Vestfold ultra challenge Hvittingen trail 2014

Dette løpet hadde jeg gledet meg skikkelig til. Det var lagt inn i treningsprogrammet, ikke som bare en lang økt av flere, men med et par hviledager i forkant så jeg skulle være klar!! Jeg skulle løpe 27km og perse på distanse. Jeg hadde gjort alt som jeg skulle og gikk å la meg fredag kveld.... Så satte hodet i gang en massiv tankeproduksjon, det bare kvernet på det ene temaet etter det andre... En liten mulig endring i hverdagsrutinen for kommende uke og et par andre småting var det som utløste tankeskredet!! Skulle gitt mye for et par ritalin da ja.. men men - når man ikke tåler medisiner så må man bare ta det når det kommer. Det passet bare så innmari dårlig akkurat dagen før løpet...

Lørdagen kom litt for brått, stiv og støl tuslet jeg fra sofaen til senga når vekkeklokka ringte og hadde ikke tenkt til å dra. Jeg var selvfølgelig fryktelig lei meg for at jeg ikke kunne stille, men jeg hadde jo ikke mulighet til å løpe så langt når jeg ikke hadde sovet så mye den natta og kreftene var forsvunnet som dugg for solen...

Mannen min er en kar som alltid hjelper andre. Han gjør ting for andre og aldri for seg selv. Han stiller ikke i ritt eller løp for å fremme egne prestasjoner, men for å løfte andre frem. Bortsett fra akkurat denne lørdagen. Da skulle han løpe 17km for seg selv da han skulle følge noen rundt på Vestfold rundt dagen etter. Da jeg sa at han bare fikk dra uten meg så nektet han. Jeg kunne ikke la være å bli med da han for en gangs skyld skulle gjøre noe for seg selv. Så vi dro av sted etter å ha tatt på mascaraen to ganger...

Vi hentet startnummer og hilste på kjente. Det var hyggelig:) Brått slo det meg hvor rolig det var rundt startområdet... Det var ingen som drakk hektisk av flasker med sportsdrikke, løp stigningsløp, klappet seg på lårene og trykket på pulsklokkene sine... Alle sto der så rolige med sekkene sine og pratet sammen... Det var heller ikke trengsel for å stå først når startskuddet gikk. Dette var noe helt annet enn når man skal ut å løpe konkurranser på ei mil ja!!

Etter litt informasjon var vi klare for start og tempoet var helt greit, i hvert fall bak der jeg løp:) Vi løp en bit på asfalt før vi rundet inn i skogen. Jeg kjente at piffen ikke var der.. Jeg gikk i bakkene som var anbefalt og det gjorde de fleste. Pulsen gikk opp og jeg fant ingen rytme. Jeg syntes veldig synd på meg selv der jeg gikk med høy puls og gråten i halsen, men jeg skulle i hvert fall gå til mannen min kom i retur. Da kunne jeg slå følge med han tilbake og bryte løpet... Jeg fortsatte fremover og når jeg ramlet så syntes jeg enda mer synd på meg selv... Det er ganske så utrolig hvordan et menneske kan psyke seg selv så langt ned og synes så synd på seg selv, men da er det også ganske så utrolig hva hjernen kan gjøre med kroppen om de rette tankene får komme på banen..

Jeg har vært flink å trene tankene i vinter og bli bevist på hva de kan gjøre for å få fremgang så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Jeg hadde i hvert fall ikke noe å klage over, unnskyldninger finnes ikke og kroppen er i god form om dagen. Den har fått to hviledager så den skulle virke selv med litt lite søvn en natt.. Jeg klamret meg til trær nedover de glatte svabergene og gikk til siden når noen kom forbi. Så dukket mannen min opp - jeg klaget litt, men sendte han videre og fortsatte! Jeg skulle jo ikke gi meg! Jeg melder meg ikke på et løp for å bryte... Jeg fortsatte å jobbe med hodet og plutselig kom et par karer forbi og han ene slenger ut en kommentar. Hmmm.. hvem var denne karen?? Nysgjerrig som jeg er så begynte jeg å løpe etter de og kom i snakk med han. Han var jo bare verdens triveligste fyr!! Skravla gikk lett, vel, kanskje ikke i motbakkene - da tidde vi begge bom stille... men ellers hadde vi det riktig så hyggelig:) Når jeg skulle runde og han skulle videre mot sitt mål på 50km fikk jeg en skikkelig god klem. Det varmet:)

Nå jogget jeg nedover... Jeg var på vei tilbake... Verden smilte, sola skinte (vel, det kjentes sånn i hvert fall) og fuglene kvitret. Nå var det digg å løpe!! Jeg elsker jo å trene - jeg elsker å løpe så hodet tier stille litte granne... Trening er min medisin!! Jeg smilte der jeg løp mutters alene i skogen... Joda, jeg ofret elgen en tanke, men så jo aldri noe til den:) Jeg kikket på klokka og så jeg hadde ca en mil igjen - jippiiii, en hel mil skal jeg kose meg!!!

Når jeg kom i mål hadde jeg ladet positivt helt fra Hvittingen - jeg fikk medaljen min og var riktig så fornøyd med ny distansepers. Min gamle var på 26km og da var jeg jo ødelagt når jeg kom hjem!! Nå var jeg så full av glede at vi bare dro hjem, spiste i full fart og kom oss i svømmehallen. Der svømte jeg en økt (2000m) rolig crawl bare for å lande litt... For de fleste er livet en berg-og-dalbane sånn i løpet av mange år... For meg kan det endres fra verdens undergang til hinsides lykke bare av småting. Denne gangen var det mannen i marka som ga meg gleden og joggeskoa som ladet meg opp igjen!! Det er jeg veldig takknemlig for..

Jeg vil også rette en takk til Tomas Pinås og alle frivillige som gjør det mulig å få løpe et terrengløp i den flotte Botnemarka!! ..og videre mot Drammen for de som vil det:) Blir det ny distansepers til neste år mon tro...??

Jeg kom inn på tiden 3.20.04 og en 5. plass av 10 damer.