Vi kjørte avsted til Drammen i god tid. Da vi kom frem kjørte Bjørn oppover med gutta og fant jeg en plass mens Edgar og meg fikk hentet oss startnummer. Da vi hadde så god tid fant vi ut at vi skulle gå litt oppover i løypa for å varme opp. Vi gikk et godt stykke og humøret var på topp selv om vi begge gru/gledet oss til løpet. Ingen av oss hadde løpt motbakkeløp før (bortsett fra Kanonløpet som forøvrig bare var 800m langt). Løypa har en gjennomsnittstigning på 10% og er 3,4 km lang (selv om jeg hadde 3,6 på klokka og Edgar målte vel 3,5noe). Den går i skogsterreng på fine stier og i Drammens eldste lysløype.
 |
| Under oppvarmingen |
Vi traff på ei dame som hadde en jakthund med sele på. Vi spurte om den var til salgs, men det var den ikke.. Vi lurte da på om vi kunne leie den litt, sånn en halvtimes tid.. Hun var ikke så interessert i det heller.. Når vi gikk oppover så vi hun var i skogen med den så når vi møtte henne uten hund ved startområdet spurte vi om hunden sto klar oppe i skogen så vi bare kunne hente den der, men det gjorde den ikke gitt.. Den måtte pent sitte i bilen til løpet var igang. Så neste år vet vi at vi skal ha med egen trekkhund;)
Når vi kom helt ned så vi oss rundt og lurte på hvor alle mosjonistene var... Det var ikke en eneste å se... Shit.. Vi følte oss med ett så små.. Krympet oss der vi sto, men stilte oss likevel cirka halvveis i startfeltet. Vi skulle jobbe oppover - løpe hele veien var plan A... men som vanlig - så feil kan man ta, over til plan B....
Startskuddet gikk og vi hang med feltet oppover den første kneika - den er bratt!! Jeg fikk hentet meg inn litt igjen og var veldig glad for at vi hadde brukt god tid på oppvarmingen. Fokuserte på teknikk og holdt tempo oppe... Når vi kom til grassbakken begynte Edgar å gå og jeg småjogget ved siden av. Vi nærmet oss toppen av den kneika og jeg sier "kom igjen, Edgar" "..ja,*pust* snart..." fikk jeg til svar. Da tenkte jeg at jeg må bare løpe!! Det var også avtalen at vi startet sammen men den som følte seg sterk kunne kjøre. Jeg kjørte på og løp oppover. Løp forbi flere og syntes det gikk fint... Så ei dame foran meg og løp forbi... pust pes... Fikk hentet meg litt igjen - så en ny dame og løp forbi.. pust pes... host...kremt...pust pust... Da jeg kom til verdens lengste oppoverbakke måtte jeg gå - men jeg gikk fort. Jobbe hele veien! Da blikket traff bakken gikk tankene mine til Unni som gikk bakken til topp 9. Hun hadde lært av Tore at armene skulle brukes fremover og jeg vet at kroppen trenger oksygen for å fungere så haka ble løftet og jeg gikk på. Skøyv fra i hvert steg. Gikk forbi flere i bakken.
Etter en stund kikket jeg på klokka og pulsen lå da på 182 (når jeg løper trappeintervall kommer jeg opp i 184) så jeg lå veldig høyt, men jeg bare fortsatte selv om jeg lå så høyt! Jeg begynte å løpe igjen og kikket på klokka på 2.04km og tenkte at jeg var over halvveis. Jeg bare fortsatte og fortsatte - fremover fremover.. Pustet og peste så fælt og kremtet og hostet og stønnet.... Jeg kom til en bakke til *sukk* nærmet meg mål og begynte å gå... Litt borti skauen så jeg det blinket.. Det var en som tok bilder så da var det bare å løpe - he he, det skal ikke så mye til. Ei dame kom opp på siden av meg og passerte, men jeg tok henne igjen og løp forbi..
Nå begynte jeg å se fakler og da hadde vi fått beskjed om at det ikke var langt igjen. Jeg kom opp på plassen og speakeren sa: "litt til så er dere i mål". Endelig kom jeg i mål og fikk medaljen min *lykke* Jeg fikk tatt av brikken, fant meg en benk og dumpet nedpå. Satt og så ut i lufta og var fornøyd med vel fullført løp... Når jeg hadde samlet meg gikk jeg for å få drikke og finne de andre.
Edgar var også fornøyd med løpet. Han løp på 30.50. Jeg var også strålende fornøyd med en 4.plass i klassen (totalt 9) med tiden 27.04. Det var tungt, flott og etterpå satt man igjen med en utrolig mestringsfølelse:)Vi var begge veldig enige om at neste år er vi tilbake!!
 | ||||||
| YES!! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar