Nå er ikke en halv ironman eller en maraton noen stor greie for veldig mange, men for meg er det stort og det er det som er så flott med individuell idrett – man kan konkurrere mot seg selv!! Man kan ta et valg om at man skal gjennomføre noe, slå en tid eller løfte et visst antall kilo. Dette er noe man må jobbe mot selv. Man kan ikke regne med at motstanderen ikke trener så man kan slække litt på treninga selv, for det er jo ingen andre å slå enn seg selv. Man vet hvilken innsats man må legge i det for å nå målet – og legger man ikke inn den innsatsen det kreves så kan man bare skylde på seg selv om målet ikke blir nådd… Derimot om man legger inn innsatsen og ikke klarer målet på tross av at man har gjort sitt beste så vet man at man har gjort så godt man kan og det er godt nok!!! Da har man lykkes likevelJ
Komfortsonen
er et ord veldig mange kjenner til og den sonen som mange synes er den beste sonen
å trene i. Det er veldig hyggelig og man kan komme langt og ha god fremgang i
den sonen (litt etter hvor man er) men setter man seg heftige mål så må man
utenfor… Noen ganger langt utenfor… Noen ganger så utenfor at man kjenner det i
magen bare man snakker om det… (Ja, jeg leser Bertrams bok for 2. gang..) Et
heftig mål skal kjennes – det skal kjennes sånn at når man kjører det siste
intervalldraget så har man ikke annet valg enn å kjøre minst like hardt som
første intervallen selv om hodet skriker STOPP av full hals!! Når valget er
mellom å pusle med noe koselig eller å dra ut i øsende regnvær for å trene så
skal målet være så klart at det ikke finnes valg – man skal ut i regnet for det
er der målet er. Det er dit man selv vil! Da blir selv vanskelige valg enkleJ
I 2015 blir
jeg 40 år. Et ti-år er over og snart kommer krisa!! Det er vel på tide å finne
ut hva jeg vil og hvor jeg skal her i livet, eller?? Det sies at når man blir
40 skal man realisere seg selv og gjøre store ting, men jeg har begynt litt for
tidlig jeg da.. Jeg kan jo ikke toppe en halv ironman og en full maraton i
2015, eller? Joda, det kan jeg – jeg har nok av fobier og frykter til å fylle
opp et helt ti år med seiere over meg selv!! Så det skal jeg nok klare etter
hvert… men hva med 2014?
Jeg har to
store mål i dette året - Ironman 70.3 i Haugesund og maraton i Bremen. Når noen
spør hva jeg skal i år og jeg nevner ironman trekker de på skuldrene og sier
«Det går vel fint, det har du jo gjort før…» Det er jo ikke noe nytt og
spennende jeg skal… eller? JODA!! Ikke tro at denne fruen bare skal gjennomføre
som i fjor!! Nei du, man må jo kjenne litt på målet i magen.. Det skal krible…
Man skal sikte mot stjernene!! Man skal ha noe å jobbe mot – et mål som drar
deg fra trening til trening. Et mål som får deg til å ta de rette valgene i hverdagen!!
Et mål som du nesten ikke tror på selv…
Jeg har satt
meg et tidsmål som er litt høyere enn det jeg tror selv at jeg klarer – et totalt
tidsmål jeg virkelig må jobbe for å nå!! Jeg har også et undermål i en av
grenene som jeg virkelig skal jobbe mot å nå – her snakker vi ny pers også i
forhold til individuell gjennomføring!! Her skal virkelig gamla få jobbeJ …og målet henger på kjøleskapet så
jeg ser det hver eneste dag, flere ganger i løpet av dagen!
I fjor
siktet jeg mot stjernene og rakk frem – i år skal jeg leke sammen med
stjernene!! Jeg har noen mennesker jeg beundrer for innsatsen de gjør for å nå
sine egne mål også har jeg mennesker jeg beundrer for innsatsen de legger i
sporten og resultatene som kommer ut av hardt arbeid. Selv legger jeg i et
stykke arbeid for å nå mine mål da jeg aldri kommer til å stå på pallen – og
det er jo ikke mitt mål heller… Det var jo alltid stas å få leke med de store når vi var små.
De som er litt tøffere når man selv er liten.. Det er alltid litt skummelt å ta
kontakt med de store og når man først har gjort det så gruer man seg litt til
den dagen man skal leke sammen …men når den dagen er over så lurer man på hva
man har gruet seg til. Så det bestemte jeg meg for å gjøre – jeg ville være med
de store på leken!!
Så 8. mars, på selveste kvinnedagen, da meldte
jeg meg like godt på norgesmesterskapet i langdistanse triatlon i Haugesund!
Jepp – det gjorde jeg!! Her kommer vel det med selvinnsikt inn… Sette
begrensninger for seg selv… Si at man ikke klarer… at man ikke er god nok… Joda,
jeg vet at jeg kommer til å komme sist – og tidsmålet mitt ligger langt etter
det sistemann kom inn på i fjor. Så hvorfor gjør jeg det da? Fordi det er et
mål som kribler i magen!! Jeg har satt meg min tid og klarer jeg det så
«vinner» jeg!! J Tenk det å ligge i vannet i Haugesund med Norges beste triatleter og bare vente på at første bølge skyller over deg i det andre NM deltakere og pro’er fosser av sted for å kjempe om en plass på pallen. Det kiler i magen bare jeg tenker på det!! Nå skal jeg ikke liste meg ut bakerst av alle – nå skal jeg ligge midt i makrellstimen (eller, ikke midt i da.. litt sånn på siden tenker jeg..) Nå skal jeg få kjenne på vannskrekken – nå skal jeg ta frykten ett steg videre… Nå skal jeg atter engang vinne over meg selv i vannet!!! Det gleder jeg meg tilJ
Dette målet bestemte jeg meg for å ha for meg selv en stund. Jeg ville trene for meg og ikke for andres forventninger, men det er jo kjedelig å leke helt alene da… så etter hvert måtte jeg bare dele det. Jeg ville ha ei å leke med, ei som også vil leke med de store og som også nådde opp til stjernene i fjor. Så da spurte jeg Unni om hun ville være med å leke… Nå er det bare en ørliten detalj her… Unni har aldri deltatt på en triatlon før hun meldte seg på Ironman 70.3 i Haugesund så dette var et stort steg for henne!! Men tror dere hun svarte at hun ikke trodde hun kunne være med? Tror dere hun svarte at hun ikke var god nok til å leke med de store blant stjernene? Nope – hun svarte bare ja og fortsatte den målbevisste treningen mot sitt mål!! Forrige gang vi trente sammen så gikk vi igjennom reglene og jeg fortalte hvordan det opplevdes i fjor. Neste gang vi skal trene sammen så skal vi løpe i skogen, der elgen bor – der lyser min stjerne vei for meg da jeg synes det er skummelt. Det er så godt å kunne være der for hverandre, hjelpe hverandre på livets vei… De små meldinger i hverdagen som løfter hverandre opp når verden har tatt ett litt for stramt tak...
Sammen skal vi vandre i stjernestøvet mot nye mål vi to – det er litt enklere å få til noe når man har noen som tror på en, når man har en til å holde seg i hånda når verden blir for stor. Det blir litt som en mors trygge hånd som følger deg over veien til første skoledag… Jeg strekker ut en hånd til deg, Unni, så kan du ta den når du trenger den.. Jeg gleder meg til å leke med stjernene i Haugesund sammen med deg… Norgesmesterskap i langdistanse triatlon – here we come!! #starsforever
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar