TøffeUnni og Hof-toppene rundt...

Noen tanker etter å ha fått en smakebit av Hof-toppers som går av stabelen 10. august 2013.

Jeg er så heldig å ha blitt kjent med ei som jeg nesten vil påstå ikke skjønner sitt eget beste når det kommer til å sette grenser for seg selv i forhold til egne mål... litt som meg selv når jeg meldte meg på Ironman 70.3, som inkluderer 1900m svømming, uten å kunne svømme... Selvinnsikt betyr hva sa du?? ;)

Unni heter hun og er fra Hof. Ei dame som smiler, skravler og er trivelig å være sammen med:) I fjor var hun med på Hof toppers 5 topper. Da skal man sykle fra topp til topp og løpe opp siste biten. 36km på sykkel og 10km til fots - 1600 høydemeter. Hun fullførte alle toppene og kom i mål som sistemann, 1 time etter nest sistemann.. Hva gjorde dette med henne?? Hun la seg ihvertfall ikke ned og grein!! Hun har nå jobbet hardt i hele vinter med PT både ute i marka og inne. Hun har syklet topp etter topp både i drittvær og sene kvelder.. Hun har smilt seg gjennom og grått seg igjennom og til og med fått seg en skikkelig blå en på skinka etter et fall.. men gir hun seg?? Neeeeiiidaaaaa.. hun fortsetter!! ..og om du tror hun trener for en bedre tid på 5 toppersen tar du skikkelig feil - dama satser mot 10 toppers!!! 75km sykkel - 25km løping - 2900 høydemeter og en max-tid på 11 timer. For å si det sånn - i fjor var det ingen damer med på 10 toppers... Året før var det 2 og i år er det også påmeldt 2 damer så dette er ikke for pyser!!

Unni var så grei at hun tok meg med ut på topp-tur. Vi syklet til topp nr. 9 i løypa og løp opp til et flott vann. Etter en foto-shoot var det å løpe ned samme vei og opp til topp 10. Her var det litt mat på toppen før vi syklet ned og til Meny for en is-pause:) En flott tur og jeg var ikke veldig sliten etter turen.

Unni ved Rundtjern - topp nr. 9

Dette inspirerte og jeg som er så pysete når det gjelder off-road sykling og elg tenkte at dette måtte være det ultimate rittet/løpet for å bli ørlittegranne tøffere... Den ene tanken tok den andre og brått var jeg der jeg var når jeg meldte meg på IM 70.3 - jeg kan klare alt!! 10 topper hadde vært fint!! Det går - det var jo så koselig å være med på 2 av de.. Jeg tenkte frem og tilbake - frem og tilbake.. Fikk til og med ei på jobb til å endre fra 56 til 96 km på Vestfold rundt neste år for jeg skulle ta 10 toppers jeg!! Svart finisher-skjorte og greier!! Tøffing og Ironman vettu... Kongen på haugen!!

En sen lørdagskveld mens normale mennesker har lørdagskveld hjemme eller på byen kjørte Unni og jeg løypa i bil.. Unni guidet, kjørte og forklarte.. og når vi kom til steder det ikke gikk an å kjøre forklarte hun løypa og vi kjørte inn fra andre kanten... Vi var ute i mange timer og hadde det riktig så hyggelig:) Hjemturen gikk med vissthet om at 10 topper skulle gå fint:)

Heldigvis var jeg ikke så idiot at jeg meldte meg på med en gang.. JIPPIIII - noe har jeg lært fra i fjor:) Her var ikke max-tiden så snill som i Haugesund.. Her måtte man jobbe hele veien, både fysisk og for meg psykisk.. Til slutt ente det med kaos i hodet - skal, skal ikke, klarer ikke, klarer, shit... Jeg måtte bare prøve et par topper for å se hvordan det egentlig var.. Minsten ble levert på en golf-turnering i Holmestrand og gubben og jeg tok turen til Hof.

Vi parkerte på skolen og begynte på første grusveien. Det gikk jevnt oppover. Brått innså jeg at vi var på feil vei, men fortsatte likevel for her hadde jeg også kjørt med Unni.. Vildereiser må alltid gå litt feil... Etter en stund innså jeg at vi var på riktig vei likevel:) Opp en steinete teknisk vanskelig bakke - her gikk jeg av sykkelen og gikk opp, syklet litt på toppen og gikk litt igjen. Så kom vi over på grusvei som fortsatte oppover... Det var bare å sette giret på det laveste og pusle seg oppover.. Høydemeter etter høydemeter.. Tankene gikk etterhvert til Unni.. Dette er 2. toppen og når hun er ferdig har hun 8 igjen...Respekt asså!! *puh* Etter en stund kom vi til en lysning hvor det var satt opp et jakt-tårn... Shit - her bor selveste elgen med familie gitt, ellers hadde de ikke hatt tårnet akkurat her.. Dessverre for meg gikk det nedover her og det ble til tider ganske så bratt.. Jeg bremsa og var redd og klamret meg til sykkelen... Gubben syklet foran, men var grei og lå ikke så alt for langt foran.. Jeg forventet å se elg rundt hver sving... *angst* Men, ingen elg dukket opp og snart var vi på vei oppover igjen og inn på neste grusvei.. Oppover, oppover og atter oppover... Det var tungt, men deilig på samme tid!!


Tøft å løpe opp til Skibergfjell

Vi kjørte oppover i ca en times tid, ca 9,5 km, før vi tok av grusveien og kjørte inn på en kjærrevei med gress.. Inni gresset bodde det sikker en haug med orm og litt borti skauen sto sikkert alle elgene  - her snakker vi tusenvis asså... Likte meg ikke, men skulle ikke snu... Dette skulle jeg klare.. Etter et lite stykke kom vi til en stor åpning og her måtte det vel være at syklene skulle parkeres. Vi parkerte sykkelen og løp innover, hoppet over en bekk og kom opp til en ny grusvei.. Her innså jeg at Unni hadde sagt noe om teknisk parti.. løpe over bekken med sykkelen.. Da var det bare å snu og løpe tilbake og hente syklene og ta de med over til enda en ny grusveien. Etter et lite stykke traff vi på en kar som viste oss hvor sykkelparkeringen var. Vi dro syklene litt lenger inn i skogen etter tips i forhold til tyveri også tok vi beina fatt oppover mot Skibergfjell.. Det tok ikke lang tid før pulsen var i taket og vi måtte gå, men vi gikk fort. Et sted stoppet vi for å finne igjen pusten og ta et par bilder:) På toppen skrev vi oss inn i boken og skravlet litt med en fyr fra Åsgårdstrand som hadde syklet hele veien - målet hans var å nå alle kommune-toppene i Vestfold på sykkel hjemmefra:)

 

Skibergfjell - Vestfolds høyeste

Nedover gikk det kjappere og vi kunne jogge ned til syklene. Løpingen var unnagjort på ca 25 minutter. Nå gikk veien nedover på sykkel igjen.. Når vi kom ned til innhegningene var det heldigvis ingen kuer å se - kanskje de skulle flyttes og gikk på grusveien... *krisemaximere* Men, ingen kuer så vi:) Jeg var også flink og slapp opp litt i bakken og fikk faktisk litt skryt.. selv om det gikk fryktelig sakte ref. gubben;)

Nesten nede ved hovedveien tok vi til venstre og syklet en koselig vei på asfalt mot Eidsfoss før vi kom ned på selve hovedveien ved kirken. Vi syklet videre opp mot Eidsfoss hovedgård og til en fotball bane. Da vi ankom bakken vi skulle løpe opp så hadde vi brukt 2t og 15 min totalt med feil-løpingen og skravlingen. Da vi ikke hadde mer enn ca 3t til rådighet valgte vi å ikke løpe opp men sykle rundt forbi topp 4 langs asfaltveien. Det var en opplevelse.. Jeg som har øvet flittig på tråkket i hele vinter hadde joggesko og ingenting å dra opp med så det ble tungt å få god fart her - men på den andre siden så går løypa egentlig i skauen og der har jeg ikke sjans på å ha skoene festet... Jeg tror joggesko er mest riktig om jeg skal kjøre toppene sånn de skal kjøres.. Denne asfaltveien ente opp i "Hanekleiv-veien" på Hofsiden og derfra tok vi inn en grusvei som het Ravnåsveien. Vi syklet heller ikke opp på topp 5, men tok rett ned fiskestien og over mot Hof fengsel og opp til skolen igjen hvor vi hadde parkert. Den siste biten her på fiskestien og opp mot fengselet syklet jeg alene da gubben bare måtte gi på litt.. og vet du, her nede bor det ikke elg så det gikk ganske fint.. selv om man vet jo aldri hvor de finner på å gå - så på vakt og litt småredd må jeg jo innrømme at jeg var likevel.. Prøvde å gi på litt, havnet midt i et parti med masse grus og trodde jeg tverra skikkelig.. (sannheten er vel at bakhjulet slædda ørlitte granne...) Skummelt!!

Ser du Bjørn?
...ikke jeg heller...

Knallvær!!

Da vi kom opp på skolen hadde vi syklet og løpt totalt 37 km og vært ute i litt over 3 timer. Det var en knallfin tur og vi var slitne og fornøyde:)










I ettertid går tankene mine til Unni... 10 topper på 10 timer (max-tid er 11t, mens Unni har satt seg mål på 10t)... 75km sykkel, 25km løping og 2900m høydemeter.. Vi snakker time etter time etter time i oppoverbakker.. Vi snakker om å måtte hente motivasjon og krefter der ingen mann har vært før.. Vi snakker viljestyrke av stål og bein som har vært ute i en oppoverbakke før!! ...og jeg som trodde IM 70.3 var tøft... ikke nå lenger, det er jo ingenting i forhold til Hof 10-toppers som betegnes som en ekstremsport - ikke uten grunn...

LYKKE TIL, Unni - meg finner du nok i målområdet med HVIT finsher-skjorte (5-topper)... Jeg skal gladelig heie deg inn til svart skjorte etter 10 topper!! Jeg skal sprette chamagnen og bøye meg i støvet!! ..for detta er ingen kjærring-tur nei - her må du være mer enn en Ironman for å fullføre...og det tror jeg faktisk du er.. GO GIRL!!!