Vestfold maraton går fra Larvik til Tønsberg på asfalt. Det lå ikke an til de store naturopplevelsene og det var endel trafikk. Høydaren skulle være gjennom kjøpesenteret i Sandefjord. Tidligere hadde jeg blitt så motivert av Mari som jeg løp Hof toppers ultra sammen med at pers lå i bakhodet for det hadde vi snakket om. Problemet er bare det at man vet aldri med Hr. Maraton!! Det kan gå supert i 30 km også kommer smellen eller det kan gå tungt i starten også kommer sola, men det er akkurat det jeg elsker ved distansen..
Parallelt med maraton gikk også en stafett med 8 etapper og en par maraton hvor en løper halvmaraton og en annen løper siste halvmaraton. Starten gikk og det gikk rolig fremover. Været var fint (jeg liker jo regn, men må innrømme at maraton i regn er litt langt...) og stemningen god.
Jeanette og meg - brillefine og klare for maraton! |
Inn på gresset etter første etappe hvor lagene vekslet. Han foran meg her skulle også løpe maraton. |
Jeg kom i prat med damen og hun var riktig så hyggelig. Hun spurte hva jeg skulle løpe på og jeg svarte nå som sant var at pers på maraton var 4.55. Så jeg bruker jo 5 timer på maraton jeg, på en god dag! Det syntes hun var en fin tid å komme inn på så hun sa hun ville løpe sammen med meg og selskap på maraton er jo bare så hyggelig!
Vi løp og pratet litt, løp litt i stillhet og pratet litt igjen. Jeg begynte å kjenne det i kneet, men tenkte at det går over. Vi rundet halvmaraton på 2.13blank og det var over all forventning! Det var regn og motvind og de bakkene som jeg trodde skulle forsvinne gjorde aldri det...
Vi lå så godt an at hun sa at vi kom til å komme inn ihvertfall 4.50 om vi fortsatte i dette tempo og det kom til å bli pers. Hun lovte meg at det skulle bli pers, det skulle hun sørge for!! Jeg ble glad, men tenkte at det vet man aldri, for det er et maraton og med vondt kne og en kropp som begynte å gå stiv så svarte jeg: "ha ha, da tar du meg på ryggen siste biten da:)"
Vi løp gjennom kjøpesenteret i Sandefjord på rød løper |
Her hadde jeg det så vondt så vondt... |
Jeg kjente det begynte å svi i øyene, gråten var på vei, men idag kjente jeg igjen Mr. Vegg med det samme han kom snikende! Hei vegg, hadet vegg og rett igjennom! Idag hadde jeg ikke tid til å hoppe over, idag måtte jeg bare punshe meg igjennom! Jeg tror nok han var litt grinete idag og hang bak meg litt, men etter et par km klarnet alt opp og veggen slapp taket!
Vi hadde ca 9km igjen og kom til en liten bakke. Jeg begynte å gå oppover men damen sa: "jeg tror du bare må løpe..." Jeg begynte å løpe, eller humpe eller hva man kaller en stokk stiv kropp med et kne fra et varmere sted... Men hun sa det på en sånn måte at jeg tenkte at om jeg ikke løper nå som hun sier så blir det ikke pers!
Nå tror jeg det gikk akkurat litt for sakte for damen og hun begynte å få litt småkramper så hun måtte opp i marsfart. Det er ikke godt når man blir liggende på en for sakte fart i et sånt vær, da blir man fort kald og jeg hadde full forståelse for det. Jeg takket henne for all hjelp og jeg tror nok at jeg tenkte inni meg at da kan jeg endelig gå litt, da kan pers være pers for det er jo fryktelig synd på meg akkurat nå... Men så sa hun at hun kom ikke til å være langt foran og hun skulle ha et øye på meg... Sukk, da var det bare å løpe da! Jeg hadde ikke noe annet valg - noe jeg idag er evig takknemlig for! Jeg humpet meg avgårde og tenkte at jeg er sterk! jeg er stiv... Jeg er god! jeg er stiv... Jeg fikk ikke inn bare positive tanker akkurat nå. Jeg forsøkte å løpe litt ute i kanten, men det var vondt. Damen stoppet og kikket seg bakover for å se at jeg løp. Jeg turte ikke annet nå. Nå visste jeg at hun kan snu seg når som helst og hun skulle følge med...
Hun hadde løpt sammen med meg hele veien, motivert og gitt meg tips og et tupp i ræva noen ganger også når jeg trengte det:) Jeg kunne ikke skuffe henne, jeg kunne ikke gi opp, jeg kunne ikke gi opp min egen drøm om å løpe et maraton med et snitt på over 9kmt. Når det har stått maratonfart på programmet mitt så har jeg løpt mellom 9-9,5 for det har vært drømmefarten! En dag skulle jeg klare det.. Nå var jeg ca 6km ifra drømmen. Nå kunne jeg velge og gi blanke, skuffe meg selv og pakke meg langt inni komfortsonen min og synes fryktelig synd på meg selv eller jeg kunne VÅGA som er et svensk ord som jeg fikk i sommer en mann som vet hva han snakket om!! Der og da bestemte meg meg - jeg skulle gå for drømmen! Jeg skulle klare det!
Au au au |
Jeg humpet meg ned bakken mot Jarlsberg og siste matstasjon. Nederst i bakken ser jeg damen har stoppet og ser etter meg, hun vinker, jeg vinker tilbake og signaliserer med det at dette går strålende!! Den siste drikkestasjonen i maraton er alltid den beste for der har de cola!! Idag hadde de hatt cola tidlig så jeg hadde tatt en slurk, men det smakte ikke så godt så det hadde blitt med den ene slurken. Men nå så jeg den siste matstasjonen, jeg skulle gå noen steg så jeg fikk drukket opp hele glasset.. Jeg skulle nyte hver slurk! Den colaen hadde jeg virkelig fortjent! ..også skulle jeg fange drømmen min...
Jeg løp mot damene som står der med glass i hendene og jeg roper: "cooooolaaaaa" og får til svar "vi har ikke cola, vi har bare saft..." Jeg tenkte inni meg: SAFT?? HÆ? Kødder'u?? Jeg ble så satt ut at jeg bare løp rett forbi de... Ingen cola på siste drikkestasjon! Ikke bare hadde jeg vært stiv som en stokk og hatt vondt i 2 mil, ikke bare hadde jeg forsert oppoverbakke etter oppoverbakke i motvind og regn, men på toppen av det hele så skulle jeg ikke få cola på siste drikkestasjon!! Nå måtte fokus endres fort som fy om jeg ikke skulle gi opp på grunn av et glass cola... Det kan høres teit ut asså, men har du ikke løpt maraton så vet du ikke hvor godt cola virkelig kan smake!!! He he:)
Jeg hadde gruet meg til den siste etappen på 4km. Det er en lang slette med jorder på begge sider, sykkelsti og mye biltrafikk, men det var deilig å løpe bortover sletta faktisk. Helt flatt, mye gjess på jordene, slottsfjellet i all sin prakt der fremme... Jeg klarte å se meg rundt og nyte litt.. Så fikk jeg for meg at jeg måtte ta av den ytterste genseren min. Jeg ville løpe i mål med den fineste t-skjorta mi, selveste bunaden til HULK - Holmestrand ultraløperklubb. Jeg løp mens jeg tok av startnummer på den ytterste genseren, av med drikkesekken, genser nesten av og mye rot, men jeg løp mens jeg ordnet som verst...
Når jeg løp gjennom alleen ved skolen gikk jeg mellom to trær mens jeg kikket på klokka så den ikke gikk over 10km/min. Så løp jeg inn i gamlebyen. Dette hadde jeg gledet meg til så jeg tenkte den tanken. Det er dette du har gledet deg til, se deg rundt og nyt det!! Jeg løp forbi Tønsbergs eldste hus og mot brygga! Der sto dagens frivillige! Han skulle hatt medalje han også for makan til heiing og motivering har jeg ikke opplevd siden Ironman i Haugesund! Selv meg som kom blandt de siste heiet han på som om jeg skulle vært den første! Dette ga en skikkelig boost til å virkelig løpe nedover brygga!!! Takk! Men først forbi en annen frivillig som så hyggelig sa: "ned trappa her.." TRAPP?? Jeg humpet meg ned og sa høyt AU AU AU! Så var jeg nede på brygga..
Jeg løp bortover og kikket på klokka og der så jeg 4.37noe... Jeg kikket fremover og i enden av brygga var mål. Kunne jeg komme under 4.40? Kunne jeg nå drømmen om et maraton med et snitt over 9kmt, en tid som fortsatt bare var en drøm og som ikke hadde blitt et mål enda... Jeg satte opp farta og løp, glemt var vondt kne, glemt var de stokk stive bena, motorduren, oppoverbakkene, regn og motvind. Glemt var fraværet av cola på siste drikkestasjon. Løpegleden fylte hjertet nok engang og jeg sprang mot mål som en vind... Jeg løfter hendene over hodet og jubler og i mål står damen og venter på meg! Jeg gir henne en god klem og nok engang takker for all hjelp, motivasjon og at hun var litt streng med meg:) Det trengte jeg virkelig og det hjalp!!
Titina i mål |
Nå skal jeg kose meg med pers og bruke litt tid på å tenke igjennom hva jeg tar med meg videre fra løpet, også skal jeg kose meg med treningen før jeg begynner å glede meg til neste maraton. Der tror jeg nok ikke det blir noe pers, det løpet tror jeg at jeg bare vil nyte, smilende, i de timene det tar...
Nerdefakta for spesielt interesserte:
1. etappe: 4,60km - 28.39t - snitt pr etappe 9,63kmt
2. etappe: 11,80km - 1.13.33t - snitt pr etappe 9,62kmt
3. etappe: 15,70km - 1.38.11t - snitt pr etappe 9,50kmt
4. etappe: 21,10km - 2.13.00t - snitt pr etappe 9,31kmt
5. etappe: 26,40km - 2.47.50t - snitt pr etappe 9,13kmt
6. etappe: 31,80km - 3.26.16 - snitt pr etappe 8,43kmt
7. etappe: 38,00km - 4.11.59 - snitt pr etappe 8,14kmt
Tid rett før mål: 42,00km - 4.37.35 - snitt pr etappe 9,37kmt
8. etappe: 42,20km - 4.38.38 - snitt siste 200m hvor jeg løp som en vind 11,43kmt
Totalt: 4.38.38 - en pers med 15minutter og 36 sekunder og det på en dårlig dag med dårlig vær, motvind og bakker!! Snitt tid: 9,09kmt og en drøm som ble virkelighet!!
Løpets lærdom: man kan så utrolig mye mer enn man tror...
Gratulerer med ny pers!
SvarSlettTusen takk:)
SlettGratulerer! Sterkt å lese!
SvarSlettTusen takk:)
Slett