Risør konvoi maraton 2015

Risør disket opp med ei festuke denne høstferien og bød på mange aktiviteter gjennom hele uka. En av dem var maraton. Jeg hadde fryktelig lyst til å reise nedover, men ingenting klaffet i forhold til support pga jobb og ferie så da måtte jeg ta saken i egne hender og kjøre selv. Jeg vet med meg selv at jeg stort sett ikke fungerer særlig bra etter en maraton så siden jeg skulle kjøre i 2t etter løpet måtte jeg sørge for å befinne meg langt innenfor komfortsonen hele veien. Det var forsåvidt greit da jeg hadde perset så innmari på forrige løp (Vestfold maraton) at jeg svever litt på den tiden enda:)

Det var ei venninne som ville bli med og prøve seg på maraton, da hun ikke hadde løpt det tidligere. Vi skulle løpe hver for oss da vi har et veldig forskjellig løpetempo og hadde hver vår plan. Vi kjørte nedover tidlig søndag morgen for å rekke start kl. 10.00. Det var enkelt å finne frem i Risør, bra skiltet til en stor parkeringsplass et kvartal fra byen. Vi to som er helt udugelige når det gjelder å finne frem var fornøyde med det:)

Vi ruslet ned til byen gjennom en smal gate med hvite sørlandshus på hver side og det var riktig så idyllisk. Når vi kom ned til sentrum/havnen ble vi møtt av en gjeng blide frivillige som krysset oss inn, ordnet med lisens og vi fikk en pose med startnummer, tskjorte, en fin drikkeflaske og info om Risør.

Det var en kald morgen så vi gikk inn på et Det lille hotell. Der satte vi oss for å holde varmen og han utrolig hyggelige fyren i resepsjonen bød på kaffe! For en service da gitt:) Men vi kunne jo ikke sitte der hele formiddagen, nå var det tid for løp. Vi ruslet bort til startområdet hvor vi traff på flere løpere som jeg kjente. Det er så hyggelig å treffes sånn før løp hvor man slår av en prat og ønsker hverandre lykke til!

HULK stilte med to glade løpere (Petter Vabog)

3 glade jenter til start! (Titina Bakken og Unni D. Ottesen)

Arragøren ga info om løypa før start og når starten gikk kl. 10 satte vi avsted. Jeg begynte i et rolig tempo som jeg skulle og ble liggende langt bak, men det gjorde ikke noe. Det hadde jeg regnet med idag. Løypa begynte bra. Den gikk langs vannet så man hadde utsikt over til startområdet på brygga, den slynget seg bortover langs vannet før den gikk oppover, oppover og oppover! Underveis var det også en drikkestasjon med engergidrikk, vann, bananer, salt kjeks og potetgull. Her var det også en ordentlig do i ei lita hytte. Så var det bare å løpe videre, selvfølgelig oppover! Når vi nærmet oss hovedvegen inn til Risør sentrum gikk det nedover til runding før vi igjen løp langs vannet med utsikt mot brygga. Hver runde var i overkant av 5km så vi skulle løpe 8 runder.
Første runde løp jeg rolig igjennom og gikk på et par partier på slutten av bakken. Andre og 3 runde gikk på samme måte, men litt roligere enn første. Sola kom og det ble riktig så pent å se utover vannet når man rundet. De frivillige var veldig aktive på drikkestasjonene og opplyste om hva de hadde i koppene sine og om vi trengte noe. De som ikke var opptatt med trafikk i kryss heiet på oss og i sentrum var det god stemning og mye heiing!! Liv tok meg igjen med en runde og vi rakk og slå av en prat om hvor pent det var i Risør før hun forsvant igjen. Risør viste seg virkelig fra sin beste side idag!

Stemninga var god og på 5. runden ble jeg tatt igjen av Karoline, ei jeg følger på instagram. Vi slo av en prat, men jeg måtte slippe da hun løp litt fortere enn meg (hun skulle løpe halvmaraton) Jeg tok henne igjen i en oppoverbakke og vi slo følge ned mot byen. Det var egentlig deilig å løpe litt fortere nedover og jeg kommenterte at hun nå hadde fått litt fart på gamla før vi rundet i byen til god stemning!

Jeg løp ut på 5. runde og formen var strålende. Jeg hadde jo ikke tatt i og bare kost meg hele veien så vi slo følge. Vi skravlet og hadde det riktig så hyggelig. Når det var et par km igjen nevnte hun at hun ville komme inn på en bestemt tid og jeg kikket på klokken min og konstaterte at det skulle vi klare! Hun kikket rart på meg og sier: "hva er det du ser på egentlig?" He he, ikke så rart for jeg trodde jo brått at vi var i samme løp og dette var siste innspurt, men hun hadde jo startet senere enn meg så min klokke passet ikke helt inn her. (blond moment!) Uansett så satte vi fart for jeg var jo sikker på at hun skulle klare tiden. Jeg oppmuntret og motiverte som best jeg kunne og sprang som bare det. Glemt var maraton'en min og at dette ikke var mine siste km idag. Vi rundet inn og hun løp i mål. Det er så utrolig gøy å se andre mestre så jeg gledet meg på hennes vegne!! Nå måtte jeg bare få igjen pusten og roe litt ned igjen for jeg var jo ikke i mål, jeg hadde jo fortsatt 3 runder igjen. Takk for supert følge, Karoline! Du er GOD!!

Denne runden gikk jeg mer i bakkene, spiste brødskivene mine med sjokoladepålegg, tok av meg en genser da sola varmet så godt og var en liten tur på do hvor jeg også fikk tatt litt kaldt vann i ansiktet. På denne runden tok jeg også igjen venninnen min som var ute på sitt første maraton. Det var litt tungt, men hun var ved godt mot fortsatt. Jeg gikk sammen med henne og skravlet litt. Det var godt å se henne igjen og konstatere at det gikk bra med henne tross tøff løype. Titina tok oss også igjen og slo av en prat med oss. Tema som gikk igjen var at løypa var tøffere enn vi hadde sett for oss, men den var likevel fantastisk flott!! Variert, kuppert og vakker:)

Hyggelig å treffe på snuppis i løypa!

Vi splittet oss opp og løp videre. Jeg rundet nede i byen og dro ut på nest siste runde. På denne runden traff jeg på en kar som hadde mange maraton i beina gjennom årene og hadde et par runder igjen idag. Det er så koselig å kunne slå av en prat underveis med noen som går der alene. Jeg løp videre ned mot sentrum. Nå var det begynt å tømmes med folk men et par gjenger sto igjen og heiet som bare det. Det gir en utrolig motivasjon og man blir så glad! Etter ca 34km kom klumpen i halsen når tankene gikk til de som jobbet litt ekstra ute i løypa idag. Jeg antok at det var veggen som ville snike seg inn, men idag kunne jeg bare vifte den vekk som ei flue!

Jeg løp ut på siste runden. Gratulerte Titina med vel gjennomført løp. Hun hadde fått 3. plass. Grattis!! Det var bra!! Nok engang kunne jeg glede meg på andres vegne. Sola skinte, folk var fornøyde, jeg hadde pratet med flere av de underveis. Vaktene sto der fortsatt, smilende og oppmuntret. Tankene gikk til Karoline som ga alt på siste del og jeg ville også avslutte sterk. Jeg ble skikkelig motivert av hennes innsats! Bena var fine, humøret på topp og jeg bestemte meg for å løpe hele runden. Jeg liker jo oppoverbakker så dette skulle bli en bra runde!! Jeg koste meg hele veien, løp alle bakkene opp. Jeg var så utrolig takknemlig for en kropp som kunne løpe så langt, et hode som satt der det skulle og en super dag i løypa. Tiden hadde jeg ikke sett på underveis og trodde jeg skulle komme inn langt over 5t idag, men det brydde jeg meg ikke så mye om.

Når jeg kom ned til byen møter jeg Liv som jeg har truffet på flere løp og hun er alltid så smilende og positiv! Hun kom gående med en kjempekrans og hadde vunnet dameklassen! Jeg måtte jo bare stoppe, gi henne en god klem og gratulere! Det var jo kjempegøy!! Så rundet jeg siste kjegle på brygga for siste gang og løp i mål. Der fikk jeg medalje og var skikkelig fornøyd med dagen. Jeg var også fornøyd med tiden på en sånn dag hvor jeg hadde skravlet med så mange, kost meg så masse og gledet meg masse på mange andres vegne! Tid: 05.03.24

Nå var det bare å finne frem boksen med hjemmelaget lapskaus og en halvliter cola som jeg hadde i baggen! Det skulle bli skikkelig godt! Jeg satte meg på en benk og skulle vente på venninnen min som fortsatt var ute i løypa på sin nest siste runde. Jeg visste hun ville komme i mål for makan til sterk dame skal man lete lenge etter. Hun hiver seg over alt for store utfordringer og kjemper til siste slutt for å komme seg i mål. Jeg er veldig imponert over innsatsviljen hennes og utrolig glad for at hun har trua på at alt er mulig. Hun blir dermed et forbilde for de som tror de ikke kan, for dette er nemlig ikke første gang hun hiver seg utti med begge beina og stiller til start!

Unni kom inn til vending og tårene trillet. Jeg hadde i forkant fått streng beskjed om at hun ikke trengte sånn puse-heiing men heller et spark i ræva og "kom igjen". Det kunne jeg kjenne meg igjen i og synes det var en veldig grei ting å vite om så jeg motiverte slik hun trengte! Jeg sier noe sånt som: "det er dette som er maraton, det er tøft - kom igjen" He he, da rakner det for henne og hun snufser: "jeg trenger ikke høre dette akkurat nå..." Ups, ny taktikk! "du er kjempegod!!" Hun fikk noen oppmuntrende ord, men akkurat da tror jeg ikke det gikk inn uansett hva jeg sa. Hun var nok veldig fokusert på egen jobbing akkurat nå. Hun jogget så bena var "fine" selv om hun hadde det vondt og hun er så utrolig mentalt sterk at det var ikke tvil om at hun ikke skulle klare den siste runden. Problemet var bare det at makstiden var visst 6t så tidtaker pakket sammen og hun fikk ikke fullført på resultatlista, men arrangøren sa at vi er her og du får medalje når du kommer i mål.

Når Unni løp ut på siste runde sa jeg til noen av de frivillige at det gikk helt fint med henne, hun hadde møtt veggen og gråt litt, men ellers var hun i fin form så det skulle gå bra! Noen av de frivillige var rørt til tårer av innsatsen hennes og jeg gråt en skvett jeg også! Det er så utrolig imponerende å se på de som går på selv om man møter motgang. Noen ville nok satt seg ned og brutt da løpet var over og man var skikkelig i kjelleren, men ikke hun nei! Hun var så bestemt på å fullføre sin første maraton og en makstid skulle ihvertfall ikke stoppe henne!! Jeg tar av meg hatten, bøyer meg i støvet og feller ei tåre av stolthet av denne dama asså!! Han mannen som jeg hadde slått av en prat med tidligere var også fortsatt ute i løypa på sin siste runde.

Etter at Unni hadde dratt ut på siste runden gikk jeg i dusjen da vi fikk bruke dusjene til båthavna. Det var utrolig deilig å få på tørt tøy. Jeg ruslet tilbake til torvet og da var mye mer pakket ned, men frivillig-damene hadde satt tilside litt frukt, sportsdrikke og vann fra drikkestasjonen som sto etter runding, så de to siste skulle ha når de kom i mål. De skulle ha samme tilbud som de som kom inn først som kunne gå bort å forsyne seg av denne drikkestasjonen!. Jeg pratet litt igjen med de frivillige og fikk høre at ei hadde vært hjemme og hentet ei flaske vin til hver av de som fortsatt kjempet ute i løypa. Hun med flere var virkelig imponert over de som ikke ga seg og mente de fortjente det lille ekstra og det var jeg så enig i. Jeg fikk også høre om datteren til ei av de frivillige som satt i rullestol og som ønsket og være med på skirenn. Hun brukte jo da lenger tid enn de andre og hver gang når hun kom inn var alt pakket sammen. Det var så synd at når man kjemper til siste slutt for å komme i mål og kjenne på den utrolige følelsen det er å mestre så er alt rigget ned. Moren med flere hadde da sagt at de aldri skulle gå hjem før sistemann var i mål og det sto de for!

Når vi fikk øye på han siste mannen oppe i gata så ble alle frivillige som rigget ned ropt på. De stilte opp og heiet han i mål!! De frivillige/arrangør lagde en flott avslutning på løpet hans. Så var det bare Unni igjen ute i løypa. Vi diskuterte litt frem og tilbake og ble enige om å ta bilen til hun ene frivillig og kjøre ut motsatt vei av løypa og sjekke hvor hun befant seg og hvordan det sto til. Vi kom litt opp i hovedveien og der kom hun småløpende, smilende og fornøyd. Vi kjørte videre og snudde i en rundkjøring og dro ned til byen igjen for å ta henne i mål.

De frivillige har fått øye på Unni oppe i bakken og er igang med å heie!!

Tusen takk til denne gjengen som heiet til sist løper var i mål!!

Hun kom nedover veien og de frivillige ble samlet. Hun ble heiet i mål, fikk medaljen sin og mange gratulasjoner og klemmer! Tiden ble uoffisielt 6.54 og hun kom ikke på resultatlista, men det spilte ingen rolle hverken for henne eller for arrangør. Hun fikk medaljen rundt halsen, hun har fullført sitt første maraton og sist men ikke minst bevist at man klarer det man virkelig vil!! Som hun selv sier: store jenter kan!!

Jeg er så utrolig stolt av henne og etter at alle klemmer var delt ut og vi gikk mot dusjen så fortalte jeg ganske så usammenhengende om disse fantastiske frivillige så snørr og tårer rant over. Unni stoppet opp, så på meg med et undrende blikk og spurte om det hadde skjedd noe? Hva var galt? Jeg måtte bare ta et dypt pust, begynne på nytt og fortelle rolig om de flotte menneskene og jenta på skirenn mens tårene rant...

Unni gikk i dusjen og jeg ble sittende på en benk på utsiden og skue utover byen og havna.
For en dag, for en by, for ei løype og for noen mennesker!! Mitt eget løp kom helt i skyggen denne dagen. Jeg hadde gledet meg så utrolig mye på så mange andres vegne, jeg hadde prøvd å gi videre når jeg selv hadde blitt peppet på mitt forrige løp. Jeg hadde kost meg hele veien. Jeg var tom etter en lang dag, men samtidig så utrolig rik på nye gode følelser. Jeg håper at de arrangerer maraton til neste år også for da står dette løpet høyt oppe på lista over neste års løp!!

Etter et par bilder med medaljene skulle vi kjøre hjem og da kom spørsmålet som bare måtte komme fra oss fullstendig uten retningssans: "hvilken vei kom vi fra?" Vi fikk oss en god latter før vi fant veien til bilen, men spurte en for sikkerhetsskyld, dette var ikke dagen for å gå en omvei etter endt løp:) Takk for turen, snuppis og gratulerer med ditt første maraton!!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
1. runde - 35.08
2. runde - 37.10
3. runde - 37.59
4. runde - 36.24
5. runde - 35.47
6. runde - 46.20
7. runde - 38.46
8. runde - 35.50

Totalt: 05.03.24 og sisteplass på resultatlista.