Landfallhytta opp 2015

Landfallhytta opp er et motbakkeløp i Drammen. Det på grus i lysløypa og er ca 3,6km langt med 335 høydemeter. Dette løpet har jeg vært med på to år tidligere og hadde skikkelig lyst til å være med i år også. Problemet var bare det at jeg hadde løpt Risør maraton dagen før..

Mandagen kom og jeg følte meg tipp topp etter maraton dagen før. Jeg måtte uansett til Drammen denne dagen og tenkte at jeg kunne jo gjøre et forsøk. Det er jo så fint løp og jeg digger jo motbakker. Jeg fikk med meg min kjære, men han ville ikke være med i selve løpet så han løp opp i forkant og heiet på meg når jeg kom i mål.

Jeg etteranmeldte meg og valgte å løpe for Holmestrand ultraløperklubb selv om løypa var langt fra ultra. Jeg krysset fingrene for at beina ikke skulle bryte ut i kramper underveis. Jeg vet jo at selv om de virket fine så hadde de fått kjørt seg dagen før.

Det var hyggelig å treffe på Kenneth Reiss og kompisene hans. Han gjør en flott jobb med å spre kunnskap om epilepsi!! Jeg husker tilbake til videregående hvor han informerte klassen så vi var forberedt om anfall skulle inntreffe på skolen. Det er som han sier: kunnskap skaper trygghet! Dette gjelder nok både for de med epilepsi og for de rundt som opplever at noen får anfall. Flott at noen går foran for så mange andre!!

Jeg traff også på Mari som jeg løp Hof toppers med og kjæresten hennes. Det var superkoselig å treffe henne igjen og vi fikk skravlet litt mens vi varmet opp.

Jeg kjente det litt i beina når jeg kjente godt etter... Går dette bra eller ikke? Det var kanskje ikke så himla lurt å stille her idag, men jeg hadde jo så innmari lyst!! Jeg visste at jeg ikke hadde sjanse til å slå Mari. Hun har enda et halvt liv igjen før hun er i klassen førr+. Kenneth og jeg er jevngamle, men han har blitt skikkelig sprek. Jeg bestemte meg for at jeg skulle ta det med ro i starten også skulle jeg ta opp jakta og se hvor langt bak han jeg kom. Han ble stand-in for Edgar som ikke kunne være med i år. Når man ikke kan kjempe om første plassen så er det litt gøy å konkurrere mot de som er rett foran en i løypa selv om jeg i bunn og grunn gjør dette kun for egen del og konkurrerer mot meg selv.

Starten går og hele feltet forsvinner oppover. Selv lunter jeg opp den første bratte kneika og løper videre med full fokus på pusten. Jeg finner en jevn rytme, beina tripper oppover stien og jeg storkoser meg! Jeg løper forbi en gutt som går med faren sin (antar jeg) og gråter. Han løp nok litt for hardt i starten. Jeg stopper opp, klapper han på skulderen og sier at han er god og at det går bra.. Så løper jeg videre. Nå får jeg øye på Kenneth og vi løper litt side om side før jeg løper forbi. Kroppen svarer positivt, men jeg holder fortsatt fokus på pusten og jevnt tempo. Jeg går også litt innimellom og løper forbi flere.

Så kommer det ei dame forbi. Konkurranseinstinktet slår inn for fullt og jeg begynner å leke i bakkene! Nå er det skikkelig gøy å løpe!! Når jeg går kommer hun løpende forbi og jeg holder tempo hennes mens jeg går, idet hun begynner å gå begynner jeg og løpe opp siste kneika i bakken. Det er så utrolig digg å løpe i motbakker!! Jeg fortsetter oppover og tenker at damen og Kenneth ikke skal løpe forbi meg! Jeg ser faklene på stien og vet at da er jeg snart oppe så jeg gir det lille ekstra opp siste kneika.

Vips så er jeg oppe og i mål. Siste strekket hadde jeg løpt på og var skikkelig andpusten når jeg kom opp og satte meg bare rett ned! Det jeg tenkte var at jøss så kort løypa var i år. Jeg var jo oppe på et øyeblikk!! Spreke Mari kom bort til meg for hun hadde kommet opp for litt siden. Jeg kom til meg selv igjen, gikk for å få medalje og ei kom og tok chippen min. Så kom kjæresten også og fortalte meg at det ikke var langt unna persen fra 2013! Hæ? Jeg hadde jo bare kost meg og det var dagen etter maraton så det kunne ikke stemme.. Men joda, jeg klarte å slå fjorårets tid med over 30sek og var strålende fornøyd med det selv om det ikke ble pers..

Vi fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en banan som arrangør serverer i mål og så på plakaten på treet at jeg hadde vunnet uttrekkspremie på startnummeret mitt!! Jeg fikk en fin 2xu t-skjorte:) Da det fort blir kaldt valgte vi å løpe ned igjen før premieseremonien. På vei ned kjente jeg at beina ikke var helt i slaget så vi gikk. Ikke noe vits i å pushe slitne bein. De skal tross alt løpe noen løp til før sesongen er over. Det ble en koselig tur med kjæresten ned fra Landfallhytta og nok et godt arrangement er over.

Det var en utrolig mestring å kjenne at kroppen kunne kose seg på maraton den ene dagen og leke i bakkene dagen etter!! Takknemlig for å ha en kropp som kan være med på det jeg synes er gøy! Nå er det bare å glede seg til Landfallhytta opp 2016 - sees vi der?

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Selv om jeg var påmeldt med Holmestrand ultraløperklubb og er medlem i Tønsberg triathlonklubb (som jeg har løpt for de tidligere årene) står det på resultatlista at jeg stiller for Drammen triathlon club, koselig med en gjesteopptreden da;)

Totaltid: 27.15 (5.plass av 8 i klassen min)

 (Tidligere år: 2013: 27.04 og 2014: 27.50)