2016 sesongen

Det har nå gått et par uker siden Bislett 12 timers og jeg har ikke løpt en meter!! Jeg har ikke hatt lyst til å trene i det hele tatt. Jeg dro på ferie uten joggesko, har vært på fest og på besøk. Jeg har hatt mer tid til andre ting, men samtidig ikke fått gjort så mye.. Har verken vært høyt eller lavt egentlig.. Når tanken om trening har dukket opp så har jeg kjent på dørstokkmila, men jeg har ikke behøvd unnskyldninger for å ikke trene da jeg har helt fri nå. Det er sikkert ikke så lurt å gjøre ingenting når jeg har pause, men hodet trenger det kjenner jeg!!

Jeg har satt meg en dato for når jeg skal igang igjen så mandag 14. desember begynner jeg med trening mot det første målet i 2016. Når helga kommer skal jeg sette hodet i "gleder meg" modus til å komme igang igjen og starter opp med "gla'trimmen" frem til nyttår:) Etter nyttår og frem til årets første mål blir det treningsprogram, endringer i hverdagen og fokus!!

Foreløpig plan for 2016:

* Holmestrand maraton hvor målet er pers!! Kjenner jeg går høyt ut nå, men alternativet er å si at jeg kanskje kunne ønske meg en pers og det hadde jo vært hyggelig med pers da, men jeg tror kanskje ikke jeg klarer det, men jeg skal jo prøve litt da osv... men det funker jo ikke!! Her må jeg bestemme meg, gå for det og gjennomføre! Nåværende pers er 04.38.38.

* Nordmarka skogsmaraton - tidlig start og kose meg hele veien!! Dette er et flott løp og det skal jeg nyte fra start til mål. Om du vil være med så heng gjerne på, jeg tar med kaffe!! Neida, så koselig blir det ikke da, men tidlig start vil si at man bruker over 5 timer.

* Ironman 70.3 Haugesund - her er målet udefinert pr idag, men koselig blir det som alltid når sirkuset inntar byen. 

* Hof toppers 75km - her skal jeg bruke fornuften gamle damer har i starten på løpet også satser jeg på at ungdommen drar opp farta etterhvert og da er det bare å henge på!! 

Da jeg starter i ny jobb i januar som krever sitt så har jeg ikke satt opp flere konkurranser, men jeg kommer til å krydre sesongen med noe småting i nærmiljøet også har jeg en drøm som kanskje blir virkelig i 2016... Det blir et spennende år og det gleder jeg meg til!!!

Bislett International Indoor Endurance Festival 2015 - 12 timers

Jeg fikk startplass i førtiårsgave av mannen da jeg hadde lyst til å prøve meg på 80km og syntes Bislett virket som et trygt sted å prøve seg for første gang. Det var innendørs, umulig å gå seg vill, mat hver 546m, do hver 546m eller oftere egentlig og kjæresten på hver 546m. Jeg hadde løpt på Bislett en gang tidligere og likte konseptet og jeg digger runder så dette gledet jeg meg til. Dette skulle bli mitt 10. løp (på 13mnd) maraton eller lenger. Jeg valgte å legge feiringen til denne dagen i stedet for å ha en fest hjemme. Jeg skulle gjøre det jeg elsker denne dagen midt i livet... 

I forkant så trente jeg mye, og etter et tips etter Vestfold maraton så la jeg stor vekt på mental trening. Jeg har lest bøkene til Bertrand og brukte litt fra de. Jeg hadde sett for meg hele løpet frem til 50km, etter det visste jeg ikke hva som dukket opp for der har jeg ikke vært før... Det var som å skulle pakke for en reise til regnskogen hvor man har lest bøker og sett på bilder, men egentlig ikke visste hvordan det var før man har opplevd det. Jeg hadde sett for meg vegger, kjent på de, jobbet gjennom de på forskjellige måter. Jeg hadde en plan på hvordan jeg skulle tenke i forhold til runder, tider og mål. Et eksempel var at jeg tok utgangspunkt i 150 runder. Det er 50 runder x 3. Første del av et løp er stort sett lett, de neste 50 skulle jeg kose meg og løpe og de siste skulle jeg jobbe! Dette var jeg forberedt på. Jeg skulle løpe 9 runder og gå litt på den 10. Da skulle jeg også ta en matbit.

I mange uker før Bislett så levde jeg Bislett. Jeg tenkte på det, jeg snakket om det, jeg trente til det, jeg gledet meg til det. Det var alt som sto i hodet mitt døgnet rundt. De siste ukene kjente jeg det i magen at nå kom dagen nærmere og nærmere. Den siste uken var jeg neste litt redd. 80km har min fulle respekt! Det var et hinsides mål, men likevel innenfor rekkevidde siden dette var noe jeg virkelig ville og noe jeg hadde forberedt meg skikkelig til på alle mulige måter (etter mine forutsetninger og kunnskaper vel å merke). Jeg skulle våge å gå for drømmen...

Anything is possible!

Så var dagen kommet. Kvelden før skulle jeg snu døgnet og mannen, som er vant til å jobbe skift, sa at jeg måtte sitte opp til kl. 2. Jeg forsøkte alt for å holde meg våken, men når klokka var 1.30 klarte jeg ikke mer og stupte i seng og sovnet som en stein!! Jeg som vanligvis legger meg i 21 tiden på fredager kunne idag se både senkveld og få unna ei klesvask:) Dagen etter sov jeg til kl. 10 og var lys våken!! Den dagen var jeg som et lemmen på amfetamin (et uttrykk ei venninne serverte for mange år siden). Jeg gjorde alt mulig hele dagen for å døyve nervøsiteten, men klarte likevel å få meg en middagslur i 14-15 tiden og det gjorde godt.

Vi ankom Bislett i god tid og det var ganske så stille der. Vi satte opp bordet vårt, spiste litt mat og etterhvert skravlet med kjente som dukket opp.

Maratondronninga og min reddende engel, Titina!

Strålende fornøyd og glad for å løpe!

Så var det tid for å skifte litt og gjøre seg klar! Når klokka nærmet seg 22.00 så stilte vi oss opp på rekke i et felt og var klare for 12 timer hele natten igjennom. Så gikk starten og jeg løp avsted. Det var deilig å løpe igjen da jeg hadde tatt det med ro de to siste ukene før løpet. Det var god stemning og løpegleden var virkelig tilstede. Jeg var tilstede! Det var dette jeg hadde gledet meg til så lenge og endelig var dagen her!! Det dukket opp folk fra klubben som heiet og noen venner av oss som var i Oslo denne dagen kom innom etterhvert og fikk en god klem, flaks de ikke kom et par runder senere for da var alt galt!! Den første timen forsvant, ikke vet jeg hvor den tok veien og den andre timen gikk ganske så fort den også. Jeg hadde hørt at man skulle bare tenke at det var dagen så når jeg så på klokka så tenkte jeg 12 på formiddagen. Jeg tenkte på dagslys, biler, folk og et våkent samfunn.

Selfie!! Jeanette hadde løpt 24t og var nedom for å heie!

Etter et par, tre timer kjentes det ut som det ikke var dagen. Ingenting funket selv om jeg ikke kan sette fingeren på hva det var... Det kunne kjennes litt ut som dørstokk mila...

Litt småsliten og lei på en måte... Jeg hadde et kne som ikke hadde vært vondt på lenge som meldte sin ankomst og jeg syntes at jeg løp så sakte. Alt var tungt. Det var som å løpe i drømme når man ikke kommer fremover. Jeg var klar for å pakke sammen og gå hjem. Dette var ikke dagen for å løpe 80km. Det kom ikke til å gå. Jeg kom ikke til å klare det og det var jeg så klar på at var greit. Det var ikke noe negativt, bare helt greit å gi seg nå! Merkelig følelse... Mannen og vennene ga meg noen oppmuntrende ord, men det gikk ikke inn. Det var ikke dagen og jeg skulle hjem og sove! Jeg var ferdig for idag!

Så tenkte jeg for meg selv at ok, jeg kan motivere for en maraton - det skal jeg klare å pushe så jeg ihvertfall får en registrert maraton. Stakkars mannen min. Han sto klar med hjemmebakt brød med syltetøy og drikke og foret meg. Han fikk kjeft i nesten alle tilfellene for jeg var bare sur og skulle hjem! Jeg fikk meg litt musikk på ørene og løp i min egen verden litt. Så orket jeg ikke det lenger heller. Rundene gikk på et vis, men kneet ble ikke bedre. Jeg hadde tenkt til å pakke ned en muskelsalve om det skulle trenges, men droppet det da jeg trodde fokusklinikken skulle være der under hele løpet så om noe haltet så skulle jeg gå til de. Her hadde jeg nok misforstått så der var det ikke folk gjennom natta. Mannen fikk tak i en varmekrem og smurte meg. Det førte til at jeg fikk en reaksjon på huden, utslett og det svei og svei... Ja ja, er det ikke det ene så er det det andre.

Snille Titina ville så gjerne at jeg skulle få medaljen min siden det var min bursdagsgave og hun tok meg med inn i garderoben og teipet kneet mitt!! Hun ga meg også noen oppmuntrende ord. Jeg sa ingenting om at jeg hadde tenkt på å gi meg og gå hjem og legge meg.. Jeg kunne jo ikke det når hun sa jeg skulle få medalje, når hun var så snill å hjelpe meg. Jeg takket og ga henne en klem. Etterpå dro jeg også over en ull-strømpe som jeg bruker på knærna når det er kaldt ute. Så fortsatte jeg å gå. 

Maratonpassering!

Jeg gikk mer nå og til slutt nådde jeg maratonpassering på 5.38t Så lang tid har jeg aldri brukt på et maraton noen gang! Jeg gikk rundt banen, gadd ikke løpe, orket ikke løpe.. Egentlig fordi jeg ville gå hjem og var lei. Så gikk det opp for meg... Jeg hadde jo bare 38km igjen! 38km er jo mindre enn en maraton! Jeg var jo snart ferdig med 100 runder og da hadde jeg bare 50 runder igjen etter det og 50 runder er jo ikke mye. Som en siste motivasjon så hadde jeg startet med en helt hvit t-skjorte (blanke ark) og skulle ta på klubb-trøya når jeg rundet 50km. Da skulle hver meter med distansepers foregå i selveste HULK skjorta! Det var jo ikke lenge til det heller.

Her hadde jeg fått opp farta!

Jeg satte opp tempo og marsjet avsted!! Jeg var bestemt! Nu jævlar! Den som gir seg er en dritt!! Jeg kan!! Jeg er sterk!! Jeg var skikkelig bestemt nå! Kan jeg ikke løpe så kan jeg ihvertfall gå og nå skal jeg få nytte av mine 182cm og lange bein! Jeg skal søren ikke gi meg! Jeg har en drøm og det er nå jeg har muligheten, akkurat nå - i dette løpet!! Jeg får ikke muligheten igjen i morgen eller i overimorgen, jeg får den kanskje ikke igjen før neste år... og om jeg går for et forsøk da så er kanskje det heller ikke er dagen.. Vil jeg vente så lenge på å oppnå den drømmen jeg har drømt i mange uker nå? Svaret ble nei og jeg gikk og gikk, rundt og rundt! Dette skulle ingen ta fra meg!! 

Jeg hadde tatt på meg seaband som er et armbånd for bilsyke og det funket supert. Jeg var ikke kvalm. Jeg spiste bra og drakk. Magen var fin og alt fungerte, bortsett fra kneet, men det brydde jeg meg ikke om så lenge jeg gikk.Det fikk bare svi som det ville, jeg kunne ihvertfall holde et godt tempo når jeg gikk!! Jeg hørte flere som kommenterte at jeg bare gikk, men at det gikk fort. Ja, jeg gikk alt jeg kunne! Mannen oppmuntret og sa at jeg lå godt an i forhold til estimert distanse så det var bare å fortsette. Så rundet jeg 50km, gikk bort til mannen og byttet t-skjorte! Det føltes utrolig deilig å få på klubbtrøya!! Den feteste trøya av alle i skuffen! Nå var det digg på Bislett! Nå var hver km ny pers!

Jeg forsøkte å løpe litt innimellom også gikk jeg litt igjen. Mannen hadde vært en tur borte ved speaker og var på vei tilbake til bordene når jeg møtte han, smilte til han og tok to tomler opp, alt var supert!! Så gikk jeg 10m til og da smalt det!! Når Robert (frivillig og venn) kommer ruslende går jeg bort og får meg en god klem mens tårene triller og sier at det bare er en vegg og den må jeg bare jobbe meg gjennom... Så gikk jeg videre. Denne veggen gikk greit å jobbe gjennom. Jeg vil tro at dette var den veggen som vanligvis kommer utpå tredve tallet så etter en liten runde så var den borte! Dette var jeg forberedt på, dette hadde jeg jobbet med i forkant og det merket jeg var gull akkurat nå!

Jeg fortsatte videre, jeg var på mine siste 50 runder og mannen sa at jeg fortsatt lå bra an i forhold til estimert distanse. Lårene begynte å få kjørt seg skikkelig da jeg marsjet avsted i godt driv. Jeg forsøkte å løpe litt igjen for å avlaste lårene og heller ha litt vondt i kneet. Det gikk fint. Jeg hadde også forberedt meg på at det skulle gjøre vondt fysisk. Så rundet jeg 70km og det smalt skikkelig!! Jeg gråt og gråt... Nå var det ikke bare et par krokodilletårer og klump i halsen, nå gråt jeg! Snørr og tårer, men jeg gikk videre... Stoppet opp ved matstasjonen og fikk en god klem av Robert, fortalte at det gikk bra, men nå hadde jeg en ny vegg jeg måtte jobbe - så gikk jeg videre...

Dette var jernveggen! Dette var den veggen jeg hadde sett for meg som sperret hele gangen for meg på Bislett, denne veggen som jeg aldri hadde møtt før. Veggen som jeg hadde forsøkt å se for meg og tenke ut hvordan jeg skulle angripe, men jeg hadde ikke hatt noen svar. Bak denne jernveggen var det en verden som jeg ville til, en verden etter 50km et sted, en verden jeg aldri hadde vært i... Jeg så for meg at den veggen var porten til en fantasiverden av gode følelser, grønne trær og fugler som kvitret... Denne verden ville jeg så gjerne til så denne jernveggen skulle jeg jaggu ta knekken på!! Jeg marsjet videre og visualiserte at jeg dyttet veggen foran meg der den sperret korridoren foran meg. Jeg tenkte at jeg søren ikke skulle gi meg for på et sted var Bislettkorridoren bredere og da kunne ikke veggen sperre hele gangen for meg. Der kunne jeg gå forbi! Jeg følte meg sterk, jeg måtte være sterk for å komme videre... Jeg dyttet og dyttet... Jeg gråt, jeg var sliten, jeg var forbanna på veggen som sto mellom meg og drømmen og ingen, ingen skulle ta fra meg drømmen min - ihvertfall ikke en vegg!! Jeg gikk og pushet i flere runder og brått slapp den taket... Det gikk en følelse av lettelse gjennom meg. Jeg tittet rundt meg med nye øyne nå og fortsatte og gå. Jeg hadde klart det!! Nå var jeg inne i eventyrverden som jeg bare hadde drømt om i mange uker... Det ble lysere ute og dette dagslyset var det vakreste lyset jeg noen gang hadde sett... Jeg var snart på 80km, det var en ny morgen, en ny dag... Nattens mørke grep hadde sluppet taket og nå, akkurat der og da var jeg i en eventyrverden!! 

Jeg hadde noen og tjue runder igjen og jeg koste meg! Jeg skulle klare det, jeg skulle klare å runde 80km på Bislett... Så gråt jeg litt igjen, men denne følelsen kjente jeg igjen, det er den følelsen som gjerne dukker opp rett før 42km når jeg virkelig innser at jeg skal klare det og blir litt emosjonell av den grunn. Litt stolt faktisk:) Det ble lysere og lysere ute på stadion og musikkens styrke økte. Så skjedde det! Jeg rundet 80km! Mannen sto da ved tv skjermene og jeg hang meg rundt halsen hans og hikstet og gråt. Jeg var så lykkelig, så stolt og så utrolig glad!! Jeg hang der en god stund før jeg ruslet videre, jeg hadde 3 runder igjen til 150 runder så det skulle jeg få til. Jeg gikk videre mens jeg smilte gjennom tårene... Gledestårene over å ha mestret etter en tøff natt!

Når de 3 rundene var over hadde jeg enda ca 40min igjen tror jeg. Jeg stoppet ikke, jeg fortsatte å gå, men nå hadde jeg satt ned tempo betydelig. Jeg ruslet, smilte, pustet og var tilstede i øyeblikket. Levde i en verden etter 80km! Jeg var der jeg hadde drømt om, reisen var over og nå skulle jeg nyte at jeg var fremme før alt var over... På nest siste runde tok jeg med mobilen og filmet hele runden... Filmet den hvite veggen, stripene langs bakken, lysene i taket, høytalerne øverst på veggen, den lille døra, plakatene med motiverende ord, glippen med dagslys fra vinduene høyt der oppe og bare tok inn alt!! Mye følelser i denne runden og det kan ikke kan fanges på film... Dette var toppen av lykke!!

Så tok det av, musikken dunket og folk løp for å få inn de siste meterne. Det var bare minutter igjen. jeg fortet meg og tittet ned på beina mine som løp. Jeg tenkte at dette var tulle-løping, smilte for meg selv og ropte til Hilde som sto på sidelinjen: Se Hilde, jeg løper.. Det var nesten komisk syntes jeg selv, men jeg fortsatte med det jeg akkurat da kalte løping. Bare noen minutter igjen nå. Kunne jeg rekke over mattene en siste gang før det var slutt? Kunne jeg rekke bort til speaker-området når det hele ble avsluttet istedet for å bli værende midt i en gang alene. Det ble målet for siste runde og det klarte jeg akkurat!!

Peker på feil sted, men samma det!! 84,630km - 155 runder!!

Jeg var glad for det jeg hadde klart, men hadde ikke så mange følelser akkurat da. De hadde blitt sluppet fri ved 80km. Mannen hjalp meg av med sokkene og beina var helt fine! Jeg løp med Altra pardigm og de var gode for beina mine og ga meg rom til tærne mine. Før jeg gikk i dusjen drakk jeg godt og fikk i meg en halv brødskive med hjemmelaget brød. Ikke fordi jeg var sulten, men fordi jeg visste at jeg måtte ha i meg noe mat nå som jeg var ferdig! Jeg gikk i dusjen også var det premieutdeling. Nå var jeg trøtt og beina gjorde vondt, skikkelig vondt i venstre kne og høyre ankel og begge lårene, men lårene var bare støle. Kne og ankel var skikkelig vondt!

Etter arrangementet var ferdig så skulle vi ut fra Bislett og der er det to trapper opp... Jeg begynte å gråte på vei bort til trappa bare ved tanken på å skulle gå opp to etasjer med vonde bein. Jeg tok et steg av gangen og tårene trillet. Når jeg nesten var oppe sto Jeanette der og knipse et bilde av meg og da kunne jeg jo ikke annet enn å smile. Så fikk jeg en skikkelig god klem og noen fine ord:) Når vi kom ut gikk vi bortover fortauet med sola rett i ansiktet og jeg sa til mannen: se så fin sol... også gråt jeg en skvett til:)

Jeg var så godt forberedt til dette på alle måter og taklet det jeg skulle akkurat som planlagt. Jeg hadde hodet på plass hele veien, på alt jeg var forberedt på vel og merke, men nå i ettertid ser jeg at det som skjedde etter to-tre timer var at natten tok tak i meg... Jeg var nok et lett bytte der i kjelleren.. Så naiv og uerfaren.. Jeg er ingen natterangler, jeg har aldri jobbet natt og kjenner ikke natten så godt. Ikke visste jeg at den kunne være så brutal, ikke viste jeg at det var den som visket meg i øret at jeg skulle dra hjem og legge meg. Ikke viste jeg at det var den som nesten skulle felle drømmen min... Takk natten for at jeg ble kjent med deg, nå må jeg bare finne ut en måte å ikke høre på deg når du visker i øret mitt at jeg må gi opp og legge meg når jeg skal ut og jakte nye drømmer - vi sees igjen!

Det var en fantastisk reise og nå er jeg helt tom... En merkelig følelse! Det er som en stor del av livet mitt har blitt borte.. Det er på ingen måte trist, men bare rart etter å ha levd i Bislett bobla i mange uker og måneder. Verden etter 80km var et flott sted å være og jeg gleder meg til å komme dit en annen gang også for den følelsen, den var fantastisk!!

Tusen takk til min kjære mann som alltid stiller opp både for meg og andre, tusen takk til Robert som alltid hadde en klem på lur, et smil, noen fine ord og som Nina Tveten sa: han visste akkurat hva man trengte der og da! Tusen takk til arrangører og alle frivillige! Dere er gull!!! Uten dere hadde vi ikke fått lov til å oppleve fantastiske øyeblikk i helga! Jeg vil også gratulere alle løpere og jeg setter utrolig pris på ultraløpermiljøet som inkluderer alle, hjelper og støtter hverandre gjennom løp og heier på hverandre. Tusen takk til alle dere som har trodd på meg i forkant, heiet og oppmuntret underveis og kommet med flotte ord til meg! Dere setter jeg utrolig stor pris på, hver og en av dere!! Tusen takk til Robert og Jeanette for bilder som jeg har brukt her!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Runde 78 - maratonpassering - 05.38.03
Runde 155 - 84.630km Det er to maraton etter hverandre det!!

Jeg ente på 7. plass av 18 damer!!

Landfallhytta opp 2015

Landfallhytta opp er et motbakkeløp i Drammen. Det på grus i lysløypa og er ca 3,6km langt med 335 høydemeter. Dette løpet har jeg vært med på to år tidligere og hadde skikkelig lyst til å være med i år også. Problemet var bare det at jeg hadde løpt Risør maraton dagen før..

Mandagen kom og jeg følte meg tipp topp etter maraton dagen før. Jeg måtte uansett til Drammen denne dagen og tenkte at jeg kunne jo gjøre et forsøk. Det er jo så fint løp og jeg digger jo motbakker. Jeg fikk med meg min kjære, men han ville ikke være med i selve løpet så han løp opp i forkant og heiet på meg når jeg kom i mål.

Jeg etteranmeldte meg og valgte å løpe for Holmestrand ultraløperklubb selv om løypa var langt fra ultra. Jeg krysset fingrene for at beina ikke skulle bryte ut i kramper underveis. Jeg vet jo at selv om de virket fine så hadde de fått kjørt seg dagen før.

Det var hyggelig å treffe på Kenneth Reiss og kompisene hans. Han gjør en flott jobb med å spre kunnskap om epilepsi!! Jeg husker tilbake til videregående hvor han informerte klassen så vi var forberedt om anfall skulle inntreffe på skolen. Det er som han sier: kunnskap skaper trygghet! Dette gjelder nok både for de med epilepsi og for de rundt som opplever at noen får anfall. Flott at noen går foran for så mange andre!!

Jeg traff også på Mari som jeg løp Hof toppers med og kjæresten hennes. Det var superkoselig å treffe henne igjen og vi fikk skravlet litt mens vi varmet opp.

Jeg kjente det litt i beina når jeg kjente godt etter... Går dette bra eller ikke? Det var kanskje ikke så himla lurt å stille her idag, men jeg hadde jo så innmari lyst!! Jeg visste at jeg ikke hadde sjanse til å slå Mari. Hun har enda et halvt liv igjen før hun er i klassen førr+. Kenneth og jeg er jevngamle, men han har blitt skikkelig sprek. Jeg bestemte meg for at jeg skulle ta det med ro i starten også skulle jeg ta opp jakta og se hvor langt bak han jeg kom. Han ble stand-in for Edgar som ikke kunne være med i år. Når man ikke kan kjempe om første plassen så er det litt gøy å konkurrere mot de som er rett foran en i løypa selv om jeg i bunn og grunn gjør dette kun for egen del og konkurrerer mot meg selv.

Starten går og hele feltet forsvinner oppover. Selv lunter jeg opp den første bratte kneika og løper videre med full fokus på pusten. Jeg finner en jevn rytme, beina tripper oppover stien og jeg storkoser meg! Jeg løper forbi en gutt som går med faren sin (antar jeg) og gråter. Han løp nok litt for hardt i starten. Jeg stopper opp, klapper han på skulderen og sier at han er god og at det går bra.. Så løper jeg videre. Nå får jeg øye på Kenneth og vi løper litt side om side før jeg løper forbi. Kroppen svarer positivt, men jeg holder fortsatt fokus på pusten og jevnt tempo. Jeg går også litt innimellom og løper forbi flere.

Så kommer det ei dame forbi. Konkurranseinstinktet slår inn for fullt og jeg begynner å leke i bakkene! Nå er det skikkelig gøy å løpe!! Når jeg går kommer hun løpende forbi og jeg holder tempo hennes mens jeg går, idet hun begynner å gå begynner jeg og løpe opp siste kneika i bakken. Det er så utrolig digg å løpe i motbakker!! Jeg fortsetter oppover og tenker at damen og Kenneth ikke skal løpe forbi meg! Jeg ser faklene på stien og vet at da er jeg snart oppe så jeg gir det lille ekstra opp siste kneika.

Vips så er jeg oppe og i mål. Siste strekket hadde jeg løpt på og var skikkelig andpusten når jeg kom opp og satte meg bare rett ned! Det jeg tenkte var at jøss så kort løypa var i år. Jeg var jo oppe på et øyeblikk!! Spreke Mari kom bort til meg for hun hadde kommet opp for litt siden. Jeg kom til meg selv igjen, gikk for å få medalje og ei kom og tok chippen min. Så kom kjæresten også og fortalte meg at det ikke var langt unna persen fra 2013! Hæ? Jeg hadde jo bare kost meg og det var dagen etter maraton så det kunne ikke stemme.. Men joda, jeg klarte å slå fjorårets tid med over 30sek og var strålende fornøyd med det selv om det ikke ble pers..

Vi fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en banan som arrangør serverer i mål og så på plakaten på treet at jeg hadde vunnet uttrekkspremie på startnummeret mitt!! Jeg fikk en fin 2xu t-skjorte:) Da det fort blir kaldt valgte vi å løpe ned igjen før premieseremonien. På vei ned kjente jeg at beina ikke var helt i slaget så vi gikk. Ikke noe vits i å pushe slitne bein. De skal tross alt løpe noen løp til før sesongen er over. Det ble en koselig tur med kjæresten ned fra Landfallhytta og nok et godt arrangement er over.

Det var en utrolig mestring å kjenne at kroppen kunne kose seg på maraton den ene dagen og leke i bakkene dagen etter!! Takknemlig for å ha en kropp som kan være med på det jeg synes er gøy! Nå er det bare å glede seg til Landfallhytta opp 2016 - sees vi der?

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Selv om jeg var påmeldt med Holmestrand ultraløperklubb og er medlem i Tønsberg triathlonklubb (som jeg har løpt for de tidligere årene) står det på resultatlista at jeg stiller for Drammen triathlon club, koselig med en gjesteopptreden da;)

Totaltid: 27.15 (5.plass av 8 i klassen min)

 (Tidligere år: 2013: 27.04 og 2014: 27.50)

Risør konvoi maraton 2015

Risør disket opp med ei festuke denne høstferien og bød på mange aktiviteter gjennom hele uka. En av dem var maraton. Jeg hadde fryktelig lyst til å reise nedover, men ingenting klaffet i forhold til support pga jobb og ferie så da måtte jeg ta saken i egne hender og kjøre selv. Jeg vet med meg selv at jeg stort sett ikke fungerer særlig bra etter en maraton så siden jeg skulle kjøre i 2t etter løpet måtte jeg sørge for å befinne meg langt innenfor komfortsonen hele veien. Det var forsåvidt greit da jeg hadde perset så innmari på forrige løp (Vestfold maraton) at jeg svever litt på den tiden enda:)

Det var ei venninne som ville bli med og prøve seg på maraton, da hun ikke hadde løpt det tidligere. Vi skulle løpe hver for oss da vi har et veldig forskjellig løpetempo og hadde hver vår plan. Vi kjørte nedover tidlig søndag morgen for å rekke start kl. 10.00. Det var enkelt å finne frem i Risør, bra skiltet til en stor parkeringsplass et kvartal fra byen. Vi to som er helt udugelige når det gjelder å finne frem var fornøyde med det:)

Vi ruslet ned til byen gjennom en smal gate med hvite sørlandshus på hver side og det var riktig så idyllisk. Når vi kom ned til sentrum/havnen ble vi møtt av en gjeng blide frivillige som krysset oss inn, ordnet med lisens og vi fikk en pose med startnummer, tskjorte, en fin drikkeflaske og info om Risør.

Det var en kald morgen så vi gikk inn på et Det lille hotell. Der satte vi oss for å holde varmen og han utrolig hyggelige fyren i resepsjonen bød på kaffe! For en service da gitt:) Men vi kunne jo ikke sitte der hele formiddagen, nå var det tid for løp. Vi ruslet bort til startområdet hvor vi traff på flere løpere som jeg kjente. Det er så hyggelig å treffes sånn før løp hvor man slår av en prat og ønsker hverandre lykke til!

HULK stilte med to glade løpere (Petter Vabog)

3 glade jenter til start! (Titina Bakken og Unni D. Ottesen)

Arragøren ga info om løypa før start og når starten gikk kl. 10 satte vi avsted. Jeg begynte i et rolig tempo som jeg skulle og ble liggende langt bak, men det gjorde ikke noe. Det hadde jeg regnet med idag. Løypa begynte bra. Den gikk langs vannet så man hadde utsikt over til startområdet på brygga, den slynget seg bortover langs vannet før den gikk oppover, oppover og oppover! Underveis var det også en drikkestasjon med engergidrikk, vann, bananer, salt kjeks og potetgull. Her var det også en ordentlig do i ei lita hytte. Så var det bare å løpe videre, selvfølgelig oppover! Når vi nærmet oss hovedvegen inn til Risør sentrum gikk det nedover til runding før vi igjen løp langs vannet med utsikt mot brygga. Hver runde var i overkant av 5km så vi skulle løpe 8 runder.
Første runde løp jeg rolig igjennom og gikk på et par partier på slutten av bakken. Andre og 3 runde gikk på samme måte, men litt roligere enn første. Sola kom og det ble riktig så pent å se utover vannet når man rundet. De frivillige var veldig aktive på drikkestasjonene og opplyste om hva de hadde i koppene sine og om vi trengte noe. De som ikke var opptatt med trafikk i kryss heiet på oss og i sentrum var det god stemning og mye heiing!! Liv tok meg igjen med en runde og vi rakk og slå av en prat om hvor pent det var i Risør før hun forsvant igjen. Risør viste seg virkelig fra sin beste side idag!

Stemninga var god og på 5. runden ble jeg tatt igjen av Karoline, ei jeg følger på instagram. Vi slo av en prat, men jeg måtte slippe da hun løp litt fortere enn meg (hun skulle løpe halvmaraton) Jeg tok henne igjen i en oppoverbakke og vi slo følge ned mot byen. Det var egentlig deilig å løpe litt fortere nedover og jeg kommenterte at hun nå hadde fått litt fart på gamla før vi rundet i byen til god stemning!

Jeg løp ut på 5. runde og formen var strålende. Jeg hadde jo ikke tatt i og bare kost meg hele veien så vi slo følge. Vi skravlet og hadde det riktig så hyggelig. Når det var et par km igjen nevnte hun at hun ville komme inn på en bestemt tid og jeg kikket på klokken min og konstaterte at det skulle vi klare! Hun kikket rart på meg og sier: "hva er det du ser på egentlig?" He he, ikke så rart for jeg trodde jo brått at vi var i samme løp og dette var siste innspurt, men hun hadde jo startet senere enn meg så min klokke passet ikke helt inn her. (blond moment!) Uansett så satte vi fart for jeg var jo sikker på at hun skulle klare tiden. Jeg oppmuntret og motiverte som best jeg kunne og sprang som bare det. Glemt var maraton'en min og at dette ikke var mine siste km idag. Vi rundet inn og hun løp i mål. Det er så utrolig gøy å se andre mestre så jeg gledet meg på hennes vegne!! Nå måtte jeg bare få igjen pusten og roe litt ned igjen for jeg var jo ikke i mål, jeg hadde jo fortsatt 3 runder igjen. Takk for supert følge, Karoline! Du er GOD!!

Denne runden gikk jeg mer i bakkene, spiste brødskivene mine med sjokoladepålegg, tok av meg en genser da sola varmet så godt og var en liten tur på do hvor jeg også fikk tatt litt kaldt vann i ansiktet. På denne runden tok jeg også igjen venninnen min som var ute på sitt første maraton. Det var litt tungt, men hun var ved godt mot fortsatt. Jeg gikk sammen med henne og skravlet litt. Det var godt å se henne igjen og konstatere at det gikk bra med henne tross tøff løype. Titina tok oss også igjen og slo av en prat med oss. Tema som gikk igjen var at løypa var tøffere enn vi hadde sett for oss, men den var likevel fantastisk flott!! Variert, kuppert og vakker:)

Hyggelig å treffe på snuppis i løypa!

Vi splittet oss opp og løp videre. Jeg rundet nede i byen og dro ut på nest siste runde. På denne runden traff jeg på en kar som hadde mange maraton i beina gjennom årene og hadde et par runder igjen idag. Det er så koselig å kunne slå av en prat underveis med noen som går der alene. Jeg løp videre ned mot sentrum. Nå var det begynt å tømmes med folk men et par gjenger sto igjen og heiet som bare det. Det gir en utrolig motivasjon og man blir så glad! Etter ca 34km kom klumpen i halsen når tankene gikk til de som jobbet litt ekstra ute i løypa idag. Jeg antok at det var veggen som ville snike seg inn, men idag kunne jeg bare vifte den vekk som ei flue!

Jeg løp ut på siste runden. Gratulerte Titina med vel gjennomført løp. Hun hadde fått 3. plass. Grattis!! Det var bra!! Nok engang kunne jeg glede meg på andres vegne. Sola skinte, folk var fornøyde, jeg hadde pratet med flere av de underveis. Vaktene sto der fortsatt, smilende og oppmuntret. Tankene gikk til Karoline som ga alt på siste del og jeg ville også avslutte sterk. Jeg ble skikkelig motivert av hennes innsats! Bena var fine, humøret på topp og jeg bestemte meg for å løpe hele runden. Jeg liker jo oppoverbakker så dette skulle bli en bra runde!! Jeg koste meg hele veien, løp alle bakkene opp. Jeg var så utrolig takknemlig for en kropp som kunne løpe så langt, et hode som satt der det skulle og en super dag i løypa. Tiden hadde jeg ikke sett på underveis og trodde jeg skulle komme inn langt over 5t idag, men det brydde jeg meg ikke så mye om.

Når jeg kom ned til byen møter jeg Liv som jeg har truffet på flere løp og hun er alltid så smilende og positiv! Hun kom gående med en kjempekrans og hadde vunnet dameklassen! Jeg måtte jo bare stoppe, gi henne en god klem og gratulere! Det var jo kjempegøy!! Så rundet jeg siste kjegle på brygga for siste gang og løp i mål. Der fikk jeg medalje og var skikkelig fornøyd med dagen. Jeg var også fornøyd med tiden på en sånn dag hvor jeg hadde skravlet med så mange, kost meg så masse og gledet meg masse på mange andres vegne! Tid: 05.03.24

Nå var det bare å finne frem boksen med hjemmelaget lapskaus og en halvliter cola som jeg hadde i baggen! Det skulle bli skikkelig godt! Jeg satte meg på en benk og skulle vente på venninnen min som fortsatt var ute i løypa på sin nest siste runde. Jeg visste hun ville komme i mål for makan til sterk dame skal man lete lenge etter. Hun hiver seg over alt for store utfordringer og kjemper til siste slutt for å komme seg i mål. Jeg er veldig imponert over innsatsviljen hennes og utrolig glad for at hun har trua på at alt er mulig. Hun blir dermed et forbilde for de som tror de ikke kan, for dette er nemlig ikke første gang hun hiver seg utti med begge beina og stiller til start!

Unni kom inn til vending og tårene trillet. Jeg hadde i forkant fått streng beskjed om at hun ikke trengte sånn puse-heiing men heller et spark i ræva og "kom igjen". Det kunne jeg kjenne meg igjen i og synes det var en veldig grei ting å vite om så jeg motiverte slik hun trengte! Jeg sier noe sånt som: "det er dette som er maraton, det er tøft - kom igjen" He he, da rakner det for henne og hun snufser: "jeg trenger ikke høre dette akkurat nå..." Ups, ny taktikk! "du er kjempegod!!" Hun fikk noen oppmuntrende ord, men akkurat da tror jeg ikke det gikk inn uansett hva jeg sa. Hun var nok veldig fokusert på egen jobbing akkurat nå. Hun jogget så bena var "fine" selv om hun hadde det vondt og hun er så utrolig mentalt sterk at det var ikke tvil om at hun ikke skulle klare den siste runden. Problemet var bare det at makstiden var visst 6t så tidtaker pakket sammen og hun fikk ikke fullført på resultatlista, men arrangøren sa at vi er her og du får medalje når du kommer i mål.

Når Unni løp ut på siste runde sa jeg til noen av de frivillige at det gikk helt fint med henne, hun hadde møtt veggen og gråt litt, men ellers var hun i fin form så det skulle gå bra! Noen av de frivillige var rørt til tårer av innsatsen hennes og jeg gråt en skvett jeg også! Det er så utrolig imponerende å se på de som går på selv om man møter motgang. Noen ville nok satt seg ned og brutt da løpet var over og man var skikkelig i kjelleren, men ikke hun nei! Hun var så bestemt på å fullføre sin første maraton og en makstid skulle ihvertfall ikke stoppe henne!! Jeg tar av meg hatten, bøyer meg i støvet og feller ei tåre av stolthet av denne dama asså!! Han mannen som jeg hadde slått av en prat med tidligere var også fortsatt ute i løypa på sin siste runde.

Etter at Unni hadde dratt ut på siste runden gikk jeg i dusjen da vi fikk bruke dusjene til båthavna. Det var utrolig deilig å få på tørt tøy. Jeg ruslet tilbake til torvet og da var mye mer pakket ned, men frivillig-damene hadde satt tilside litt frukt, sportsdrikke og vann fra drikkestasjonen som sto etter runding, så de to siste skulle ha når de kom i mål. De skulle ha samme tilbud som de som kom inn først som kunne gå bort å forsyne seg av denne drikkestasjonen!. Jeg pratet litt igjen med de frivillige og fikk høre at ei hadde vært hjemme og hentet ei flaske vin til hver av de som fortsatt kjempet ute i løypa. Hun med flere var virkelig imponert over de som ikke ga seg og mente de fortjente det lille ekstra og det var jeg så enig i. Jeg fikk også høre om datteren til ei av de frivillige som satt i rullestol og som ønsket og være med på skirenn. Hun brukte jo da lenger tid enn de andre og hver gang når hun kom inn var alt pakket sammen. Det var så synd at når man kjemper til siste slutt for å komme i mål og kjenne på den utrolige følelsen det er å mestre så er alt rigget ned. Moren med flere hadde da sagt at de aldri skulle gå hjem før sistemann var i mål og det sto de for!

Når vi fikk øye på han siste mannen oppe i gata så ble alle frivillige som rigget ned ropt på. De stilte opp og heiet han i mål!! De frivillige/arrangør lagde en flott avslutning på løpet hans. Så var det bare Unni igjen ute i løypa. Vi diskuterte litt frem og tilbake og ble enige om å ta bilen til hun ene frivillig og kjøre ut motsatt vei av løypa og sjekke hvor hun befant seg og hvordan det sto til. Vi kom litt opp i hovedveien og der kom hun småløpende, smilende og fornøyd. Vi kjørte videre og snudde i en rundkjøring og dro ned til byen igjen for å ta henne i mål.

De frivillige har fått øye på Unni oppe i bakken og er igang med å heie!!

Tusen takk til denne gjengen som heiet til sist løper var i mål!!

Hun kom nedover veien og de frivillige ble samlet. Hun ble heiet i mål, fikk medaljen sin og mange gratulasjoner og klemmer! Tiden ble uoffisielt 6.54 og hun kom ikke på resultatlista, men det spilte ingen rolle hverken for henne eller for arrangør. Hun fikk medaljen rundt halsen, hun har fullført sitt første maraton og sist men ikke minst bevist at man klarer det man virkelig vil!! Som hun selv sier: store jenter kan!!

Jeg er så utrolig stolt av henne og etter at alle klemmer var delt ut og vi gikk mot dusjen så fortalte jeg ganske så usammenhengende om disse fantastiske frivillige så snørr og tårer rant over. Unni stoppet opp, så på meg med et undrende blikk og spurte om det hadde skjedd noe? Hva var galt? Jeg måtte bare ta et dypt pust, begynne på nytt og fortelle rolig om de flotte menneskene og jenta på skirenn mens tårene rant...

Unni gikk i dusjen og jeg ble sittende på en benk på utsiden og skue utover byen og havna.
For en dag, for en by, for ei løype og for noen mennesker!! Mitt eget løp kom helt i skyggen denne dagen. Jeg hadde gledet meg så utrolig mye på så mange andres vegne, jeg hadde prøvd å gi videre når jeg selv hadde blitt peppet på mitt forrige løp. Jeg hadde kost meg hele veien. Jeg var tom etter en lang dag, men samtidig så utrolig rik på nye gode følelser. Jeg håper at de arrangerer maraton til neste år også for da står dette løpet høyt oppe på lista over neste års løp!!

Etter et par bilder med medaljene skulle vi kjøre hjem og da kom spørsmålet som bare måtte komme fra oss fullstendig uten retningssans: "hvilken vei kom vi fra?" Vi fikk oss en god latter før vi fant veien til bilen, men spurte en for sikkerhetsskyld, dette var ikke dagen for å gå en omvei etter endt løp:) Takk for turen, snuppis og gratulerer med ditt første maraton!!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
1. runde - 35.08
2. runde - 37.10
3. runde - 37.59
4. runde - 36.24
5. runde - 35.47
6. runde - 46.20
7. runde - 38.46
8. runde - 35.50

Totalt: 05.03.24 og sisteplass på resultatlista.

Vestfold maraton 2015

Det har blitt noen løp i år og alle er så forskjellige! Noen løp har jeg vært full av overskudd, skravlet, smilt og heiet fra start til mål, mens andre har jeg hatt fokus på et mål og vært konsentrert. På dette løpet hadde jeg det rett og slett vondt, og det var en lang tur og lengre hadde den blitt om det ikke hadde vært for at jeg traff på selveste dronningen...

Vestfold maraton går fra Larvik til Tønsberg på asfalt. Det lå ikke an til de store naturopplevelsene og det var endel trafikk. Høydaren skulle være gjennom kjøpesenteret i Sandefjord. Tidligere hadde jeg blitt så motivert av Mari som jeg løp Hof toppers ultra sammen med at pers lå i bakhodet for det hadde vi snakket om. Problemet er bare det at man vet aldri med Hr. Maraton!! Det kan gå supert i 30 km også kommer smellen eller det kan gå tungt i starten også kommer sola, men det er akkurat det jeg elsker ved distansen..

Parallelt med maraton gikk også en stafett med 8 etapper og en par maraton hvor en løper halvmaraton og en annen løper siste halvmaraton. Starten gikk og det gikk rolig fremover. Været var fint (jeg liker jo regn, men må innrømme at maraton i regn er litt langt...) og stemningen god.

Jeanette og meg - brillefine og klare for maraton!

Det første jeg la merke til var oppoverbakkene. Skulle det ikke være flatt da? Det trodde jeg. Jeg hadde sett på videoen på hjemmesiden og den var jo flat... Eller...? Mulig det bare var i starten det var så mye bakker. Jeg fortsatte og synes det gikk riktig så fint. Slo av en liten prat med et par kompiser som skulle løpe maraton og etterhvert kom jeg i prat med en annen som etter å ha løpt sin etappe løp en til for å sitte på med noen hjem.

Inn på gresset etter første etappe hvor lagene vekslet. Han foran meg her skulle også løpe maraton.

Vi hadde en riktig så hyggelig samtale langs en smal og koselig vei, men så kom den intense motorduren. Det var en kassebil fra arrangøren som lå der rett bak oss. Den kjørte ikke forbi og jeg snudde meg flere ganger. Var vi sist? Var dette følgebilen som skulle ligge der i 5 timer? Om det var planen så kom jeg til å gå på veggen ganske så tidlig! Når man har den duren der så kan man ikke få tankene over på noe annet, man kan ikke kose seg med løpet sitt, men blir stresset og det blir et mas og jag. I tillegg så blir det vanskelig å fokusere på de riktige tankene når det blir tungt etterhvert. Det var også ei annen som irriterte seg over denne. Hun sa ifra flere ganger og etter en god stund kjørte de videre. Dette kan man kalle energilekkasje!

Jeg kom i prat med damen og hun var riktig så hyggelig. Hun spurte hva jeg skulle løpe på og jeg svarte nå som sant var at pers på maraton var 4.55. Så jeg bruker jo 5 timer på maraton jeg, på en god dag! Det syntes hun var en fin tid å komme inn på så hun sa hun ville løpe sammen med meg og selskap på maraton er jo bare så hyggelig!

Vi løp og pratet litt, løp litt i stillhet og pratet litt igjen. Jeg begynte å kjenne det i kneet, men tenkte at det går over. Vi rundet halvmaraton på 2.13blank og det var over all forventning! Det var regn og motvind og de bakkene som jeg trodde skulle forsvinne gjorde aldri det...

Vi lå så godt an at hun sa at vi kom til å komme inn ihvertfall 4.50 om vi fortsatte i dette tempo og det kom til å bli pers. Hun lovte meg at det skulle bli pers, det skulle hun sørge for!! Jeg ble glad, men tenkte at det vet man aldri, for det er et maraton og med vondt kne og en kropp som begynte å gå stiv så svarte jeg: "ha ha, da tar du meg på ryggen siste biten da:)"

Vi løp gjennom kjøpesenteret i Sandefjord på rød løper

Jeg ble bare stivere og stivere. Det gjorde vondt overalt. Jeg gjorde et forsøk på å svare ærlig og sa at jeg var stiv, men det ville hun ikke høre noe om. Neste gang hun spurte om det gikk bra svarte jeg ja, tok tommel opp og smilte, eller var det en grimase... Vi løper forbi min kjære som står langt veien og tar bilder av oss. Han spør om det går bra og jeg svarer at det går kjempefint. Så legger jeg meg rett bak damen og visker: jeg er SÅ stiv!!!

Her hadde jeg det så vondt så vondt... 

Jeg får et par råd og tips underveis og tør jo ikke annet enn å gjøre som hun sier. Hun har lovet meg pers og jeg stoler så på hennes kunnskap og ikke minst erfaringer at jeg velger og bite tennene sammen og bare adlyde. Hadde jeg løpt alene så hadde nok det mest riktige vært å gå, gråte en skvett og kanskje sette seg i ei grøft og synes fryktelig synd på seg selv for så å bryte da mannen kom kjørende forbi... 17km igjen ble til 15km igjen...og vips så jeg 11km igjen vimpelen. Da kom veggen!

Jeg kjente det begynte å svi i øyene, gråten var på vei, men idag kjente jeg igjen Mr. Vegg med det samme han kom snikende! Hei vegg, hadet vegg og rett igjennom! Idag hadde jeg ikke tid til å hoppe over, idag måtte jeg bare punshe meg igjennom! Jeg tror nok han var litt grinete idag og hang bak meg litt, men etter et par km klarnet alt opp og veggen slapp taket!

Vi hadde ca 9km igjen og kom til en liten bakke. Jeg begynte å gå oppover men damen sa: "jeg tror du bare må løpe..." Jeg begynte å løpe, eller humpe eller hva man kaller en stokk stiv kropp med et kne fra et varmere sted... Men hun sa det på en sånn måte at jeg tenkte at om jeg ikke løper nå som hun sier så blir det ikke pers!

Nå tror jeg det gikk akkurat litt for sakte for damen og hun begynte å få litt småkramper så hun måtte opp i marsfart. Det er ikke godt når man blir liggende på en for sakte fart i et sånt vær, da blir man fort kald og jeg hadde full forståelse for det. Jeg takket henne for all hjelp og jeg tror nok at jeg tenkte inni meg at da kan jeg endelig gå litt, da kan pers være pers for det er jo fryktelig synd på meg akkurat nå... Men så sa hun at hun kom ikke til å være langt foran og hun skulle ha et øye på meg... Sukk, da var det bare å løpe da! Jeg hadde ikke noe annet valg - noe jeg idag er evig takknemlig for! Jeg humpet meg avgårde og tenkte at jeg er sterk! jeg er stiv... Jeg er god! jeg er stiv... Jeg fikk ikke inn bare positive tanker akkurat nå. Jeg forsøkte å løpe litt ute i kanten, men det var vondt. Damen stoppet og kikket seg bakover for å se at jeg løp. Jeg turte ikke annet nå. Nå visste jeg at hun kan snu seg når som helst og hun skulle følge med...

Hun hadde løpt sammen med meg hele veien, motivert og gitt meg tips og et tupp i ræva noen ganger også når jeg trengte det:) Jeg kunne ikke skuffe henne, jeg kunne ikke gi opp, jeg kunne ikke gi opp min egen drøm om å løpe et maraton med et snitt på over 9kmt. Når det har stått maratonfart på programmet mitt så har jeg løpt mellom 9-9,5 for det har vært drømmefarten! En dag skulle jeg klare det.. Nå var jeg ca 6km ifra drømmen. Nå kunne jeg velge og gi blanke, skuffe meg selv og pakke meg langt inni komfortsonen min og synes fryktelig synd på meg selv eller jeg kunne VÅGA som er et svensk ord som jeg fikk i sommer en mann som vet hva han snakket om!! Der og da bestemte meg meg - jeg skulle gå for drømmen! Jeg skulle klare det!

Au au au

Nå var det så vondt at jeg måtte finne på noe lurt! Jeg har lest om andre som har slitt under ultraløp og hvor den eneste muligheten for å komme i mål er å sette en fot foran den andre.. Jeg begynte å telle hvert skritt jeg løp... En, to, tre, fire... Jeg telte til ti, tok en finger opp og telte igjen til ti. Når jeg kom til hundre gikk jeg ti raske skritt og begynte å telle igjen... Etter et par runder med telling kom jeg ikke lenger enn til noen og sytti så gikk beina av seg selv. Jeg sluttet med tellingen og bare løp videre...

Jeg humpet meg ned bakken mot Jarlsberg og siste matstasjon. Nederst i bakken ser jeg damen har stoppet og ser etter meg, hun vinker, jeg vinker tilbake og signaliserer med det at dette går strålende!! Den siste drikkestasjonen i maraton er alltid den beste for der har de cola!! Idag hadde de hatt cola tidlig så jeg hadde tatt en slurk, men det smakte ikke så godt så det hadde blitt med den ene slurken. Men nå så jeg den siste matstasjonen, jeg skulle gå noen steg så jeg fikk drukket opp hele glasset.. Jeg skulle nyte hver slurk! Den colaen hadde jeg virkelig fortjent! ..også skulle jeg fange drømmen min...

Jeg løp mot damene som står der med glass i hendene og jeg roper: "cooooolaaaaa" og får til svar "vi har ikke cola, vi har bare saft..." Jeg tenkte inni meg: SAFT?? HÆ? Kødder'u?? Jeg ble så satt ut at jeg bare løp rett forbi de... Ingen cola på siste drikkestasjon! Ikke bare hadde jeg vært stiv som en stokk og hatt vondt i 2 mil, ikke bare hadde jeg forsert oppoverbakke etter oppoverbakke i motvind og regn, men på toppen av det hele så skulle jeg ikke få cola på siste drikkestasjon!! Nå måtte fokus endres fort som fy om jeg ikke skulle gi opp på grunn av et glass cola... Det kan høres teit ut asså, men har du ikke løpt maraton så vet du ikke hvor godt cola virkelig kan smake!!! He he:)

Jeg hadde gruet meg til den siste etappen på 4km. Det er en lang slette med jorder på begge sider, sykkelsti og mye biltrafikk, men det var deilig å løpe bortover sletta faktisk. Helt flatt, mye gjess på jordene, slottsfjellet i all sin prakt der fremme... Jeg klarte å se meg rundt og nyte litt.. Så fikk jeg for meg at jeg måtte ta av den ytterste genseren min. Jeg ville løpe i mål med den fineste t-skjorta mi, selveste bunaden til HULK - Holmestrand ultraløperklubb. Jeg løp mens jeg tok av startnummer på den ytterste genseren, av med drikkesekken, genser nesten av og mye rot, men jeg løp mens jeg ordnet som verst...

Jeg hadde løpt forbi 3km vimpelen og når jeg kom i enden av sletta så jeg 2km vimpelen. Jeg kikket på klokka og den var ca fem på halv 5 (vi startet kl. 12) Jeg har alltid løpt på kmt, men akkurat idag hadde jeg også min/km innstilt på klokka. Nå kom det til nytte. Jeg hadde tjue minutter til å komme inn på 4.45, en tid som jeg hadde som mål før drømmen 9kmt i snitt. Om jeg hadde tjue minutter på 2km ville det si 10min pr km. Jeg kunne ikke løpe saktere enn 10 min/km. Jeg kikket på klokka og den lå på 6noe.

Når jeg løp gjennom alleen ved skolen gikk jeg mellom to trær mens jeg kikket på klokka så den ikke gikk over 10km/min. Så løp jeg inn i gamlebyen. Dette hadde jeg gledet meg til så jeg tenkte den tanken. Det er dette du har gledet deg til, se deg rundt og nyt det!! Jeg løp forbi Tønsbergs eldste hus og mot brygga! Der sto dagens frivillige! Han skulle hatt medalje han også for makan til heiing og motivering har jeg ikke opplevd siden Ironman i Haugesund! Selv meg som kom blandt de siste heiet han på som om jeg skulle vært den første! Dette ga en skikkelig boost til å virkelig løpe nedover brygga!!! Takk! Men først forbi en annen frivillig som så hyggelig sa: "ned trappa her.." TRAPP?? Jeg humpet meg ned og sa høyt AU AU AU! Så var jeg nede på brygga..

Jeg løp bortover og kikket på klokka og der så jeg 4.37noe... Jeg kikket fremover og i enden av brygga var mål. Kunne jeg komme under 4.40? Kunne jeg nå drømmen om et maraton med et snitt over 9kmt, en tid som fortsatt bare var en drøm og som ikke hadde blitt et mål enda... Jeg satte opp farta og løp, glemt var vondt kne, glemt var de stokk stive bena, motorduren, oppoverbakkene, regn og motvind. Glemt var fraværet av cola på siste drikkestasjon. Løpegleden fylte hjertet nok engang og jeg sprang mot mål som en vind... Jeg løfter hendene over hodet og jubler og i mål står damen og venter på meg! Jeg gir henne en god klem og nok engang takker for all hjelp, motivasjon og at hun var litt streng med meg:) Det trengte jeg virkelig og det hjalp!!

TUSEN TAKK til damen, Titina Bakken (selveste maratondronningen) for at du ga meg drømmen min i gave lenge før det ble et mål og trodde på meg hele veien selv om det så som mørkest ut!! Tusen takk for alle råd og tips underveis, de tar jeg med meg videre. Jeg er også en erfaring rikere og jeg vil påstå et hakk sterkere da jeg nå har sett at det faktisk er mulig å nå en fjern drøm selv på en tung dag.. Jeg er så takknemlig!

Titina i mål

Jeg vil også takke min kjære som alltid er der for meg, alle dere der ute som deler av oppturer og nedturer. Dere som heier på meg og dere som jeg heier på! Det kan være små ord eller bilder som dere deler som jeg plukker opp når jeg trenger de, og som motiverer når livet drar meg baklengs både på treninger og løp.. Positive, glade mennesker på bilder med statuser om mestring og glede som jeg ser smilene til når jeg selv smiler på treninger og løp.. Takk for at dere deler!

Nå skal jeg kose meg med pers og bruke litt tid på å tenke igjennom hva jeg tar med meg videre fra løpet, også skal jeg kose meg med treningen før jeg begynner å glede meg til neste maraton. Der tror jeg nok ikke det blir noe pers, det løpet tror jeg at jeg bare vil nyte, smilende, i de timene det tar...

Nerdefakta for spesielt interesserte:

1. etappe: 4,60km - 28.39t - snitt pr etappe 9,63kmt
2. etappe: 11,80km - 1.13.33t - snitt pr etappe 9,62kmt
3. etappe: 15,70km - 1.38.11t - snitt pr etappe 9,50kmt
4. etappe: 21,10km - 2.13.00t - snitt pr etappe 9,31kmt
5. etappe: 26,40km - 2.47.50t - snitt pr etappe 9,13kmt
6. etappe: 31,80km - 3.26.16 - snitt pr etappe 8,43kmt
7. etappe: 38,00km - 4.11.59 - snitt pr etappe 8,14kmt
Tid rett før mål: 42,00km - 4.37.35 - snitt pr etappe 9,37kmt
8. etappe: 42,20km - 4.38.38 - snitt siste 200m hvor jeg løp som en vind 11,43kmt

Totalt: 4.38.38 - en pers med 15minutter og 36 sekunder og det på en dårlig dag med dårlig vær, motvind og bakker!! Snitt tid: 9,09kmt og en drøm som ble virkelighet!!

Løpets lærdom: man kan så utrolig mye mer enn man tror...

Kystleden halvmaraton 2015

Første året jeg løp dette løpet var det året jeg begynte å trene og meldte meg på Ironman 70.30 uten og ha løpt halvmaraton før engang Det var i 2012. Da husker jeg at jeg fikk startnummer 13 og var veldig spent. Jeg hadde vondt i ytterside lår/hoft fra Åsgårdstrand og i Esso skauen møtte jeg en som hadde møtt veggen og bannet høyt! Det var så utrolig langt og jeg kom i mål på 2.22 og var så stolt over at jeg hadde løpt min første halvmaraton.

Så gikk årene og jeg har ikke løpt en halvmaraton utenom i Ironman 70.3 siden jeg løp Drammen halvmaraton 8. september 2013 med pers på 2.02. Det var ei venninne som foreslo at vi skulle løpe kystleden og jeg tenkte at jeg skulle løpe sammen med henne, men når hun sa at jeg bare kunne løpe for meg selv så gjorde jeg det.

Det var strålende sol, varmt og løpet startet kl. 13. Jeg syntes det var litt rart og skulle løpe et så kort løp. Det krevde en innsats, jeg måtte få litt fart på gamla, men var redd for at det ikke var så mye fart og hente da jeg liker å lunte avgårde langt innafor komfortsonen min. Jeg traff på et par fra Holmestrand ultraløperklubb og slo av en prat med de. Vi slo følge fra start, men det tok ikke lang tid før jeg slapp. Jeg hadde stilt meg opp på 1.55t i startfeltet og visste at om jeg skulle perse måtte jeg se 10,7kmt som snitt tid på klokka men det kom ikke til å skje i dag... Jeg hadde ingen planer for løpet og tenkte i utgangspunktet at det ble en fin treningstur.

Det gikk fort i starten og snittet lå på 11,1kmt så etter et par km bestemte jeg meg! Jeg tok tipset til ei som også bruker og heie mye på andre og skulle løpe et stille løp i min boble. (Nina Tveten) Det ble en stille tommel opp til vakter og full fokus fremover. Jeg tok også med meg ei som inspirerte meg sånn i Hof og som pushet meg fremover. Jeg ble også så imponert over halvmaratontiden hennes. (Mari Kråkemo).

Løypa går på sti, grus, skogsbunn og steiner. Det er bare en liten del som er asfalt. Jeg løp fremover og fremover, og ikke bare lande på foten og være passiv. Etter ca 7km fikk jeg meg en nedtur og tenkte "feil" tanker, men de fikk jeg fort på rett kjøl da jeg har øvd på dette med å ommøblere hodet når det er tungt. Så gikk det lettere igjen og jeg løp rett bak noen som egentlig løp litt for fort for meg. Jeg tenkte at det var bra! Når vi kom ut på asfalten i Åsgårdstrand gikk det unna og Mari, som satt på skuldra mi, sa: "nå løper vi" så da var det ikke sjans til å slakke av - måtte bare fortsette å holde trøkket oppe!

Jeg overhørte noen som løp forbi som sa: vi må løpe fort her på asfalten for når vi kommer til skauen så har vi ikke sjans til å holde sånn fart. Den tanken tok jeg med meg! Rett før skauen er en bakke og der sitter det alltid noen og spiller. I år sto det en plakat i starten av bakken hvor det sto Jævel-bakken!! Her hadde jeg bestemt meg for å gå. Det som skjedde nå var at jeg løp som om det var mål!! Jeg holdt tempo oppe og gjorde en real innsats langs asfalten mot den bakken!!. Jeg hang meg på de foran som løp akkurat litt for fort.

Når jeg kom til bakken gikk jeg opp og da hadde jeg ca 9km igjen (tror jeg) og da re-startet jeg hodet og begynte på neste løp! Jeg skulle løpe under ei mil og det skulle gå fort!! Når jeg hadde løpt litt og kjente jeg slakket av stakk Mari innom og sa: vi løper på her! og da var det bare å gi gass igjen! Jeg hang meg på et par som også løp litt utenfor komfortsonen min og fant rytmen. Det gikk fort og klokka viste nå 10,8kmt i snitt. Det kunne gå det her, men da måtte jeg jobbe! Pusten var jevn og jeg koste meg et øyeblikk. Så ramlet hun så lang hun var rett foran meg og heldigvis løp jeg ikke på henne! Men da var jeg på egenhånd igjen, tok igjen ei til og løp bak henne opp en bakke før jeg løp forbi. Så nestemann der fremme og løp til de..

Når vi hadde løpt gjennom Karlsvika kom vi på asfalt og her tok jeg igjen enda flere. Digg med asfalt og folk som sto med hageslagen over veien. Fortsatte fremover og når jeg hadde 3km så jeg på klokken at den viste 10,7kmt i snitt. Nå måtte jeg bare kjøre på!! Beina begynte å bli stive, men Mari mente vi bare måtte fortsette når jeg et øyeblikk tenkte tanken på at jeg skulle gå litt og blåse i hele persen. Så løp jeg forbi en klynge som stoppet på drikkestasjonen (jeg løp med drikkebelte med hjemmemekka superbrygg) Jeg fortsatte inn på stranda og rett frem før ei tok meg igjen og guidet meg rett vei da jeg var i ferd med å løpe feil. Jeg takket og fleipet litt, det skulle jeg jo ikke gjort for jeg skulle jo løpe et stille løp i dag.. Nå var det bare noen hundre meter igjen og hun løp forbi og jeg heiet på henne! Jeg skulle jo bare fortsatt i stillhet og gjort et ihuga forsøk men beina var så stive at jeg ikke hadde sjans likevel, og det er litt gøy å kunne heie på andre som er gode da...

Jeg kom i mål og så den store klokka viste 1.58.noe og var glad, men syntes det var rart at jeg ikke hadde løpt fortere da snitt tiden var høyere enn når jeg perset på halvmaraton-delen i Ironman Haugesund i fjor... Jeg traff på HULK-gutta igjen, slo av en prat og tok noen bilder. Så satte jeg meg i gresset og hadde et moment for meg selv før jeg ruslet ut i vannet og fikk kjølt meg ned litt.

Restitusjon!!

Jeg ventet på mannen som var løypesoper og venninnen som brukte litt lenger tid. Når hun kom inn fikk jeg forklart at den tiden på tavla ikke var min tid... Jeg startet jo litt senere enn klokka da jeg sto lenger bak i feltet og tiden begynte å løpe når jeg gikk over start... Jeg gikk inn og sjekket tiden min og der sto det 1.57.43!!! YES hele 16 sekunder bedre enn en ganske så flat asfaltløype i Haugesund og hele 4.32min bedre enn min tidligere pers på en isolert halvmaraton - og det i ei tøff løype!!!!

Fine medaljer fikk vi også! (Anja)

Jaggu var det fart i gamla i dag gitt!! Ingen smil, ingen vakker natur og fuglesang, ingen takk til funksjonerer (jo, det ble en stille tommel opp da - det er det minste en kan gjøre for de som er frivillige for oss!!), ingen bilder underveis og ingen løpeglede og fantastiske følelser - bare ren fokus på løpeteknikk, løpe utenfor komfortsonen, og jobbe med hodet - det ble utbetalt med en PB!! Det var utrolig godt!!

3xHULK - Martin og Halvor

Tusen takk til arrangør, alle frivillige og ikke minst takk for tipset, Nina og for motivasjonen Mari!

Nerdefakta for spesielt interesserte:
Det var 1/3 premiering og jeg følte at jeg fikk den "sure 4.plassen" da de 8 første i klassen min fikk premie og jeg kom på plass nr. 9! Men det gikk ganske så fort over for jeg hadde gjort en skikkelig god jobb, perset med ca 25 min - tjuefem minutter!! fra forrige gang jeg løp dette løpet og kom faktisk topp 10 i klassen min som hadde 34 damer med og på plass 30 av 119 damer!! #stolt
Tid: 1.57.43

Tidligere pers på halvmaraton: 02.02.15
(Pers på halvmaraton i en triathlon 1.57.59)

Hof toppers ultraløp 46km 2015

Hof toppers 5 og 10 er et duathlon hvor en sykler mellom topper, løper opp på toppen og ned til sykkelen igjen. Man kan velge mellom 5 eller 10 topper. I år hadde de lagt til et ultraløp på samme dagen. Her kunne man velge mellom 7 topper (75km) eller 5 topper (46km) Jeg hadde meldt meg på 5 toppers ultraløp (med 1600 høydemeter) og vi fulgte samme trase som de som var med på duathlon.

I forkant av løpet hadde jeg forberedt meg godt! Jeg hadde gått igjennom løypa i hodet da jeg tidligere har vært på topp 1-3 også fikk jeg omvisning på topp 4 uka før! Topp 5 der hadde jeg ikke vært på selve toppen, men i området rundt. Jeg var også mentalt innstilt på å gjøre en skikkelig innsats!! Det var 4 påmeldte damer og jeg skulle virkelig jobbe på for 3. plassen. Jeg hadde bestemt meg for å ikke pakke meg inn i komfortsonen min, men prøve å henge på siste dama så lenge jeg kunne... Egentlig er jeg proppfull av konkurranseinstinkt når jeg har mulighet til å vinne, men når jeg bruker over 5t på maraton så er det ikke seier i seg selv som er målet!! Men akkurat idag ville jeg så gjerne ha den 3. plassen!! 

Jeg sov knallgodt natten før og på morgenen var jeg skikkelig klar! Jeg gledet meg ikke, men var skikkelig i konkurransemodus! Det var en merkelig følelse å ha før et ultraløp! Jeg skulle blande i drikkesekken og gjorde noe man aldri skal gjøre - jeg testet noe nytt på løpet... Jeg droppet energidrikken, blandet solbærsirup med salt og fylte sekken! Så lagde jeg et par foliepakker med brødskiver og et par foliepakker med melon. Jeg tok også med salt lakris fisk som jeg heller ikke hadde spist på løp før...Dette lå an til et fiasko løp hvor jeg skulle starte hardt med ukjent mat og drikke i sekken... 

Jeg hadde også i forkant laget meg en raceplan! Jeg ble inspirert av Thomas Stordalens små lapper med motiverende ord. Jeg laget et A4 ark hvor det sto hvor langt det var til første sykkelparkering og hvor langt det var opp til toppen, deretter hvor langt det var til neste sykkelparkering. Det sto også noe om terrenget fra topp til topp, noen motiverende ord og når jeg skulle spise! 

Jeg kom tidlig opp til skolen i Hof hvor det hele skulle starte, fikk hentet startnummer og skravlet med et par venninner som heiet på oss underveis. De som skulle sykle 5 toppers dro avsted 9.30 og 10.00 var vi klare for start!! To av damene løp avgårde og jeg ble løpende sammen med ei som het Mari og vi startet roligere enn alle andre, men i første bakken gikk vi forbi hun ene damen. Skravla gikk i 100 og vi fant fort tonen. Vi skravlet i vei og målet til begge var å ikke komme på 4. plass! Mari og jeg hadde godt driv oppover og underveis traff vi på en kar også som vi også skravlet litt med. Turen gikk forbi topp 1 (der var det ikke stempling) og videre mot Skibergfjell som var topp 2.

Utsikten på vei oppover grusveien mot Skibergfjell

Når vi kom inn i skogen etter sykkelparkeringen satte Mari avsted opp til toppen, mannen stoppet for litt påfyll av næring på drikkestasjonen ved sykkelparkeringen og gamlemor (meg) gikk heseblesende oppover, fortsatt i godt driv. 

Jeg regnet med at Mari skulle komme meg imot men jeg traff bare på 1. damen og heiet på henne. Mari hadde ventet på toppen! Vi skulle fortsette sammen! Der og da bestemte jeg meg for at uansett hvordan det gikk med henne, om hun gikk på smellen før meg så skulle jeg ikke bare løpe videre, men vente og motivere! Kampen om 2. plassen skulle kjøres etter topp 5 og i og med hun var halvparten så gammel som meg og løp kortere løp utrolig mye fortere enn meg så var det ikke rakettforskning som skulle til for å forstå at 2.plassen var hennes, men jeg var i konkurransemodus og skulle gjøre alt for å ikke komme på 4. plass!! 3. plass var godt nok! 

Jeg er jo en pyse når det gjelder å løpe nedover, men nå løp jeg ned fra Skibergfjell - og det stort sett uten flaps (armene ut for balanse). Jeg var så utrolig stolt når jeg kom ned til sykkelparkeringen! Det var en seier i seg selv!!

Disse møtte vi på vei ned fra Skibergfjell mot Hammerborgåsen

Vi fortsatte skravlende nedover fra Skibergfjell, mens vi gomlet brødskiver akkurat som det sto i raceplanen. Vi løp skravlende mot topp 3 og skravlende opp til topp 3.

Brillene på halv tolv, men hva gjør vel det sånn midt i skauen da;)

Når vi skulle ned løp jeg der også, jeg følte meg som en tarahumara! Jeg løp fortere enn jeg noen gang har gjort nedover på sti og det var så gøy!! Det var så utrolig GØY!! Det var sånn at jeg sikkert kunne tatt armene over hodet og ropt: "juuhuuuu" hele veien ned!! Så gøy var det!

Når vi kom ned igjen derfra var det påfyll i sekken av litt vann også fortsatte vi bortover mot topp 4 i solsteika. Da fikk jeg en slags ro over meg, en utladning, en tomhet... Det var litt som når man har kjørt en heftig karusell og den er ferdig... Den nedoverbakke løpingen var en skikkelig høydare asså!! 

Nå var det et stykke på asfalt og jeg som ikke er særlig varmesterk koste meg i varmen! Måtte kaste skjorta etterhvert da, men ellers gikk det så utrolig bra! Mannen dukket opp på terrengsykkel og kommenterte at han var imponert over oss før han syklet videre for å ta litt bilder underveis.

Vi løp langs denne veien på på vei til topp 4 og når vi kom ned fra topp 5 litt lenger borte. Her steika sola på varm asfalt!

Når vi nærmet oss topp 4 så kom jeg på at her er det cola!! Det er så utrolig lite man ønsker seg når man løper så langt! Jeg koser meg så ufattelig mye når jeg løper at jeg er fornøyd med at jeg har en kropp som funker og drikke på ryggen. Jeg trenger ikke noe mer i hele denne verden akkurat da, bortsett fra cola! (eller braincooler, men idag var jeg ikke sånn tørst som jeg har vært på andre løp) Vi fikk oss en kopp hver og kom oss opp til topp 4. Her er det et tjern så da gikk jeg ned til vannkanten og tok masse vann over hodet, på armer og i ansiktet så var jeg klar for returen.

Taktfast gange mot cola-stasjonen!

Ned fra topp 4 er det glatte stener. Det er som et bekkeleie nedover så her sto det på planen at jeg skulle spise. Brødskive ble funnet frem og Mari forslo at vi skulle løpe litt. Jeg spiste og løp nedover. Det var bare akkurat der det var glattest at vi gikk. På vei nedover rundet vi 31,5km som var det lengste Mari hadde løpt før, vi feiret det littegranne også måtte vi snu hodet igjen! Vi telte ikke oppover, vi telte nedover for 15km igjen er mindre enn 31km løpt... 

Brødskiva vokste i munnen og ville ikke ned... Vanligvis ville jeg da droppet den, men på planen sto det at jeg skulle spise så da var det bare å jobbe med små biter for maten skulle ned! Jeg fikk det til og vi tok oss litt mer cola. På denne sykkelparkeringen ble vi fortalt at dama som ledet lå rett foran oss, da svarte vi i kor: "det kan hun bare gjøre!!"  

Det sto på raceplanen at jeg måtte være obs på veggen mellom topp 4 og 5 da vi nå hadde løpt ca32 km og topp 5 var på rundt 40km, men idag var det ingen vegger her - bare solskinn og livet smilte. De ordene jeg hadde skrevet til meg selv her var: du er sterkere enn du tror!

Smilende på vei mellom Djupedalstjern 4 og Ravnåskollen 5 

Vi løp avsted i et godt tempo og kroppen fungerte perfekt. Ingen magevondt, ikke vondt i nakke etter sekken, ikke vondt i knær og hofter, ingen gnagsår og hodet var superpositivt enda jeg hadde jobbet godt hele veien!! Mari fikk gnagsår og litt småtteri, men det må man regne med på så lang tur så jeg var utrolig overrasket over at jeg fungerte så bra!! Jeg kikket på klokka da den rundet 40km og lurte på hva som skjedde... Har jeg virkelig løpt 40km bare på ren og skjær løpeglede?

Her tror jeg vi er på siste grusveien mot topp 5

Mannen kom opp på siden av oss og skrøyt av at vi løp så fort og var så flinke! Da kjente jeg klumpen i halsen og bare ba han om å sykle for jeg skulle ikke grine nå av at jeg var stolt, nå var det snart game on og jeg skulle gjøre et iherdig forsøk på å henge på Mari etter topp 5 selv om hun løper like fort i korte løp som jeg løper intervaller så skulle jeg se hvor lenge jeg klarte å henge på ungdommen!!

Etter nesten 40km smiler vi om kapp med sola!! #løpeglede

Vi fikk oss et stort glass cola på sykkelparkeringen og skålte på vei opp.
Etter en stund sprakk gnagsåret til Mari og vi stoppet for å sette på et gnagsår plaster og mens vi knotet med det så kom damen som ledet og vi fikk heiet på henne igjen! På toppen hadde vi avtalt at da skulle vi spise smågodt, men jeg var så mett av alt jeg hadde spist underveis så jeg orket rett og slett ikke.. Merkelig følelse - jeg er jo alltid sulten i løp!! Vi løp ned igjen og kom på grusveien. Der ble det fistbump og game on. 

Vi fortsatte i et høyere tempo og gikk på i bakkene. Pustet og peste, men skulle henge på! Vi holdt fortsatt følge et stykke før Mari forslo at vi skulle løpe sammen inn så fikk arrangøren bestemme hvem som "vant" Det var jeg helt enig i! Vi hadde gjort dette løpet sammen, vi hadde ventet på hverandre. Vi hadde dratt hverandre på hver vår måte, noe som for min del var gull da jeg kom meg ut av komfortsonen min! Vi marsjet i godt tempo opp forbi fengselet og jeg sa at jeg aldri hadde fortet meg så mye de siste 4km på et ultraløp før! Når vi kom ut på hovedveien så gikk den oppover, men Mari sa: "vi løper!" Så det gjorde vi! Når vi rundet inn mot skolen så satte vi opp farta og løp i mål hånd i hånd og jeg var strålende fornøyd da arrangøren sa at vi fikk delt 2. plass!! Det var så utrolig gøy da vi hadde holdt sammen hele veien at vi fikk dele 2. plassen!!

Delt 2. plass

En glad vinner!! Gratulerer, du var god!

Premien var en flott tur-sekk!!

Når jeg kom hjem la jeg meg i badekaret og tok meg i å tenke: "hva skjedde egentlig nå?" Har jeg drømt, eller har jeg løpt en 46km tøff ultra? Jeg prøvde å hente frem bilder fra løpet men det bare gikk som en film som man spoler med bildet på... Opp en topp, ned en topp, sol, smil, løpeglede... Jeg skjønte egentlig ingenting... Når jeg la meg på kvelden tenkte jeg igjen på løpet og lurte på om jeg hadde drømt alt sammen... Hadde det ikke vært for beina som dunket innvendig og jobbet som bare det så hadde jeg jaggu vært i tvil!! Jeg måtte stå opp litt for de beina ville ikke sove... He he, men det ville tydeligvis resten av kroppen for jeg sloknet på sofaen etter et kaldt glass hvitt!

Når jeg våknet søndag morgen var jeg proppfull av energi!! Jeg hadde ladet max og mer til under løpeturen igår så jeg måtte bare brenne litt overskudd!! Jeg pakket sekken jeg vant på løpet med mat og kaffe og dro tilbake til topp 3 for å plukke blåbær! Når jeg kom hjem igjen var jeg sigen... og det var jeg resten av dagen...

Jeg sitter her og skjønner fortsatt ikke at jeg har hatt en så perfekt løp! Dette løpet skal jeg ta med meg videre, men respekten for distansen forsvinner aldri... 

Takk for at det ble arrangert et ultraløp i en så flott løype, takk til alle frivillige, takk til min kjære som alltid stiller opp og TUSEN TAKK til Mari for følge! Jeg vil også gratulere til 4. plassen av damene. Hun var i løypa i 9.08t Utrolig bra jobbet!!

Nerdefakta for spesielt interesserte:

Her er en tabell som viser strekk tiden fra start til topp 2, 3, 4, 5 og mål. Nederste linje viser hvordan vi lå an i forhold til hun som vant. Det er utrolig gøy å se at vi faktisk hadde to strekk som vi "vant"!! 

Total tid	99:06-3	188:33-2	260:04-2	347:23-2	385:21-3
Strekktid	99:06	89:27-2	71:31-1	87:19-2	37:58-2
Tid etter	+04:07	+06:07	-00:16	+02:23	-00:22

Totaltid: 06.25.22 (11.58 etter vinneren) og delt 2. plass