Holmestrand marathon 2013

I fjor sommer meldte jeg meg på Holmestrand marathon til inntekt for kreftsaken. Jeg hadde meldt meg på halvmarathon, 21 km. Nå det begynte å nærme seg start hadde jeg hodet i Haugesund og fant ut at jeg ikke skulle risikere knær og en utslitt kropp så jeg endret distansen til 7 km.

Dagen kom og jeg var så lite klar som jeg kunne få blitt.. Treningstøyet måtte en runde i vaskemaskinen/tørketrommelen og jeg tok på meg flunka nye sko.. Var jo ikke så viktig løp, kunne jo bare gå om jeg skulle få gnagsår.. Jeg hadde heller ikke bestemt meg om jeg skulle satse eller bare jogge eller hvordan jeg skulle legge opp løpet..

Jeg skulle starte sammen med Anja (nr. 87 i race-rapport om Bøsprinten) også skulle vi løpe fra hverandre om den ene løp fortere enn den andre.. Planen da jeg sto ved start var å bare løpe sammen med henne..

Startskuddet gikk og Anja forsvant foran sammen med de beste og jeg tenkte: ja, ja.. der klarer ikke jeg å henge med ihvertfall.. Jeg får lunte avgårde her i komfortsonen min jeg da... Da vi kom ut på veien tenkte jeg på teknikken og hvordan jeg skulle løpe, men beina var for tunge.. Da vi rundet 3 km tok jeg meg tid til en slurk sportsdrikke fra drikkestasjonen... (i fjor tok jeg meg ikke tid til å bremse ned og kjørte hele glasset med vann rett i trynet.. Lurt!)

Når jeg kom til skiltet som viste 5 km tittet jeg såvidt på klokka og så at den sto på 24 og noe.. Det kunne godt vært at jeg tittet på den på 24.58 og 24.59 for jeg måtte se to ganger... TJUEFIRE? What - er jeg så god da?? Da kom vinnerskallen inn og jeg fortsatte å løpe, lettere sjokkert over tallet.. I fjor var målet på 7 km 40 min og det klarte jeg akkurat, men løypa viste seg å være 7,5km. Når jeg kom til 7km skiltet tittet jeg på klokken igjen og det sto på ca 36,30 og jeg øynet et håp om å se 3 tallet etter fullført løp. Jeg løp opp den siste bakken, heiv etter pusten, og løp inn mot mål. I sidesynet så jeg ei som kom opp på venstresiden så jeg ga på litt til for ihvertfall å slå henne...

Etter noen minutter kom tiden inn på melding på telefonen: 40,03... Åhhh... skikkelig irritert.. Hvorfor kunne jeg ikke forberedt meg bedre til løpet? Hvorfor starte i et løp og ikke gjøre sitt beste?.. 3 sekunder.. men det er vel fortjent når jeg ikke har med meg hodet og motivasjonen fra start.. Selv om det var en mye bedre tid i forhold til i fjor var jeg ikke fornøyd i det hele tatt.. Det at jeg ikke var forberedt og ikke hadde gjort en innsats gnagde... Løypa viste seg også å være 7,8km..

På kvelden gikk jeg inn på topptid for å sjekke tidene - man får to tider.. En tid fra da startskuddet går til man kommer i mål og en reell tid fra man krysser startlinja til man kommer i mål. Det viste seg at jeg hadde en reell tid på 39.54 - jeg hadde klart det likevel!!

Jeg ble glad for at jeg hadde fått det til, men på feil måte.. Det var ikke denne følelsen jeg satt igjen med.. På facebook gikk det ut gratulasjoner til alle andre og jeg la ikke ut tiden min.. selv om det holdt til en 23. plass av 136 damer i min klasse!!! 46. plass av 359 damer!! Noe som for meg er utrolig bra!!

Jeg lærte noe av dette løpet, jeg lærte at man må gjøre en innsats i forkant med forberedelsene... Det holder ikke å møte opp godt trent, men man må ha utstyret klart, hodet på plass og en plan med løpet.. Det er først da man kjenner den gode følelsen når man krysser mål-linjen.. uansett hvilken tid man gjennomfører på.. Det er denne følelsen i hjertet som teller mer en tider og medaljer - det er denne følelsen som gjør at man føler at man har lykkes... og det er en god følelse... :)