Jessheim 6-dagers maraton

For en stund siden så jeg at det ble arrangert et 6-dagers løp på Jessheim. Man måtte løpe minimum 50km pr dag og jeg tenkte at her var det nok mange som meldte seg på! Men skjønte jo etterhvert at gutta i gamet her ikke løper 50km hver dag.. De løper og løper og går og løper alt det de klarer i løpet av 6 dager! Jeg tror det var ca 25stk som var med på dette og blandt de så var det 3 damer - heia damene!!

Selv er jeg ganske så flunka ny i maraton/ultra verden så dette var uaktuelt, men i tillegg til dette arrangerte de en maraton hver dag med start klokka 17 Her var det bare å møte opp, betale 200kr og starte. Det hadde vært så utrolig gøy å klare 3 maraton i løpet av disse 6 dagene, men jeg hadde Ironman 70.3 i Haugesund på søndag når første løpet gikk, så da utgikk maraton for min del.

Jeg hadde løpt Oslomarka skogsmaraton to uker før Ironman også og tenkte kroppen hadde fått nok, men klarte ikke slippe tanken på å løpe en maraton på Jessheim også... Jeg elsker jo å løpe, jeg elsker runder og jeg digger ultramiljøet med så utrolig mye hyggelige folk, inkluderende folk, folk som også har et hjerte som banker for løping.. Jeg tok meg en feriedag sånn for sikkerhetsskyld og tenkte at jeg kanskje kunne klare å løpe den siste som gikk på fredag - kun 5 dager etter IM.

Jeg er nok mest kjent for å pakke meg litt inn i komfortsonen min når startskuddet går på konkurranser så dette har jeg forsøkt å gjøre noe med i år, men når det gjelder maraton så kan man ikke få startet rolig nok... I tillegg så er jeg livredd for å gå tom for mat! Jeg gomlet jo i meg et par brødskiver en time før start, og en på toget på vei til Jessheim, og et eple - alt dette etter en skikkelig god frokost.. Jeg ble nok en erfaring rikere når det gjelder mat før løp så det skal jeg jobbe videre med fremover for å unngå magetrøbbel underveis.

Når jeg kom til stadion så innså jeg fort at jeg ikke hadde noe å klage på når det gjaldt bena mine ihvertfall, det var mange som så ut som de hadde vondt. Etter påmelding gikk skravla blandt de som skulle være med og alle var inkluderende og trivelige folk, men likevel følte jeg at jeg skulle hatt ett hull å synke ned i da det ble nevnt antall maraton/ultra løp de hadde gjort. Jeg innså også at jeg aldri hadde vært i kjelleren noen gang når jeg hørte om opplevelser folk hadde på ultraløp.. Jeg spurte litt om hvor fort folk skulle løpe idag og tidene var ikke avskrekkende, selv om jeg løper jo mye saktere enn disse tidene som ble oppgitt. En hadde tenkt til å løpe på 4.30, noe som for han var pers. Jeg spurte også ei, men hun hadde så utrolig mange mil i beina denne uka at hun skulle nok løpe på 6.50-7, ikke fortere Jeg tenkte at dette ble jo for sakte for min del.. men det viste seg at dette var jo ikke timer, men km pr minutt så hun forsvant og ente med å vinne av alle damene!! (6.04 ble farten og 4.15 ble tiden) Det var gøy å se hvilket tempo hun hadde hele veien i løypa!

Jeg ble liggende sammen med han som skulle løpe på 4.30 og vi løp i takt. Det var en grei fart og det gikk strålende. Jeg smilte ikke, vi skravlet ikke, jeg koste meg ikke på samme måte som jeg gjør når jeg løper sakte og jeg hørte hodet sa: det går for fort, det går for fort... Dette ble nå min største bekymring. Etter kort tid begynte jeg å lure på om jeg var sulten.. Jo, jeg var nok veldig sulten.. Jeg kom til å gå tom, jeg kom til å gå på en smell.. men jeg fortsatte! I tillegg hadde jeg tatt på meg Salming distance skoa mine og lurte på om de var gode å løpe et fullt maraton med... De ble opprinnelig innkjøpt til å løpe intervaller med, men de har vært så sinnsykt gode at det har blitt flere turer på ca 15km med disse og det har funket fint. Salming-gutta mine leverte og føttene hadde det strålende hele veien! Dette er jaggu gode sko!! Gleder meg til å ta i bruk mine nye salming race sko til intervaller!!

Dette er vel ca rundt halvmaraton

Etter ca 17km måtte jeg slippe, skjønner at jeg har noe å jobbe med mentalt ihvertfall. Jeg lå langt over pers, var nok veldig sulten (var vel egentlig ikke det, men unnskyldningene haglet på!) Så måtte jeg så innmari tisse og stakk en kjapp tur innom do. Når jeg kom opp til ca 25km kjente jeg at beina begynte å stivne, men kunne ikke klage på stive bein her i løypa!! Det blir som å dra til et sted hvor man lever i fattigdom og ikke har mat og da klage over at man er sulten for man har ikke spist på 3 timer... Nei, det ble for dumt! Jeg fortsatte helt til magen takket for seg rett etter 30km. Var en runde innom do igjen og når jeg hadde 9 runder igjen (hver runde var litt over 1100m) måtte jeg gå... Jeg gikk og gikk og begynte å synes synd på meg selv, men klarte å tenke igjen at det ble for dumt.. Fortsatt lå jeg over pers på tiden.

Løypa gikk fra friidrettsstadion, rundt parkeringsplassen, ut på sykkelsti et langt strekke i motvind, rundt skolen og inn på stadion igjen. Det var en fin runde og i motsetning til Bislett så gikk det utendørs.

Dette var det lengste strekket og her var det motvind!

Mannen hadde kommet for å heie på meg og jeg spurte om han ville gå en runde sammen med meg så det gjorde han. Jeg glemte da alle de andre som hadde vondt rundt banen.. Jeg syntes bare mer og mer synd på meg selv.. Jeg hadde vondt i magen, stive ben og pers'en gikk til hel... Han som jeg løp med i starten lå fortsatt an til pers og det gledet!! Jeg digger jo å se andre mestre! Jeg tenkte at jeg ikke kunne bryte for jeg hadde en finisher skjorte i baggen som jeg hadde fått før løpet. Jeg fortsatte og gå, nå var jeg kvalm også.. Selv om jeg var positiv, heiet litt og slo av en prat med de som passerte så kom det en tåre eller tre under solbrillene så fort de var forbi igjen.. Han som lå an til pers klarte det! Han perset med 8 minutter!! Gratulerer!! Det var gøy å se du komme i mål!!

Etterhvert ble magen bedre, kvalmen forsvant og jeg innså at jeg skulle klare det! Spørsmålet nå var bare om jeg klarte det før sola gikk ned:) Nest siste runde gikk jeg fortere og siste runde måtte jeg gjøre alene! Mannen minnet meg på at jeg måtte avslutte sterk! Jeg har lært at om jeg avslutter sterk så er det det jeg husker til neste gang og får en god følelse når jeg når målet mitt. Jeg satte avsted og løp som bare det. Jeg skulle avslutte sterk!! Så når sola sendte sine siste stråler inn på Jessheim stadion så løp jeg i mål!! Jeg var jublende fornøyd!! Jeg hadde klart det!! Jeg hadde startet langt utenfor komfortsonen min i et maraton og selv om jeg var to ganger innom do og gikk 8 av 36 runder så ble tiden mye bedre enn min dårligste maraton hvor jeg smilte hele veien og hadde masse overskudd..

Jeg er så stolt over at jeg våget å starte selv om jeg var i tvil om kroppen klarte det, stolt over at jeg våget å satse fra start og stolt over at jeg ikke ga meg men fortsatte helt til mål!! Jeg tar med meg motivasjon og lærdom fra dette løpet inn i det neste for jeg har definitivt ikke løpt mitt siste maraton!!

Tusen takk til arrangør, frivillige og dere andre supre løpere som inkluderer, heier og motiverer!!

...og i bilen på vei hjem når solen gikk ned over Oslo felte jeg en tåre og tenkte: jeg klarte det før sola gikk ned...

Nerdefakta for spesielt interesserte:

Totaltid: 05:11:25 (pers på maraton er 04:54:14) Veldig fornøyd med tiden og alt jeg lærte i dette løpet som jeg tar med meg videre!

Det var 17 stk med på denne maraton og jeg kom på 9 plass totalt, 3 plass av damene.