Vestfold ultra challenge 2015 - Brannåsen trail 17km

Det var lørdag morgen, jeg var klar og tent på å løpe! Jeg skulle gi på fra start til mål. Jeg skulle løpe ut av komfortsonen min og gjøre et godt løp! Jeg hadde ingen unnskyldninger denne morgenen. Jeg var klar!!

Vi dro av sted litt over klokka 7 og hentet ei venninne. Hun og mannen min skulle gå fra Botnestua til Brannåsen hvor de skulle heie på de som løp forbi, og det var her jeg skulle vende. I år skulle jeg bare løpe 17km fordi Bjarnhild og meg hadde vært ute og satt ut merkepinner på torsdag (21km) også skulle jeg ut på søndag morgen igjen og ta de ned (25km). Det ble totalt nok kilometer i terreng og oppoverbakker for gamlemor den helgen ja;)

Vi ankom stadion og der var det allerede kommet mye folk. Vi slo av en prat med et par stykker, hentet startnummer og tok et bilde foran ecotrail-bilen som sto parkert på plassen.

Bjørn og Anja dro av sted for å komme seg inn til Brannåsen hytta før førstemann passerte/vendte. Etter en liten racebrief var vi klare for start. Det var den samme rolig stemningen som i fjor. Ikke noe stress når arrangøren talte ned og vi løp av sted.

Jeg lå bak noen jeg visste skulle løpe 50km og kanskje også 80km. Vi hadde god fart bortover for min del, samtidig som det ikke gikk for fort. Jeg tenkte at nå skal jeg henge på og det blir gøy å se hvor fort de løper når vi kommer inn i skogen, de skal jo tross alt løpe veldig langt i kupert terreng. Jeg visste på forhånd at det gikk oppover fra det øyeblikket det gikk over fra asfalt til grus og videre til kjerrevei og skogsbunn. Jeg visste at pulsen kom til å bli høy i starten og at jeg kom til å puste og pese meg av sted, men det var jeg så mentalt forberedt på at det gikk supert! Jeg snakket litt med ei koselig dame som skulle løpe 50km og hørte det summet rundt meg. Folk var i godt humør!

Jeg visste fra før at det var ei dame til på distansen min. Hun var fra Rye. Jeg synes alltid det er gøy å se hvor mange som er i klassen og hvor mange damer som er med også er det utrolig gøy de gangene man kommer i den første halvdelen på resultatlista, men det er det... Jeg gjør jo dette for meg og når jeg har gjort så godt jeg kan, og særlig når jeg har gjort det bedre enn jeg noen gang har gjort det før, så er jeg strålende fornøyd!! Jeg konkurrerer ikke mot noen andre, kun meg selv. Eller forresten, om jeg løper og det dukker opp en dame foran meg så forsøker jeg jo å ta henne igjen - det er jo konkurranse og siden jeg aldri løper om noen seier så er det en liten seier i seg selv og løpe forbi noen i løypa... Hehe, sånn som på Bislett når vi bare var to damer igjen og jeg løp forbi henne på siste runden så jeg kom på nest siste plass etter at nesten samtlige deltakere hadde pakket sammen og gått hjem for lenge siden.. Små gleder..

Nå var vi snart på første toppen med litt utsikt hvor det også ligger ei hytte. Jeg hadde fått øye på ei med Rye drakt og tenkte at det kunne være hun andre på distansen min. Jeg kom nærmere og løp like fort som henne før jeg løp forbi. Når vi begynte på svabergpartiet på Liglaneren kom en Rye-fyr i stor fart mot oss! Vi heiet på han og kommenterte at der gikk det unna!! Han var god! Det var gøy å se! Vi løp over haugen og skulle ned på baksiden... Der er det bratt ned for ei by-jente med null balanse og som synes alt er skummelt. I fjor akte jeg nesten på rompa ned, men i år skulle det gå bedre! Det hadde jeg bestemt meg for! Jeg har fortsatt selvinnsikten i behold og slapp fram noen før jeg gikk nedover. Hele feltet forsvant i et forrykende tempo ned skråningen og Rye-damen løp også forbi. Med ett ble det stille i skogen.. Det kom en negativ tanke om at jeg var skikkelig dårlig - de andre var skikkelig gode og her tuslet jeg ned bakken. Har meldt meg på terrengløp også kan jeg ikke komme meg fortere ned en bakke engang!! I det jeg gikk ned siste henget tok jeg tak i hodet mitt og sa til meg selv at dette var bra jobba! Jeg hadde kommet meg ned skråningen fortere og bedre enn i fjor og det er bra! Jeg er god!! Hodet var på plass igjen og bena var klare til å løpe.

Når vi kom der skogsmaskinene hadde kjørt fikk jeg øye på Rye-damen igjen. Her var det ikke lett å komme seg frem. Noen steder var det fint å løpe mellom de dype hjulsporene, men noen steder måtte jeg inn på den ene eller andre siden for å komme frem. Jeg løp rett bak Rye-damen nå og hun fortsatte i midten der jeg visste at det letteste var å løpe inn på høyre siden og vips var jeg forbi! Det var kvister over alt så jeg tråkket meg frem til grusveien.

Bilde fra torsdagens tur

Det var en bratt bakke opp til Brannåsen hytta for vending på 17km løypa. Jeg gikk oppover så fort jeg kunne og når jeg kom opp så sto det flere og heiet. Jeg hadde jobbet så bra frem mot vending at hjernen hadde rukket å krympe! Jeg visste jo så godt hva jeg skulle gjøre, men spurte hvor jeg skulle vende... "Ta på hytta!" sa de og jeg løp bort, rundt en sykkel og smalt handa i veggen før jeg snudde. I det jeg begynte på grusveien nedover igjen så jeg Rye-damen og tenkte at NÅ må jeg kjøre! Jeg må gjøre et forsøk på å holde tempo helt inn. Jeg får heller gå på en smell og heie på henne når hun seiler forbi meg! Dette var dagen for å løpe det jeg var god for, her nyttet det ikke å spare på kreftene!!

Nesten oppe på Brannåsen

Jeg kom meg tilbake gjennom løypa der skogsmaskinen hadde kjørt, og løp bortover en gress slette. Sola traff meg i ansiktet, det var så stille at jeg kunne høre fuglene kvitre. Ingen tanker var i veien. Jeg smilte av lykke. Dette var fantastisk! Beina tok meg fremover og det føltes som jeg løp som et barn som har fått nye joggesko! Fart og puls spilte ingen rolle - jeg løp rette og slett på ekte løpeglede rett fra hjerte... Dette var et øyeblikk som brant seg fast, et minne jeg tar med meg videre... En bekreftelse på at jeg akkurat nå er på riktig vei i forhold til hva jeg vil drive med fremover!

Fra søndagens tur

Jeg løp nok på den gleden lenge, for brått innså jeg at jeg allerede løp forbi grinda og ned mot fellesfjøset. Jeg husker at jeg løp ganske så lett opp den ene bakken i skogsløypa og hvor deilig det var å ha en kropp som svarte! Men hvor var det blitt av resten av motbakkene på vei tilbake? Hvor var det blitt av den siste skogsdelen av løypa? Jeg kom også på Rye-damen igjen, hun lå sikkert rett bak nå som jeg bare hadde løpt på min egen glede, i min lille boble, og ikke for å komme først. Jeg hadde jo ikke pushet på!!

Nå var det jo bare strake veien tilbake til stadion. Jeg fokuserte på å holde farten oppe og kikket bak meg, der var det ingen. Jeg rundet sykkelstien og kikket bak meg igjen og da kom hun ut bak fellesfjøset. Nå var det bare å løpe om jeg skulle klare å holde det helt inn! Jeg løper ikke særlig fort og har ikke noen tider å skryte av på verken 10km, halvmaraton eller maraton, men jeg kunne i hvert fall løpe så fort jeg kunne! Jeg måtte ikke ligge i marsjfart innenfor komfortsonen min. Jeg måtte gjøre et ordentlig forsøk i dag som jeg hadde bestemt meg for å kjøre på!! Heldigvis var det medvind på sletta, for i slak oppover så er den lei i motvind! Jeg krysset veien og løp ned mot den lille haugen med grusvei som vi skulle over. Måtte gå et par skritt i bakken, men løp på igjen. Pustet, peste og gryntet litt der jeg løp så fort jeg orket mot mål.

I det asfalt går over i grus (målstreken) hører jeg "gratulerer med første plassen da!" og mannen min kom mot meg. Jeg bare fortsatte og gå.. Jeg hadde løpt så fort jeg kunne, jeg hadde vært utenfor komfortsonen min. Jeg var stolt og rørt over hva jeg hadde fått til og kjente klumpen vokse i halsen.. Jeg gikk bort til enden av klubbhuset, svelget og gikk tilbake til mannen og venninnen min og ga de en god klem! Jeg måtte bare ha det lille øyeblikket først for meg selv..

Etter å ha fortalt om han Rye-fyren som sprang så vanvittig fort inni der så gikk jeg for å finne næring, og få t-skjorta. Når jeg kom ut kom det en kar bort til oss, det viste seg å være Svein-Erik Bakke (han Rye-fyren) som hadde rukket å få på seg litt mer tøy da han kom inn på 1.10.06 og satte ny løyperekord. Rye-damen kom også bort og hun het Torunn Brandt. Hun hadde kommet inn drøye 2 minutter etter meg. Det var skikkelig blide, positive og trivelig folk!! Før vi gikk hver til vårt ble det bilder av de to damene.

Så måtte man jo ha bilde av vinnerne som får tidene sine stående som bestetid i løypa frem til en ny gjeng setter av sted til Brannåsen 2016.

Jeg er så utrolig fornøyd med løpet mitt, det at jeg turte å trå litt på utsiden - at jeg ikke bare luntet av sted i frykt for å bli sliten og ikke holde helt inn. Det at jeg aldri ga meg når jeg så at jeg kunne komme først i mål. Det var utrolig moro at vi var så jevne for da ble det en ordentlig konkurranse selv om vi bare var to i klassen. Det er litt mer gøy å vinne når det er så jevnt!

Jeg ønsker å takke for et flott arrangement! Dette er et løp med god stemning, flott natur og kan virkelig anbefales! Dette er et løp både for hardbarka ultraløpere og for flunka nybegynnere da de har distansene 80km, 52km, 27km og 17km og velge mellom. Jeg gleder meg allerede til 2016, på hvilken distanse får tiden vise.. Sees vi til neste år?

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Tid: 1.46.07