1000m igjen og var ikke sur! Så fortsatte jeg…

Nå var det full fokus! Bjørn var ferdig og gikk opp på kanten og ventet på meg.. 800m igjen… 600m… 300m… Jeg kom til å klare det! Jeg kom til å klare å svømme det utenkelige 10.000m!! Fokus igjen, ikke ferdig enda… Jeg vendte for siste gang på grunna… Svømte ut og vendte igjen… Siste 25m… Jeg svømte det jeg kunne, tok taket, gled frem og tok taket igjen.. YES! 10.000m done!!

På land sto Bjørn og Unni og gratulerte. Jeg tenkte at jeg ikke klarte å komme meg opp der, men måtte svømme rundt og gå opp stigen.. men nå sier jeg jo at man klarer det man vil så jeg gjorde et forsøk og klarte det! Jeg ble sittende litt og summe meg… De andre badet, svømte litt og unger lekte.. Det var rart.. Det store målet mitt var ingen konkurranse mot andre, ingen publikum som jublet, heiet og klappet. Ingen som visste hva jeg nettopp hadde vært igjennom… Alle følelser ble bare stengt inne og vi gikk i dusjen hvor det var kaos med folk…

Det var først når vi kom hjem og dagen etter at jeg kunne ta det litt mer innover meg… Fra treningen med å ta hodet under vann på sommeren 2012 til å hoppe fra 5m på i 2013 og svømme 4000m crawl i strekk i 2014 var jeg utrolig stolt over å ha klart nå å svømme 10.000m på en økt…

I ettertid tenker jeg at alt er mulig bare man vil det nok – bare man følger sitt eget hjerte og gjør ting man virkelig har lyst til for seg selv! ...og ikke minst TØR å gjøre et forsøk på å nå drømmen uansett hva det måtte være… La 2015 bli DITT år – gjør drømmene dine virkelige.. Du kan det du vil!!

Nerdefakta: 

Bassengtid inkl pauser ved vendebrettet 4.10t, snitt på 2.27/100m

Utenom dette hadde jeg 4 tissepauser og næringsinntak på land på til sammen 15min.

2015 sesongen

Planen pr januar 2015 er:

* Svømme 10.000m på Drammensbadet 2. januar - fullført

* Løpe Bislett 50km 14. februar - fullført

*Løpe Holmestrand Marathon 5km 11. april (påmeldt)

*Løpe Ecotrail Oslo 45km 23. mai (påmeldt)

*Kjøre Ironman 70.3 Haugesund og NM langdistanse 5. juli (påmeldt)